Gå til innhold
Hundesonen.no

Valg av oppdretter


JailyTina

Recommended Posts

Skrevet

Det er tråd på tråd, diskusjon på diskusjon her inne på valg av rase. Og det er jo vel og bra. Men når du først har bestemt deg for en rase, hvordan vil du gå frem for å velge oppdretter? I alle raser (vil jeg tro) finnes det både seriøse og useriøse oppdrettere. Hva er kriteriene du stiller til det endelige valget av "din" oppdretter? Hvordan luker du ut de du ikke ser på som passende for dine ønsker? Ser du mest på hva slags tittler hundene fra tidligere kull har oppnådd? Helse og sunnhet? Eller andre ting?

Jeg har hørt om gode oppdrettere med friske og sunne hunder som har store problemer med å få solgt rett og slett fordi de ikke har nok tittler på sine hunder. Også hører en selvsagt om oppdrettere som har fine og flotte tittler som selger valper i fleng uansett helsetilstand på hundene. Er valpekjøpere for lite kritiske i valg av oppdrettere?

Skrevet
Det er tråd på tråd, diskusjon på diskusjon her inne på valg av rase. Og det er jo vel og bra. Men når du først har bestemt deg for en rase, hvordan vil du gå frem for å velge oppdretter? I alle raser (vil jeg tro) finnes det både seriøse og useriøse oppdrettere. Hva er kriteriene du stiller til det endelige valget av "din" oppdretter? Hvordan luker du ut de du ikke ser på som passende for dine ønsker? Ser du mest på hva slags tittler hundene fra tidligere kull har oppnådd? Helse og sunnhet? Eller andre ting?

Jeg har hørt om gode oppdrettere med friske og sunne hunder som har store problemer med å få solgt rett og slett fordi de ikke har nok tittler på sine hunder. Også hører en selvsagt om oppdrettere som har fine og flotte tittler som selger valper i fleng uansett helsetilstand på hundene. Er valpekjøpere for lite kritiske i valg av oppdrettere?

1. Jeg besøker så mange hjemmesider som overhode mulig og luker ut de som gir mest informasjon om seg selv og sitt oppdrett. Jeg ser også på beliggenhet. Om det er mulig for meg å besøke dem ofte i valpetiden og etter jeg har fått valpen også.

2. Kriteriene mine er at de legger driver seriøst og med kjærlighet for rasen og at de vil det beste for rasens fremtid. foreldredyrene skal være friske for rasetypiske eler andre arvelige sykdommer, at valpene skal være vaksinerte, helseskjekket, microchippet og friske ved levering. Og ikke minst at valpene leveres registrerte og godkjente i nkk :punk:

3. Jeg luker ut ganske lett ved å lese om de, hvordan de virker. I staffe-miljøet, for eksempel, er det mange "raringer" som skal kjøpe og selge, så jeg dømmer littegrann på den følelsen jeg får ved å se på dem. Ser de ut som heavy- drunkers og gangstere så gidder jeg ikke kontakte dem. Men det er viktig for meg at de ikke driver et såkalt "Kjøkkenoppdrett".

4. Titler er stort sett bare viktig dersom man skal bruke hunden til utstilling, men så klart dersom man skal være litt tryggere på genene til valpene. Men friske foreldre trenger ikke gi friske barn.

5. Det å være kritisk er VIKTIG dersom man bryr seg om hunden og rasens fremtid ;)

Skrevet

Veldig enig i det camo skriver. Det er jeg er på er hvor ofte oppdretteren har kull og hvor mange kull di har på vær av tispene sine. Jeg er også skeptisk til oppdrettere som bruker hanhunder som står på hanhunlista til raseklubben liste.

Skrevet

Mitt tips er ærlighet.

Den perfekte hund finnes ikke og perfekte linjer finnes heller ikke. Hvis det høres for godt ut til å være sant så er det som regel ikke sant. En oppdretter skal fortelle hvilke skavanker/negative egenskaper som finnes hos avlsdyrene og deres linjer, ikke kun det positive.

Hvis en oppdretter aldri har avlet frem dårlige hunder er ikke oppdretter ærlig. Det finnes alltid råtne epler. Hva som oppfattes som dårlig kan være subjektivt og det er noe en valpekjøper også bør ha gjort seg opp noen tanker rundt.

En oppdretter skal være i stand til å redegjøre for:

1) hvorfor vedkommende har valgt å bruke tispa i avl.

2) hvorfor akkurat den hannhunden har blitt valgt og hvordan han utfyller tispa

3) hva man ønsker å oppnå med denne kombinasjonen

Jeg tror at det med å se seg blind på titler er noe førstegangskjøpere ofte gjør, og fordi titler blir sett på som et kvalitetstempel, noe det nødvendigvis ikke er. At en hund er utstillingschampion forteller ikke nødvendigvis noe særlig verken om helse eller gemytt. Men bare så det er sagt, jeg har ingenting i mot verken utstillinger eller utstillingstitler.

Skrevet

Enig i mye av det som står over her. En annen egenskap som jeg selv er så heldig å ha hos min oppdretter er at jeg ALLTID kan ringe UANSETT og få råd og svar. Det syntes jeg er viktig. Jeg vet blandt annet at en dyrlege droppet sitt eget råd til fordel for hennes ved valpefødsel hos en annen oppdretter. Dette med kunnskap kommer jo også over tid, så jeg syntes det er kjekt at de har drevet med rasen en stund, født opp noen kull (for all del, sikkert mange dyktige med sitt første/andre/trdjekull og, sier ikke noe stygt om det) at de kjenner sine egne linjer godt.

Skrevet

Jeg på min side synes kjøkkenoppdrett i sin form er bra. Jeg liker ikke svære hundebedrifter med 7 hunder på gård osv...

Skrevet

Ja jeg leser litt forskjellig, at noen reklamerer for at de har et kjøkkenoppdrett og at det fremstilles som positivt, altså at hundene vokser opp i hjemmet. Og andre sier det er negativt, kanskje de tenker på noe annet? Tror noen kan bli litt forvirret her.

Uansett, jeg bruker mye tid på lese på nettsider og se på stamtavler, og så ringer jeg rundt og snakker med de utvalgte, og også besøker de hvis mulighet. Spør og graver og hører med andre hvilke erfaringer de har med hundene og kennelen. (med en klype salt selvsagt) Så går mye på magefølelse. Jeg syns det har vært ganske vanskelig hele greia, mye fordi jeg er helt ny i rase miljøet. Men jeg tror jeg har funnet den riktige oppdretter nå, og det føles riktig inni meg. Har brukt ganske lang tid på dette, og jeg tror det er viktig å ikke ha det travelt.

Skrevet

Det jeg mener er kjøkkenoppdrett er når man bare parrer to hunder av samme rase for så å kalle seg en oppdretter. Hvordan kan jeg formulere meg bedre... Jeg mener når to useriøse bare parrer uten å tenke så mye på arvelige sykdommer og sånt. Kjøkkenoppdrett kan vel tolkes på mange måter egentlig. En annen ting kan være at hunden vokser opp inne i huset og sånt, men det tar jeg som et SELVFØLGE når i hvert fall jeg velger hund. Da tenker jeg ikke på hunder som skal bruket meget aktivt i polarområder, eller raser som ikke trives inne, hva nå en det er.

På en annen side liker jeg heller ikke når oppdrettere driver med "valpefabrikk" Masseprodusering av valper så snart tispe(ene) har løpetid. Det ser jeg ikke noe godt i. Erfaring er greit nok, men ikke når det gjelder dyreplageri... Tenk bare på å gå konstant gravid. Føde unger med knappe ett års mellomtid i seks- syv år... Jeg mener, føde 4-5 unger om GANGEN i seks- syv år. Jeg ser egentlig at tispa får en god hvilestund etter et valpekull. Og at oppdretteren er kresen på hannhunder :punk:;)

Edit: Og jeg har vært meget kresen i valget av oppdretter. Alt må klaffe med det jeg synes er riktig

Skrevet
Det jeg mener er kjøkkenoppdrett er når man bare parrer to hunder av samme rase for så å kalle seg en oppdretter. Hvordan kan jeg formulere meg bedre... *klipp*

Jeg TROR jeg vet hva du mener, og er i så fall enig :) Kanskje jeg skal parre mine, det kunne blitt en meget interessant kombinasjon *ler*

Skrevet

Takk for alle svarene... :)

Ja, det er mye å se etter for å skaffe seg en hund som forhåpentligvis er frisk både fysisk og mentalt. Jeg har i grunn mange av de samme kravene som Camo. Veldig enig i kriteriene du lister opp.

Kjøkkenoppdrett har jeg sjeldent eller aldri sansen for. Jeg forbinder ordet med nettopp det at "du og nabo'n" parrer bikkjene bare fordi det sikkert blir søte, fine, nusselige osv avkom... Men dersom kjøkkenoppdrett brukes i den forstand at oppdretter har et "lite og eksklusivt" oppdrett med få kull etter gode linjer, da blir jo saken en annen...

Skrevet

Jeg ser ingen negativ ting i "kjøkkenoppdrett" da jeg tolker det dithen at valpene blir oppdratt mitt i husets hjerte (kjøkkenet)...

Men der ser man hvor forskjellig man oppfatter ting - ergo er kanskje ikke en hjemmeside det beste stedet å innhente informasjon som har avgjørende effekt om man gidder å ta kontakt med oppdretteren eller ikke?

Susanne

Skrevet
Jeg ser ingen negativ ting i "kjøkkenoppdrett" da jeg tolker det dithen at valpene blir oppdratt mitt i husets hjerte (kjøkkenet)...

Men der ser man hvor forskjellig man oppfatter ting - ergo er kanskje ikke en hjemmeside det beste stedet å innhente informasjon som har avgjørende effekt om man gidder å ta kontakt med oppdretteren eller ikke?

Susanne

Hvorvidt en oppfatter "kjøkkenoppdrett" som negativt kommer vel ann på hver enkelts definisjon av ordet... For meg høres det som sagt ut som noen som bare parrer fordi et-eller-annet-dårlig-gjennomtenkt-noe... :)

Kennelhjemmesider kan jo både gi inntrykk av at kennelen er bedre enn den er, men den kan sikkert trekke ned inntrykket også. Sikkert ikke alle som har "flashy flotte" sider av ulike grunner... Dermed så har du nok rett i at en i hvertfall bør se på litt mer enn hjemmesiden for å bestemme seg for å ta kontakt eller ikke. Men hvor ellers kan en finne noe særlig info om oppdretterne? (Ment som et oppriktig spørsmål.)

Skrevet
Veldig enig i det camo skriver. Det er jeg er på er hvor ofte oppdretteren har kull og hvor mange kull di har på vær av tispene sine. Jeg er også skeptisk til oppdrettere som bruker hanhunder som står på hanhunlista til raseklubben liste.

Hva mener du med dette? Hvorfor blir du skeptisk av oppdrettere som bruker en hannhund som er godkjent for avl i henhold til raseklubbens kriterier?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...