Gå til innhold
Hundesonen.no

Bein/tyggesaker til hund


MonicaT

Recommended Posts

Skrevet

I går kjøpte jeg markbein/kraftbein til bikkja

Er det andre ting/bein jeg kan kjøpe som er bra å gi ?

( tenker ikke på tyggebein, griseører etc )

Så at de hadde noe som oksehale - kan man gi dette ?

Andre ting som ikke koster all verden og som bikkja må bruke litt tid på ?

Har lest tidligere at man kan kjøpe rå kyllingvinger og gi dette. Har ikke tørt å prøve det selv enda.

Skrevet

Oksehale er supert, samme med kyllingvinger.

Iallefall om bikkja KAN å tygge maten sin! Litt skummelt med dette om hunden er en "sluker". Da kan det fort gå galt. Bridie satte jo en oksehale i halsen her og trengte hjelp for å få den ut. Men hun får svenske kyllingvinger da, og det går fint.

Skrevet

Hun har aldri fått noe annet enn margbein, så aner ikke om hun sluker det eller hva

Hun sluker maten sin men tygger greit på alt annet. Må vel bare følge med og se. Hun får aldri sånne ting uten at jeg er hjemme.

Da skal jeg prøve kyllingvinger og oksehaler.

Tar gjerne i mot flere tips

Skrevet

Pleier å handle inn på tilbud, feks ribbe, fårikålkjøtt, koteletter, grillbein ( ikke`no marinert !), hel høne og tilogmd kalkun. Dette deler jeg opp i passende stykker og hiver i fryseren. Skikkelig snadder for bikkjene :whistle:

Skrevet

Hvis hun har lett for å legge på seg, ville jeg unngått endel ting som er fett/fetende. Griseører er mer fetende enn okseører, som eksempel, selv om det ikke var helt det du spurte om. Bein er sikkert ikke det dummeste i så fall.

Skrevet
Hun har aldri fått noe annet enn margbein, så aner ikke om hun sluker det eller hva

Hun sluker maten sin men tygger greit på alt annet. Må vel bare følge med og se. Hun får aldri sånne ting uten at jeg er hjemme.

Da skal jeg prøve kyllingvinger og oksehaler.

Tar gjerne i mot flere tips

Hvor i Akershus bor du? Jeg bor i Nannestad, 10 minutter fra Gardermoen. Jeg har diverse store kjøttbein med masse kjøtt, og hundene mine bruker masse tid på å ete dette. Jeg kan skaffe litt forskjellig hvis du er interessert.

Hvis du bor innen kjøreavstand fra Trøgstad i Østfold, så kan du dra til Vom & Hundemat og kjøpe 10-kilosposer med kalkunhalser. Dette er genial hundemat, og halsene er så store at tilogmed de største slukerne må tygge dem.

Ellers nærmer vi oss juleribbesesongen, og da er frosne stykker av svineribbe en strålende greie. Kalkun er også kjekt, bortsett fra lår-/leggbeina (vektbærende bein bør unngås, uansett hvilket dyr det kommer fra).

Mange hunder lærer seg etterhvert å tygge kjøttbein, når de omsider forstår at dette ikke er engangs-mat fra himmelen. Det kan være en idé å gi dem kjøttbein etter et fullt måltid, slik at de ikke er utsultet når de begynner å ete dem. Det hjelper også å gi dem frosne kjøttbein, eller bein som er så store at de må jobbe lenge for å få dem i seg.

Mine tre hunder er vant til å spise bein, så jeg kan gi dem hvasomhelst. De tygger maten nøye, og spytter ut eventuelle skarpe beinsplinter. Men det er ikke alle hunder som lærer seg å være tilstrekkelig "kresne" med hva de svelger, så det er uansett fornuftig å være forsiktig.

Skrevet

Kalkun er også kjekt, bortsett fra lår-/leggbeina (vektbærende bein bør unngås, uansett hvilket dyr det kommer fra).

Hvorfor?

samtidig må jeg spørre om kalkunskinn er fyfy (mener å ha lest det)? altså stekt kalkun.

Skrevet
Kalkun er også kjekt, bortsett fra lår-/leggbeina (vektbærende bein bør unngås, uansett hvilket dyr det kommer fra).

Hvorfor?

samtidig må jeg spørre om kalkunskinn er fyfy (mener å ha lest det)? altså stekt kalkun.

Nei, det er ingenting galt med kalkunskinn. Grunnen til at mange ikke anbefaler det, er rett og slett fordi det (på lik linje med kyllingskinn) er veldig fett. Det har ikke noe å gjøre med hvorvidt det er rått, kokt eller stekt. Problemet er bare at noen opprinnelig skrev på en mye besøkt hjemmeside at kalkunskinn var "fyfy" uten å spesifisere hvorfor. I ettertid har folk lagt allverdens tolkninger i dette, og myten om "skadelig" kalkunskinn har dermed fått sitt eget liv.

Hunder trenger fett for energiens skyld, på samme måte som vi mennesker trenger fett og karbohydrater av samme grunn. Men vi mennesker har lært oss at "fett er fy" fordi vi legger på oss av det. For oss lite fysisk aktive mennesker er det bedre å få i oss energi fra karbohydrater, fordi vi kan spise dobbelt så mye av det i forhold til fett, og få samme energimengden i oss. Dessuten trenger vi massevis av næringsstoffer fra plantekost, vi med våre flate plantekost-jeksler og veldig lange tarm.

Hunder derimot, med deres klippe-tenner og korte tarmsystem, utnytter energi fra fett bedre enn fra karbohydrater, fordi fett er mye enklere å bryte ned i en kort tarm. De kan derfor spise langt mer kalkun- og kyllingskinn enn det vi trenger, forutsatt at de samtidig får mindre energi fra karbohydrater. Men det er en veldig dum idé å gi fete animalske råvarer hvis man samtidig gir et karbohydratrikt tørrfôr. Så hunder som spiser billige, karbohydratrike tørrfôr vil neppe ha godt av å få massevis og lassevis av kalkun- og kyllingskinn i tillegg.

Skrevet

Takk for langt og utfyllende svar :)

Jeg tenker spesielt på juletider og all den gode maten som blir kastet. Kalbunbein(fra stekt kalkun), er det å anbefale? Da kommer vi kanskje inn på vektbærende bein -hvorfor må det unngås?

Ser for mat det er omtrendt det samme som kyllingbein, og det er vel ikke noe særlig.

ps: du burde skrive en bok om dette. Og gjett om jeg skal kjøpe den :)

Skrevet
Takk for langt og utfyllende svar :)

Jeg tenker spesielt på juletider og all den gode maten som blir kastet. Kalbunbein(fra stekt kalkun), er det å anbefale? Da kommer vi kanskje inn på vektbærende bein -hvorfor må det unngås?

Ser for mat det er omtrendt det samme som kyllingbein, og det er vel ikke noe særlig.

ps: du burde skrive en bok om dette. Og gjett om jeg skal kjøpe den :D

Stekte, kokte og røkte bein forandrer moleylstrukturen og blir harde og "splintrete". Selv om jeg har hunder som er flinke til å sortere vekk splinter, tør jeg ikke å gi dem noe som helst av varmebehandlede bein.

Vektbærende bein, altså lår- og leggbein, har i løpet av millioner av år utviklet seg til å bli ekstremt harde og sterke, slik at de skal tåle belastningen av hele kroppen. Hvis du skjærer et margbein på tvers, så ser du at beinsubstansen er ekstremt tett - nesten som stein. Hvis du derimot skjærer en ryggvirvel på tvers, vil du se at den er porøs og full av blod- og fettfylte huller. Lår- og leggbein MÅ være harde pga all den belastningen de utsettes for, og også fordi de risikerer beinbrudd.

Av samme grunn er lår- og leggbein svært lite næringsgivende. De består av masse kalsium, men lite annet. De mer porøse beintypene er mye mer næringsrike, pga innholdet av blod og fett. Hvis man kutter en centimeterlang bit av et margbein og maler det opp og gir til hunden, så vil hunden kun få i seg kalsium. Men hvis man gir hunden porøse bein, så vil den få i seg massevis av proteiner og fett i tillegg til kalsium.

Jeg var en gang inne på hjemmesiden til en person som var veldig anti-råfôring. Han hadde fått et laboratorium til å analysere næringsinnholdet i et stykke hardt lårbein, og det var jo ikke særlig næringsrikt. Han trakk derfor den slutningen at det ikke hadde noen erinæringsmessig hensikt å gi hunder noen som helst form for kjøttbein. Men hvis han hadde analysert næringsinnholdet i f.eks. et nakkebein eller en rund knokkel, så ville resultatet vært noe helt annet.

Når et dyr vokser, så skjer all vekst i endene av lår- og leggbeina, i "knoklene". De hule, lange margbeina er ferdigdannet, og endres ikke under veksten. De blir lengre rett og slett fordi det legges til lengde der hvor de går over i knokkelstruktur. Og siden all veksten skjer i disse knoklene, er det også de som hele tiden får tilført næring. Unge dyr har mye brusk der, fordi brusk er forstadiet før det blir til bein. Når dyret er ferdig med å vokse i høyden, blir brusk-vekstflatene i leddene omgjort til bein. Unge dyr er derfor bedre kilder til brusk enn voksne dyr. Bein fra unge, voksende dyr er også "mykere" enn hos voksne dyr.

Hmm, jeg tror faktisk aldri at jeg har skrevet så omfattende om bein og beindannelse før. Og det til tross for at klokka snart er 3 på natta. Kanskje bør jeg sitte oppe oftere på natta... :)

Skrevet

Jeg synes alltid at det er kjempeinteressant å lese det du skriver om råforing! Har alltid delvis råforet, det lærte jeg fra barnsben av bestemor, men du har kan skrive på en måte som er lettlest og lettlært, til tross for vitenskapen bak :) Prinsippene kan jeg, men du lærer meg hvorfor, om du skjønner hvor jeg vil hen. Takk for at du deler din kunnskap med oss andre!

Skrevet
Jeg synes alltid at det er kjempeinteressant å lese det du skriver om råforing! Har alltid delvis råforet, det lærte jeg fra barnsben av bestemor, men du har kan skrive på en måte som er lettlest og lettlært, til tross for vitenskapen bak :) Prinsippene kan jeg, men du lærer meg hvorfor, om du skjønner hvor jeg vil hen. Takk for at du deler din kunnskap med oss andre!

Har du amstaff og grand danois? Det er to av mine favorittraser! Åh, hvor bor du? Min eldste sloughi vokste opp sammen med amstaffen Bacon, kjent gjennom Mari her på forumet, og han har den dag i dag en sterk forkjærlighet for bulleraser. Grandis var en av de rasene som jeg vurderte lenge, etter at jeg ga opp boerboel pga rasens dårlige helse. Til syvende og sist var det sloughi som gikk av med seieren, mye fordi rasen er kjernesunn og svært funksjonell (og uberørt av "rare" utstillingsmoter). Men jeg har fremdeles en spesiell plass i hjertet mitt hvor det bor amstaffer og grandiser...

Skrevet

Stemmer, har en Amstaffgutt på 5 år, og en GD pi på 6 mnd. Bor i Trondheim. Har alltid hatt en drøm om GD, og nå har jeg verdens snilleste og søteste valpis :) Amstaffen valgte jeg ikke, den valgte meg... Hadde et kort forhold til hans opprinnelige eier da han ennå var valp, og når vi skiltes ad ble hunden med meg :) Om rasen blir lovlig igjen, er det mye mulig at det blir en til, de er morsomme hunder, og fornøyd med livet så lenge de får være med. Heldigvis har jeg en av de mer bedagelige, så aktivitetsnivået er ikke avskrekkende for en som elsker bedageligheten til GD. To veldig motsatte raser, men de passer perfekt i mitt hushold!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...