Er jeg fryktaggresiv?

[MarieR]

Altså, jeg satt og skrev den lengste bloggen jeg har skrevet noen gang i sted, om metoder og problemene våre (Mine og Asks, altså). Mens jeg skrev kom jeg innpå hvordan JEG reagerer når vi møter hunder. Og når jeg tenkte over det gikk det opp for meg at jeg ragerer akkurat slik som Ask, bare uten utageringen(). Jeg blir redd, stressa, annspent, pulsen stiger og jeg fobereder meg på katastrofe. Ettersom jeg som regel ser hunden et tidels sekund før Ask rekker jo jeg og reagere og gå gjennom den følelsesrekka over her, allerede før han har sett den andre hunden. Jeg snur og gå andre veien og prøver å avlede med en gang jeg har sett hunden, men jeg har jo da allerede reagert. Og det merker sikkert Ask? I bloggen hadde jeg egentlig konkludert med at jeg ikke "gidder", eller klarer, å trene på dette mer, og at det er bedre om jeg bare lærer meg og leve med problemet. Men så gikk jo alt dette med min egen reaksjon opp for meg, og da fant jeg ut (og nå nærmer vi opp pointet i denne tråden, faktisk), at om JEG klarer å lære meg å slappe av i møtesituasjonene, om jeg ikke reagerer på samme måte som hunden, så vil Ask merke det, og kanskje da, etterhvert, også begynne å slappe av i denne situasjonen? Jeg må jo selvfølgelig legge alt det andre til rette for at passeringen skal bli vellykket, men at første steg er at jeg må slappe av?

Nå som jeg har skrevet dette to ganger føler jeg meg egentlig litt teit, for det sier seg jo egentlig selv at når jeg reagerer som jeg gjør så vil Ask også gjøre det...selv om Ask reagerer av andre grunner også.

Noen som forstod noe av dette?

[ida]

Skjønner veldig godt hva du sier. Der er vel han Cesar inne på noe, også. Vi gruer for situasjoner som vi r redd for at bikkja skal tulle med, så vi forutser og forbereder oss på det værste og signaliserer det til hunden. Her er jeg veldig god til å avlede det meste, men datter Ingvild går med slakt bånd forbi trailere, mopeder og diverse, uten at Fibi tilter i det hele tatt. Jeg er sikker på at hvis ikke jeg hadde hatt bikkja i sitt i de samme situasjonene, ville hun ha drept lastebilen, eller hva det nå er...

[Tonje]

Hehe,dette er ikke noe morsomt tema,men jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg har vært gjennom de samme tankene som deg,dog ble jeg også fortalt det av atferdsdamen,men uansett. Du påvirker hunden,helt klart,men du er jo ikke hele problemet alene. Han har vel ikke vært sånn hele tiden?

Det meste av denne onde sirkelen starter i det man blir obs på problemet. Altså vår egen atferd. Før det hele starter har man jo ingen forventning til at ting skal gå galt, men så fort man innser problemet,ja så er man igang. Jeg dillet og dullet med forskjellige metoder i begynnelsen,og fortvilelsen var stor,ettersom dette kom så plutselig på MEG. Hunden hadde vist tegn lenge allerede,men som enda mer uerfaren den gangen så man jo ikke det.. Og jeg taklet ting så gruelig feil, og det henger ennå igjen. Hadde jeg fått hjelp mye før,og noen hadde lært meg mer om dette,tror jeg ting hadde vært bedre idag. Ikke bra,men bedre. Jeg har "lært" han at enkelte av mine atferder i ekle situasjoner betyr nettopp det,en ekkel situasjon. Og da har man det gående. Det er ikke lett å komme ut av dette, og som så mange har sagt så mye om før, man kan ikke kontrollere omgivelsene,og det hender man kommer opp i situasjoner hvor man ikke kan handle ut i fra boka. Ikke er det så lett å holde seg rolig og avbalansert som enkelte vil ha det til heller. Det skal så lite til for enkelte hunder.

Jeg har også samme oppfatning som Ida,ang når noen andre har han. Ihvertfall noen ganger. Ei vennine holdt han for meg mens jeg var inne i butikken,og mens de står der kommer det noen og binder fast en hannhund få meter unna. Ikke et knyst fra gutten da gitt..

Jeg har lært meg å leve med det,egentlig. Han blir aldri bra,men vi kan prøve å unngå møter,for hans skyld. Og prøve å avlede de gangene man ikke kommer unna. Det hjelper jo litt,ihvertfall der og da,og jeg tror det har mye å si for sånne hunder,at de slipper alle de små møtene hele tiden,men kan få gå steder hvor man kommer litt unna,og kan slappe helt av.

Uansett,lykke til videre, jeg håper du finner ut av det.

[belgerac]

Noen som forstod noe av dette?

Ja, det kan du banne på

I den tida jeg ikke visste min arme råd for hvordan slike vanskelige situasjoner skulle håndteres, gjorde jeg hel masse rare og helt feile ting. Helt ubevisst lærte jeg hunden forskjellige signaler for "nå...NÅ! kommer det til å skje noe skummelt ganske snart". Blant annet den klassiske brøleren; å speide med hånden mot pannen for å se etter "fiender" når vi gikk på tur Bikkjer er ikke dumme, liksom...

Med tiden har jeg lært meg å tone ned mine egne signaler (kan fortsatt være veldig nervøs inni meg, altså!), og heller fokusere på selve situasjonen og mine konkrete oppgaver knyttet til å få hunden min helskinnet gjennom den.

Å lese hundespråket for eksempel er en viktig oppgave som jeg fokuserer mye på. Å fokusere på hunden istedet for de som kommer imot oss har jeg erfart å gi en positiv signaleffekt for min hund. Hun er veldig obs på meg og hvor jeg har mitt fokus.

I det opplegget jeg følger, så må jeg være flink til å lese om hunden min har sett den møtende hunden. Å begynne å avlede hunden min med godbiter før den har sett den andre hunden er feil. Godbitene skal komme etter at min hund har sett den andre hunden, men likevel skal den få godbitene før den reagerer negativt. Å begynne å romstere i lommene etter godbiter før min hund har oppdaget den andre hunden, blir også feil, siden dette også blir et signal til hunden om "potensiell fare på ferde". Derfor må jeg konse veldig om hvilken lomme godbitene er + hvordan jeg fortest mulig få dem opp av lomma uten for mye styr og stell (dette tørrtrener jeg mye på utenom hundemøter også, samt at jeg kvalitetssikrer samtlige ytterjakker mht hvor lett tilgjengelige lommene er, de må ikke være for dype, men heller ikke for grunne, er lommene skråstilte, horisontale, eller vertikale osv. Lomme-teknikken testes alltid i forkant, og vedlikeholdes stadig vekk)

Underveis på turen analyserer jeg dessuten mulige fluktmuligheter. Har veien naturlige "lommer" slik at vi kan trekke oss litt til siden ved en evt passering, eller må vi snu og komme oss innpå en sidevei?

Ellers så blir det å forberede hunden best mulig på mulige irrasjonelle førersignaler. Her tørrtrenes det stadig vekk på å stramme båndet, bråsnu med kommando "kom!", stoppe opp og holde pusten, å gå til siden på en sidevei, ut i grøfta osv. Alle disse irrasjonelle føreradferdene verdilades med godbiter uten møtende hunder tilstede. Når den dagen kommer og vi på alvor blir satt i en trengt situasjon, så slipper jeg å tenke på at min hund stiller sprøsmålstegn ved min snåle væremåte.

Dette er gode råd jeg fikk meg på passeringskurs, og har siden utviklet ideen til øvelser som passer mitt behov i hverdagen. Å speide med hånda i pannen etter kommende fiender er nå blitt en positiv innkallingkommando for min hund

[ida]

Hadde Ingvild holdt Fibi på kveldsturen er jeg sikker på at hun ikke hadde sett den dødsskumle hengeren som kjørte forbi oss nede ved Statoil.... Derimot var det greit at jeg holdt henne da vi møtte den vrengte polvotten Dennis, for jeg er tryggere i møte med hunder, hun med biler og slikt. Vi sto forresten lenge og prata med Dennispappaen, uten at noen av hundene syntes det var så viktig å hilse i det hele tatt. Ingen utfall, men gjensiidig likegyldighet fra alle tre. Flinke vofser det, tenker jeg.

[Poter]

Ellers så blir det å forberede hunden best mulig på mulige irrasjonelle førersignaler. Her tørrtrenes det stadig vekk på å stramme båndet, bråsnu med kommando "kom!", stoppe opp og holde pusten, å gå til siden på en sidevei, ut i grøfta osv. Alle disse irrasjonelle føreradferdene verdilades med godbiter uten møtende hunder tilstede. Når den dagen kommer og vi på alvor blir satt i en trengt situasjon, så slipper jeg å tenke på at min hund stiller sprøsmålstegn ved min snåle væremåte.

Dette gjør ei venninne av meg med sin hund. Når det gikk opp for henne at hun har mange "rare" reaksjoner i hundemøter, fant hun ut hvilke ting hun gjør og deretter begynte hun å trene på disse tingene. Stramt bånd gir godbit og lek i stedenfor ubehagelig hundemøte. Virring og surring er positivt og betyr lek. Alle disse små, ubevisste tingene man gjør, ble avlært som negativt og nyinnlært som noe positivt og gøy. Vips slapper både hund og eier mye mer av i slike møter

[MarieR]

Aha, da skal jeg begynne å trene på dette, jeg også :)

[belgerac]

Hei igjen!

Anbefaler deg å lese denne: http://www.asashundar.se/articles.php?cat_id=8