Gå til innhold
Hundesonen.no

Arbeids/jakt linjer - "in" i tiden?


Gjest

Recommended Posts

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Har sett bilder av gamle labradorer jeg, og nei, de var IKKE kraftige slik som labradoren er idag! I mine øyne er jaktlabbiser mye mer "the original labrador" i mine øyne.

Ellers kan jeg bare svare for min egen del; utstillingslinjer vs. brukslinjer... Når man VIL noe med hunden sin, så vil man gjerne ha valp fra et kull hvor foreldredyrene har prestert godt i det man selv vil bruke hunden til. Iallefall vil man at foreldredyrene skal ha resultater å vise til, også sjekker man opp resten av slekta også lengre bak. Vil man ha en brukshund, så gjør man faktisk ikke lurt i å velge en valp som ikke har annet enn utstillingschampions i stamtavla... Da velger man en valp fra linjer som har bevist at de kan prestere... Og det gjør jo sjeldent linjene til en utstillingsoppdretter.

Ikke minst så er ofte gemytt og helse viktigere for en bruksoppdretter (selv om det heldigvis finnes mange gode oppdrettere innen utstilling også takk og lov!) - som selvfølgelig er kjempe viktig for de aller fleste som ikke bare vil ha en søt hund i en fei..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel kanskje en trend i tiden å ha noe mer spesielt, individuelt, originalt og "opprinnelig"..? I tillegg HAR virkelig mange raser lidd av såkalt "utstillingsavl", og gemyttet begynner å skrante på flere. Men så blir jo jakt/bruksversjonen satt i motsetning til utstillingsvarianten, og vips har man jo nesten to forskjellige raser, og ikke bare en variant. Dette har vel blitt diskutert før også her i kjelleren, har du sett de trådene? :huh:

Men for å svare på spørsmålet ditt; mange her inne er veldig aktive med hundene sine, og krever litt mer enn "folk flest" som skal ha en familiehund. For at hunden skal yte maksimalt og faktisk være i stand til å gjøre det eieren ønsker, blir bruksvarianten av en rase anbefalt. For folk flest som kun ønsker en vanlig familiehund, og som ellers trener litt diverse på hobbybasis, vil en "vanlig" utstillingsvariant holde i lange baner. Den negative omtalen av utstillingsvarianter kommer vel at at det er veldig fokus på utseendet til en rase, og mindre på bruksområdet. Der er vel folk uenige om hva som er viktig, alt etter som hva de har tenkt å bruke en hund til, og hva de mener definerer en rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillingsavel har foregått helt siden de første utstillingene ble arrangert! For eksempel begynnte man å skille mellom Show Border, og Working Border så tidlig som på 1800-tallet.. Men i dag er kanskje ikke disse utrykkene de vanligste, og man ser heller ikke denne rasen mest i utstillingsringen!

For meg gjelder det å få en hund som er så likt det oppringelige som mulig. Slik har det vært i alle år for meg. Kanskje er det noe som begynner å bli mer 'populært' nå, men det var ikke mitt grunnlag.. Jeg har kanskje ikke de 'vanligste' rasene, og dermed er jeg opptatt av avelen skal bevare rasen. Jeg vil ha den hunden som jeg falt for, og ikke en som verken en enklere eller .. hund... Men smaken er som....

'Utstillings', 'jaktlinjer' og 'brukslinjer'. "Gjeterlinjer???" Jeg vil ikke ha; en hund som ikke kan brukes til det 'oppringelige', fordi avelen har ført... For meg spiller det ingen rolle hva de forkjellige linjene blir kalt.... sålenge avelsmålene for oppdrettet er gjenspeiler mitt syn på rasen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo heller ikke automatisk sånn at man får en god brukshund selv om man velger brukslinjer da... Klart er sjansen noe større, men jeg har sett mange eksempler på bruksavlede hunder som ikke egner seg til aktiv bruk for fem øre. I motsatt tilfelle har jeg også sett mange "utstillingsavlede" hunder som er racere i ulike brukssporter.

Konklusjonen er; man er ikke garantert å få en god brukshund selv om man velger brukslinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har sett bilder av gamle labradorer jeg, og nei, de var IKKE kraftige slik som labradoren er idag! I mine øyne er jaktlabbiser mye mer "the original labrador" i mine øyne.

St_Johns_dog.jpg

Det er rasen som "har ført" til Labradoren. En av stamfedrene.

Buccleuch_Avon_(1885).png

God og tjokkis denne og, også en av forfedrene til labradoren (samme rase som over, st johns)

Synes du den ser mest ut som en jaktlabbe eller en "utstillingslabbe"?

Ben_of_Hyde.png

1899 - den første registrerte gule labradoren. Kraftig type.

Banchory%20Bolo1.jpg

1915, jaktchampion anno england.

Ikke noe snipesnute eller myndeform på den.

Jeg vet ikke jeg, men du kan jo gjerne ha den oppfatninga av labradoren da. :huh:

Og forøvrig er jeg mye enig med det folk skriver her. Jeg kan godt være med på at f.eks Schäferen har blitt avlet litt i hist og pist. Og ikke minst er jeg enig i den "strømningen" som finnes nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var det ikke noen som ble "enige" i en Labradordiskusjon tidligere - at hverken utstillings- eller jaktvarianten idag er best/mest representativ for den opprinnelige hunden, men at den var en slags mellomting?

Jo, det mener jeg også å huske.. At både utstillingsvarianten og jaktvarianten avles mer og mer ekstremt, og at den "egentlige, opprinnelige" labradoren finnes et sted imellom der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må spørre, ettersom dette er et litt ukjendt område. De "opprinnelige" linjene av de forskjellige rasene vil jeg tro i første rekke dreier seg om jaktlinjer, slik som golden retriever, labrador osv? Er det da jakt som er den store interessen til de mange som vil ha denne typen hund? Eller hva skal den brukes til?

Selv har jeg også det som i utgangspunktet var en jakthund, og bare det. Nå er foxterrieren også en "familiehund". Det er jo jeg glad for, ellers ville ikke jeg kunne hatt denne fantastiske hunderasen ettersom jeg ikke driver med jakt. Og etter min mening skal jakthunder få lov til å jakte. Labradoren, av de såkalte utstillingslinjer, fungerer jo utmerket som tjenestehunder hos f.eks. forsvaret, tollvesenet og politi idag, så de linjene kan vel ikke være helt håpløse? Så altså: dere som foretrekker jaktgolden, labrador osv. Er det for å drive jakt, eller er det andre ting som gjør disse linjene så attraktive som jeg har inntrykk av at de har blitt i den senere tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? Stadig vekk leser jeg om folk med f.eks utstillingslabrador som "unnskylder" det at labben er kraftig og av utstillingskvalitet. Jeg synes ikke man skal unnskylde seg, i Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren. Nå sier jeg ikke at noen har påstått at jaktlabradoren er mer lik den originale Labradoren (og i så tilfelle vil jeg og flere andre si at det er en løgn). Men allikevel er det noe som plager meg litt.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Mulig det er blitt mer in, men hvem er det som anbefaler bruks-/jaktavlede hunder egentlig? Det er vel helst ikke dem som har reell erfaring med linjene av rasene det gjelder. Mulig det ligger en sannhet i at gemytt og helse er prioritert høyere hos oppdrettere av arbeidshunder generelt, men man må ikke glemme at en bruksdugelig hund ikke er synonymt med en trivelig og ikke minst frisk familiehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
Hvorfor er det så at såkalte "utstillingslinjer" blir så negativt omtalt? Hvorfor skal man alltid anbefale jakt/arbeidslinjer som egentlig er ganske krevende hunder jeg personlig ville unt et skikkelig jaktliv? I Labradorens tilfelle har Labradoren alltid vært en kraftig hund. Se på stamfaren; St.Huberts hunden. Var ikke noe myndetype, ala. jaktlabradoren.

Føler at det har blitt mer og mer "in" å ha disse hunderase-"versjonene". Kanskje det bare er meg, kanskje det bare er en tanke. Lufter den her jeg.

Nei, labradoren har ikke alltid vært en kraftig hund. Jaktlabradoren er ikke bare en "ny og in" variant av rasen, det er hunder av de eldste linjene med de opprinnelige egenskapene, utseendet og gemyttet til labradoren. Det vil si lange bein, snipete ansikt, stor viltfinnerevne, markeringsevne, mye vilje og mot. Og de skal være krevende, det er jakthunder - ikke en selskapshund som kan brukes til jakt. De fleste som har jaktavlet retriever krever noe mer av hunden sin enn bare gi labb og rull rundt, de trener/konkurrerer som oftest i enten jakt eller annen hundesport. Tro det eller ei - de fleste som har jaktlabrador eller jaktgolden driver aktivt med jaktprøver og hundene får et verdig jakthundeliv.

Synes du disse labradorene fra 1915-1950 ligner på nåtidens labrador? Jeg synes de er merkverdig lik jaktlabradoren jeg.

lcard13.jpg

lcard14.jpg

lcard22.jpg

lcard5.jpg

lcard12.jpg

Jeg må spørre, ettersom dette er et litt ukjendt område. De "opprinnelige" linjene av de forskjellige rasene vil jeg tro i første rekke dreier seg om jaktlinjer, slik som golden retriever, labrador osv? Er det da jakt som er den store interessen til de mange som vil ha denne typen hund? Eller hva skal den brukes til?

Labradoren, av de såkalte utstillingslinjer, fungerer jo utmerket som tjenestehunder hos f.eks. forsvaret, tollvesenet og politi idag, så de linjene kan vel ikke være helt håpløse? Så altså: dere som foretrekker jaktgolden, labrador osv. Er det for å drive jakt, eller er det andre ting som gjør disse linjene så attraktive som jeg har inntrykk av at de har blitt i den senere tid?

Ja, jeg tror de fleste med jaktretriever har jakt som den store interessen. Utviklingen har snudd veldig på jaktprøver, fler og fler importerer jaktlabrador/golden/engelske flatter og kvaliteten øker. Prøveformen holder på å endre seg til noe nærmere field trial som er prøveformen i hjemlandet og for å henge med må man ha en hund som har topp markeringsevne, er effektiv, tøff og som er 100% lydig. Noe kan man trene inn, noe ligger i genene. Miljøet vokser og etterspørselen på jaktlinjene er stor. På NM i jakt for retrievere i år har vi 74 hunder påmeldte kontra rekorden på 39 i fjor - det sier litt om hvor mange som har fått denne interessen og som ønsker å bruke retrieveren sin til jakt.

Ja, labrador av utstillingslinjer fungerer utmerket til tjenestehund arbeid, toll osv. Men det er ikke DET de ble avlet til. Det de ble avlet til i utgangspunktet var å jobbe etter skudd, hente vilt i vann og på land, de skulle tørre å ta seg over hindringer som gjerder, diker, elv, over vann osv og returnere med uskadd vilt til fører. Og det er der det skorter litt for dagens labrador.. ikke så rart heller, det er ikke det som er meningen eller målet heller for de fleste utstillingsoppdretterne.

Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor vi diskuterer dette, ingen av rasevariantene er "best". Noen foretrekker A, andre foretrekker B, det viktigste er at vi selv trives med hva vi velger og at vi er bevisst på å skaffe en hund som passer til eget behov :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, labradoren har ikke alltid vært en kraftig hund. Jaktlabradoren er ikke bare en "ny og in" variant av rasen, det er hunder av de eldste linjene med de opprinnelige egenskapene, utseendet og gemyttet til labradoren. Det vil si lange bein, snipete ansikt, stor viltfinnerevne, markeringsevne, mye vilje og mot. Og de skal være krevende, det er jakthunder - ikke en selskapshund som kan brukes til jakt. De fleste som har jaktavlet retriever krever noe mer av hunden sin enn bare gi labb og rull rundt, de trener/konkurrerer som oftest i enten jakt eller annen hundesport. Tro det eller ei - de fleste som har jaktlabrador eller jaktgolden driver aktivt med jaktprøver og hundene får et verdig jakthundeliv.

*klippe*

Har bare lyst til å slenge meg på litt her nå. Dette gjelder jo ikke bare labradoren, gjelder vel alle de "nye" arb.hundene. Schæferen var jo riktig så flott og kvadratisk uten overdrevne vinkler, bc varierte fra hvor i landet (GB) du kom og var ikke standardisert, mf.

beowulf.jpg

Så det er ikke noe nytt og fancy man har funnet på nå

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...