Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan lære en hund å TYGGE


PsychoLynx

Recommended Posts

Er det noen gode forslag der ute for å lære hunden å TYGGE maten skikkelig?

Bridie er av den typen som mener at så lenge maten er liten nok til å svelges (eller iallefall at vi kan gjøre et forsøk på å svelge) så har hu tygget nok. Dette resulterer da som regel i at ting setter seg fast i halsen, og bikkja bryter seg skikkelig for å få det opp igjen, eller at man må hjelpe hu. Går det ned, og ikke løser seg opp i magen innen rimelig tid, så kommer det opp igjen istedet.

Av denne grunn at jeg måtte slutte å gi Bridie oksehaler (setter i halsen), bein av store typer (de blir liggende i magen i 1,5 døgn før de kommer opp igjen) osv.

Er det noen måte å lære henne til å TYGGE skikkelig?

Hun får alltid maten sin servert i en diger frossen kladd ute. (vom og hundemat). Så her burde hun jo lære å tygge egentlig. Det går greit med vogh, for den "smuldrer" jo opp i magen når den blir ting, men feks biff, det kommer opp igjen ganske fort fordi hu ikke tygger det smått nok.

Tips? Eller må jeg bare innse at skal hun få biff o.l må jeg dele det til henne, samt at hun ikke kan få bein...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tjaaa, det jeg har hørt bli anbefalt er å gi hundene bein av størrelse slik at de er nødt å tygge på det og dermed ut fra det lære seg å tygge, men hadde samme problemet med Brimi og tviler på at han hadde lært seg det etter å ha hatt flere episoder med å hive i seg store biter... Likevel, de gangene han fikk store bein med kjøtt på, ikke kylling vel og merke, så tygde og gnagde han godt. Men, ja, vanskelig... her snakker vi jo om hunder som gjerne kan gulpe i seg meterlang tarm eller ei svær, gammel juleribbe :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp Lone... Bridie HAR jo fått digre bein, men hu klarer jo å bite av store biter på dem også, også svelger hu dem... Og siden hun ikke kobler dette med å ikke tygge med noe negativt (ergo spy x antall timer senere) så vil hun vel heller aldri lære at det er negativt å ikke tygge skikkelig. Og åssen skal man DA kunne lære dem det? :whistle:

Edit: Legge til litt...

Det er jo ikke sånn at man kan gå inn å straffe hunden for å ikke tygge, være seg "ta i den" eller fjerne det den tygger på, for da vil den mest sannsynlig bare spise fortere og fortere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hold i ene delen av beinet og kun la det stikke ut en såpass stor del at hunden må gnage av. Om det var forståelig?

Noen hunder lærer aldri å tygge og gnage ordentlig i min erfaring, og er nødt til å ha hjelp til å tygge av i riktige biter. Töddel var en sluker, og Charlie lært seg av med tyggingen faktisk (han er blitt en sulten rakker etter at ballene røk).

Seriøst, Töddel svelget en hel halv høne en gang. Det gapet hans var svært!

Charlie spyr også opp om han sluker for store biter, og kan få rennaræv om han spiser for mye og for store biter med bein.

Fra nå av skal jeg holde beinet og sørge for at han bare så tilgang til så liten stubb at det ikke blir noe problem. Så får jeg heler pælme den siste lille biten jeg sitter igjen med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hampus er også en grådig liten fyr.

Men kun med for / små godbiter.

Får han bein med litt str, griseører og andre tyggebein, ja da tygger han fint som bare det.

Til mat får han V&H til frokost, tint, som forsvinner på null tid.

Men den bekymrer meg ikke, da konsistensen er bløt og den ikke sveller i magen.

Han fungerer ikke på kun V&H, da er han sulten konstant, så til kvelds får han Proplan tørrfor.

Enkelte kvelder tygger han ikke en eneste bit høres det ut som.

Ingen konsekvenser, han setter det ikke i halsen eller spyr.

Men jeg tenker mere på at bitene faktisk kommer hele nede i magen og konsekvensene dette KAN gi.

Så pr i dag vanner jeg tørrforet litt til han, mens Shibaen som bruker 4-5 ganger så lang tid med alle måltider spiser sitt tørt da han ikke liker det vannet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til tørrfor eller andre ting jeg VET blir myke eller løser seg opp i magen, så bryr jeg meg ikke med Bridie. Det værste som har kommet opp igjen der er litt for store tyggebein biter.

Det er værre med andre ting som bruker lenger tid på å fordøyes. Som reine bein. Har hu svelget for store biff biter, så kommer det som regel opp igjen ganske fort, for å si det sånn. men dustebikkja kunne jo godt TYGGE store ting da.

Saker som tørrfor, godbiter, kjeks osv bryr jeg meg ikke om at hu ikke tygger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg følelsen av er en medfødt greie.. Her er flat-tomsingen en sirlig liten tygger, alt tygges omhyggelig før det svelges - men lille basenji derimot - grådigheten lenge leve sier nå jeg! Her har jeg rett som det er anledning til å frenetisk forsøke å huske detaljer rundt uhm.. hva heter den - "Heimlich" manøveren for hunder (? Er ikke akkurat det det heter, men den er veldig heimlich for meg for jeg husker aldri helt åssen det er) mens lille basenji ser ut som hun holder på å kveles. Så langt har jeg sluppet unna forsøket med han der heimlich, har holdt med "grav og fisk"-teknikken hittil. Men det er noe dritt det der altså. Alternativet er som nevnt ovenfor å regelrett sitte å holde på beinet feks for å hindre sluking, noe jeg pleide å gjøre innimellom (tidkrevende greier det der, men veldig koselig syntes jeg.. lille basenji syntes nok ikke det for hun vil helst ha all mat innabords øyeblikkelig hun). Nå har lille basenji etterhvert dårlig med tenner og de som er der, er liksom ikke noe å rope hurra for så det blir ikke til at hun får sånn "kosemat" lenger desverre.

Forrige bisken vår, Pippen schäferblanding, var helt skrekkelig med sin grådighet og svært vide matdefinisjon ("får man det forbi drøvelen så er det pr definisjon mat") men hun hadde vel nærmest et "Charlie-gap"! Flattene vi hadde før der igjen, var den ene tygger og den andre sluker - så jeg opprettholder min teori om at det der er medfødt mer eller mindre. Tror ikke man kan lære dem av med det..

:)

du skriver så bra!

;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slukere kommer i alle størrelser og fasonger. Min eldste sloughi, Azaar, er veldig fiiin på det, så han spytter ut maten hvis jeg gir ham for store biter. Det vil si, han tar med seg bein på stua og gnager dem i seg, men en kule Vom & Hundemat på størrelse med en plomme vil han stort sett alltid spytte på gulvet. Og for å gjøre det hele komplett, så snur han rompa til og går bort i ren protest. Det er et sant ******* å fôre ham samtidig med Bahij, som helst tar en halvkilo V&H om gangen...

Men det verste jeg vet, er å forsøke å fôre Azaar samtidig som ei venninnes italienske mynder er på besøk. Iggiser veier omlag 5 kilo, så de er et stykke mindre enn Azaar (han veier 27 kg). Men eldste-iggisen, tippoldemor Sasha, er en Tasmansk StøvsugerDjevel i forkledning. Jeg sverger, hun kan omtrent strekke kjeven ut av ledd sånn som slanger gjør når de sluker byttet!

Der står de da på geledd: tre sloughis og en håndfull iggiser. Det vil si, tre sloughis står, mens en håndfull iggiser spretter opp og ned som noen ADHD-gærninger på speed. Og jeg deler ut mat fra hånda, for ellers er det bare én hund som får noe, nemlig Sasha. Så da er det "en til Azaar, en til Bahij, en til Djilal, en til Gloria, en til Esso, en til Easy, osv osv. Og så kommer jeg til Sasha, og da må jeg passe fingrene mine...

Jeg forsøker stadig å få i Azaar littegranne større biter enn han helst vil ha (det han helst vil ha, er nemlig biter i klinkekulestørrelse), men det fører ofte til at han slipper biten på gulvet. Og da er selvfølgelig Sasha der og støvsuger gulvet. Svopp! Og så får alle de andre hver sin bit i riktig rekkefølge imens.

Men av og til skjer det jo at noen biter av "normal" sloughistørrelse ramler i gulvet. Og Sasha, hun er seff øyeblikkelig over biten. Én gang da dette skjedde, fikk hun tak i en feit kjøttbit på størrelse med en liten knyttneve. Burde være umulig for en iggis å få i seg, så jeg kastet meg ikke over henne for å ta den fra henne. Men det tok henne omtrent 0,001 nanosekund å SVELGE hele biten - uten tygging! Hun bare snudde den i kjeften 2-3 ganger, og ned gikk den på høykant.

Jeg bare sto der og glodde på henne i sjokk og vantro. Borte var kjøttbiten, og gudhjelpe meg om hun ikke tagg etter mer! Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Djizes, den magen hennes må være et sort hull - enten det, eller så er den en portal til en parallell dimensjon hvor hun lagrer mat til senere fornøyelse og fordøyelse...

Der har vi løsningen :icon_confused: Jeg ser levende for meg hvordan det hele foregår. Man innhalerer da maten! Noe annet vil da være uhørt. Ett sniff med neseboret så er maten borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Få hunder krever pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken, spørsmålet er mengden klipping og børsting. Med kravene dere har ville jeg vurdert en voksen omplasseringshund, der dere vet litt mer hva dere får. En valp er mye jobb, både å lære inn renslighet, hverdagslydigheten og det å lære inn å være alene hjemme. Ingen hunder er født trent til å være alene, og det kan ta mye tid. Selv med en omplasseringshund må dere regne med å bruke noen uker på tilvenning til å være alene hjemme en hel arbeidsdag i nytt hjem. Med valp må dere regne med å være hjemme de første 4 ukene eller så, og videre ha mulighet for tilpasning, ha med valp på jobb, korte dager eller hjelp fra andre, for å gradvis tilvenne lange dager alene hjemme. Vår forrige hund kunne ikke være alene en arbeidsdag før han var 6 måneder. I tillegg til daglig tur må dere huske at hunden må også ut innimellom for å gjøre fra seg, morgen og kveld. Den skal fôres, stelles, oppdras, og selvfølgelig ha kos og kvalitetstid. Det går mye tid på å ha hund utenom de 1-2 timene med tur. De fleste hunder setter også pris på mental stimulering i form av søk, triksetrening eller lignende. Jeg tenker umiddelbart at en collie kunne passet dere, enten kort- eller langhår. De krever litt børsting, røyter en del, men er relativt enkle hunder som ikke krever veldig mye. Men jeg vil også forslå at dere låner/passer en hund en ukes tid eller to, for å se om dette er et liv dere kan tenke dere. Det er ofte koslig med tanken på å ha en hund til selskap, men få er klar over hvor mye tid og fokus det faktisk tar i hverdagen.    
    • Jeg og min samboer ønsker oss veldig en pelskledd venn i vårt selskap, vi har følt oss klare til å skaffe oss en hund det siste halvåret. Vi har noen ønskelige krav når det kommer til hundens personlighet og atferd, men vi syntes det er vanskelig å finne den mest perfekte rasen for oss. Blant de kravene vi har er: - lite bjeffing. Dette er en grunn ved at vi bor i leilighet og ikke vil være til sjenanse for de andre beboerene.  - ikke en alt for aktiv hund. Vi har ikke hatt vår egen hund før, og er bekymret for om vi får gitt nok fysisk stimuli for rasen. Vi vil rett og slett ha en hund vi ikke er bundet til å måtte gå mer enn 2 timer om dagen med, fordi vi er usikre på vårt eget energinivå i denne sammenhengen.  - ikke et krav om å være mye ute i hagen. Vi bor i borettslag uten egen hage, men vi har et fellesområde med hage som vi kan benytte.  - vi trenger en hund som kan være alene hjemme. Vi er begge i 100% stilling i jobb på dagtid og hunden må være hjemme i opptil 8 timer alene på hverdagene. (utenom jobb er vi stort sett alltid hjemme). Som personer er vi veldig avslappet og rolige og ser etter en selskapshund som kan bli vår venn i hverdagen. Vi er ikke spesielt aktive av oss nå, men vi håper vi kan bli det med en hund i hus. Vi tar gjerne hunden med oss hvis vi skal bort, for å være mest mulig med hunden. Vi er i en familiekjær familie som vi er mye sammen med og ønsker å ha med oss hunden på besøk. Vi har ikke barn nå men vi ønsker oss det i fremtiden.    vi bor i en leilighet på 70 kvadratmeter på et boligfelt utenfor sentrum, med muligheter for både bading og skogsturer med voffsen.  selvom utseende på hunden ikke skal bestemme hvilken rase man skal velge så har vi noen ønsker til utseende. Vi ønsker en hund med en god pels å kose med, men som ikke krever noe særlig mer en pelsstell mer enn 2-3 ganger i uken. Vi har mest lyst på en hund mellom 7-25 kilo +/- som kan trives i leilighet.   vi har lenge vært inne på tanken på en golden retriver, men er usikker med tanke på aktivitetsnivået og størrelsen.
    • Jeg har heller ikke lov å gjerde inne utenfor, så jeg har en hau kompostgrinder stående som jeg drar ut og bruker som gjerde når jeg vil. Funker gull og ikke noen som kan si noe på det. 😊 Dog er egen hage et must når jeg en gang flytter, firte på det kravet her fordi jeg fikk så mye annet jeg ville ha og jeg kan gjøre som jeg gjør nå med grindene. 
    • Foreslår som Simira, langline. Da jeg bodde i Trondheim hadde jeg heller inne inngjerdet hage. Den lydige hunden gikk løs, den ikke så lydige var i langline. Haha, nei, si det. Man blir vandt med det etterhvert. Men det er mange ganger hvor jeg teller etasjene for å motivere meg  I tillegg har jeg drømt om å på en eller annen måte kunne gå rett ut fra 4.etasje og ned på gress. Vi koser oss ekstra mye når vi er på hytten hvor vi kan ta to skritt fra soverommet, også er vi ute.
    • Bodde i blokk (med heis) med marka like utenfor døra og parker i nærheten og synes det fungerte helt fint med valp/hund. Selvsagt deilig med egen hage som vi har nå, men det er først og fremst en større fordel for oss tenker jeg (tror ikke hunden bryr seg nevneverdig om å være ute i egen hage eller sitte en rolig plass ute i nærheten, med mindre hunden liker å være mye ute i hagen også alene da, som ikke har gjeldt hundene jeg har hatt/den jeg har). 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...