Jump to content
Hundesonen.no

Dyrlegebruk


Huldra

Recommended Posts

Jeg vil gjerne skape debatt rundt vår bruk av dyrleger. Nå tenker jeg ikke på alvorlig ting, som beinbrudd, livmorbetennelse, store kutt/flerrer og andre akutte situasjoner, men mer virus, kennelhoste, diarè, et sår, osv.

Jeg har inntrykk av at mange tar med hunden sin til dyrlege for den minste lille ting, og de lar ikke hundens immunforsvar få prøve å bekjempe sykdommen i det hele tatt. Med en gang hunden viser sypmtomer på noe (dvs nyser, hoster, har et lite sår, får diarè), så er det rett til dyrlegen. Der blir hunden ofte sendt hjem med resept på antibiotika.

Zoolac og Canicur får man kjøpt reseptfritt på apoteket, og biola, cottage cheese, fiskeboller og ris fås kjøpt i dagligvaren. Hvorfor dra til dyrlegen og få antibiotika i tillegg?

Eller kennelhoste/virus/forkjølelse/lignende symptomer: hunden trenger ro, og det får den fint hjemme. Hvorfor lar så få hunden få den roen, og lar immunforsvaret få bekjempe sykdommen? Vet de ikke at hunden får sterkere immunforsvar av dette, og dårligere immunforsvar av hyppig antibiotikabruk?

Og sår; man finner mange kremer og salver man kan smøre på en hunds sår; sinksalve og vanlig sårsalve for mennesker går vanligvis helt fint. Hvorfor drar man til dyrlegen for sånt?

Hva er folk redde for? Drar dere like ofte til legen med dere selv; hvis dere får influensa - drar dere til legen? Vaksinerer dere dere mot influensa? Utsetter dere ikke dere selv for økt smittefare; dvs unngår å ta buss, oppholde seg i det offentlige rom hvor det er mange folk, unngår sykehjem og barnehager? Og dere som har barn; er dere like fanatiske ovenfor barna som dere er med hundene?

Hva tror dere konsekvensene av dette blir i det lange løp?

Link to comment
Share on other sites

Gamlehunden hadde noen turer til dyrlegen for å bli sydd, og for å få øyesalve/dråper mot øyekatarr, ormebitt var det en gang også. Ellers kun vaksiner.

Pippi er selvsagt blitt vaksinert, men er jo frisk da. Diarre får hun gjerne når noen skal være "snill" med henne, å gi henne mat som ikke er egnet for hunder, men har heldigvis gått over av seg selv det.

Sålenge man har hund/dyr, så er nok ikke den helt store basill fanatismen ang. ungene tilstede vil jeg tro. Mine har vært utsatt for alskens basselusker fra de var født, og de har omtrent aldri vært syke. Tror mer på at jo mer de blir utsatt for, jo mer vil de etterhvert tåle. Litt snørr er jo ingen sykdom.

Link to comment
Share on other sites

Etterhvert som man får mer erfaring som hundeeier, synker vel også antallet "unødvendige" besøk hos veterinæren...

For egen del kan jeg jo si at etter som årene som hundeeier har gått og man har fått mer og mer erfaring så blir man litt mer trygg på seg selv og "leser" sine hunder mye bedre slik at man kan stille enklere diagnoser selv. Det betyr ikke at jeg lar være å gå til dyrlege - jeg går heller en gang for mye enn en gang for lite. Mht. hvordan man "behandler" seg selv, så har det jo noe med at jeg kjenner hvor det gjør vondt og hvordan jeg egentlig føler meg, men hundene blir det litt mer magefølelse. Min erfaring for hva den er verdt... :wub:

Link to comment
Share on other sites

Bikkja her har nesten aldri vært til dyrlegen han.

Aldri vært noe syk/dårlig på noen måte.

Han har vært til dyrlegen for vaksine 2-3ganger, og 1 gang på grunn av verk fra øynene, og det er alt.

Men hunden min min mormor er til dyrlegen vært 1 eller 2 uke.

ALT for mye spør du meg! Han har tisset litt blod i det siste og han er er vet'en for den minste tinge.

som vis han er litt lat en dag liskom :wub:

Link to comment
Share on other sites

Jeg er førstegangs hundeeier, men er allikevel ikke hysterisk når det kommer til å ta med meg hunden til dyrlegen, og skjønner godt poenget ditt, Huldra.

Jeg kan telle på en hånd de gangene vi har vært hos vetten (utenom vaksiner, HD-røntgen og slike ting) med krøllelille i løpet av de snart 3,5 årene hun har vært hos oss. En gang da hun fikk strekk i beinet som bitteliten valp, en gang da hun skulle sjekkes for lus (noe som i utgangspunktet var ment som et *hunden min HAR lus-besøk*). Sist gang var nå da hun ble bitt i beinet av en annen hund og fikk kraftig betennelse.

Chessea har både nøset, hostet litt, rent fra øynene og andre ting, men aldri i mer enn et par dager av gangen. I slike situasjoner har jeg ikke engang vurdert å dra til dyrlegen. Er hun slapp og har dårlig matlyst et par dager, har det alltid gått seg til igjen.

Men det gjelder å kjenne sin egen hund. Har man en viss peiling på hvordan hunden oppfører seg ved god allmenntilstand, ser man fort når noe ikke stemmer med hunden. I slike tilfeller kan det være greit å få undersøkt hunden av en veterinær. Men på en anne side så tror jeg eiere som selv er overhysteriske fort kan få hysteriske hunder også. Hvis eieren til stadighet synes hunden "ser litt pjusk ut" og tar den med til veterinæren, så er jeg en av dem som faktisk tror at hunden senser denne bekymringen. Kanskje spiller den på dette i sitt favør, eller så inbiller den seg at den er mer syk enn den er. Jeg vet ikke hva folk tenker om det, jeg? Jeg ser at det til en viss grad kan bli å menneskeliggjøre hunden litt vel mye, men det er jo ingen hemmelighet at vår sinnsstemning og våre ubevisste handlinger og følelser utad er sansbare for hundene våre.

Så min konklusjon er at - ja, jeg tror mange er litt raske med å styrte til veterinær og putte medisiner i bikkjene sine, til tross for at det ikke er liv om å gjøre. Men selvsagt skal man bruke skjønn.

Jeg har vært borte i tilfeller der eieren av en hund nesten virker besatt etter å prøve å finne noe medisinsk feil med hunden sin, men ingen veterinærer eller eksperter klarer å finne ut om det faktisk eksisterer sykdom eller annet hos hunden.

Link to comment
Share on other sites

Er man fersk hundeeier, så er det ikke alltid like lett å "bare holde hunden i ro og gi den fiskeboller og ris". Kunnskap om både sin egen hund og behandling av diverse skader er noe man sjeldent er født med, men må opparbeide seg gjennom erfaring... Så flott med alle som ikke "løper ned veterinærkontoret", men som sagt. Ikke alle har kunnskap nok... Noen av oss hører til aktive hundemiljøer også, og da er det lettere å hente kunnskapen fra andre som har erfart det samme. Vi bekymrer oss og spør på treninger og får svar der, og slipper kanskje unna noen dyrlegebesøk av den grunn.

Det hadde forresten vært interessant om noen som jobber på et veterinærkontor kunne ha bekreftet at de har så mange hunder inne med "fillesaker" egentlig... I min omgangskrets så er det ingen som flyr ned dørene med friske hunder i hvert fall... Jeg trur faktisk Nirm er den hunden som "løper ned" flest kontorer nå for tiden, siden han er hos dyrlegen en gang i mnd for behandling (han får akupunktur).

Dyrleger har jo faktisk et ansvar her også, og ikke sette "kreti og pleti" på antibiotika kur for hver minste lille sak. Så om hunder får for ofte antibiotikakurer, så er det vel egentlig dyrlegen man bør "angripe" og ikke den bekymrede hundeeieren? H*n har da 7 års utdannelse, og jeg regner med at de er innom hva for mye bruk av antibiotika kan føre med (resistens...).

Personlig så ser jeg ikke helt problemet i at en hundeeier drar til dyrlegen når de er bekymret. For det er faktisk ikke den som bestemmer hva hunden skal medisineres med, eller om det skal skrives ut reseptbelagt medisin. Det er faktisk dyrlegens ansvar...

Link to comment
Share on other sites

Også har du de eksemplene hvor eier gjentatte ganger har tatt med seg hunden til vetrinæren, fordi det er etellerannet som er gærent, som ikke går bort, og ingen finner ut hva det er fordi du bare blir føyset bort som hysterisk småhundeier. Da er man småhysterisk helt til den dagen du setter deg i døråpningen og sier at det er noe galt, finn ut hva det er, ellers blir jeg her, og de feks finner forandringer i ryggen på røntgen som ikke er så veldig positivt.

Stort sett de jeg møter på venteværelset hos vetten er der med god grunn. De skal ta vaksine, har fått sydd store kutt, HD-røntge, etc. Og jeg kjenner ingen som har gått til vetrinæren og fått beskjed om at hunden din er helt frisk, gå hjem, eller som har fått en veldig unødvendig antibiotikakur.

Det er vel svært få som drar til vetrinæren med et lite kutt på foten, litt nysing, diarè eller andre småting?

Link to comment
Share on other sites

Hm... jeg drar ikke til vet. for alt mulig, heller minst mulig. Hunden min har bare vært inne for vaksiner osv. Da jeg jobbet på dyreklinikken var det ikke veldig mange som kom unødvendig. De fleste hundene var faktisk syke eller feilte noe man trengte resept til.

Link to comment
Share on other sites

Det er vel svært få som drar til vetrinæren med et lite kutt på foten, litt nysing, diarè eller andre småting?

Min erfaring er at det finnes mange av dem (også bekjente av meg). Kjenner opptil flere som har vært hos vetten med bikkja fordi de klippet over en nerve da de skulle klippe negler. Det finnes ingen enklere sak enn å stoppe en slik blødning med det man måtte ha tilgjengelig. Og det er i alle fall ikke farlig (så sant du ikke klipper av hele kloa).

Link to comment
Share on other sites

Det er vel svært få som drar til vetrinæren med et lite kutt på foten, litt nysing, diarè eller andre småting?

Jo, jeg har inntrykk av det. Hvis folk leser tråden om Aynï som nyser, er det flere som mener jeg burde gått til dyrlegen med henne. Hun nyser, hun hoster litt, men allmenntilstanden er helt normal (vel, nå begynner hun å gå rimelig på veggene av å bli holdt i ro, da.. :rolleyes: ). Og jeg leser ofte om folk her på doggis som får beskjed om å ta turen til dyrlegen fordi hunden har verk i øynene, og har hatt det i en dag eller to. Eller hunder som kanskje klør litt mer enn vanlig i en periode (sånt kan faktisk skyldes en hel rekke andre ting enn akkurat allergi som er den store frykten), eller hunder som har diarè.. Jeg leser om sånt HER, på DETTE forumet. Og jeg har enda tilgode å få svar i denne tråden av slike folk, som faktisk står for det de skriver ellers i forumet, og som representerer den måten å behandle hund på som jeg vil diskutere her.

Personlig frekventerer jeg ikke dyrlegekontoret så ofte at jeg kan si noe om hvilke folk som er der eller ikke, og jeg vanker heller ikke i et stort hundemiljø hvor vi snakker masse om sånt. Jeg har lest om mange antibiotikakurer og kortisonkurer på dette forumet, som jeg synes er unødvendige. Javisst skal hunden få antibiotika HVIS den trenger det! Men er alle de hundene her inne så svake da, at de ikke har immunforsvar til å takle en helt normal sykdom som litt hoste, litt verk i et øye eller diarè?

Som Nirm sier: dette burde være dyrlegens ansvar. Klart det! Noe annet ville vært hårreisende. Men jeg har ofte måttet ta ansvar for mine hunder selv, i form av at jeg har sagt neitakk til antibiotika, unødvendig sådan. Jeg har ikke alltid vært en så erfaren hundeeier som jeg er i dag (og mer erfaren håper jeg selvsagt jeg blir). Jeg har vært hos dyrlegen for "småting"; diarè bla. Og i ettertid har jeg jo skjønt at det kunne jeg fint "kurert" hjemme selv, men likevel har dyrlegen hver bidige gang gitt meg antibiotika! Hvorfor det? Hvorfor ikke sende meg hjem uten, og heller gi meg en pakke zoolac og be meg fôre hunden min med skånekost?

Og hva med den hunden som hadde litt verk i øynene, som ble tatt med til dyrlege; hun ble satt på øyedråper og antibiotika. Verket forsvant selvsagt ganske raskt, men det kom like raskt tilbake. Lang historie kort: et helt år inn og ut av dyrlegekontoret med antibiotikakurer og øyedråper. Hunden immunforsvar var helt totalt herpet, og det skulle ingenting til for at hun ble syk. Eierne våknet plutselig til liv, og bestemte seg for at dette var for ille. De bestemte seg for at hunden ikke skulle få flere øyedråper, uansett hva dyrlegen sa. Og sånn gikk det: hunden fikk øyeverk igjen, men etter en stund ble øynene faktisk bra - helt uten behandling! Den sliter ikke så mye med øynene nå lenger, men immunforsvaret til hunden er fremdeles svekket, to år etter.. Hvorfor stoppet ikke dyrlegen dette?? Hadde ikke hunden fått antibiotika til å begynne med, hadde den heller ikke hatt dårlig immunforsvar nå, den hadde blitt kvitt det verket i øynene som den hadde på en liten uke, som de fleste andre hunder klarer fint.

Eller hva med den gangen da jeg var redd Tulla hadde fått furunkulose, pga en vortelignende sak på poten; tok henne med til en meget respektert dyreklinikk i Trondheim, det blir konstantert at det ikke er furunkulose, at de ikke vet hva det er, men jo - hun MÅ ha antibiotika! Jeg sier nei, de sier jo. Jeg sier nei, og de sier at jeg i det minste kan ta med meg resepten. Det gjør jeg forsåvidt, men jeg bruker den ikke, og uten at jeg gjør så mye, forsvinner faktisk denne vorta av seg selv. Hvorfor skulle jeg brukt antibiotika i det tilfellet? Dyrlegen tar jo så mye ansvar de selv gidder, og det er omtrent null.

Eller når dyrleger behandler med antibiotikadråper i ørene, fordi de påstår hunden har ørebetennelse, når det viser seg å være helt vanlig ørevoks? Er det rart at bakteriene i de ørene nå er resistente mot antibiotika??

Eller hva med skittprikker/gressprikker/skitt i porene på magen som blir tolket som allergi på en liten valp - kortison er løsningen! Joda, prikkene forsvinner etter en liten uke, men kommer tilbake. Jammen ikke rart spør du meg; man behandler ikke skitt og lort med kortison! Og hvem var det som tok ansvar og seponerte kortisonet? Det var eier..

Jeg har mange, mange historier om unødvendig antibiotika og dyrlegebesøk, og jeg kan grave opp et utall som er hentet fra dette forumet.

Link to comment
Share on other sites

Så kan det vel være at noen drar til dyrlegen i stede for å lage en lang tråd om skal/skal ikke dra til dyrlegen? Kanskje fordi de ikke har et forum å lage tråd på, eller at de ikke stoler på diverse anonyme forumbrukeres råd, eller for at de skal faktisk innom av andre grunner også og slenger på en bekymring til...

Det burde heller ikke komme som noen overraskelse at forum ikke er så veldig representativt for den virkelige verden på mange områder. Fordi at folk skriver om negative opplevelser og erfaringer, og lager tråder basert på ting de bekymrer seg over. Dessuten så virker det som om folk er litt sånn genrelt mer glad i å snakke om det negative enn det postive. Vi skriver ikke om de 20 hundene vi traff på tur i dag som var snille, men om den ene som drev og bjeffa i band.

Noen dyrleger er nok mer villige å skrive ut resepter enn andre. Sånn er det med leger også. Noen gir ut masse rare tabeletter bare man kommer og "auer" litt, andre får du sykemeldinger kastet etter deg om du har litt vondt i håret... Skrekkhistorier finnes, men hvor vanlige er de egentlig? I og med at du sjeldent er til dyrlegen, OG må ofte ta ansvar for egen hund der, så trur jeg at jeg kanskje ville ha bytta dyrlege faktisk.... Ingen så overivrig pillepusher hadde fått behandla mine dyr i hvert fall (ikke hadde jeg gått til en lege selv om skulle behandla alt mulig med tabeletter heller...)

Link to comment
Share on other sites

*klippe masse fornuftig*

andre får du sykemeldinger kastet etter deg om du har litt vondt i håret...

Totalt OT, men kanskje du kunne trengt en slik lege, istendenfor h*n som sa slutt å host?

Og mitt inntrykk er at endel leger og veterinærer vil få deg fortest mulig ut av kontoret slik at de kan ta inn neste pasient og tjene mer penger. Derav unødvendige tabletter og kurer, og ring om en uke om det ikke har blitt bedre.. Andre igjen er tålmodige og fornuftige, og gir "kjerringråd" før medisiner. Man må rett og slett shoppe rundt til man finner en man kan samarbeide med. (ikke det enkleste i distriktene, men da er jo vet høyskolen bare en tlf unna, og man kan iallefall rådføre seg med flere vet før man bestemmer seg for hva man vil gjøre)

Link to comment
Share on other sites

Nja.. Lista mi for å ringe veterinær, er rimelig høy, må jeg innrømme. Den burde muligens ikke være så høy, men jeg ser ikke helt hvorfor jeg skal dra til veterinær fordi bikkja er halt en dag, eller har en liten øyekatarr (å skylle med sterilt vann funker like fint som øyendråper fra veterinær, stort sett.. Dagens tips, liksom) - det er ikke nødvendigvis noe som trenger å medisineres, og da ser jeg det heller an et par dager. Akkurat som jeg ville sett an et par dager om formen min ikke var helt som den skulle (de gangene jeg er hos lege, er stort sett for kontroll av hva det nå enn er jeg har, og da er det bare kontroll av det.. Resten av kroppen min blir neglisjert, stakkar.. hehe).

Jeg syns folk er kjappe med å dra til veterinær, og ja, jeg syns det når jeg jobbet på veterinærkontor sjøl. At hunden har dårlig mage en dag eller tre, er ingen krise så lenge den drikker nok, og man kommer langt med et døgns fasting og skånekost (og funker idoform også på hunder - dagens andre tips).

Men, folk ringer jo veterinær fordi de ikke veit, og det er vel bedre at de tar en tur for mye enn en tur for lite. Hvorvidt veterinærer overmedisinerer, er vel litt opp og ned, akkurat som hos leger, noen skriver ut resepter for den minste lille filleting, andre igjen tar ikke eierene alvorlige nesten samme hvor dårlige de sier bikkja er.

Antibiotikaresistens er en alvorlig greie, da.. Både hos folk og dyr. Det er et tema som er oppe med jevne mellomrom i begge fagene.. Det er greit å ha det i bakhodet når man er hos veterinær eller lege, å være litt kritisk til om man virkelig trenger å medisinere. Og har man en hund som må gå på antibiotikakur etter antibiotikakur for det samme - som ørebetennelser eller øyebetennelser - så bør man kanskje se etter alternativer?

Link to comment
Share on other sites

Noen dyrleger er nok mer villige å skrive ut resepter enn andre. Sånn er det med leger også. Noen gir ut masse rare tabeletter bare man kommer og "auer" litt, andre får du sykemeldinger kastet etter deg om du har litt vondt i håret... Skrekkhistorier finnes, men hvor vanlige er de egentlig? I og med at du sjeldent er til dyrlegen, OG må ofte ta ansvar for egen hund der, så trur jeg at jeg kanskje ville ha bytta dyrlege faktisk.... Ingen så overivrig pillepusher hadde fått behandla mine dyr i hvert fall (ikke hadde jeg gått til en lege selv om skulle behandla alt mulig med tabeletter heller...)

Vet du hva? Jeg har faktisk ikke brukt samme dyrlege alltid, men det er samme regla uansett hvor jeg har vært.. <_<

Link to comment
Share on other sites

Men, folk ringer jo veterinær fordi de ikke veit, og det er vel bedre at de tar en tur for mye enn en tur for lite.

Jeg ringer støtt og stadig til veterinæren om det er ting jeg lurer på, men tar ikke turen allikevel. Jeg tror mange kunne fått beroligende svar kun av å ringe. Hvis jeg spør veterinæren om tips til ting jeg kan gjøre om hunden er løs i magen, så får jeg nok svar som "gi hunden fiskeboller og biola". Men det er klart at det varierer hva en veterinær ville sagt. Noen ER opptatt av å tjene penger, og gir ikke bort råd gratis, så det er helt sikkert noen som ville sagt "fort deg hit så vi kan se på det".

Det er jo ikke noe i veien for å rådføre seg med andre, enten det er veterinærer eller bekjente med hund. Men med en gang man drar til vetten og får medisiner til hunden blir det brått litt mer "dramatisk" liksom.

Link to comment
Share on other sites

Lager en liten liste jeg... Er ikke mye vi har vært til dyrlegen:

Dyrlegebesøk i 2008:

Roma:

Juli 2008 - Rabiesvaksinering

August 2008 - Rabiesvaksinering 2 gang

Oktober 2008 - Analkjertelbetennelse x 2 (nr.2 var kontrolltime etter antibiotikakur)

Desember 2008 - Idag skal jeg ta blodprøven på rabiesen-...

Gigi:

Februar 2008 - Echinoccoccose tabletter med veterinærbesikting ifm. import

Mars 2008 - 2 x til veterinær: 1 gangen var vaksine andre gangen kontroll ifm urinveisinfeksjon

April 2008 - Røntgen og smertestillende ifm skulderskade og tilhørende time hos spesialist.

Oktober 2008 - Miljøtrening med godis :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg er egentlig veldig enig på mange punkter som er nevnt over her, og jeg vil egentlig ikke klassifisere meg som en hysterisk eier som drar til veterinæren for den minste lille ting. Det aller meste prøver jeg å fikse hjemme, men om det ikke fungerer drar vi til veterinær.

Noen eksempler:

Jeg drar ikke til veterinær om hunden har diare, det går stort sett over av seg selv. Dog måtte jeg dra til veterinær når Norma hadde hatt diare i noen dager, og til slutt begynte å kaste opp, samt hadde VELDIG blodig diare. Hun gikk ned nesten 2 kilo på 3 dager, og da synes jeg ikke det er forsvarlig å leke med "hjemmemedisin".

Jeg dro til veterinær når Orry begynte å tisse på seg, han kollapset i bakparten og virket ikke frisk. Dessverre fikk vi ikke noe svar på årsaken til dette, han ble bedre av seg selv, men jeg hadde null peiling på hva jeg skulle gjøre.

Jeg drar også til veterinæren ved øreproblemer som jeg ikke klarer å fikse selv. Dersom de har en kraftig bakterie- eller soppinfeksjon er det lite man kan gjøre uten å få resept på øredråper...

Link to comment
Share on other sites

*snipp* har en liten øyekatarr (å skylle med sterilt vann funker like fint som øyendråper fra veterinær, stort sett.. Dagens tips, liksom) - det er ikke nødvendigvis noe som trenger å medisineres, og da ser jeg det heller an et par dager.

*snipp* Antibiotikaresistens er en alvorlig greie, da.. Både hos folk og dyr. Det er et tema som er oppe med jevne mellomrom i begge fagene.. Det er greit å ha det i bakhodet når man er hos veterinær eller lege, å være litt kritisk til om man virkelig trenger å medisinere. Og har man en hund som må gå på antibiotikakur etter antibiotikakur for det samme - som ørebetennelser eller øyebetennelser - så bør man kanskje se etter alternativer?

(dobbelpost, ja jeg vet) Akkurat den biten her er jeg og litt opptatt av. Jeg syns folk er altfor altfor kjappe med å medisinere bikkjene sine, enten det er antibiotika eller kortison...

Et annet tips på øyekatarr/betennelse er å gå på helsekosten og kjøpe tørkete kamilleblomster.

Trekke disse til en te, sile gjennom kaffefilter, og skylle med dette. OG ikke minst bruke f.eks. Mesoft wipes for å tørke i øyekroken (IKKE tørkepapir, for da blir det sårt... det har Gigi erfart.. *sukk*)

Dette har tatt knekken på en skikkelig vond øyebetennelse som Gigi hadde fått på begge øyne. Nå er det ene øyet 99,9% bra igjen, og det andre (som ble ekstra sårt) er ikke langt unna det heller...

Så at diverse alternative ting funker, er ikke jeg i tvil om iallefall..

Link to comment
Share on other sites

Er vel ikkje av de som renner ned dørene hos dyrleger, har stort sett vert kun for vaksinering. Dukker jo alltid opp noe, bikkja hadde en egen evne til å rive opp tredeputene med å bråstopper på asfalt/svaberg. Da var det å vaske rent, og på med salve til det grodde. Så lenge det ikkje ble betent reiste ikkje eg til dyrlege for det.

Men, når en ser at almenntilstanden til hunden er langt nede, og ikkje finner en logisk grunn til det (kortvarig diare el.), da blir det dyrlege. Dette skjedde med meg i høst, da bikkja hadde fått UVI.

Link to comment
Share on other sites

Heller en gang for mye enn en gang for lite sier nå jeg.

Vi har ikke så veldig mye erfaring med hundehold, og da er det heller ikke så lett å "lese" hunden. Det er nå en gang sånn at mens mennesker kan si fra når de har vondt, og fortelle hvordan man har det, så kan ikke hunden det. da syns jeg det er bedre å forhøre seg med "eksperter" enn å sitte å synse seg ihjel.

vi har vært hos dyrlegen etter at vi klippet klørne (så det eksemplet lenger oppe her). Når hunden blør som en gris, og det vil ikke stoppe, så må man jo gjøre noe. det er faktisk ikke alle som har disse "hjemmesnekra" medisinene lagret i huet.

Ofte har det faktisk vært nok å ringe dyrlegen, så sier de over telefon hva du bør gjøre, og om det er nødvendig å komme. dette burde flere dyrleger vært flinkere til.

jeg er mer bekymret over de som til stadighet spør på diverse forum hva de skal gjøre med syke hunder, for det faktisk ikke sikkert at de svarene man får av totalt fremmede er riktige, eller fungerer til sin hund.

Link to comment
Share on other sites

Jeg håper ikke folk har misforstått meg og tror jeg mener at man omtrent aldri skal dra til dyrlegen. Selvsagt skal man dra til dyrlegen hvis hunden virkelig er syk, hvis man har prøvd å behandle en diarè selv og det ikke går, eller hunden har fått et kutt som det har gått betennelse i, eller hvis hunden har kennelhoste og får dårlig allmentilstand med feber osv. Grensen for når folk vil oppsøke dyrlege vil nok variere, men jeg tenker på disse småtingene jeg nevnte i første innlegget: litt øyeverk, et lite kutt, en vanlig diarè osv.

Link to comment
Share on other sites

Grensen for når folk vil oppsøke dyrlege vil nok variere, men jeg tenker på disse småtingene jeg nevnte i første innlegget: litt øyeverk, et lite kutt, en vanlig diarè osv.

Men hvis man for eksempel er førstegangseiere, og ikke har all verdens med erfaring, så er det jo bedre å dra til dyrlegen og få tips til hva man skal gjøre. Så til neste gang så trenger man ikke dette, fordi da vet man hva man skal gjøre. Man må jo få erfaringen fra et sted

Link to comment
Share on other sites

Men hvis man for eksempel er førstegangseiere, og ikke har all verdens med erfaring, så er det jo bedre å dra til dyrlegen og få tips til hva man skal gjøre. Så til neste gang så trenger man ikke dette, fordi da vet man hva man skal gjøre. Man må jo få erfaringen fra et sted

Jeg skjønner det. Du trenger jo ikke DRA TIL dyrlegen heller, kanskje en telefon holder? Alternativt kan man jo spørre på et forum som dette. Noen ganger vil man få motstridende svar, andre ganger må man tenke litt selv. Det går jo også an å ringe dyrlegen og dobbeltsjekke at de opplysningene du har fått på forumet stemmer. Man trenger jo ikke å si: hunden min har diarè, hva skal jeg gjøre? Hvorpå dyrlegen da lett sier: kom hit en tur. Du kan heller si: Hunden min har diarè, jeg fikk tips om blablabla, stemmer dette? Dyrlegen kan da bekrefte eller avkrefte.

Som oftest kommer det sterke protester hvis noen skriver ting i forbindelse med sykdom som er direkte løgn. Sier folk at: gi hunden din grøt og salami, så blir den kvitt diarèen, så får du garantert svar som forteller deg at dette overhodet ikke stemmer! :) I tillegg kan man jo google for å sjekke at det stemmer, man kan kjøpe seg en bok om hundehelse og sykdommer, man kan ringe dyrlegen, eller snakke med folk med mer erfaring i tillegg til å spørre på forumet. Ja, jeg skjønner at et forum ikke skal erstatte en dyrlege, men det fins mange folk her inne som er mer enn nok kompetente til å gi svar på hva man gjør med en hund med diarè. Jeg tror folk skjønner forskjellen, jeg, mellom virkelig akutte ting og ting som hunden ikke dauer av innen de første dagene i alle fall.. Jeg har fremdeles til gode å se tråder som: "Hjelp, tarmene til hunden min henger ut av munnen, hva skal jeg gjøre??!". Du kan jo også etterhvert lære deg litt om hvilke folk du vil stole på og ikke; alder spiller litt inn, antall hunder og år med hunder spiller litt inn, osv. Du skjønner sikkert hva jeg mener; at noen her inne har ganske enkelt mer peiling enn andre, og at da hører du selvsagt på de med mest peiling, og ikke de som har sin første hund, og som bare er valpen enda. :D

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror vel de fleste som har hatt hund en stund er blitt sånn passe kritiske,og vurderer nøye om de skal ta hunden med til dyrlege eller ikke.Jeg tror jeg tar det mest på magefølelsen egentlig,og utifra hva jeg ser og muligens har erfart tidligere,eller vet at andre har erfart for den del.

Har nok blitt mer paranoid med årene,etter å ha fått endel overasskelser etter 1 dyrlege besøk.Det er nesten som man har lysst å ta et tak i dyrlegen og si "Er du sikker på det?!"

Link to comment
Share on other sites

:):D Ja jeg kjenner meg igjen.. Jeg har vært noen turer hos vetten hvor vetten har sagt at dette fikser seg selv.. Blandt annet da bichonen min hoppet til akkurat da jeg klippet han under magen, og jeg fikk klippet en stor flenge i huden hans (den var ikke dyp, men jeg synes den så stygg ut. Ble bare stripset) og jeg var var hos vetten med Blondie da hun felte tenner og tannkjøttet var hovent og betent (ja.. Det var visst vanlig når de fellte tenner) Og når Blondie overspiste her og satt å skalv mens sikla bare rant og rant (hun var 4 mnd) hadde jeg dratt til vetten på flekken hadde jeg ikke vært alene med barna den natta. men det gikk jo bra det også. Hun bæsjet bare uhorvelig mye dagen etterpå :D Så ja, jeg har sikkert vært noen turer for mye hos veterinæren. men det er bedre å være på den sikre siden mener nå jeg da...
Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det ER vanvittig slitsomt med valp. Fire år etter første hund var jeg fortsatt ikke klar for valp igjen, vi fikk det likevel, og nå blir det garantert omplassering om vi skal ha hund igjen. Du vil lære deg å se tegnene og tidene der hunden må gjøre fra seg. Pass på å gå ut ofte nok. Jeg pleier å gå ut minimum annenhver time med valp, kanskje oftere hvis de drikker mye rett etter å ha kommer inn osv. La ham undersøke i eget tempo ute, det er ikke viktig å gå tur i denne alderen. Lek og belønn med godbiter ute, all kontakt og interesse, for deg eller andre ting. Det er viktig å ikke gi hunden oppmerksomhet hele tiden også, så den greier å legge seg ned og slappe av. Han kan godt ligge sammen med deg på fanget, i sofaen, sengen eller hvor det nå er, men pass på at det ikke skjer noe hele tiden. Det blir bedre, og det blir verre. Han vil lære å gjøre fra seg ute, og trenger ikke å følges med hele tiden. Men med alderen kommer nye utfordringer, hormoner, bjeffing, passeringer, innlæring av hverdagslydighet, og alt de finner på. Det tar noen år før du har en formet voksen hund og kan lene deg tilbake. Og jeg kan garantere deg at du vil lære mye på veien. Anbefaler at dere kommer dere på valpekurs så snart som mulig, der kan du også stille spørsmål og få hjelp og støtte til det som er vanskeligst. Lykke til!
    • Hei alle hundefolk. Har fått i hus en liten Dvergpuddel gutt på 9 uker, vært her i 4 dager nå. Kjenner at dette er veldig utfordrende og noe jeg ikke vet om jeg får til/ er ett sånt liv jeg vil ha.    Har lest, snakket med andre hundeeiere og lest mere om valp og hund, og puddel ofc. Men har aldri fått ett inntrykk om at det var så slitsomt og så hardt og utfordrende som jeg syns det er. Han er ikke vandt med å være ute, gjemmer seg i huset når han vil bæsje og tisser på kladd. Helt greit, all hans våkentid er jeg med han, og jeg er blitt ufattelig glad i han. Er bare mitt ansvar, min hund og det er min tid som skal gå til dette. Får litt hjelp av mamma, at hun ser til han når jeg er feks på do, steller meg eller trenger å sove en times tid.  Men dette er gått sykt inn på meg, jeg vet ikke om jeg klarer og om jeg mestrer det. Å vet ikke om denne følelsen blir å gå bort, han er en valp, og jeg vet at man ikke skal forvente noe av han, han biter, sutrer og er rolig som alle andre valper. Men det er meg, ikke han- haha. Trenger bare noen hjelpende ord, eventuelt noen råd, eventuelt at noen sier rett ut «lever han tilbake, det blir være senere»  Åh, håper at noen forstå mvh. Førstegangshundeeier  
    • Planen var jo egentlig lage et nytt flokktilskudd selv nå rundt nyttår, men det ble jo ikke noe av mår vi plutselig mistet Fern. Det ble litt tomt uten en svenskjävel i hus, så si hei til Ild, Ferns tantebarn! Hun er nå 12 uker (bilder fra 9-10 uker) og lever opp til navnet sitt 🔥
    • Hentet Aiko i helga, og er blitt så glad i han. Er mange tanker og ting jeg tenker på nå. Førstegangs hundeeier og er veldig spent på denne valpetiden. Liten Dvergpuddel gutt på 9 uker💙
    • Vri opp en vaskefille eller tyggeknute i vann og legg den i fryseren. Kulden lindrer kløen i tennene.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...