Gå til innhold
Hundesonen.no

Anorexi hos hund?


trps

Recommended Posts

Guest Gråtass
Hvorfor trekke frem mynden på den måten da?!

Jeg tillater å sitere meg selv igjen jeg, så kan du lese litt mer enn bare mynder neste gang...

Om det er GD, afghanere, belgere, schäfere, yorkshire terriere eller fransk bulldog, det finnes jo ørtogfjørti eksempler på matvegrere i bl. a disse rasene uten at det blir et tema av den grunn..

Bare for å poengtere litt mer; så har vel også portugiser, husky og fuglehunder i tillegg til overnevnte raser blitt brukt som eksempel på hunder med spisevegring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 3 weeks later...

Mynder, oppdrett og dess like til side, så samler jeg meg til å prøve jeg å oppsummere litt her...

Har sjekket alle linker og annen info som har kommet opp, og mener å finne at "Problemet" med å bruke termen anorexi for hunder, er at anorexi forutsettes å være "intensjonell", dvs viljestyrt. Vilje henger sammen med motivasjon og har dermed noe med grad av bevissthet å gjøre. Å anerkjenne bevissthet hos dyr er etologien som kjent betenkt på - det kunne jo føre til å tenke menneskelig om dyr, og slikt er "fysjom" i forskning enn så lenge.

Dermed et stort "JA" - f.eks til "Bardmand" - å spørre om en hund kan ha anorexi er nettopp å ligne med å spørre om hunder kan være deprimerte.

Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

- Om anorexi er arvelig? - tjaa? - i alle fall har alle salgs "sinnstilstander" fysilogiske - dvs kjemisk/hormonelle etc. betingelser. Lykkepiller og psykiatrimedisiner ville jo ikke fungert, hvis det ikke så var. "Tanker" foregår ikke i løse lufta, men blir "produsert av fysiologien"- den kroppen / hjernen man har fått utlevert. Hvordan fysiologien til det enkelte individ virker - hund som menneske, - som alle skapninger - avgjøres mer og mindre av både arv og miljø som vi vet. dvs er biologisk betinget/kan arves, men kan ha utløserfaktorer i miljøet. Som en av linkene redegjorde for, er man på spor av genet - den biologiske - arvelige - komponenten.

Om det finnes betingelser i miljøet som får hunder til å bevisst å ville avstå fra mat? I så fall skulle jeg likt å visst hva det var, siden jeg som eier er en "betingelse" - og kunne endret på saker og ting hvis det var behov - hvis så var.

Dermed tilbake til utgangspunktet for tråden - undringen over min egen hund. som ikke på noen måte har aversjon mot mat - tvert i mot, men avstår fra å spise under visse miljøbetingelser - dvs. når jeg/mennesker ikke er til stede. Forsåvidt tilpasser jeg jo da betingelsene rundt måltider ved å holde meg synlig fra matfatet/spiseplassen mens hun spiser, og alt er vel. Men om bikkja sin oppførsel da er intensjonell - viljestyrt - bevisst??... for egen del heller jeg mer mot noe instinktivt som årsak i dette eksemplet - f.eks "flokk" . (Dessuten - om hun ble latt alene i en pølsebutikk, er det min faste overbevisning at hun ville rydda reint bord uansett.)

Kanskje veterinærer (og vi andre) burde holde seg/oss til å snakke generelt om "småspisthet" for eksempel, eller presisere aversjon for mat/spisevegring som et symptom i forbindelse med sykdommer, som f.eks ved addisons disease som "Maria" nevner over, eller som når det gis cellegift ved kreft - "TonjeM"

Akk ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
Er bikkja matvegrer når den er småspist (a la huskyen), eller er den det ikke? Hvis den ikke er matvegrer, hvorfor skulle noen debattere det i det hele tatt? Afghanere har jeg liten erfaring med, så jeg skal ikke uttale meg - men jeg mener å se, bl a av andre diskusjoner her på Sonen, at mange mener at flere mynderaser (sloughi, afghaner, saluki) skal være "tynnere" (ha mindre underhudsfett, mer synlig skjelett"), og dermed blir det ikke noe problem om de spiser lite, uansett...?

Jeg har som kjent sloughis, og kan skrive under på at de har lite underhudsfett - noe som er typisk for rasktløpende dyr som holder til i varme strøk. De trenger å få kroppsvarmen ut, ikke å isolere den inne. Dermed ser de også tynnere ut enn hunder som har varmeisolerende underhudsfett og en rundere kroppsform. En ørkenmynde som ikke har synlige ribbein er faktisk overvektig.

En sloughi, saluki, afghaner e.l. har likevel samme problem som en hvilken som helst annen hund, hvis den er så småspist at den får for lite næring. Men småspisthet er ikke noe hyppig tema i sloughikretser. Jeg har én som er ganske småspist (men ikke sånn at det går ut over noe) og én som gjerne stapper seg så mett at han legger på seg av det. Tredjemann er 12 uker gammel og eter til han sprekker om han får lov. Førstemann er fra et kull på 6 valper, de to andre kommer fra kull på hhv 10 og 9 valper. Førstemann er totalt ubekymret over å få konkurranse om maten, mens de andre to raskt er på pletten om noen andre får noe. Jeg aner et mønster... :)

Jeg har ikke no' særlig omgang med greyhounds (de er ikke med i Norsk Myndeklubb, merkelig nok), men kjenner ihvertfall ett individ som er nokså småspist av seg. Hun er forøvrig ung og har ikke fått sin "voksne" kropp ennå. Selv om hun er puslete i matfatet er det ingenting feil med henne, og hun vil utvilsomt vokse seg til. Det har ingen hensikt å være bekymret for en fullt funksjonabel hund bare fordi man kan se ribbeina på den i større grad enn hva som er gjennomsnittlig for rasen.

Jeg omgås svært mange myndemennesker, og blant dem er det ikke noen stor fokus på vekt. Blir hundene for tynne så får de mer mat, og blir de for runde så får de mindre. Eiere av unghunder er generelt de som uttaler seg om vekt, og da er det "hun er litt i tynneste laget". Overvektige mynder er det få av i min omgangskrets, men det er kanskje fordi de fleste av oss driver med utstilling og/eller lure coursing, eller er aktive på andre områder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

Tja.. Jeg hadde en husky som spiste dårlig, og han spiste dårligst i perioder han var i minst aktivitet. Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Hunder kan forøvrig ha sorgreaksjoner ved bortgang av familiemedlemmer - det være seg mennesker eller dyr. De kan også sture og være tiltaksløse om de av en eller annen grunn ikke trives. Så kan hunder være deprimerte? Ja, det tror jeg.

Men nei, jeg tror ikke hunder har samme slags "bevissthet" som mennesker har - rett og slett fordi at de ikke er mennesker. Det betyr allikevel ikke at de ikke har en slags bevissthet - det er ikke maskiner, selv om det ikke er mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror overhodet ikke på anorexi his hunder... Denne sykdommen er altfor kompleks psykisk til at den kan ramme dyr. Spisevegring blir noe helt annet, og det er det klart hunder kan ha til tider, av ulike årsaker.

En annen ting: En anorektiker kan sulte seg til døde. Har dette virkelig skjedde med en fysisk frisk hund som har tilgang til mat? Med frisk mener jeg også uten hormonforstyrrelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Heia 2ne - flott svar! Fikk meg en god latter over "underbevisstheten" - den virker kjent. Den er jeg glatt med på.

Jada-joda, man prøver jo å holde seg "stueren" i fht etologien og litten av hverten, når man prøver å konkludere en smule. Men personlig - i et liv med hunder og dyr i det hele tatt - og til tross for en smule fag-bakgrunn som tilsier at jeg ikke burde "tro" noe som helst,-så er jeg likevel enig med både deg,-og "Mara". En "form for" bevissthet - ja -, men anorexi - nei.

For ikke å snakke om kompetente Bergljot Børresen - som er både uredd og veldig enig med oss.

Kan for øvrig anbefale National Geografic, marsj 2008. Et Collie-portrett på forsiden - og tittelen over lyder : INSIDE ANIMAL MIND. Oppsummerer nyere forskning, forteller hva som er på trappene - har med "Rico"/ språk-.ordforståelse (som Børresen), men også senere forskning: "Betzy" / symbolforståelse hos hund. I det hele tatt.. Bra gjort av NG, og interessant, - uansett hvor mye de ellers surrer rundt med CM.

Men akkurat anorexi hos hund - definert som hos mennesker - det tror jeg vi skal glemme - og veterinærene fortest og først.

I motsatt fall risikerer vi alle å "tisse" - og det kraftig - "på teppet".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OK - nå fant jeg det - det er nemlig forskjell på anorexia og anorexia nervosa, selv om man gjerne forkorter begge til "anoreksi". Det første betyr "matvegring" og kan være et symptom på alt fra at man nettopp har spist til nyresvikt, til at man har anorexia nervosa. Så ja, hunder kan ha anorexia, men neppe anorexia nervosa:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anorexia_(symptom)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva er det raseklubben i Finland gjør? Genetikknerden i meg har veldig lyst til å teste alt som kan testes, men avventer en stund, til jeg vet at andre helsetester er ok før eventuell avl. 
    • Dette blir et langt innlegg, men jeg vil gjerne fortelle om et problem vi hadde med hunden vår, og løsningen vi fant, i tilfelle det er nyttig for noen andre.  Hunden vår var ca 5-6 mnd da han begynte å få urolige perioder på ettermiddagen/kvelden. Han var urolig, intens og jaget halen/baken sin. Det var ikke mulig å distrahere han. Det varte kanskje 15-45 minutter hver gang, og skjedde nesten bare på kveldstid. Jeg søkte råd fra veterinær og hundeinstruktør, og prøvde "alt": mer aktivitet, mindre aktivitet, be han gå og legge seg osv. Ingenting hjalp. Ofte spiste han pels fra bakenden og halen sin, og vi fant pels i avføringen hans. Jeg vurderte muligheten for at det var analkjertlene som plaget han, men han hadde normale analkjertler på 6-månederskontroll, aket seg ikke og avføringen hans var stort sett normal. Derfor slo jeg det fra meg. Dette pågikk i noen måneder frem til vi dro til dyrlegen etter en periode med løs avføring og hun tømte kjerlene hans. De var fulle, men ikke betent, og lot seg enkelt tømme. Da vi kom hjem fra veterinæren var han utrolig intens i halejagingen sin. Enda mer intens enn vanlig, og dette var tidlig på dagen (vanligvis hadde han bare disse periodene på kvelden). Da skjønte jeg endelig at det var analkjertlene som var problemet. For en lettelse! Etter veterinærbesøket har vi brukt litt tid på å finne riktig fôr og kosttilskudd, og halejagingen og de urolige periodene er helt borte. Hunden vår får nå ca 50/50 råfor og kaldpresset tørrfor. Han får også litt "Proflax Bottoms Up" som tilskudd.  Det var fortvilende å se at hunden vår ikke hadde det bra, for det var tydelig at det var ubehagelig for han. Jeg følte virkelig at jeg googlet meg ihjel mens det sto på. Håper derfor denne posten kan være til hjelp for andre. Hvis du har opplevd det samme med din hund, er jeg veldig interessert i å høre deres erfaringer/løsninger 😊 Og som et tilleggsspørsmål: Er det noen av deres hunder som synes det er utrolig ubehagelig å få tømt ikke-betente analkjertler? Veterinæren tømte analkjertlene igjen på 1-årskontrollen. Da var de halvfulle og ikke bentente. Han oppfører seg fint ved tømming, men begynte å jage halen/baken sin etterpå. Veterinæren ble veldig overrasket over hvordan han oppførte seg og hvor intens han ble. Hun trodde kanskje at det kom av han at han synes det var ubehagelig å ha analkjertelvæske i pelsen/rundt anus, siden hun ikke fikk vasket han godt på veterinærkontoret. Jeg tror ikke det stemmer, da vi har ekperimentert med å vaske han mer/mindre rundt anus. Jeg tror det rett og slett kommer av ubehag, kanskje han rett og slett er litt sensitiv.   
    • Drar opp denne for å se om flere har erfaringer idag. Jeg synes genetikk er spennende. Brukte nesten laboklin på Limit når vi var i herning i fjor siden de hadde stand der, men ble litt uforutsette utgifter på den turen så tok meg ikke råd der og da.  Kunne tenkt meg å teste den genetiske variasjonen på dem, men kommer til å avvente svar fra NKK på forespørselen fra NCK. Tilfelle raseklubben får til noe ala det de gjør i Finland via er det embark tro. 🤔 Kunne også tenke meg å se merle lengden på Karma bare fordi jeg er nerd. 😂 I tillegg til de typiske collie greiene på begge som MDR1, CEA, PRA osv. Har jo en god anelse via opphav, men ja spennende og nerd. 😂 
    • God idé! Kanskje vi gjør det, så er vi plutselig startklare før vi vet ordet av det 😁 Etter tur på lørdag ble han plutselig halt, uten at han hylte av noe der og da. Jeg syns det kanskje er blitt litt bedre, så regner med det er en strekk eller noe som går over. 
    • Vi får valp i sommer av rasen Bichon Havanais, har erfaring med hund fra før, men da av annen rase. Vi har dog et barn på 2 år, som er forholdsvis vandt med hunder av alle størrelser men vi har ikke eid hund selv etter vi fikk barn. Hva er dine tips i forhold til overgangen? Vi har hilst på valpen og barnet vårt snakker mye om hunden, vil se bilder og videoer. H*n er generelt rolig av seg, og de vil jo naturligvis ikke oppholde seg alene sammen (uavhengig valp eller voksen). Men er jo bekymret for at valpen skal bli redd av eksempelvis lek/gråt o.l - ting som en egentlig ikke kan unngå med et lite barn. Samboer er ikke bekymret og mener det vil gå veldig fint, men hva er deres erfaring? Og hva er det vi bør være mest obs på for at begge to skal føle seg trygge? Tenker da spesielt på valpen og at han skal føle seg trygg rundt barnet. Kan legge til at valpen vokser opp med barnefamilie, hvor barna er mellom fem og ti år gamle. Så den er vandt til barn, så det er nok en fordel vil jeg tro
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...