Gå til innhold
Hundesonen.no

Storpudler


Huldra

Recommended Posts

Jeg har ikke møtt så veldig mange (stor)pudler, men jeg har hatt gleden av oppleve tre stk (sånn utenom å se noen på utstilling eller sånn i forbifarten), som alle har vært "samme ulla". De har levd i sin egen verden, helt uten å bry seg om hva som foregikk utenfor deres hode. De har ikke vært glad i mat, særdeles vanskelige å få med på lek (om i det hele tatt mulig), de har knapt bevegd seg raskt, og når de først har gjort det har de snublet i sine egne bein og trynt.

Ellers har de virket rolige og behersket. Greie, men slett ikke noe mer. De har absolutt ingenting med seg, de går bare der og er rolige, bryr seg ikke om verken folk eller fe eller lyder eller synsinntrykk. Snuser litt her og der, men ikke noe som er veldig viktig liksom. De virker ikke redd eller skeptisk, bare sinnsykt uinteressert.

Ikke for å være stygg eller slem, men sånn utenfra har de kanskje gitt inntrykk av å være mer mynde; arrogante og tildels selvsikre, nok meg seg selv og sitt. Bortsett fra at mynder jo faktisk har noe "mer"! De har jo faktiskt masse som foregår i hodet deres, de har lyster som går på menneskelig kontakt, å få løpe, leke, jage osv. De pudlene jeg har møtt har liksom ikke hatt "lyst" på noe som helst. Er de virkelig sånn alle sammen, eller har jeg bare vært utrolig uheldig med mine nærkontakter med pudler? Jeg kan nemlig ikke fatte og begripe hvordan man skal klare å lære disse dyra noe, eller bruke de til noe. Annet enn turhund selvsagt; de må jo være ypperlige til det (bortsett fra denne tryninga da)!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke peiling, men de individene jeg har møtt, har vært ganske så motsatte. Min bestefar drev med oppdrett av pudler (det er vel mellompuddel det kaltes før?), og de var også fulle av liv. Skammelig lette å lære, og gikk løs midt i byen. Nema problemas. Om jeg ikke husker det helt på trynet også, drev han faktisk med apportering også. Men dette er ørten år siden, men de har vel forandret seg de også, som alle andre raser. Men jeg tror det meste er hva du gjør med dem selv.

Og det er da noen pudler som går LP og bruks også, vel? Vet i det minste om flere i Sverige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo bodd med fire stykker som kennelhjelp, der jeg var "hovedpersonen" Og inntrykke jeg har ert de er lettlærte (Når de først skjønner at de skal lære! Den er litt viktig) Alle "mine" fire måtte ha endel mentaltrening, hvis ikke gikk dem direkte på veggen (Sånn som de var når jeg kom ditt...) Mine hadde ikke løpt på en laaangt stund før jeg kom, og dag nr to jeg var der tok jeg med meg dem ut på jordet, og de fikk løpe og springe hele dagen med Shakil, Borzoihannen min... Det var aldri noe knall og fall, og de hadde en utrolig god kropsorientasjon (Er det et ord?) Og det trengte de.. Shakk har det morsomt når han løper i full fart (Og han kommer ganske høyt opp i fart) og dæjler til noen før han løper videre... Og etter noen minutter skjønte pudlene det, og det tok ikke mange dager før det var helt slutt på at han fikk "Tak" i dem, og jeg la også merke til at løpestilen dems forandret seg da og. Mine var veeldig avhengi av meg, og utrolig lydhøre, jeg kunne ha dem på jordet og det kunne komme folk eller fe forbi, og jeg kunne uten problem kalle dem inn og de fulgte med veldig på hvor jeg var hele tiden... Når det kommer til mat, så hadde jeg to unghunder som jeg "lærte" hva godbit var, og at det var utrolig spennende og godt, og de gjorde etterhvert hva som helst for å få... Mens de to eldste var begynt å bli såpass voksne og brydde seg egentlig ikke om det, men jobbet mer for rosen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan pudlene du har møtt vært løsemiddelskadde av mye hårspray, tror du, Huldra? Kan ikke si jeg kjenner mange storpudler, men de få jeg har møtt har langt fra virket "tomme" eller ukoordinerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan pudlene du har møtt vært løsemiddelskadde av mye hårspray, tror du, Huldra?

:o:o Henger meg på de over her, og sier at de storpudlene jeg har møtt har virket alle tiders på alle mulige måter. .Men jeg forstår godt poenget ditt. Har selv sett endel pudler på utstilling som ligger heelt urørlige på stellebordet med et utrolig arrogant blikk og ser ut som de eier hele utstillingen.. De blir kanskje til slik de blir behandlet?? :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan pudlene du har møtt vært løsemiddelskadde av mye hårspray, tror du, Huldra? Kan ikke si jeg kjenner mange storpudler, men de få jeg har møtt har langt fra virket "tomme" eller ukoordinerte.

*Ler*

Jeg tror også det må være løsmiddelskade som har påvirket puddlene du har møtte Hildra, for som andre her også nevner er din beskrivelse stikk motsatt av min erfaring, men unntak av kresnheten. Jeg kjenner maange kresene pudler, når det er sagt jobber de fleste pudler for levergodbiter, ikke for Frolic. :o Siden mange storpudler har sterkt jaktinstinkt er bla (ball)apportering er fin belønningsform.

Storpuddelen er som jeg kjenner den veldig førevar og uinteressert i andre enn familie og familievenner (litt myndete sånn sett), så det er nok ikke så rart om de storpudlene du har møtt ikke var interessert i å hilse på, de er sjelden det om de ikke kjenner deg godt.

En storpuddel må du må jobbe med for å få den til å ville jobbe med deg, men når du har "knekt koden" går det som en lek. Når det er sagt er den såpass smart at den kjeder seg fort og kobler ut om det blir kjedelig terping. En puddel krever en aktiv og kreativ eier som vet å jobbe med puddelen. Mental trening er et "must", uten nok stimuli blir de veldig kreative og finner egne "jobber".

De storpudlene jeg kjenner snur på femøra og er særdeles glad i og krever en del fysisk mosjon. Agility var super gøy (synes min Sophus), og jeg vet om en del som satser på en agiliykarriere, også med dverg og mellompuddel. Så fra en som kjenner mange storpudler (og mange av de mindre pudlene) vil jeg si du har vært uheldig med storpudlene du har møtt. En storpuddel for meg er en glad, livelig, leken, grasiøs skapning som elsker å jobbe med eieren sin. :o

Når det gjelder resulater så var Emilie Prytz på landslaget i lydighet med sin mellompuddel, og jeg vet om flere "up and coming" stor/mellom/dverg pudler i agility og lydighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare slutte meg til alle dem som har stikk motsatt oppfatning av puddel enn det som beskrives i startinnlegget. Og at pudler ikke kan lære noe eller brukes til noe er definitivt ikke riktig. Storpuddel må vel være en av de mest allsidige rasene som finnes!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jammen godt å høre! :frantics: Begynte nesten å lure på hva i alle dager hadde skjedd med avlen hos puddel, men hvis jeg bare har vært uheldig og møtt ikke-rasetypiske pudler, så er jo det flott. Ingenting er bedre enn det! Kanskje du har rett, bardman, at de jeg har møtt er løsemiddelskadet! :|

Edit: jeg har slett ikke samme oppfatning av de andre pudlene, bare så det er sagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må slutte meg til erfaringene til de andre her - jeg har ingen ting å utsette på Storpudlene jeg har møtt når det kommer til "drive".

MEN det skal sies at jeg ser på både pudler og min egen rase som relativt egenrådige. Det betyr ikke at de ikke er lette å trene, men de gir ikke opp så lett om det er noe de vil, både på godt og vondt. Det kan av andre kanskje oppfattes som noe sært?

Og som med alle andre raser - det finnes individer som ikke er rasetypiske. Min rase er kjent for mye energi, men min egen tuppe er relativt bedagelig om det er det hun ønsker i øyeblikket. I det andre er hun turbo. Sånn kan det nok være med puddel og :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også møtt noen som virka veldig opplagte og interesserte.

Jeg var helt overasska over en jeg møtte i skogen her om dagen, løp løs og hilste veldig behagelig på valpen før eieren sa "kom nå går vi" og da snudde den på sekundet! Hadde man bare hatt en sånn hund... hihi :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ei storpuddeltispe på fire, en mellompuddel på sju og to mynder.

Storpuddeljenta mi elsker mosjon, mat, lek og kos! Hun elsker sporsøk og lange fjellturer, sykkelturer eller treningsturer med sønnen min som er aktiv konkurranseløper. Hun har sterkt jakt og vokterinstinkt og passer på alle oss andre i familien.

Hun er reservert overfor fremmede, men har likevel mange venner både med to og fire bein. Alle mine hunder er råfòrte, og hun simpelthen elsker maten sin!

Hun er som alle pudler utroliglettlært og jobber villig og ivrig!

Hun har en flott stamtavle, men siden jeg ikke er tilhenger av utstillinger, har hun aldri vært utstilt. Hun er rett og slett en familiehund, turkamerat og fotvarmer! Vil tro at hundene trådstarter har truffet er hunder som kun brukes til utstilling. Dvs. de får ikke sjansen til å løpe i kratt og lyng, bade i tjern eller jobbe seg gjennom et spor som går gjennom mange hindringer. Vil tro at alle hunder, uansett rase, blir ødelagte mentalt over et slikt liv......

Mellompuddelen min er veldig lik henne i væremåte, men han hater regn! I tillegg er han nesten oversosial når han treffer nye mennesker.

Myndene er enda bare valper, og har dermed typisk valpeoppførsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har rett og slett møtt stikk motsatte storpudler faktisk... :| De jeg har truffet har vært lærevillige, raske, lettlærte og med stor lekelyst og gjenstandsinteresse.

Skriver under på denne her jeg :frantics:

Kjente ikke igjen mye av det du beskriver om rasen i innlegget ditt Huldra, så du har kanskje bare hvert "uheldig"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Presser en vanlig slik H-sele for mye på luftrøret? https://dyresjappa.no/produkt/hundesele-regulerbar-svart/ Isåfall ville jeg sett etter en step-in sele ala dette, bare pass på at den ligger lavt nok foran:https://www.musti.no/basic-first-step-in-sele-svart Ellers ville jeg brukt halsbånd med grime en del for å begrense trekkingen, rett og slett.  
    • Hei! Jeg har kommet borti en ny utfordring. Min egenavlede Aussie på 7mnd hoster/harker/høres ut som den har astma når den trekker i sele. Dette har pågått i hele sommer og jeg har prøvd å finne en sele som minimerer problemet, men enda ikke lyktes.   Valpen er undersøkt av veterinær for to uker siden hvor vet tror den kan ha hatt kennelhoste og at luftrøret fremdeles er irritert. Almenntilstanden er god og har vært hele vegen. Vi skal la vær å gå tur (kun aktivisering i hagen, på rally-treninger osv) på tre uker for å se om det hjelper at luftrøret får ro. Nå har det gått to uker til uten bedring (fremdeles harking når jeg holder på luftrøret) så jeg ser for meg at vi må inn igjen for røntgen osv. Denne hostingen/harkingen kommer kun når man legger press på luftrøret, aldri ellers. Dessverre er dette en hund som er ivrig på tur og trekker en del. Men det høres jo ikke bra ut.. hvis noen har erfaring med det samme så skriv gjerne litt om det også!   Jeg ser ikke for meg at vi finner ut av/får løst dette problemet med det første, og spør derfor dere om noen vet om en spesialsele som er utviklet for å unngå press på luftrøret? Evt om noen spesialsyr?
    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...