Gå til innhold
Hundesonen.no

110% bestemt på kjønn,


Margrete

Recommended Posts

Skrevet

Håper det er i orden Susanne, men jeg fant dette såpass interessant at jeg hadde lyst til å lage en egen tråd om det. Blir du sinna på meg, så skjell meg ut på bakrommet og send en klage til moddis.

Ikke lett med dette med valpekjøpere, da.. Noen er 110% bestemt på et eller annet kjønn, farge eller noe annet. Andre er klart mere fornuftige, og avventer for å se om man finner noen som "kemien" stemmer med istedenfor..

Heldigvis for meg (denne gangen) er de fleste jeg har snakket med åpne for både hann eller tispe - bare det er en fin valp, liksom.. Og med "fin" mener både de og jeg en DE kommer til å trives med.

Så da gjelder det jo bare-bare å finne rett valp til rett eier - og det er jo en "piece of cake", ikke sant? :rolleyes2:

Susanne

Er det virkelig galt å være 110% bestemt på kjønn? Trodde egentlig det var vanlig jeg. Jeg venter jo som sagt på valp til sommeren igjen, og jeg har vært fast bestemt på at denne gangen skal det være tispe. Så til dere oppdrettere (eller andre da), hvorfor er det så galt å være bestemt på kjønnet?

  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Jeg trodde også det var vanlig og har alltid sagt hva jeg er ute etter. Ser ikke helt problemet. I mitt tilfelle er det en GOD grunn for valg av tispe. Hannhund golden blir rett og slett for stor hvis man skal nå langt i agility. Og når jeg da absolutt ikke vil ha en hannhund heller, tror jeg det lett blir feil om jeg hadde fått en uansett.

Og et annet spørsmål som ikke er helt OT: Har det egentlig noe å si hvordan valpene oppfører seg i kullet når de er 5-8 uker gamle, for hvordan de blir som voksne...

Skrevet

Jeg kan skjønne at det kan være litt slitsomt med kjøpere som ikke bare skal ha en tispe eller hannhund, men som skal ha spesielle farger eller tegninger.

Utover dette ser jeg ikke det store problemet.

Jeg har bestemt nå at min neste hund skal være en tispe. Har hannhund nå, men ønsker ei tispe seinere. Ang. farger så var jeg ganske sikkert når vi kjøpte Cesar. Jeg ville a Tricolor Jack Russel og tricolor var det jeg fikk.

Når det kommer til hvordan valpen er når de er 1-8 uker gamle ser jeg ikke på dette som det nødvendigst viktigst. En hund/valp blir oppdratt av eieren. Det er ihvertfall min oppfatning.

Mvh Linda

Skrevet

Forstår ikke helt hva som er så galt med å være bestemt på kjønn jeg :rolleyes2: Heller ikke farge og tegninger.. Ønsker du deg "drømmehunden" så blir det heller ikke riktig å ta en annen tilnærmet en fordi det ikke dukket opp noe i akkurat dette kullet.. Man skal forhåpentligvis leve med hunden i ca 15 år, så hva er da så feil med å velge seg ut "den perfekte"?

Skrevet

Når vi skulle ha ny hund var kjemien det viktigste, at vi, så langt det er mulig med en liten valp, fikk en som passet inn her hos oss.

Når/om vi skal ha hund nr 2 vil jeg nok være mer opptatt av kjønn siden vi nå har en hannhund., litt avhengig av hvordan han utvikler seg i forhold til andre hanner.

Utseendet vil helt klart være det minst viktigste.

Hadde hunden skulle vært brukt til noe spesifikt utover "familiehund" hadde kriteriene helt sikkert vært annerledes :rolleyes2:

Skrevet

Jeg ville ha tispe fordi de er mindre og mye enklere å ha med å gjøre. Men tispene var reservert allerede før fødsel..tror jeg.husker ikke helt. angrer ikke på at vi tok hannhund, men noen dager vil jeg vri hodet av bikkja :rolleyes2:

Merker STOR forskjell på tispa vi hadde (rip) og han jeg har nå. Diesel er ti kg tyngre feks.

Så det er ikke rart folk bestemmer seg for kjønn på forhånd :)

Skrevet

Dette er jo egentlig et ganske interessant spørsmål, men jeg tror faktisk ikke man kan se det så svart/hvitt fordi det er store forskjeller fra rase til rase mht hvordan de ulike kjønnene er. I min rase er det ganske stor forskjell på tisper og hannhunder, på godt og ondt egentlig - hannhundene er mye mer hund enn tispene gjerne (selv om det er fart nok i de fleste tisper også - det har jo også med linjer å gjøre), mens f eks hos beardedcollie som Susanne har, har ikke hannhundene så mange "issues" og ting - og er dermed mye lettere å ha med å gjøre enn hannhunder kanskje er i andre raser. Dermed er det kanskje ikke så farlig om folk endrer valg av kjønn for DEN rasen.

Da jeg skulle ha meg valp nå, var jeg jo fast bestemt på at jeg skulle ha fawn tispe. Jeg hadde sågar bestilt valp fra et planlagt kull i Finland. Nå avbestilte jeg den valpen (det ble forøvrig heller ingen parring der, så det var jo greit nok) fordi jeg ikke følte at jeg hadde tid til valp på det tidspunktet, også var det jo det at jeg gjerne ville ha valp etter min favoritthannhund da... Da han fikk et kull valper i Sverige var jeg også veldig interessert i ei tispe fra det kullet - ja, for tispe skulle det være. Dessverre ble det bare ei tispe, og den hadde sporefeil i tillegg, så det ble jo også uinteressant. Da han ble pappa til et kull her i Norge (hos min venninne), var jeg kjapt på pletten og bestilte en av tispevalpene der, selv om det ikke var noen fawne. Dermed hadde jeg brutt med ett av mine krav: fargen :rolleyes2:. Så var det liksom det at da jeg kikket på valpene, så var det ingen av tispene som tiltalte meg helt - jeg falt ikke pladask liksom - og da oppdretteren spurte om jeg kanskje ikke heller skulle ta en av hannhundene da, måtte jeg tenke meg litt om.... Hannbriarder ER ikke nødvendigvis det enkleste å ha i hus - og hadde jeg ikke vært såpass rutinert med rasen som jeg er, hadde neppe oppdretter foreslått hannhund til meg heller :). Nå kom jeg jo fram til at jeg heller skulle ta sjansen på en hannhund denne gangen (også litt fordi jeg trodde det ville passe litt bedre sammen med dronning Babs) - så da gikk jeg fra et opprinnelig ønske om fawn tispe - til å ende opp med sort hannhund - og foreløpig angrer jeg jo ikke et sekund, men det kan jo hende jeg er litt er fortvilet om et år *flir*.

Skrevet

Tja.. For min del så handler det mer om kullet i sin helhet enn at jeg skal ha DEN fargen eller DET kjønnet. Det er viktigere for meg at kullet er jevnt og bra (hva man enn legger i det), enn at det har den ene stjerna, den ene valpen, den fargen..

Nå hadde ikke jeg et kull jeg venta på når jeg kjøpte Nora, det var flere kombinasjoner som var interessante (og ville fortsatt vært interessante, om jeg ikke hadde snubla over Nora, liksom), men jeg tror at om jeg sto på venteliste på et kull, og det ikke kom det jeg ønska meg - det være seg farge eller kjønn - så ville jeg nok kjøpt fra det kullet allikevel. Det er en grunn til at man velger "det" kullet, ikke sant?

Nå er det raser som har større forskjeller mellom kjønnene - og kanskje linjene? - enn hos beardisen, om jeg har skjønt Susanne riktig. I raser hvor hannhundene har litt mer av de negative hannhundgreiene (som hannhundaggresjon, at de er striere og at de er kjønnsfrosker), så kan jeg forstå at man ikke vil ha hannhund når man egentlig ønsket seg tispe. Hos belgeren, og hos schäfer vil jeg tro (jaktgolden veit jeg ikke så mye om, hvordan er de hannene i forhold til sine hvite utstillingsfettere?) så handler det mest om linjer og hva du har tenkt å bruke den til.

Men det blir en litt for enkel problemstilling for min del, med et litt for komplisert svar. Hva folk legger vekt på når de ser etter valp, er veldig forskjellig og veldig personlig, man har sine preferanser, ønsker og drømmer for valpekjøpet, og hva og hvordan man velger kan være veldig logisk for vedkommende det gjelder, og helt uforståelig for alle rundt (har jeg skjønt *flir*).

Skrevet

..nå skal det sies at da jeg skulle ha whippet for over 5 år siden, at jeg skulle ha en brindel tispe... Her var jeg sikker både med farge og kjønn trodd jeg.

Men da jeg satte meg i valpekassen så var det en hvit hannhund som jeg falt helt for..

Så noen ganger går det aliakvel ikke slik man har trodd :rolleyes: og jeg har jo ikke angret heller :rolleyes2:

MEN forstår godt noen er 110% sikkre på kjønn jeg altså..

Har man feks har tispe fra før og skal ha en hund til så blir det fort mye mas med en hane i flokken under løpetid osv.. Ikke alle som har stort nok hus og skille av, eller noen og plassere en av hundene hos.. er liksom mange grunner for noen bestemmer seg for et kjønn. syntes ikke det er noe rart noen holder fast ved det dem har bestemt seg for..

Skrevet

jeg foretrekker tisper, og er 110 % bestemt på det:=) Den ene hannhunder jeg har hatt gir meg jo lite erfaringsgrunnlag, men det frister ikke til gjentagelse. Med fargen er jeg mer åpen. Har alltid hatt sansen for ulvegrå og sort/hvite huskyer. I hundegården står en brun/hvit og en grå/hvit.. Neste gang håper jeg riktig individ har "rett" farge:=)

Men jeg er enig i hun over, man skal ha hunden i mange år, og har man en "drømmehund" kan man jo lete til man finner den (der kjønn, gemytt OG utseende stemmer med preferansene).

Skrevet
Tja.. For min del så handler det mer om kullet i sin helhet enn at jeg skal ha DEN fargen eller DET kjønnet. Det er viktigere for meg at kullet er jevnt og bra (hva man enn legger i det), enn at det har den ene stjerna, den ene valpen, den fargen..

Er ikke kullet jevnt og fint i sin helhet går jeg faktisk ett annet sted :rolleyes2: Men tispe vil jeg ha lell...

Nå er det raser som har større forskjeller mellom kjønnene - og kanskje linjene? - enn hos beardisen, om jeg har skjønt Susanne riktig. I raser hvor hannhundene har litt mer av de negative hannhundgreiene (som hannhundaggresjon, at de er striere og at de er kjønnsfrosker), så kan jeg forstå at man ikke vil ha hannhund når man egentlig ønsket seg tispe. Hos belgeren, og hos schäfer vil jeg tro (jaktgolden veit jeg ikke så mye om, hvordan er de hannene i forhold til sine hvite utstillingsfettere?) så handler det mest om linjer og hva du har tenkt å bruke den til.

Njæa, ikke helt enig med deg ang schäfere, om jeg har forstått deg riktig da. Det er klart det handler mye om linjer, men det handler vel så mye om kjønnet. Jeg vil ha noe lite med fres og fart i, ikke noe tungt, altså må jeg nesten se over på tispene. Schäferhannene har en liten tendens til å bli litt tyngre i både kropp og sjel, det er i hvert fall min erfaring. Trenger man mer tyngde i sporten, så er vel hannene strengt tatt bedre? Som ipo ol. Mens jeg skal ha min til LP og er avhengig av hurtighet, smidighet og ørlite granne mer omløp i hodet (no offens)

Skrevet

Absolutt interessant diskusjon - og jeg kan godt se "problemet" fra begge sider.

JEG uttaler meg i innlegget der som oppdretter (selger av valpene) og da er det et vesentlig aber når folk tar kontakt å MÅÅÅ ha en tispe fordi den forrige hunden deres var en hannhund og sloss med nabohunden hele tiden..

Dels fordi jeg er overbevist om at en bearded hannhund slett ikke er så hannhundkranglete som deres tidligere hund tydeligvis var, og dels fordi at de tydeligvis ikke har store kontrollen med hundene sine og jeg ønsker slett ikke at noen tispe fra meg skal "tjuvparre" seg med denne nabohunden.

JEG er heller ikke i det minste tvil om hvilket kjønn jeg vil ha når jeg skaffer en ny hund (på samme måte som så mange andre her). Men for noen som har et formål med sin hund hvor kjønn ikke spiller noen som helst rolle er det veldig synd at folk er helt "låst" fast i ideen om hvordan det andre kjønnet er å ha i hus (særlig hvis det ikke stemmer).

F.eks. noen som veeeldig gjerne vil ha en utst.hund, da de er aktive med dette. De har både hann og tispe selv, men synes det ville være hyggelig med en tispe til (enklere, etc). Også har jeg en hannhund som bare er helt "sinnessykt" lekker, mens tispa som er igjen er "grei nok".

Da finnes det ikke fnugg av fornuft å velge tispen KUN pga kjønnet (eller fargen eller tegningene), når den andre har så langt større potensiale å glede eieren på flere måter. (At hunden skal bli elsket, trent og være hyggelig og alt det der ser regner jeg med at begge skal være, da..)

Det samme med noen som skal ha en kose-familiehund. Folk man synes virker supre hundeeiere, kjempetrivelige på alle måter - også mister man slike fordi de bare måååå ha det ene kjønnet. DET synes jeg er trist for egen del (da jeg jo liker å ha supre og kjempetrivelige valpekjøpere!).

Så ja - i en perfekt verden avler man selvsagt bare frem akkurat det folk vil ha, og alle får det de opprinnelig har bestemt seg for.

Men i denne verden synes jeg det er synd at folk ikke engang gidder å vurdere det andre kjønnet pga fordommer og gamle myter (den ene eller andre veien).

Heldigvis har jeg ikke sett dette problemet her ennå, da. De jeg har vært i kontakt med har ikke vært bombastiske på noen måte, så jeg er overbevist om at man skal kunne finne en valp de blir mer enn godt fornøyde med uansett om det blir en liten hann eller tispe.

Man kan da friere hjelpe folk å velge mer "personlighet", aktivitet, og alt det andre som faktisk utgjør vel så mye av hvordan valpen blir som individ senere. Og det er lettere å "lykkes" da, enn når kjønn, farge, tegninger utgjør mesteparten av mulighetene/begrensningene.

Susanne

Skrevet

Jeg er hvertfall 110% sikker at jeg skal ha tispe neste gang. Om jeg ikke får tispe fra kombinasjonen jeg vil ha valp fra, finner jeg heller en annen spennende kombinasjon. Mulig jeg kommer til å være en krevende valpekjøper, ettersom jeg er ekstremt kresen. Jeg vet hva jeg skal ha i neste hund/valp :rolleyes2:

Jeg vil ikke ha en valp som ikke er intr. i å leke og som trekke seg unna når jeg kommer for å hilse på feks.

Ser jo problemet fra oppdretteren sin side også. Hvis alle er 100% bestemt på hvilket kjønn og farge de vil ha, mens oppdretter synes kanskje det det andre kjønnet hadde passet bedre kan det jo bli litt problematisk. For meg er det hvertfall ikke aktuelt at oppdretter skal velge kjønn for meg. Selvfølgelig er det lov å komme med forslag osv da, men de fleste/mange(?) valpekjøperne har nok bestemt seg på forhold hva de vil ha i en valp og hvilket kjønn.

Guest Gråtass
Skrevet

For meg er det tisper som gjelder uansett. Fordi det er en størrelse som er enklere for meg å håndtere. Når man har en plan om avel så gir det seg litt selv..

Skrevet

Jeg var bombastisk på at jeg skulle ha tispe GD da jeg var på utkikk etter ny hund, da gubben ikke er snill med andre hanner. Han har flere tidligere venner av hannkjønn, men det øyeblikket de bikker over fra unghund til mann er vennskapet over. Det vil jeg ikke risikere med egen hund. Deretter kom gemytt og farve, så helse. Om jeg skal ha flere hunder før gubben dør, blir det også tisper.

Skrevet
Absolutt interessant diskusjon - og jeg kan godt se "problemet" fra begge sider.

JEG uttaler meg i innlegget der som oppdretter (selger av valpene) og da er det et vesentlig aber når folk tar kontakt å MÅÅÅ ha en tispe fordi den forrige hunden deres var en hannhund og sloss med nabohunden hele tiden..

Dels fordi jeg er overbevist om at en bearded hannhund slett ikke er så hannhundkranglete som deres tidligere hund tydeligvis var, og dels fordi at de tydeligvis ikke har store kontrollen med hundene sine og jeg ønsker slett ikke at noen tispe fra meg skal "tjuvparre" seg med denne nabohunden.

Altså, for å være ærlig... I en situasjon som du nevner her, så hadde mitt spørsmål heller vært om jeg var intr i at disse folkene skulle få hund fra meg i det hele tatt, istedet for å bekymre meg for kjønn.

Jeg var jo stri på at vi skulle ha hannhund da vi kjøpte Buffy. Men fillern meg sa vi ikke jatakk da tispe var den eneste hunden oppdretter hadde:P hehe. Og siden så er jeg blitt litt sånn "tispe-avhengig" TROR jeg... Jeg var vel mest intr i tispe når jeg sku ha hund nå også, men vurderte en hanne da jeg fikk tilbud om det til omplassering 2 uker før Bridie. Men siden jeg var såpass usikker som jeg var, så ble Casper omplassert til noen andre før jeg fikk bestemt meg, og da endte jeg opp med Bridie. ALDRI angret!

Men hva det blir neste gang er jeg usikker på.... Men uansett føler jeg vel at dette er et valg JEG vil ha retten til å ta.

Når det kommer til resten så kan jeg jo ha ønsker, men ikke krav. Hvis man ser på aussien feks... Jeg kan ønske meg feks tispe, stumphale og redmerle... Men jeg ville vel ikke gått så langt jeg hadde vært stri på dette og sagt at det SKAL Jeg ha. DER går grensa for meg liksom. Da tilegner jeg oppdretter den kunnskapen å se hvilken av valpene som kanskje hadde passet best til meg, om den så hadde vært svart tri og med lang hale. (og da sitter vi jo igjen med feks Arn til Lone, og hvem ville vel IKKE hatt han? :rolleyes2:)

Skrevet

Det er vel naturlig å ha preferanser på kjønn, ja. Spesielt om man har en hund til man skal ta hensyn til. Jeg har valgt tisper bevisst, frem til Aro kom i hus. Han var en sånn tilfeldighet som bare skjer, *flire* så da ble det slik. Da jeg skulle ha ny hund etter Rikke ble borte, var jeg og klar på at jeg ville ha tispe, Aro var kastrert, og en myk sjel som ikke skulle herjes med av hanhunder og blablabla. Enden på visa ble jo at jeg mista han før nye valpen var kjønnsmoden. Anyhow.

Da jeg kontakta oppdretter til K var jeg og klar på at jeg skulle ha tispe, hadde det fra før, og orket ikke styr med hanhund og løpetid. Da det viste seg at K kom til å bli enebarn likevel, så sa jeg til oppdretterne at jeg trakk tilbake ønsket om tispe, og la heller vekt på at jeg ville en valp fra den kombinasjonen, likegyldig med hensyn til kjønn. Som enslig jente og førstegangs rieseneier, så syns nok de det var lurest å gi meg tispe, og helt ærlig så tror jeg ikke de gjorde noe dumt der.

Hva kjønnet på min neste hund blir, vet jeg ikke - det avhenger av hvilken rase jeg bestemmer meg for, og hvordan Kahlo utvikler seg, og hva oppdretter og rasekjenner sier.

Skrevet
Jeg er hvertfall 110% sikker at jeg skal ha tispe neste gang. Om jeg ikke får tispe fra kombinasjonen jeg vil ha valp fra, finner jeg heller en annen spennende kombinasjon. Mulig jeg kommer til å være en krevende valpekjøper, ettersom jeg er ekstremt kresen. Jeg vet hva jeg skal ha i neste hund/valp :rolleyes2:

Jeg vil ikke ha en valp som ikke er intr. i å leke og som trekke seg unna når jeg kommer for å hilse på feks.

Mulig jeg misforstår deg, men hva har det med kjønn å gjøre?

Hvis du trenger lek og samarbeidsvilje, fordi du ønsker å trene/konkurrere - da er det vel viktigere å få den valpen som viser mest av begge deler, enn hvilket kjønn den har?

Det beste er selvfølgelig å få en valp som har alt en vil ha, men hvis en for eksempel skal ha en rase med få kull eller synes kombinasjonen er umulig å slå fra seg, må det jo være bedre å være fleksibel på kjønn enn anvendelighet.

Jeg kan godt forstå at det er preferanser på kjønn, og enkelte har gode argument for det. Noen "trenger" tispe til avl, noen ønsker seg en hannhund de kan bruke i avl uten å måtte ha kull selv. Noen vil ha en hannhund å konkurrere med, for å slippe hormonelle karuseller, andre vil ha ei tispe å konkurrere med fordi den er lettere og raskere og upåvirket av andres løpetid. Noen vil ha et kjønn som kan gå overens med den hunden de har fra før.

Men så er det noen argument som ikke holder, eller argument basert på fordommer. Og det er disse både jeg og SusanneL ville prøvd å få til å forstå at det kjønnet de ikke vil ha ikke behøver å være så ille.

Noen vil ikke ha tispe, pga løpetid. Vel, en hannhund har løpetid hele året. Noen vil ikke ha hannhund fordi de blir så sterke. Vel, førti-femti kilo berner er sterkt uansett kjønn, så de må være innstilt på god kontakt og dressur - eller finne en mindre rase de kan kontrollere fysisk. Også videre.

Vi som sitter på Doggyzone er kanskje litt over gjennomsnittet interessert og engasjert, og kan dermed ha god og rettmessig motivasjon for å ønske det ene eller det andre kjønnet, mens familien Pettersen som vil ha en turkompis kan bli like fornøyd med begge kjønn - forutsatt at individet er det rette. Og jeg mener at en kan se noe allerede i valpekassa, selv om videre sosialisering og dressur selvfølgelig også former individet. Men en valp som i alle situasjoner (for eksempel med og uten søsken) er frampå, øverst, først og fremt - den blir neppe veldig sjenert som voksen heller.

Skrevet

Selv selger jeg bare hunder til folk som er litt over gjennomsnitte intressert. Og når man trener hund så har det med kjønn noe med kjemien å gjøre. Så akkurat det har jeg ingen problemer med å se.

Men om jeg personlig ikke hadde tanker om avl o.l. så hadde jeg nok latt valget hannhund/tispe vært litt mer åpen om jeg fant en kombinasjon jeg virkelig ville ha fra. Så er det også tanker rundt hvilket kjønn som evt er i huset fra før.

På den rasen jeg har nå så har jeg faktisk sagt nei når folk har ringt og første dem spør om er om det blir svarte og dem vil ha det. Når jeg da spør etter hvilken andre egenskaper dem er ute etter, og ikke har annet svar enn fargen... da er du på tynn is hos meg. Selvsagt skal du kunne ha en preferanse! Ikke noe feil med det. (men jeg ser også en sammenheng mellom dem som ringer og vil bestille pga farge og at dem ikke er fult så aktive som jeg ønsker.. :rolleyes: )

Selv har jeg flere på listen min nå som er 110% bestemt på kjønn, og det skal dem få lov til.

Skrevet

Jeg trives godt og ser fordeler og ulemper med begge kjønn, men er allikevel et hannhund-menneske. Derfor er jeg veldig glad for at det er 'akseptert' blant oppdrettere at man har preferanse på kjønn. Det er som Jeanette sier, det har med kjemi å gjøre. :rolleyes2:

Skrevet
Jeg trives godt og ser fordeler og ulemper med begge kjønn, men er allikevel et hannhund-menneske. Derfor er jeg veldig glad for at det er 'akseptert' blant oppdrettere at man har preferanse på kjønn. Det er som Jeanette sier, det har med kjemi å gjøre. :rolleyes2:

Selvfølgelig - men så er det også forskjell på å foretrekke en "kjønnet mentalitet" og det å tro at en får et problemfritt hundehold om en slipper løpetiden. OK, klønete formulert, men jeg håper du ser forskjellen.

Valpeinteressert må gjerne ha preferanser, men om preferansene er vage og uvesentlige kanskje de kan overbevises til motsatt kjønn, om det er det det kommer flest av i det kullet.

Ellers veldig enig med det Jeanette sier - farge/tegninger er ikke det første du spør om skal du ha valp. Ei heller om de er veldig dyre, eller om du kanskje har en som er billigere.

Skal noen ha valp fra meg, skal de for det første ønske seg berner - og ikke en hvilken som helst hund. De skal ha satt seg litt inn i rasen og være interessert i å lære enda mer om rasen. Ikke at en berner er så sabla komplisert, men det er likevel noe med å være forberedt på hva en får i hus - og å være interessert i det. Hvis noen tror de med en berner får en sedat hund som ikke trenger aktivitet, får de kjøpe berner et annet sted, for slike valper/hunder vil ikke jeg bidra til.

Skrevet

Jeg var nok så godt som 99% sikker på hannhund, men hadde alle hannhundene i kullet vært "tatt", kunne jeg godt vurdert det.

Men skulle jo tro at det er godt for en oppdretter at valpekjøperen vet hva den vil ha, og hva den går til.

Jeg fks. har 0 erfaring med tispe, og føler egentlig jeg hadde litt bedre utgangspunkt for å takle hannhund kontra tispe...

Skrevet
Jeg var nok så godt som 99% sikker på hannhund, men hadde alle hannhundene i kullet vært "tatt", kunne jeg godt vurdert det.

Men skulle jo tro at det er godt for en oppdretter at valpekjøperen vet hva den vil ha, og hva den går til.

Jeg fks. har 0 erfaring med tispe, og føler egentlig jeg hadde litt bedre utgangspunkt for å takle hannhund kontra tispe...

Flere av de som tror de vil ha et bestemt kjønn, men kan "overtales" til det motsatte, har jo aldri hatt hund og vet ikke hva de går til overhode - ut ifra de jeg har snakket med.

Eller de har erfaringer som ikke kan generaliseres, som SusanneL snakket om, for eksempel at naboens hannhund alltid krangler. Hannhunder er jo ikke medfødte kranglefanter.

Skrevet

He he ja, det er sant, det er mange slike argumenter ute å går, at alle hannhunder i hele verden er supervanskelige, og at tisper er sååå mye lettere.

Jeg har en god del erfaring med hund, men ikke noen direkte erfaring med tisper, da familien og jeg alltid har hatt hannhund, og de rundt meg også.

Jeg tror nok ikke det ville blitt noe problem for meg å ha tispe, overhodet ikke, bare litt andre ting å venne seg til, løpetid osv (jeg ser på dette som skikkelig styr, men igjen, hannhunder har jo på en måte løpetid hele tiden :rolleyes2:

En annen grunn til at jeg foretrekker hannhunder er utseende, fysikken osv.

Jeg synes iallefall det virker som om mange som er fast bestemt på tispe sortmaler hannhunden veldig, og tror at tisper bare er fryd og gammen, og kjempelette.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...