Rasers historie, allmenn skepsis, "farlighet, osv

[Mari]

Hmm, skal se om jeg klarer å formulere tankene mine forståelig. De er litt knutete i hodet mitt. Ikke er de særlig gjennomtenkte heller enda, men jeg tenkte kanskje at dere kunne hjelpe meg med akkurat den biten.

Satt og tenkte på en ting her i stad, og lurer litt på deres tanker rundt dette. Fint om vi klarer å la vær å få en av de vanlige polariserte raseforbudsdiskusjonene, jeg er iallefall ikke ute etter å predikere, misjonere eller overbevise. (Denne gangen... )

Jeg er interessert i å høre deres tanker rundt hvorfor enkelte raser blir oppfattet som mer farlige enn andre.

Og når jeg bruker ordet aggresjon så mener jeg ikke frådende beist klar til å drepe. Bare så det er sagt. Mer de generelle aggressive uttrykk i varierende alvorsgrad, noe de alle fleste hunder viser i løpet av sitt liv. Det betyr selvsagt ikke at de hverken skader eller ønsker å skade.

Innvendingene mot kamphundene (mer spesifikt Amerikansk Pit Bull Terrier, Amerikansk Staffordshire Terrier og Staffordshire Bull Terrier først og fremst) går på deres blodige historie og også på deres størrelse. Det siste fordi det er med på å definere hvor mye skade en hund faktisk kan gjøre om den nå skulle finne på å angripe.

Men det er mange hunder som har en like blodig historie som kamphundene, og det er raser som ikke oppfattes som farlige, ei heller har de et dårlig rykte. Noen av de har det vel helt omvendt, nemlig et mer rosemalt rykte som kanskje ikke står i stil med rasens typiske egenskaper.

Nok om det. Kamphundene har unektelig blitt selektert for hundekamper, og har dermed en større tendens til hundeaggresjon (mot samme kjønn) enn mange andre raser. Det er et legitimt argument i rasediskusjonene, selv om jeg kanksje ikke er helt enig i at det automatisk betyr en reell trussel. Men alikevel er det svært mange andre raser som har en like blodig bakgrunn som kamphundene. F.eks ble mange terriere brukt i hetsjakt mot gnagere og helt sikkert også større dyr, dette betyr at de ble selektert for de samme egenskapene som kamphundene, nemlig den siste sekvensen av jakten (gripe/drepe). Ja, det ble uttrykt på en annen måte, dyr vs. hunder. Men de igjenboende egenskapene er fortsatt de samme, de har gjerne større forekomst av samme kjønn aggresjon og jaktlyst for å nevne noe, enn for eksempel de typiske Retrieverne.

Jeg kan se for meg at forekomsten av disse igjenlevende egenskapene er ganske like på disse forskjellige rasene (kamphunder i forhold til hetsjegerne), og da mener jeg at det slett ikke dukker opp i alle individer og ikke nødvendigvis er et vanlig rasetrekk.

Skjønner dere hva jeg mener? Kamphundene og hetsjegerne er ikke så forskjellige når det kommer til historie og bruksområde, det er utseende som virkelig skiller dem ad. Der har kamphundene innlysende nok trukket det korteste strådet.

Så tenker man sikkert på antall hundebitt fra de respektive rasene? At disse er høyere enn i andre raser. Dette er også i teorien et godt argument. Men når man begynner å pille litt i stoffet, så ser man fort at vi egentlig ikke kan si noe som helst med noe slags sikkerhet om hvilke raser som biter mer enn de andre. Ei om de i realiteten finnes. De få rasestatistikkene som er utført når det gjelder å finne ut av slikt er så utrolig elendig utført, og har så store feilmarginer og huller at de dessverre ikke kan brukes til noe som helst.

Så da står vi igjen med størrelse (inntil videre iallefall). En større hund har unektelig potensialet for å gjøre større skade enn en som er mye mindre. Men argumentet om at alle hunder kan gjøre stor skade er berettiget.

Jeg vet det er gjentatt til det kjedsommelige, men det finnes miniatyrhunder som har angrepet og drept spedbarn. Det betyr ikke at de er farlige selvsagt, men det betyr at hver eneste hund har potensialet til å gjøre stor skade. Uansett hvor liten en hund er så kan den bite j*vlig hardt, spørsmålet er om den velger å ta fram den evnen. Det går på bitehemning rett og slett, og ikke minst hvor mye mennesker er villig til å jobbe med den biten fra valpestadie.

Dessuten er ikke kamphundene nødvendigvis så mye større enn deres hetsjeger frender. En Amerikansk Pit Bull Terrier veier vel rundt 15-20 kilo (de som kommer fra de fryktede opprinnelige kamp-linjene), en Staffordshire Bull Terrier er langt mindre, mens en Amstaff er en ganske stor terrier. Wheaten er på størrelse med en Amerikansk Pit Bull Terrier, og er også enn skadedyrjeger opprinnelig. I tillegg til vakthund av både folk og bufe. I følge rasebeskrivelser sier de ikke nei til en slåsskamp, og de "trives oftest best med det motsatte kjønn".

Airdalen f.eks er jo større en Amstaffen. De er jo ingen hetsjegere, men de har en historie som vakthunder og kan i følge rasebeskrivelser fort bli overbeskyttende. Vaktinstinket er jo rett og slett territoriell aggresjon satt i system.

Poenget med dette innlegget er ikke å argumentere for at andre raser er like farlige som kamphundene, jeg er ikke så overbevist om at raser er født farligere enn andre. Alle raser har sine dårlige sider såvel som de mange gode.

Jeg ble bare litt nysgjerrig på hvorfor det er slik at det denne gang ble akkurat kamphundene som fikk ryktet som farlige. Når argumentene som bruker for deres farlighet godt kan brukes på utallige andre raser, men de får (heldigvis!) gå fri.

Utseende er jo en sak, men sannheten er at kamphundene ikke ble sett på som farlige før i nyere tid, muskuløse og korthårede har de vært siden opprinnelsen. Så det kan ikke være utseende alene heller, selv om det sikkert ikke hjalp på når spiren først var sådd.

Personlig tror jeg det handler mest om økt popularitet, og ikke så fryktelig mye annet. Jo, media blir jo selvsagt revet med og skaper enda mer frykt. Men det hadde vært interessant å høre hva dere vettuge hundemennesker tenker, da blir det liksom enklere å finne ut hva jeg selv egentlig mener.

(Som en kuriositet som kanskje ikke har så mye med akkurat denne diskusjonen å gjøre, får jeg litt lyst til å nevne at det var et definitivt fåtall av individene innen kamphundrasene som faktisk ble selektert for hundekamper. De aller fleste var flerbrukshunder, hvor familiehund stod som en av de viktigste bruksområdene. Det har vi litt lett for å glemme, noe som også inkluderer meg selv.) Amerikansk Pit Bull Terrier, i likhet mange av de andre terrierne, var en slags potethunder som skulle brukes til alt.

[Poter]

Tja, i mitt hode er en hund med dårlige nerver den som er absolutt farligst -uansett rase. En hvor tingene ikke er satt i system, f.eks skarphet og vokt, satt sammen i en hund som mangler det som skal til for å takle å ha det, om det er mot eller nerver eller hva det er, er jo det ingen god kombinasjon.

[Mari]

Tja, i mitt hode er en hund med dårlige nerver den som er absolutt farligst -uansett rase. En hvor tingene ikke er satt i system, f.eks skarphet og vokt, satt sammen i en hund som mangler det som skal til for å takle å ha det, om det er mot eller nerver eller hva det er, er jo det ingen god kombinasjon.

Joda. Men jeg snakker om (forsøker iallefall ), er hvorfor kamphundene har fått det ryktet de har.

Ikke om reell farlighet egentlig.

[Poter]

Joda. Men jeg snakker om (forsøker iallefall ), er hvorfor kamphundene har fått det ryktet de har.

Ikke om reell farlighet egentlig.

Okei, da misforstod jeg

[amstaff]

Nå er det da sånn at ordet "kamphund" er betraktelig mer negativt ladet enn for eksempel "vakthund" eller enda penere formulert "gårdshund". Og kanskje det er noe av årsaken til skepsisen blandt folk generellt.

Media har heller ikke bidratt noe særlig i positiv retning for kampvoffene våre... <_<

Når det gjelder utseende, og folks oppfatning om farlighet så er min erfaring at det er store forskjeller ute og går.

Og nå tar jeg utgangspunkt i folk jeg møter, som har lite eller ingen peiling/interesse når det gjelder hund.

Noen synes bikkjene mine ser skumle ut, men siden de er "rolige" og glade så endrer fok fort oppfatning når de får hilse. Andre jeg møter synes de er kjempefine med en gang, og er svært nysgjerrige på hva slags rase ( r ) det er. Og nettopp det er noe jeg har merket meg... Alle synes "pitbuller" er jæv.. skumle hunder og ser farlige ut, men like fullt er mine søte.

Personlig trodde jeg ikke forskjellen var så stor utseendemessig. Ihvertfall om man ikke er raseentusiast.

Fakta er at begrepene "pitbull", "kamphund" og i nyere tid "amstaff" er noe folk er vant med å tenke på som skummelt.

Siden hundekamper er ulovlig, så er alt med det skummelt og kriminelt.

[Mari]

Nå er det da sånn at ordet "kamphund" er betraktelig mer negativt ladet enn for eksempel "vakthund" eller enda penere formulert "gårdshund". Og kanskje det er noe av årsaken til skepsisen blandt folk generellt.

Jo, jeg skjønner hva du mener. Men kamphunder/"fighting dogs" har eksistert i mange hundre år, og det er først i nyere tid at de har fått elendig rykte og blir sett på som farlige. Begynner man å studere medias dekning av hunderaser og hundebitt, så ser man fort at det går i perioder hvilke raser som er farlige. Det er ikke allment kjent, men det første raseforbudet var mot Schäferhund i 1929, og før det så har alt fra Blodhund til Newfoundlander være de "farlige".

Så jeg vet ikke helt om det er navnet som skjemmer i dette tilfellet.

Uansett er det veldig tydelig at "problemet" med farlige hunder langt ifra er noe nytt eller spesifikt for vår moderne tid.

Ironisk nok så har Amerikansk Pit Bull Terrier historisk sett vært et veldig anerkjent, respektert og ikke minst positivt ladet symbol i sitt opphavsland. De har symbolisert styrke, lojalitet, ståpåvilje, og også til en viss grad nasjonalisme. Rasen ble til og med brukt i propaganda under 1. verdenskrig, og den mest dekorerte "soldat hunden" noen sinne var en Amerikansk Pit Bull Terrier ved navn Stubby. Media fortalte historisk sett om heroiske redninger og andre gladsaker om rasen på jevnlig basis.

Det er jo ganske merkverdig at rasen nå er såpass uglesett, og at det også i USA florerer av raseforbud. Det er jo unektelig veldig rart og interessant? For hva skjedde? Det er en så voldsom og drastisk endring i synet på rasen.

Media har heller ikke bidratt noe særlig i positiv retning for kampvoffene våre... <_<

Det er klart. Media har en enorm rolle i hvilke holdninger som skapes rundt visse raser.

Det er enkel matematikk. De spiller på frykt fordi frykt selger. Who can blame them.

Interessant er alikevel det å studere hvordan og hvorfor frykt faktisk fungerer, og hvordan media benytter seg av dette. Det er med på å forklare hvorfor vi (samfunnet) har en overdreven og irrasjonell frykt for "farlige" hunder.

Fakta er at begrepene "pitbull", "kamphund" og i nyere tid "amstaff" er noe folk er vant med å tenke på som skummelt.

Ja, det er nettopp det jeg ønsker å adressere. Hvorfor er det slik at enkelte raser får et dårlig rykte? Jeg tror ikke vi bare kan legge skylden på media. Da skulle man tro at det var hele arten som ble svartmalt.

Siden hundekamper er ulovlig, så er alt med det skummelt og kriminelt.

Vel... Det er jo i stor grad det. Og siden jeg er en hoven blei så ser jeg på meg selv som relativt opplyst rundt problemstillingen. Hehe

[Mirai]

1. Fordi noen hunder ser farligere ut enn andre hvis man tar bilde idet de bjeffer:

[Mari]

Nå vet jeg ikke helt om du tuller eller ikke. Jeg tror du gjør det, men uansett...

Nevnte det litt i første innlegg forøvrig.

"Utseende er jo en sak, men sannheten er at kamphundene ikke ble sett på som farlige før i nyere tid, muskuløse og korthårede har de vært siden opprinnelsen. Så det kan ikke være utseende alene heller, selv om det sikkert ikke hjalp på når spiren først var sådd."

I andre innlegg nevnte jeg at rasefrykten historisk sett går i perioder. Jeg vet ikke helt hvor du vil plassere Newfoundlander, Blodhund, Chow Chow eller Schäferhund på bjeffeskalaen, de har også hatt lignende perioder som kamphundene er opp i nå. Tror du at om enkelte raser oppfattes som farligere enn andre er det mest på grunn av den generelle allmenne oppfatning av rasen? Eller tror du det er noe med de spesifikkes utseende som evolusjonært eller biologisk sett trigger mer frykt hos oss enn andre raser? Om det er det siste så er det jo rart at det går i perioder?

PS: Cane Corso er vel ingen typisk kamphundrase? Og den første tror jeg gjesper. lol

[Mirai]

Ikke noe narr av bildene her takk!

Bedre?

Men fra spøk til alvor. Jeg har ikke satt meg voldsomt inn i periodene der det var andre hundetyper som ble uglesett. Det jeg tenkte, er at det må være forferdelig mye enklere å fremstille en bullehund som FARLIG og SKUMMEL pga. de har store munner (trigger vel en frykt fra menneskets side), enn f.eks en Chow Chow som stort sett ser ut som en bamse. Eller f. eks terriere som du nevner, som stort sett har mye pels rundt munnen og du kan ikke se de bulende musklene tydelig definert.

Så det er klart utseendet spiller en rolle. Vi kan juge så mye vi vil, men de fleste mennesker er utstyrt med fordommer av ett eller annet slag, og media kan jobben sin.

Når det er sagt, så klarer jo de fleste hunder å SE farlige ut. Selv om en JRT er liten, stikker du ikke pekefingern inn mellom tenna på den når den er hissig. Men hvor ofte viser VG bilde av en hissig JRT?

(er dette en JRT forresten? vi får late som)

Det er jo et interessant spørsmål. Hva skjedde egentlig? De fleste raser har individer som biter mennesker eller slåss med andre hunder.

Jeg for min del hadde ikke "visst" at amstaff er farlig ( ) om mediene ikke hadde fortalt meg det.

[Mari]

Bedre?

Det måtte bli en bulldog, sant? Synes ikke den ser så sinna ut jeg da. Stakkaren har bare for mye lepper.

Men fra spøk til alvor. Jeg har ikke satt meg voldsomt inn i periodene der det var andre hundetyper som ble uglesett. Det jeg tenkte, er at det må være forferdelig mye enklere å fremstille en bullehund som FARLIG og SKUMMEL pga. de har store munner (trigger vel en frykt fra menneskets side), enn f.eks en Chow Chow som stort sett ser ut som en bamse.

Chow Chow er kjent for å bite og være farlig, og er også utsatt for rasespesifikk lovgivning.... Det samme med Shar Pei. Fairfield, Iowa har til og med store restriksjoner mot din egen rase, Ulvehunden. I tillegg til Malinois, Huskyer, Malamutes og Grand Danois. Fascinerende er det ikke?

Men uansett, om det du nå stemmer, så betyr det jo utryddelse for kamphunder og raser med lignende utseende. Det håper jeg virkelig ikke kommer til å skje. *bank i tre!* Uansett tviler jeg.

Jeg sier det nettopp av de årsakene jeg har nevnt tidligere. De farlige rasene blir skiftet ur gjennom historien, og med et utseende som varierer fra en korthåret Staffordshire Bull Terrier på 11-12 kilo til en fluffy Newfoundlander på 60 så er det vanskelig å legge skylden på et spesifikt utseense. Det står nok andre raser og venter på tronen når kamphundene enten forsvinner, og/eller andre raser tar over deres popularitet.

Så det er klart utseendet spiller en rolle. Vi kan juge så mye vi vil, men de fleste mennesker er utstyrt med fordommer av ett eller annet slag, og media kan jobben sin.

Så det er media du mener har skylden. Men tror du media reflekterer det allmenne synet, eller er det de som skaper det?

Det er jo et interessant spørsmål. Hva skjedde egentlig? De fleste raser har individer som biter mennesker eller slåss med andre hunder.

Jepp. Hvordan gikk Amerikansk Pit Bull Terrier fra å være et nasjonalt ikon, til å bli symbolet for kriminalitet og status? Ikke har det tatt mange år heller.

Jeg for min del hadde ikke "visst" at amstaff er farlig ( ) om mediene ikke hadde fortalt meg det.

Reaksjonen fra mammaen din er supertypisk for å si det sånn. Så kanskje det egentlig handler litt om navnet også? For utseendet var jo ikke avskrekkende, men rasenavnet var.

[Emilie]

Jeg er interessert i å høre deres tanker rundt hvorfor enkelte raser blir oppfattet som mer farlige enn andre.

Og når jeg bruker ordet aggresjon så mener jeg ikke frådende beist klar til å drepe. Bare så det er sagt. Mer de generelle aggressive uttrykk i varierende alvorsgrad, noe de alle fleste hunder viser i løpet av sitt liv. Det betyr selvsagt ikke at de hverken skader eller ønsker å skade.

Nå er det ikke dette jeg har mest kunnskap om her i verden, bare for å begynne på en pen og ydmyk måte, men jeg har da noen tanker rundt temaet likevel. Jeg har jo selv en rase det knyttet veldig mange fordommer til. Noen berettiget, andre ikke. For å sitere en bruker her på forumet: "Schæferen er jo støgg og ikke minst gæren i huet!" Bortsett fra at en del individer, uten styring vel og merke, kan brøle voldsomt og skremme livskiten ut av folk og fe - så tror jeg det må være noe mer som ligger til grunn for at schäferhunden er blitt en såpass forhatt rase som den er i dag.

Det er mange faktorer som kan spille inn her, en av dem, tror jeg, kan være at schäferen var tyskernes mest brukte, om ikke eneste militære tjenestehundrase under 2. verdenskrig. Og så vidt det er meg kjent så var vel ikke dette de hundene som farte finest med det norske folk. De ble de tyske okkupantenes egne "nazi-hunder". Husker min morfar fortalte om hvordan han fikk så hatten passet av sin mor, da han hadde kastet en brødskive over til en av tyskernes schäferhunder. "Du får ikke gi vekk maten din til den der nazi-hunden!" hadde min oldemor skreket ut gjemmom vinduet i tredje etasje, da hun så hva guttungen holdt på med. Man hører jo også om fangene i konsentrasjonsleirene som ble dirigert både hit og dit av vakter med schäferhunder, som ett av flere våpen.

Rasen fikk jo bygget videre på sitt dårlige rykte, da også etterretningstjenesten i Tyskland, under DDR, tok i bruk schäferen under sin tjeneste. Mange mennesker som måtte gjennomgå grunnet disse, den gangen også.

Så vidt jeg har fått med meg, så var vel hele mentaliteten til schäferhunden ganske skrantende på 70- og 80-tallet. Men siden den gang har det faktisk skjedd en hel del, og raseklubben stiller i dag en rekke krav til avlsdyr, både helsemessig og mentalt. Om de er strenge nok? Tja, kanskje ikke, men jeg vil likevel si at schäferen har pr dags dato et ufortjent dårlig rykte, nok grunnet dens noe mørke fortid.

Så er jo schäferhunden, som nevnt en rase med en del lyd i. Ikke bare kan den skremme vettet av en som ikke vet bedre (uten å beskytte dem som ikke tar tak i problemer med utagering hos hunden, og får løst det). Men det er ikke bare utagering som utføres med stor entusiasme, også under lek kan det komme en del "ulyder". De to jentene som ligger strødd utover gulvet her nå, de vet å knurre å brøle fra seg, seg i mellom i løpet av en dag. Sikkert noen som har kastet lange blikk etter dem når de ruller rundt på plenen her.

[bardmand]

Jeg tror det handler like mye om hva man som regel finner i andre enden av snøret. En sealyham terrier kan sikkert være et skikkelig udyr, men jeg ser liksom ikke for meg at de tøffeste bolerne i gata skulle rusle rundt med en slik en.

[Moghrebi]

Jeg innbiller meg at folk før i tiden forholdt seg til hunder på individuell basis ("naboens hund er gærn!"), mens at man i dag tror at ett "farlig" individ = at hele rasen er "farlig". Der har media mye av skylda, for hvem hadde vel vært redd for pitbulls hvis de ikke hadde blitt fortalt av tabloidpressen at "pitbulls er drapshunder"?

Det har noe med image å gjøre også. Når først en rase blir populær hos feil folk, så tar det ikke lang tid før rasen forbindes med noe skummelt og farlig. Hvis Hells Angels og Bandidos adopterte f.eks. malinois og risenschnauser som sine maskoter/symboler, så ville vi snart sett at media fanget det opp, og derfra er veien kort til at disse rasene demoniseres på lik linje med de rasene som i dag har et dårlig rykte.

Men selvfølgelig: grensen går ett eller annet sted. Du kan ikke ta en hvilkensomhelst rase og få folk til å oppfatte den som farlig. Old english sheepdog vil neppe noensinne bli oppfattet som en farlig rase, for de ser rett og slett ikke farlige ut. Og småhunder kan se så skumle ut som de bare vil, for man vil uansett bare le av dem; "Nummen, du er så søt når du er sint, du!" Jeg tror forresten at menigmann i Norge ser for seg pitbulls som mye større enn de virkelig er.

Men i gråsonen finnes det mange raser som man sikkert kan få folk til å oppfatte som farlige, bare man presenterer dem som en potensiell trussel mot folk og fe. Ovcharka-rasene, f.eks., ser jo ikke så allverdens farlige ut, men med litt innsats vil nok media kunne gjøre dem veldig skremmende. Og plastrer man en komondor på forsida av tabloidavisene med beskjed om at "denne rasen er den farligste av alle farlige raser, altså!", med en liste over alle menneskene som har blitt "komondor-bitt" i Ungarn, så er man godt på vei.

Jeg minnes noen oppslag i Sverige da en svensk boerboel-oppdretter flyttet hjem fra Frankrike og hadde sine boerboels og cane corsos med seg. Da ble avisene helt fra seg over at boerboelen var blitt forbudt i Frankrike "og nu finns den i Sverige!" Hvis da en boerboel hadde røsket noen i buksebeinet, så ville utvilsomt ******* ha brutt løs i svensk media.

Jeg har de siste par dagene sittet og sett på resultatlistene fra Verdensutstillingen i Sverige. Der har de stilt ut alle de rasene som er forbudte i Norge, bortsett fra Pitbull (som jo ikke er anerkjent som egen rase). Det er fascinerende å se vinnerbildene av Tosa Inu, Fila Brasileiro, Dogo Argentino osv, hvor de ser akkurat like normale ut som alle de andre mastiffrasene. Hvis en hunderase først rekker å bli populær og utbredt blant vanlige folk, tror jeg det vil bli betydelig vanskeligere å fordreie ryktet deres i retning av noe skummelt og farlig. Det er neppe noen tilfeldighet at de rasene som er forbudt i Norge i dag var nærmest totalt ukjente i Norge da de ble Justisdepartementets "Heldige Utvalgte" til forbudslista. Det hadde neppe latt seg gjøre å forby schæfer, for eksempel. De er for utbredt. Jeg tror forøvrig ikke at amstaff heller hadde blitt forbudt, hvis f.eks. Stein Erik Hagen hadde eid en. Folk må ha en oppfatning av at en rase er spesielt populær blant kriminelle og mennesker i den nedre halvdel av inntekts- og utdannelses-skalaen, for at forbud vil bli akseptert. Jeg mistenker at det er mye av grunnen til at amstaffen ble forbudt - den var allerede oppfattet som litt halv-lyssky, og media hadde forlengst demonisert rasen.

Jeg forbauses forresten stadig av at raseforbuds-diskusjonene så å si kun dreier seg om pitbull og amstaff. Det virker som om de andre forbudte rasene nærmest blir sett på som en ubetydelig fotnote i hundeloven. Hvorfor i alle dager ble akkurat DE rasene forbudt? Jeg skulle gitt mye for å finne ut hvilket grunnlag Justisdepartementet la fram for å få disse obskure hundene til å bli sett på som spesielt farlige. Gid det var mulig å få svar på det...

[Mari]

Jeg tror det handler like mye om hva man som regel finner i andre enden av snøret. En sealyham terrier kan sikkert være et skikkelig udyr, men jeg ser liksom ikke for meg at de tøffeste bolerne i gata skulle rusle rundt med en slik en.

Amerikansk Pit Bull Terrier er helt klart den aller mest populære familiehunden i USA, og det kan helt klart argumenteres for at den er den mest folkerike rasen i hele landet. Jeg tviler på at mer en en ubetydelig minoritet av eierne er tøffe bolere for å si det sånn. Jeg tror vi blir farget av den gjengse oppfattelsen jeg, og det er for enkelt å skylde en hel rases negative rykte på et fåtall som bruker dem som statussymbol. For selv om det er mange som bruker rasen som statussymbol, så betyr det ikke automatisk at det er de som utgjør majoriteten av eierne. Hvis det i det hele tatt ga noen mening?

Men det er klart, det hjelper helt klart ikke.

Jeg innbiller meg at folk før i tiden forholdt seg til hunder på individuell basis ("naboens hund er gærn!"), mens at man i dag tror at ett "farlig" individ = at hele rasen er "farlig".

Nei, ikke egentlig. Spesifikke raser har blitt pekt ut, framstilt i dårlig lys, og blitt fryktet deretter, siden attenhundretallet. Men tidligere var den en litt annen mentalitet rundthunder generelt. En holdning som var basert litt mer på sunn fornuft, hvor man forstod at hunder kunne finne på å bite i gitte omstendigheter.

Der har media mye av skylda, for hvem hadde vel vært redd for pitbulls hvis de ikke hadde blitt fortalt av tabloidpressen at "pitbulls er drapshunder"?

Men hvorfor plukke ut spesifikke raser? Hvorfor ikke gå ut med "hunder er drapsdyr!"? Hvorfor en en Newfoundlander/Blodhund/Pit Bull mer attraktivt å skrive om?

Det har noe med image å gjøre også. Når først en rase blir populær hos feil folk, så tar det ikke lang tid før rasen forbindes med noe skummelt og farlig. Hvis Hells Angels og Bandidos adopterte f.eks. malinois og risenschnauser som sine maskoter/symboler, så ville vi snart sett at media fanget det opp, og derfra er veien kort til at disse rasene demoniseres på lik linje med de rasene som i dag har et dårlig rykte.

Jeg tror også at det har med popularitet å gjøre. Men jeg tror ikke vi kan legge skylden på tattis-folka alene. Det er rett og slett for enkelt. Men det er klart at så lenge hunder blir brukt som statussymbol, så vil de også bli sett slik.

Men hva kom først av høna eller egget når det gjelder den problematikken? Ble hunden et statusymbol på grunn av dens rykte, eller fikk den et dårlig rykte fordi den ble brukt som statussymbol...

Hvis en hunderase først rekker å bli populær og utbredt blant vanlige folk, tror jeg det vil bli betydelig vanskeligere å fordreie ryktet deres i retning av noe skummelt og farlig.

Hvilke raser har først vært utbredt blandt "uvanlige" folk? Til og med de som aktivt drev med hundekamper i Pit Bullens opprinnelse var helt normale familiefolk med "normal" etikk og moral, og som hadde hund som hobby.

Dessuten er det hevet utenfor enhver tvil at Pit Bullen var solid etablert som potethunden som først og fremst var selskapshund og hadde et særs godt rykte i flere hundre år, før den plutselig ble den forhatte rasen den er i dag.

Jeg forbauses forresten stadig av at raseforbuds-diskusjonene så å si kun dreier seg om pitbull og amstaff. Det virker som om de andre forbudte rasene nærmest blir sett på som en ubetydelig fotnote i hundeloven. Hvorfor i alle dager ble akkurat DE rasene forbudt? Jeg skulle gitt mye for å finne ut hvilket grunnlag Justisdepartementet la fram for å få disse obskure hundene til å bli sett på som spesielt farlige. Gid det var mulig å få svar på det...

Raseforbudene fra 1991 ble direkte kopiert fra UKs Dangerous Dog Act. Det ble et svar på et skapt problem hvor vi importerte en hel samfunnsdebatt fra UK, uten å basere den på realiteten i Norge. Det er lettvindt å skape nye lover, det får folket til å ti stille og slutte å kreve at "det må gjøres noe med!". Feel good lov med andre ord.

Iik! Dette ble helt på siden av tråden! *klaske egen lanke*

Emilie: Det synes jeg var et veldig relevant innspill. Jeg skal forsøke å knote ned noen fler tanker rundt akkurat det i morgen.

[Mirai]

Det måtte bli en bulldog, sant? Synes ikke den ser så sinna ut jeg da. Stakkaren har bare for mye lepper.

Søkte bare på mad dog jeg, så tok jeg i grunn det "farligste" bildet jeg fant

Så det er media du mener har skylden. Men tror du media reflekterer det allmenne synet, eller er det de som skaper det?

Jeg mener ikke media ene og alene har skylden, men media har STORT ansvar, uansett hva slags saker eller holdninger det gjelder. Veldig mange mennesker stoler på mediene, og du sa det selv - frykt selger. Det er ikke noe problem for media å SKAPE frykt eller holdninger.

Jepp. Hvordan gikk Amerikansk Pit Bull Terrier fra å være et nasjonalt ikon, til å bli symbolet for kriminalitet og status? Ikke har det tatt mange år heller.

Reaksjonen fra mammaen din er supertypisk for å si det sånn. Så kanskje det egentlig handler litt om navnet også? For utseendet var jo ikke avskrekkende, men rasenavnet var.

Haha, ja Husker da jeg var mindre på en vikingmesse. Vi så en Bullterrier. Måtte passe meg for den, for det var en sånn ulovlig hund som logret og så beit deg. Heldigvis har jo min hundeinteresse økt kunnskapsnivået i familien, så det er nok ikke denmest fordomsfulle gjengen du finner.

[Moghrebi]

Raseforbudene fra 1991 ble direkte kopiert fra UKs Dangerous Dog Act. Det ble et svar på et skapt problem hvor vi importerte en hel samfunnsdebatt fra UK, uten å basere den på realiteten i Norge. Det er lettvindt å skape nye lover, det får folket til å ti stille og slutte å kreve at "det må gjøres noe med!". Feel good lov med andre ord.

Ja, men hvorfor valgte engelskmennene å forby disse rasene? Ble det debattert? Utgjorde disse rasene en reell fare? Var de blitt utbredt i feil miljøer? Hadde det vært noen bitehendelser i forkant av forbudet? Jeg sliter fremdeles med å forstå hva som var grunnen til at disse rasene ble valgt ut. Skulle ønske jeg klarte å finne ut bakgrunnen for hvorfor det var akkurat DE rasene som ble forbudt.

[Frøkenbølle]

En flott og lærerik tråd... Jeg tror det har mye med forventningene til folk også jeg, folk flest forventer at folk med "farlige hunder" er kriminelle kjeltringer, med pigghalsbånd og kjettinglenke... Når jeg går på tur med bikjedyret etter jobb, iført dress og frakk legger ikke folk merke til denne stramme huden og det brede kjevepartiet på hunden min. Da vil de gjærne hilse på Labrador/bokser mixen min, når jeg da forteller dem at dette er en amerikansk staffordshire terrier, har de jo aldri hørt om rasen før. Når jeg senere på kvelden går tur i slække bukser og hettegenser, løper folk over veien og ser på oss som om vi var en gremlins som gikk på tur med den trehodete pitbullen fra Harry Potter.

Men dette er je egentlig ganske vandt med, Schæfer på 80 tallet, Rotweiler på 90 tallet og amstaff i årtusenskiftet, skjønner jo nesten selv at folk synes jeg er litt... eh rar

[Mari]

Ja, men hvorfor valgte engelskmennene å forby disse rasene? Ble det debattert? Utgjorde disse rasene en reell fare? Var de blitt utbredt i feil miljøer? Hadde det vært noen bitehendelser i forkant av forbudet? Jeg sliter fremdeles med å forstå hva som var grunnen til at disse rasene ble valgt ut. Skulle ønske jeg klarte å finne ut bakgrunnen for hvorfor det var akkurat DE rasene som ble forbudt.

The Dangerous Dog Act i 1991 ble introdusert som en respons på endel biteulykker av mer eller mindre alvorlig karakter, fra aggressive og ukontrollerte hunder. Disse hendelsene fikk enorm dekning av tabloidene, som igjen forårsaket en bred allmenn bekymring (panikk?) rundt farlige hunder, og resulterte i en lov som svar fra det offentlige.

Det er nettopp denne historien som gjentar seg gang på gang de stedene hvor raseforbud blir iverksatt. Heldigvis er det noen steder som velger å ikke innføre raseforbud, selv når det blir opphetede samfunnsdebatter.

At det var akkurat de rasene (ikke glem at de tok sats og inkluderte noe så ullent som "typer" av de samme hundene, og hunder som har visse fysiske likhetstrekk som de forbudte rasene!) som ble forbudt kan være mer eller mindre tilfeldig. Det er mulig at de var involvert i noen av de biteulykkene jeg nevner. Dette i samband med at rasene høres farlig ut på papiret, og at det finnes tradisjon i å ramme disse rasene i raseforbud.

Det kan være så tilfeldig som man ønsker å lese det, også blir det en snøballeffekt uten like. Rasehysteriet er så absolutt en reaksjon som ikke står i stil med trusselen.

Men nå skulle ikke denne tråden handle om raseforbud. Jeg har en tendens til å la meg rive med når det er ting jeg er interessert i.

[mene]

Klippet:

Det har noe med image å gjøre også. Når først en rase blir populær hos feil folk, så tar det ikke lang tid før rasen forbindes med noe skummelt og farlig. Hvis Hells Angels og Bandidos adopterte f.eks. malinois og risenschnauser som sine maskoter/symboler, så ville vi snart sett at media fanget det opp, og derfra er veien kort til at disse rasene demoniseres på lik linje med de rasene som i dag har et dårlig rykte.

Det hadde neppe latt seg gjøre å forby schæfer, for eksempel. De er for utbredt. Jeg tror forøvrig ikke at amstaff heller hadde blitt forbudt, hvis f.eks. Stein Erik Hagen hadde eid en. Folk må ha en oppfatning av at en rase er spesielt populær blant kriminelle og mennesker i den nedre halvdel av inntekts- og utdannelses-skalaen, for at forbud vil bli akseptert. Jeg mistenker at det er mye av grunnen til at amstaffen ble forbudt - den var allerede oppfattet som litt halv-lyssky, og media hadde forlengst demonisert rasen.

Jeg forbauses forresten stadig av at raseforbuds-diskusjonene så å si kun dreier seg om pitbull og amstaff. Det virker som om de andre forbudte rasene nærmest blir sett på som en ubetydelig fotnote i hundeloven. Hvorfor i alle dager ble akkurat DE rasene forbudt? Jeg skulle gitt mye for å finne ut hvilket grunnlag Justisdepartementet la fram for å få disse obskure hundene til å bli sett på som spesielt farlige. Gid det var mulig å få svar på det...

Tiltredes på det sterkeste Moghrebi, så kan man jo gå videre med at pitbullen i Amerika i tillegg til å være "redneck"/farmer-hund, også ble vakthund for brune mennesker - da ble den jo synonym med menneskene som hadde den. Bulldoggen har jo overlevd uten å bli forbudt, men den er det jo noen berømte hvite mennesker som har hatt, og fortsatt har..... Kanskje stygt av meg å anklage amerikanerne for rasisme, men... Og verden går sin gang - og plutselig er alt som ligner på en pitbull eller amstaff farlig.... uavhengig av individets egenskaper så dras alle over en kam. Sukk...

[Mari]

Tiltredes på det sterkeste Moghrebi, så kan man jo gå videre med at pitbullen i Amerika i tillegg til å være "redneck"/farmer-hund, også ble vakthund for brune mennesker - da ble den jo synonym med menneskene som hadde den.

Når mener du dette skjedde? Og hvilke kilder bruker du når du trekker denne konklusjonen? Jeg har lest mye rasehistorie rundt Pit Bull, Bulldogs og fighting breeds Det begynner å bli noen bøker for å si det sånn. For ikke å snakke om kommunikasjon med lidenskapelige raseentusiaster som har studert rasene lengre enn jeg har levd. Men denne tendensen at de utviklet seg til å bli eid av (ressurssvake?) fargete, har jeg ikke fått med meg. Ei heller dukker denne konklusjonen opp i mediadekninger rundt rasen, og da tenker jeg helt bakover til slutten av attenhundretallet.

Og du? Pit Bulls var aldeles ikke bare "redneck" hunder, de var fra tidlig av en godt representert del av storbylivet også. Derimot var Pit Bulls et amerikansk ikon av udelt positiv art. Dens elendige rykte dukket opp først i senere tid. Da snakker jeg om de siste tyve årene, mens rasen faktisk har eksistert i mange hundre år. De er vel en av de eldste rasene som er blitt stambokført om jeg ikke tar fullstendig feil.

Bulldoggen har jo overlevd uten å bli forbudt, men den er det jo noen berømte hvite mennesker som har hatt, og fortsatt har..

Historisk sett har "Bulldog" blitt brukt som fellesnevner på mange raser, ikke bare den engelske. Dette inkluderer Amerikansk Pit Bull Terrier, og er interessant nok mange raseentusiaster som kaller APBT for bulldogs enda nettopp fordi det var det de tradisjonelt var.

Ordet Bulldog ble faktisk brukt om mange raser, og de ble brukt til en rekke oppgaver. De fungerte som vakthunder, gårdshunder, jakthunder, politihunder, reisefølge og kjæledyr, i tillegg til de mer inhumane oppgavene som hundekamper, "attackdogs" og statussymbol. Bulldog er historisk sett ikke begrenset til den franske, engelske eller amerikanske.

Og det er mange berømte hvite mennesker som har hatt Pit Bull også! Deriblandt de Amerikanske Presidentene T. Roosevelt og W. Wilson. Jeg ser ikke helt at argumentene dine holder mål, men det er veldig interessant å høre nye teorier!

Forresten? Pit Bull skrives i to ord. Sorry, men det er en pet peeve jeg har. hehe

[mene]

Hehe! Vel, nå har ikke jeg basert mine uttalelser på lange studier av pitbullens histore - jeg baserer meg på egne erfaringer, og hva jeg har hørt/sett her i Norge.

Og nå har jeg levd en stund, og husker en dokumentar som gikk på norsk tv for maaaange år siden, vel da Skandinavia begynte å få opp øya for "disse" rasene. (Slutten av 80?) Så vidt jeg husker (alder, alder) så het hunden Bandit, og var eid av en gammel brun mann (om han var ressursvak vet jeg ikke, det var dine ord... ). Men det jeg husker var at DA ble det snakket pitbull i Norge da (igjen! rundt meg, og det jeg hørte). Hunden ble sendt i trening hos en hunde"ekspert" (med strøm ja) fordi den hadde bitt noen, og ble rehabilitert, (ja, med strøm igjen ja), og retten (Animal courts? vet ikke) bestemte at damen som hadde rehabilitert hunden skulle få beholde han. Dokumentaren ble avsluttet med at damen framsa(ng) et dikt hun hadde skrevet til hunden.

Tror denne filmen (igjen MIN mening) gjorde mye med hvordan hvertfall vi her oppe begynte å se på alt som ser ut som en bullehund av noen type jeg. Og du spurte da om våre TANKER Mari... dette var noen av mine... og siden jeg ikke er så kjent med pitbullens historie osv. så kanskje de er litt almenne (wow! der tok hun i gitt!)

Edit: Glemte å rose Mari for kunnskapen hennes, herved gjort.

[Mari]

Hehe! Vel, nå har ikke jeg basert mine uttalelser på lange studier av pitbullens histore - jeg baserer meg på egne erfaringer, og hva jeg har hørt/sett her i Norge.

Men det du skrev om fargete og slikt var om USA.

Og nå har jeg levd en stund, og husker en dokumentar som gikk på norsk tv for maaaange år siden, vel da Skandinavia begynte å få opp øya for "disse" rasene. (Slutten av 80?) Så vidt jeg husker (alder, alder) så het hunden Bandit, og var eid av en gammel brun mann

Kamhundrasene har eksistert i Skandinavia lengre tilbake enn på åttitallet. Oppmerksomheten rundt rasene (spesifikt Amerikansk Pit Bull Terrier) eksploderte, som du helt riktig sier, på slutten av 80 tallet. Jeg tipper at dokumentaren ble sendt på grunn av den allerede eksisterende oppmerksomheten, ikke at det var den som startet den.

Det var på slutten av åttitallet at Storbritannias debatt raseforbud kom på agendaen, og det er den debatten vi importerte. Egentlig uten at det var noe større grunn bak det.

Rasenes popularitet økte i etterkant av den offentlige debatten, og det er jo interessant i seg selv. (Dette er det selvfølgelig veldig vanskelig "bevise", siden Amerikansk Pit Bull Terrier ikke ble registrert i noe norsk register.)

(om han var ressursvak vet jeg ikke, det var dine ord... )

Altså, her må jeg forsvare meg litt, slik at jeg ikke virker som en fordomsfull dust. Men du skrev at de ble eid av fargete, og at dette var med på å skape rasens dårlige rykte. Da gikk jeg utifra at du mente de ressurssvake, for jeg ser ikke helt hvordan innflytelsesrike og pengesterke fargete eiere av Pit Bulls skulle gjøre ryktet så mye dårligere. Du skrev heller ikke i hvilken tidsepoke dette skjedde, men siden du også nevne "rednecks" og gårdshunder, så regnet jeg med at du ikke mente i nyere tid. Man går ikke langt tilbake i tid før man ser hvor mye dårligere fargedes levestandard var kontra de hvite i USA. Ergo skrev jeg "ressurssvak", med spørsmålstegn bak (!) i svaret.

*klipp*

(Animal courts? vet ikke) bestemte at damen som hadde rehabilitert hunden skulle få beholde han. Dokumentaren ble avsluttet med at damen framsa(ng) et dikt hun hadde skrevet til hunden.

Tror denne filmen (igjen MIN mening) gjorde mye med hvordan hvertfall vi her oppe begynte å se på alt som ser ut som en bullehund av noen type jeg.

Igjen tror jeg slike dokumentarer kom i etter at debatten var i gang. Hadde ikke "problemet" allerede hatt omtale og oppmerksomhet ville ikke en slik dokumentar vekke noe særlig interesse. Spesielt ikke en som hadde en såpass happy ending som det du forteller om.

Og du spurte da om våre TANKER Mari... dette var noen av mine... og siden jeg ikke er så kjent med pitbullens historie osv. så kanskje de er litt almenne (wow! der tok hun i gitt!)

Jøss... Det var aldeles ikke meningen å virke nedlatende, og jeg mente oppriktig at det er interessant med nye innspill. Men når man legger fram ting som kanskje ikke er helt riktige, så er det da bedre at noen påpeker feilene? Vi er vel alle her inne for å lære, og denne gangen er det jeg som kanskje har satt meg mer inn i temaet enn andre. Jeg ser ikke problemet med at jeg deler min kunnskap og klargjør når det kommer informasjon som ikke er helt riktig.

Kamphundrasene er de mest omdiskuterte og forhatte rasene som finnes, og det bugner av feilinformasjon og rare konklusjoner. Det er ikke så rart så mye oppmerksomhet som de har fått. Det er også litt av poenget bak denne diskusjonen, for det er ikke alt som vi oppfatter som sannheter om rasene som faktisk har hold i virkeligheten. Selv blandt oss hundefolk.

Jeg synes det er fryktelig intressant å høre andres tanker om dette, spesielt siden vi er hundefolk, og kanskje klare å sette lys på de misforståelsene som florerer rundt rasene.

Edit: Glemte å rose Mari for kunnskapen hennes, herved gjort.

Takk! Jeg er nerd.

[mene]

Men det du skrev om fargete og slikt var om USA.

Jepp! For det er min (stygge mening jeg vet det!) om hvordan det er over there.. Jeg tror de, akkurat som oss, ser på hvilke mennesker som er mest synlige med omtalte type hund, og dømmer deretter...

Oppmerksomheten rundt rasene (spesifikt Amerikansk Pit Bull Terrier) eksploderte, som du helt riktig sier, på slutten av 80 tallet. Jeg tipper at dokumentaren ble sendt på grunn av den allerede eksisterende oppmerksomheten, ikke at det var den som startet den.

Enig. Sa jeg noe annet så er jeg lei for det. Men denne dokumentaren formet nok mange tanker om denne type hunder - det gir jeg meg ikke på :closedeyes:

Altså, her må jeg forsvare meg litt, slik at jeg ikke virker som en fordomsfull dust. Men du skrev at de ble eid av fargete, og at dette var med på å skape rasens dårlige rykte. Da gikk jeg utifra at du mente de ressurssvake, for jeg ser ikke helt hvordan innflytelsesrike og pengesterke fargete eiere av Pit Bulls skulle gjøre ryktet så mye dårligere. Du skrev heller ikke i hvilken tidsepoke dette skjedde, men siden du også nevne "rednecks" og gårdshunder, så regnet jeg med at du ikke mente i nyere tid. Man går ikke langt tilbake i tid før man ser hvor mye dårligere fargedes levestandard var kontra de hvite i USA. Ergo skrev jeg "ressurssvak", med spørsmålstegn bak (!) i svaret.

Gangstas n' thugs - ressursvake på noen måter kanskje, andre ikke... media som viser bilder av hundekamper m/pitbull, omgivelsene er ikke akkurat vakre og rene, menneskene og hundene ser selfvølgelig helt sinnsvake ut, og så har vi animal rescue, hvor veldig mange eiere av slike hunder faktisk framstår som ressursvake.... ikke nødvendigvis fargede altså... Jeg vet ikke Mari. Og jeg tenker vel på nåtiden tror jeg, men formes våre tanker i dag av "eldre" historikk (mener lenger enn tjue år tilbake)? Nei, jeg tror ikke det.

Igjen tror jeg slike dokumentarer kom i etter at debatten var i gang. Hadde ikke "problemet" allerede hatt omtale og oppmerksomhet ville ikke en slik dokumentar vekke noe særlig interesse. Spesielt ikke en som hadde en såpass happy ending som det du forteller om.

Mulig den gjorde det, men den formet mange av våre tanker om hva slags type miljø disse hundene kom fra, og ble holdt i. Dokumentaren var svensk- eller britiskprodusert, og framsto omtrent som en bevegelig Vi Menn reportasje. Og endingen var IKKE happy, både på grunn av hun dama, og mannen som mistet hunden sin..

Jøss... Det var aldeles ikke meningen å virke nedlatende, og jeg mente oppriktig at det er interessant med nye innspill. Men når man legger fram ting som kanskje ikke er helt riktige, så er det da bedre at noen påpeker feilene? Vi er vel alle her inne for å lære, og denne gangen er det jeg som kanskje har satt meg mer inn i temaet enn andre. Jeg ser ikke problemet med at jeg deler min kunnskap og klargjør når det kommer informasjon som ikke er helt riktig.

Kamphundrasene er de mest omdiskuterte og forhatte rasene som finnes, og det bugner av feilinformasjon og rare konklusjoner. Det er ikke så rart så mye oppmerksomhet som de har fått. Det er også litt av poenget bak denne diskusjonen, for det er ikke alt som vi oppfatter som sannheter om rasene som faktisk har hold i virkeligheten. Selv blandt oss hundefolk.

Jeg synes det er fryktelig intressant å høre andres tanker om dette, spesielt siden vi er hundefolk, og kanskje klare å sette lys på de misforståelsene som florerer rundt rasene.

Mente det ikke som kjeft på deg Mari! Takk for at du sier fra hvis jeg tar feil - og det mener jeg! Men, jeg måtte jo si jeg selv tok i når jeg sier jeg har almenne tanker klarer liksom aldri det jeg...

[Mari]

Jepp! For det er min (stygge mening jeg vet det!) om hvordan det er over there.. Jeg tror de, akkurat som oss, ser på hvilke mennesker som er mest synlige med omtalte type hund, og dømmer deretter...

Ok, da skjønner jeg litt mer hva du mener. Men jeg vet fortsatt ikke helt når det er du mener det ble en økning i fargede mennesker som eier/eide(?) Pit Bulls?

Mener du historisk, så må jeg innvende. Mener du i nåtiden må jeg også innvende. At det finnes gangsta's & thugs som eier rasen er jo åpenbart, og det er klart at de rett og slett synes bedre enn Frøkenbølle i dress. Men at det nødvendigvis har vært en økning, env en stor andel av fargete mennesker som eier rase vet jeg ikke helt om stemmer. Om du ser forskjellen? Det er mulig jeg henger meg for mye opp i at du brukte fargete som eksempel.

Men som sagt hjelper det selvsagt ikke på rasenes omdømme at de blir brukt som statussymbol. For det er jo dét det er. Statussymbol altså.

Uansett blir de litt høna og egget. Skaffer thugs'a Pit Bull på grunn av deres rykte? Eller ble ryktet skapt på grunn av thugs'a? Du hentyder jo helt klart det siste, og det er absolutt logisk! Men hvorfor skulle thugs'a skaffe seg statuskamphunder om de ikke hadde det farlige ryktet? Det er ikke mye gansta-status å gå rundt med et amerikansk ikon som har udelt postitive konnotasjoner. Om du skjønner?

And the plot thickens...

Enig. Sa jeg noe annet så er jeg lei for det. Men denne dokumentaren formet nok mange tanker om denne type hunder - det gir jeg meg ikke på :closedeyes:

Hehe! Jeg er enig i at den helt sikkert var med på å danne en viss oppfatning om rasene ja. Om den hadde så stor verdi som du tillegger i den er jeg usikker på, men jeg er definitivt åpen for muligheten.

Gangstas n' thugs - ressursvake på noen måter kanskje, andre ikke... media som viser bilder av hundekamper m/pitbull, omgivelsene er ikke akkurat vakre og rene, menneskene og hundene ser selfvølgelig helt sinnsvake ut, og så har vi animal rescue, hvor veldig mange eiere av slike hunder faktisk framstår som ressursvake...

Nå er vi tilbake på media igjen. Og problemet med denne framvisningen av rasene er jo selvsagt at dette dreier seg om minoriteten av rasenes eiere! Den aller aller største majoriteten av de som eier Pit Bulls er helt normale mennesker som deg og meg. De er ikke er interessert i statussymbol, de har hunder som familiemedlemmer, og som sterkt skulle ønske at hundene deres slapp de holdningene de møter både fra det offentlig og i hverdagen.

Animal Rescue viser jo ikke solskinnshistoriene for å si det sånn. Det er hele poenget med serien, nemlig å vise elendigheten. I min mening er slike programmer sosialpornografi på lik linje med programmer som Cops. De fører svært lite fruktbart med seg. Men det er nå så.

Jeg kan glatt argumentere for at Pit Bulls står for opptil 60% av den amerikanske hundebefolkningen, så det er jammen ikke rart de veldig ofte dukker opp på Animal Planet heller.

Når man begynner å se på det store bildet når det kommer til Pit Bulls, så ser man at rasen egentlig aldri hadde nubbsjans. Alt lå til rette for at det kunne bli som det har blitt. Så ja, jeg har helt klart definerte meninger rundt problemstillingen jeg forsøker å belyse i denne tråden.

Problemet er at historien gjentar seg om og om og om igjen, og vi hundefolk er ikke spesielt flinke til å stoppe det. Ei heller klarer vi å stå sammen. Jeg tror kanskje det kommer av at vi ikke tenker like mye igjennom hvorfor vi føler slik vi gjør? Mye kunne blitt gjort med hele farlig hund "problematikken" om vi bare hadde belyst temaet på en mer realistisk måte, klart å stå sammen og kreve at vi blir hørt. Personlig tror jeg raseproblematikk kunne vært en bra start, mulig fordi jeg har egeninteresse men også fordi det er relativt enkelt å rive ned argumentene som er bygget av feilinformasjon.

Men jeg har på følelsen at akkurat nå er vi for splittet, vi er for involvert til å klare å se problemene utenifra, og det er vanskelig å være kritisk rundt noe som engasjerer mange på rent følelsesmessig basis.

Og endingen var IKKE happy, både på grunn av hun dama, og mannen som mistet hunden sin..

Ok, da leste jeg deg litt feil. Husker du hva denne dokumentaren het, og ca når den kom ut? Var den norsk?

Mente det ikke som kjeft på deg Mari! Takk for at du sier fra hvis jeg tar feil - og det mener jeg! Men, jeg måtte jo si jeg selv tok i når jeg sier jeg har almenne tanker klarer liksom aldri det jeg...

Åh, jeg misforstod! Men da er jo alt i skjønneste orden.

Helt på slutten må jeg bare si at det er supert at denne diskusjonen har holdt seg så sivilisert som den har! Jeg synes det er knall at det går an å diskutere dette uten at det blir opphetet og skarpt. Sånt lærer jeg masse av!

Diskusjoner rundt raseproblematikk tar fort av, og jeg håper denne holder seg så rolig som den gjør.

[Bananen]

I <3 Mari.

Hvorfor vil ikke folket se solskinnshistorier? For en god stund siden passet jeg en amstaff/pit-blanding en stund. Jeg gikk tur og var smørblid i ansiktet. Folket smilte og synes livet var helt suverent. Jeg setter meg ned på en benk med hundene og iskaffe, og mot oss kommer et ungt par som spør om de kan få hilse. Ene bikkja hiver ut en haug med klinings og galore, og paret gjør det samme. Vi prater litt hund et kvarters tid, og de spør hva slags rase det er. Jeg sier amstaff, så søt som jeg er, og man skulle tro det var en tornado som traff dem. Plutselig stod de ti meter unna meg og sier "jammen, de er jo ikke helt gode i hodet! De er jo farlige kamphunder." De hadde senest lest om den amstaffen som angrep den gutten på skateboard. Vet ikke om noen husker den artikkelen?

I så fall, så prater jeg litt rundt det og lurer på hvorfor, og spør om denne hunden var skummel. Bikkja logrer som en gal og vil gjerne ha litt mer klinings. Folket kommer litt nærmere, men står fortsatt på avstand. Jeg spør igjen, og de nærmer seg og forklarer hvorfor de var redde. Jepp, fordi VG hadde den fine artikkelen dagen før. Og artiklene før det. De skal jo være farlige. Jeg spør videre hvorfor de hentyder den passende hunden som kamphund, siden de verken kjenner til hunden eller denne hunden som individ sin historie. Jeg forklarer videre om begge rasers utvanning (pit-amstaff) med delingen. De virker mer forståelig, men er fortsatt skeptiske. Jeg liker å forebygge og prate, og har ikke særlig lyst til å gå uten å få til nogen lunde forståelse for noe de ikke kan noe om. Jepp, de kunne rasen hund på et generelt alminnelig basis, men de kunne ikke stort om underdelene av det hele i bunn og grunn. Greit, en hund har som oftest fire ben, tenner og en hale. Takket være Linné, fant han opp en binær nomenklatur. Hver eneste organisme på denne jord har fått tildelt slektsnavn og artsnavn. Tatt litt på siden.

Videre kan man gå inn på læringsteorien. Hey, de er like mye individer de som alle andre arter på jorden. Og den menneskelige arten er den verste av oss. Adferd er egoistisk. Vi gjør alle ting for å oppnå noe. Samme hva det er for noe, så gjør vi det hver eneste dag. Alle har et mål og muligheter i livet, uansett hvor mye man feiler. De er tildelt oss alle, og det er opp til hvert enkelt individ å ta dem i bruk. Media lever på frykten, og skriver det som skjer der og da, tatt på et generelt basis av hvordan folket oppfatter ting. De går ikke inn på hvorfor ting er som de er, for det er uinteressant for folket. Det selger ikke, og VG vil ikke få inn noe særlig spenn i kassa om de skriver om solskinnshistorier om Pit Bulls som reddet et stakkars barn ut fra et brennende hus. It just ain't selling. Folket liker frykten, de liker å oppsøke den. Frykten står i samfunnet hele tiden, og den kommer i mange former. Det har noe med hvordan hjernen vår liker å bli stimulert. Bare tenk at vi er redd for å falle. Men når vi først faller, er vi redd for å treffe bakken. Deretter vil vi frykte at vi blir skadet av fallet, og deretter blir man redd for å være skadet over en periode og ikke fungere skikkelig. Frykten er basert på noe som ikke har skjedd, så det forblir mer en fantasi i hjernen vår i stedet for fakta. Jeg tror faktisk at frykt er nedarvet. Vi ser jo gode eksempler på det i samfunnet vi lever i.

Vi vet jo alle at man kan like å få et adrenalinrush. En psykisk reaksjon til å stimulerer hjernen og kroppen for action. Frykten kan også være slitsom, og den virkelig frykten (som til slutt blir en fobi for canis lupus familiaris, hunden, ikke underdelene) kan komme av personlige erfaringer. Jeg tror ikke det vanlige folket er redd for såkalte "farlige" hunder, men frykten andre har for dem. Andre er bare redd hunder generelt. Det hele blir til slutt en ond sirkel bestående av reflekser. Det sentrale nervesystemet er veldig spennende, og jeg tror det spiller en stor rolle av hvordan vi reagerer på ting rundt oss. Det er jo en selvklarhet. Folk har lest og hørt ting av avisen, eller andres personlige erfaringer. Hjernen kobler det sammen i hypotalamus, og reager kjapt når man hører ordet man frykter.

Det gikk nå greit til slutt med det unge paret og hunden. Jeg tror de gikk hjem videre med noen ekstra tanker i hodet med forståelse. Selv om vi ikke utgjør en stor del av resten av eierene av såkalte farlige raser (jeg eier jo såklart ingen. ), så kan vi i det minste gjøre noe. Vi må synke ned på allment plan og forklare det vi vet. Kunnskap blir belært, det er ikke noe man blir født med. Det blir kombinert gjerne fenotypisk, med erfaringer, tolkninger, refleksjoner, kontekster. Vi må dele den informasjonen vi har innabords, og få delt den ut på en korrekt måte. Har man større ressurser, går man videre for å videreføre det man har. Er man heldig, har man i det minste noen som vil høre etter, og kanskje gå videre ut med ny kunnskap i boks, og er man enda heldigere, vil de også videreføre. Alle monner drar, og mange begger små utgjør en stor, men det må være et håndslag til det hele.

Mye vås, men et lite innspill. Jeg er ikke helt våken enda, men en interessant diskusjon, det er det!