Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som "virker" kontra en som ikke virker


Montmorenja

Recommended Posts

Hva har dette med saken og gjøre?

Det har alt med saken å gjøre, slik jeg ser det: Er det OK å omplassere en hund som ikke lever opp til de mål man har satt for den? Så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, tror jeg den gir f... i om eierens mål med å anskaffe den er å konkurre om lydighetstitler eller at den skal stå til innredningen. Jeg tror heller ikke hunden skjønner forskjell på om den blir omplassert fordi den ser feil ut eller fordi eieren mener den har mentale eller atferdsmessige mangler.

Denne meldingen var litt lavmål synes jeg.

Da skjønner jeg ikke hvorfor du kommenterer den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 163
  • Created
  • Siste svar

Ja nå er det jo sånn at noen mennesker i verden anser en hund som et verktøy av noe slag, enten til jakt, arbeid innen politi, bombehunder osv osv. Og noen har de ikke i huset engang, men de står i egen kennel. Og noen (ja det fleste) vil ha en hund som et familiemedlem. Men de få som bruker hunden som et slags verktøy eller "ting"/kollega eller kall hva som helst, så må hunden duge til den jobben den skal, ellers er det ingen vits. Som noen har nevnt, går det dårlig å skal ha mange hunder i hus, når de i utgangspunktet ikke er interessert i å ha en ren kosehund.

Jeg ville aldri klart det selv. Jeg ønsker å få en god tispe som jeg kan få kull på i fremtiden, men viser det seg at den ikke duger, ja så klarer jeg ikke å gi den vekk fordet. Man blir jo veldig glad i dem..Jeg har hund for å ha som et "familiemedlem", ikke en arbeidsting. Jeg forstår det på mange området at folk gjør det, og det er jo bedre å gi dem andre hjem hvor den føler seg verdsatt, ikke blir til en slags ergelse /irritasjon for vedkommne som har så store ambisjoner. Det blir litt det samme for de som omplasserer en hund pga de ikke får den til. Da passet ikke denne hunden for dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har alt med saken å gjøre, slik jeg ser det: Er det OK å omplassere en hund som ikke lever opp til de mål man har satt for den? Så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, tror jeg den gir f... i om eierens mål med å anskaffe den er å konkurre om lydighetstitler eller at den skal stå til innredningen. Jeg tror heller ikke hunden skjønner forskjell på om den blir omplassert fordi den ser feil ut eller fordi eieren mener den har mentale eller atferdsmessige mangler.

... og derfor er det galt å omplassere fordi den ikke virker etter eiers forventninger fordi?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er det vel feil å beholde en hund som ikke står til den nye sofaen også?

Skjønner ikke hvorfor du plutselig blander inn møbler, men - ja, hvis eieren er veldig opptatt av at hunden skal stå til sofaen, og ikke er villig til å gi hunden det livet den fortjener på grunn av det, så vil jeg påstå at det er feil. Jeg har ingen respekt for mennesker som velger hund etter sofaen, men hvis de gjør det så unner jeg heller hunden et liv hos noen mindre overfladiske folk. Var det svar nok?

Det har alt med saken å gjøre, slik jeg ser det: Er det OK å omplassere en hund som ikke lever opp til de mål man har satt for den? Så lenge hunden får dekket sine behov for mat, mosjon, aktivisering og et sosialt liv, tror jeg den gir f... i om eierens mål med å anskaffe den er å konkurre om lydighetstitler eller at den skal stå til innredningen.

Selvfølgelig gir hunden f... i hva eieren vil med den, men en eier som ikke er motivert til å trene (aktivisere) hunden fordi det uansett ikke gir ønskede resultater, gir heller ikke en hund som er motivert for å bli aktivisert, bare for å ta et eksempel.

Jeg tror heller ikke hunden skjønner forskjell på om den blir omplassert fordi den ser feil ut eller fordi eieren mener den har mentale eller atferdsmessige mangler.

Det har jeg heller aldri påstått. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

... og derfor er det galt å omplassere fordi den ikke virker etter eiers forventninger fordi?

Slik jeg ser det: Fordi omplassering alltid er en påkjenning for hunder, og fordi man skal stå ved ansvaret man har påtatt seg ved å ta til seg et dyr. Folk får selvsagt mene hva de vil om det, men jeg synes ikke de skal ha noen illusjoner om at noen former for bruk av dyr som middel for å oppnå noe annet er mer høyverdige enn andre. Fra hundens synsvinkel er det like galt/riktig å omplassere den fordi den ikke er søt nok som fordi den ikke er bra nok for lydighetstrening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det: Fordi omplassering alltid er en påkjenning for hunder, og fordi man skal stå ved ansvaret man har påtatt seg ved å ta til seg et dyr. Folk får selvsagt mene hva de vil om det, men jeg synes ikke de skal ha noen illusjoner om at noen former for bruk av dyr som middel for å oppnå noe annet er mer høyverdige enn andre. Fra hundens synsvinkel er det like galt/riktig å omplassere den fordi den ikke er søt nok som fordi den ikke er bra nok for lydighetstrening.

Slik jeg ser det, så er det ikke nødvendigvis mer ansvarlig å beholde en hund som er en klamp på foten i forhold til egne interesser og mål, og som man kanskje ikke helt klarer å finne gleden ved å ha i hus, enn å innse at det kanskje er bedre for hunden å - til tross for påkjenningen ved omplassering - å komme til et hjem hvor eierne setter pris på den og ikke har like store forventninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det, så er det ikke nødvendigvis mer ansvarlig å beholde en hund som er en klamp på foten i forhold til egne interesser og mål, og som man kanskje ikke helt klarer å finne gleden ved å ha i hus, enn å innse at det kanskje er bedre for hunden å - til tross for påkjenningen ved omplassering - å komme til et hjem hvor eierne setter pris på den og ikke har like store forventninger.

Slik jeg ser det, hadde det mest ansvarlige for noen som ser på hunden sin som en "klamp om foten som ikke virker" vært å ikke skaffe seg hund i det hele tatt før man hadde gangsyn nok til ikke å stille slike krav og forventninger til en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det, hadde det mest ansvarlige for noen som ser på hunden sin som en "klamp om foten som ikke virker" vært å ikke skaffe seg hund i det hele tatt før man hadde gangsyn nok til ikke å stille slike krav og forventninger til en hund.

Selvfølgelig, men verden er dessverre ikke så perfekt alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Man kan jo filosofere oss ihel om hva en hund som "ikke virker" er for noe. Men det er da ganske inviduelt.

Hadde jeg fått en hund nr.1 som ikke virket så hadde den fått bo hos meg, men hadde jeg også fått en hund nr.2 som ikke virket så hadde jeg vurdert situasjonen til nr.2. Men avlive hadde aldri blitt aktuelt så lenge den var frisk mentalt/fysisk.

Ja, jeg er en person med store ambisjoner. Og jeg tror ikke en hund som ikke trives med å jobbe hadde hatt det bra hos meg. Hunden fortjener også en hverdag som den trives i. Og jeg syns det er stor forsjell på å kaste en hund på dør og gjøre en vell overveid og ordentlig omplassering. Ikke noe haste sak.

Men ja, jeg syns også det er noen som har noe ekstremt med gjennomtrekk av hunder som "ikke virker". Da bør man gå inn i seg selv litt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synne,jeg er enig i noe av det du skriver og vet at du har slitt med hunden din...

Det er jo flott at du har kommet langt med Kali.

Jeg personlig er ikke tilhenger av og beholde hunder som kan utgjør fare for andre mennesker,bare for at jeg skal utvikle meg som trener.I min verden er det ikke plass til dårlige hunder.Da tenker jeg på det mentale,og kun det.

Trent og styrt kune jeg gjort dersom jeg hadde "prøvekaniner"(mennesker)som kanskje synes det var greit å bli angrepet av en lite sosial,angstbiter,ustabil hund på 50-70 kg...En hund som ikke taklet verden.

Hunden din derimot vet jeg ikke mer om enn det lille vi snakka om på jobb;-)

Det er mye arbeid som må legges i en hund med så store problemer i hverdagen,og jeg vil tro det er opp til hver enkelt å avgjøre hvor godt eller dårlig hunden virker,og hvor stor eller liten fare den utgjør.

Jeg vil heller kvitte meg med en hund som ikke virker(når det gjelder mentalitet)enn å ha på samvittigheten at andre mennesker slutter å virke fordi jeg skulle utvikle meg som trener...

Så det er ikke lett å si hva som er rett og galt gitt...

Vi er så forskjellige

Jeg forstår godt hva du mener og det er stor forskjell på en fryktaggressiv hund og en redd/nervøs hund. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde har nok kunnskap til å kunne takle en slik hund, og det står stor respekt av den avgjørelsen du tok. Det er vanskelig å ha en hund som plutselig bare kan bite uten forvarsel.

Det er også viktig å se an hunden, og om man eier den så vet man jo om hunden har det best dersom den blir avlivet. En hund som ikke "virker" er for meg en hund som eieren setter for store krav til, og det trenger absolutt ikke å være en redd eller aggressiv hund, den klarer bare ikke å tilfredstille målene som som eier har satt. Og for meg er det ingen grunn til å omplassere og i hvertfall ikke avlive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe - Det er en ørliten forskjell på Dina og Emma, Dina var 2 og et halvt år når hun flyttet hit, og hadde ikke blitt trent før. Emma har jeg kjent siden hun ble født mellom beina på meg, hun er trent med ujevne mellomrom fra hun var valp. Så jeg vet ikke helt jeg, Helene, hva jeg skal svare der? Nei, Dina er ikke "enklere" enn Emma, men hun gir ikke opp i samme grad heller. Hun har og litt mer av i det minste jakt enn hva Emma har, som ikke har det engang.

Jeg er egentlig ikke så innmari interessert i å "forsvare" hvorfor jeg tok med meg Emma hjem i utgangspunktet, men jeg hilste på faren når jeg var der oppe og parret Dina, og jeg hilste på en halvbror. Jeg har hilst på ytterligere 2 halvsøsken. Jeg har hilst på søsknene til Dina, og jeg har snakket med eierene til alle hundene jeg nevner. Jeg fikk den valpen i kullet som så ut til å være mest aktiv. Det er mulig jeg er skrekkelig tett i pappen, ikke har sett nok av slekt, whatever, men det er ikke så mye som tilsa at det skulle bli "så vanskelig" å se for seg en hund som kanskje en gang fikk opprykk til i det minste B..

Det er ikke snakk om å avlive hunden fordi hun ikke duger til det jeg vil jobbe med. Jeg har ikke engang bestemt meg for om jeg skal selge henne.

Ang dette med å plukke ut hunder - som jeg heller ikke er spesielt interessert i å forsvare, men jeg forteller allikevel.. Min første belger var sånn jeg syns at en belger skal være, men han hadde dessverre lært iløpet av de første 14 mnd i sitt liv at det virker å knurre eller glefse etter folk. Det kunne jeg levd med, om han holdt seg til det, men han valgte å bite - og med 2 barn i hus så er ikke det et alternativ for meg i det hele tatt. Hunden etter han var halvbroren, hilste på faren og syns han var en kjempetrivelig hund, og på papiret var det en bra kombinasjon. At min hund dessverre var paranoid (rett og slett), syns ikke så veldig godt på ham når jeg hentet han 14 uker gammel. Han fikk slippe 20 mnd gammel. Nå bor Dina og Emma her.

Men jeg syns diskusjonen er interessant. Om jeg hadde skrevet at jeg ville drive med oppdrett, og at jeg hadde planlagt at yngstetispa var utgangspunktet, men at jeg ikke syns hun var bra nok og derfor ville selge henne, så regner jeg med at forståelsen ville vært større.

Hvis du hadde det som mål å komme til topps i bruks, hvorfor valge du ikke valp etter foreldredyr som har noe å vise til innen den grenen du hadde tenkt å bruke henne i?

Jeg ville ha en hund som jeg kunne starte i bruks med, og jeg føler selv at jeg var svært nøye for å finne riktig valp og riktig kull. Selv er det spor jeg liker best å drive med etter hva jeg vet til nå, så derfor ville jeg at iallefall en av foreldrene skulle ha noe å vise til der. Samtidig så ville jeg også ha en pen hund siden jeg først skal ha rasehund og vil ha muligheten for å stille ut, så da ville jeg at en av foreldredyrene skulle ha noe å vise til der og. Og enden på visa ble at tispa har resultater å vise til mens hanhunden ikke har så mye å vise til, men jeg stoler på min oppdretter og jeg vet at hun kjenner rasen sin godt nok til å vite nok om hundene hun bruker i avl selv om de ikke har masse titler å vise til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte en gang en oppdretter av høyt premierte kaniner. Han sa det var mye greiere å drive med kaninutstilling og -oppdrett som hobby, fordi man bare slaktet og spiste dem som ikke var bra nok. En idé for noen?

Jeg synes ærlig talt det virker rimelig kynisk at hunden skal være et redskap for egen konkurranselyst, som kan byttes ut i hytt og pine når eier ikke er fornøyd, etter selv å ha gjort valgene.

Jada, jada, det er alltid historier om den som gjorde alt riktig, eksemplet til Montmorenja, men jeg synes da det virker som om det finnes atskillig flere som ikke har tenkt like godt gjennom ting på forhånd eller underveis. To foreldre gjør ingen super konkurransehund i neste generasjon; man må se på kull, og gjerne se om det rett og slett ikke er dyktige hundeførere. Vil man høyt opp, ja - så får man kanskje bytte rase, istedenfor å bedrive en evig leting, med alskens misnøye innimellom, i en rase der det er atskillig lenger mellom de topp emnene.

Og jada, jeg har konkurrert, det er gøy - men hunden er viktigst. Bardmann har måttet være etikkens fanebærer her, og blir selv beskyldt for lavmål... vel, jeg synes andre kan nærme seg litt, ikke i hva de skriver, det er greit nok, men etisk.

Når man deltar i en diskusjon, og personliggjør ting, så bør man forøvrig ikke sutre over hvor slemme andre er - det er fremdeles ikke så interessant å diskutere en enkelt persons hundehold, som prinsippet, og jeg antar det var det trådstarter ville også? Ellers kan vi liksågodt slutte her, synes jeg - med folk som hevder å føle seg angrepet i fleng. Det ER debattkjelleren liksom, i tilfelle noen har glemt det.

Forøvrig så er det en ting med disse hundene som ikke "virker"... som er unge og kan omplasseres. Men hva med disse gjeve konkurransehundene hvis/når de rett og slett blir GAMLE - gis de bort da også? Hvorfor fylle huset med ubrukelige gamlinger? En av de fremste utstillerne og oppdretterne jeg vet om, mente forøvrig at det var et "adelsmerke" blant de oppdretterne han likte, at de beholdt sine gamle hunder ut livet deres - gjerne nedklippet. Men nå drev de vettug "langtidsplanlagt" avl også, og trengte ikke 20 hunder heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva med disse gjeve konkurransehundene hvis/når de rett og slett blir GAMLE - gis de bort da også? Hvorfor fylle huset med ubrukelige gamlinger? En av de fremste utstillerne og oppdretterne jeg vet om, mente forøvrig at det var et "adelsmerke" blant de oppdretterne han likte, at de beholdt sine gamle hunder ut livet deres - gjerne nedklippet.

Sånt kalles visst i våre dager "å være politisk korrekt" <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ærlig talt det virker rimelig kynisk at hunden skal være et redskap for egen konkurranselyst, som kan byttes ut i hytt og pine når eier ikke er fornøyd, etter selv å ha gjort valgene.

Hytt og pine filosofien er sett ned på! Det skal ikke være slik i det hele tatt! Som du sier i ett annet innlegg, det er på å tide å gå i tenkeboksen når du er på 5 hund etter en som virket for egen maskin. OG de er det mange av rundt om! Det blir snakket om, tro du meg!

Forøvrig så er det en ting med disse hundene som ikke "virker"... som er unge og kan omplasseres. Men hva med disse gjeve konkurransehundene hvis/når de rett og slett blir GAMLE - gis de bort da også? Hvorfor fylle huset med ubrukelige gamlinger? En av de fremste utstillerne og oppdretterne jeg vet om, mente forøvrig at det var et "adelsmerke" blant de oppdretterne han likte, at de beholdt sine gamle hunder ut livet deres - gjerne nedklippet. Men nå drev de vettug "langtidsplanlagt" avl også, og trengte ikke 20 hunder heller...

*klippe*

Gamlingene blir beholdt :) De har tross alt gjort ett ærlig arbeid hehe. Men Akela, jeg er redd ting blir veldig sort hvitt igjen. Det er ikke snakk om å bytte ut til stadighet. Det er snakk om å bytte ut EN hund i ung alder fordi den rett og slett "ikke virker". Når "alt" er prøvd, flere har tatt i hunden, forslag og prøver er tatt. Så mister man motivasjonen til slutt. Når man da alt har en hund i huset som heller ikke virket og man har klart å ta TO dårlige valg og man har bestemt seg for å beholde den eldste. Om man da skal beholde kreti og pleti så blir det mange hunder til slutt...

Hva er forresten langtidsplanlagt avl? Går det ikke ann å ha det for øye når man driver med annen sport? Altså dra frem de beste hundene i diverse sporter for så å bruke de i planlagt avl?

Bare så det er sagt jeg snakker ikke for meg selv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg er litt ambivalent i denne saken her.. Jeg har kvittet meg med en hund som ikke virket til det formålet den var kjøpt inn til. Jeg føler absolutt ikke at jeg har en bruk&kast mentalitet til mine hunder. Noen av oss har holdt på en god del år, noen av oss har en litt annen innstilling til hund enn at den er babyen vår, familiemedlem ja, men ikke for enhver pris.

Jeg hørte om meg selv at jeg skiftet hunder så ofte, vel.. Den hunden jeg har i dag er den første av mine mange hunder som har blitt over 5 år. Men det er sikkert fordi jeg har gjort et dårlig forarbeid når jeg kjøpte hund, som ikke kunne forutse hjernesvulster, skader som har oppstått, dårlig hjerte og ikke minst en hund med meget store mentale brister..

Den ene hunden jeg har i dag er absolutt ikke egnet til det den ble kjøpt inn til, som 2-åring, selv om den så lovende ut da, så det er ikke alle svar man får selv om man kjøper en "voksen" hund. Den hunden blir her til den dagen hun dør av alderdom, men det er klart at det setter begrensninger på mitt hundeliv og min hobby. Jeg kan ikke velge og vrake i nye hunder og kjøpe det jeg har lyst på. Husstanden her består av 4 hunder og det er max. (Ja, vi klarer til å med å drive oppdrett med kun en avlshund pt, for det er den skalaen vi lever etter).

Jeg vil ikke kommentere 2ne spesielt, men generelt sett så jeg har absolutt forståelse av at folk ønsker seg hunder som passer til ambisjonsnivået sitt og har man ikke det, så har jo hunden det supert hos andre med ett annet ambisjonsnivå. Når det gjelder omplassering/flytting så er ikke det spesiellt traumatisk for de fleste hunder, de er jo utrolig tilpasningsdyktige. Så jeg ser ikke helt den store svartmalingen her, ikke skjønner jeg hvorfor det skal være så svart/hvitt heller, verden er jo ikke så enkel..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sort og hvitt, ja - jeg er enig, men jeg synes også at det er å sette ting på spissen når folk som i utgangspunktet kjøpte seg "aktiv familiehund" og som får det, så får en ny interesse i hundesport - og så vil bytte ut hunden, eventuelt kjøpe seg ny etter et par år.

For meg er det stor forskjell på en som er aktivt konkurransemenneske og får en syk hund, enn det er en som tok opp en eller annen hundesport som morsom aktivisering for den kjære hunden sin, og så blir bitt av konkurranselyst - og vil bytte ut kjære hunden, fordi den da ikke egner seg.

Er man reinspikka konkurransemenneske, ja - så er man det. Og det er på en måte greiere - da er man "ærlig" fra starten, man vil ha en hund som fungerer. Derfor er det jo endel kenneler som driver med bruks/tjenesteoppdrett som tar tilbake hunder som ikke funker. Jeg antar at et slikt konkurransemenneske da vil gjøre de nødvendige seleksjonene sjøl; ikke prøve å få begge deler, eller basere seg på bare synsing, men gå inn og se på MH-tester, på bredden i oppdrettet, på slekt bredere enn bare mor og far, og resultater utover det en god hundefører får til med en middels hund. Det er lett å bli blendet av den ene stjernen, supermoren ikke minst, men joda - det er nok av eksempler på at de gir skuffende avkom.

Nå kjenner ikke jeg det, men det var noen som fortalte om "sportshunder" i Tyskland - at de ble en slags mellomting mellom det å ha hund og å ha en oppstallet konkurransehest. Så jo det på en utstillingsrase jeg hadde; noen solgte villig vekk hundene sine - "å ja, nei, den gikk til Japan det, de er såå glad i den" sa oppdretteren som hadde brukt hannhunden i avl på sitt, hadde oppnådd topp med den hjemme, og som tvert solgte den ut. For en pen sum også da... Andre beholdt hundene sine - og ville ikke drømme om å selge dem videre, selv når de var "ferdige" og ikke lenger hadde nytteverdi.

En kjent oppdretter en rase jeg har nå, som virkelig er anerkjent for sitt oppdrett, selger ALDRI hvalper ut til "kenneler" - altså steder hvor hundene ikke bor i huset og er del av familien. Denne oppdretteren har hundene slik selv, har avlet gode hunder i generasjoner, og er forøvrig også svært aktiv i rescue-virksomhet... Politisk korrekt? Tja... glad i hver hund kanskje?

Andre oppdrettere av denne rasen har 10-15 hunder og selger dem som gode, gammeldagse hestehandlere; hundene går runden og lånes ut i ulike land, og hvalper er evig tilgjengelige - og ja, de er pene de også og vinner fint. Hvor vil man helst kjøpe fra? Min tankegang er et etiske, dyktige oppdrettere kanskje ser på samme vis på ANDRE ting på samme måte også... og det later til å holde stikk på denne rasen i forhold til mentalitet og helse, for å si det slik.

Nå synes jeg muligens at hver av hundene mine har en slags egenverdi da. Jeg liker HUNDEN, ikke bare hva den gjør - eller ikke gjør. Kanskje andre har det annerledes, og da er det sikkert riktig for dem. Men det virker som om det føles vanskelig - siden det skaper så sterk opphisselse? Er det BARE det at man ikke liker kritikken, eller er det fordi den treffer et sårt punkt - at man på et vis føler inni seg at det er feil? Jeg bare spør, for det er nærliggende å tenke slikt. Eller kanskje man innerst inne har litt vegring mot det som kanskje sprer seg litt mer på hund også, at "jeg vil ha, jeg vil ha", og at man ikke kan vente? "Andre gjør det, hvorfor ikke jeg"?

Det her koker bare ned til holdninger og etiske standpunkt - vi kan neppe bli enige, fordi det later til å være høyst forskjellige meninger om hva som er "lov": Nytteverdi - for mennesket da, vel å merke - kontra hundens egenverdi og verdi som individ og ikke bare konkurranseredskap. Men da forbeholder jeg meg også MIN rett til å synes at de hyppigste "hundeskifterne" er ute på en smule ville - uetiske - veier når de stadig "må". For de finnes - det har jo opptil flere konkurransemennesker bekreftet.

"Vårt hold av kjæledyr representerer en konsekvensetisk holdning. Vi føler oss glade og dyrene har en instrumentell verdi for oss, målet rettferdiggjør midlet.", skriver Torill Malmstrøm på Dyreetikk.no, hun har også vært med i Rådet for dyreetikk.

Og da er det jo lov å ha ulike meninger om hva som skal til for å rettferdiggjøre midlene man velger? <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du hadde det som mål å komme til topps i bruks, hvorfor valge du ikke valp etter foreldredyr som har noe å vise til innen den grenen du hadde tenkt å bruke henne i?

Jeg er ikke helt sikker på hvor mange ganger jeg gidder å forklare dette, men jeg kan jo ta det en gang til? En normal belger med normale "belger"-drifter - selv om det er langhår - hadde fungert helt fint til mitt bruk. Emma har ikke "normale belger-drifter". Groenendaelen er kjent for å ha mye jakt, Emma har ikke det engang. Hun har ikke kamp, hun er ikke spesielt leken. MH'en hun har gått, sier akkurat det samme. Det viktigste har ikke vært og er fortsatt ikke å bli norsk eller nordisk mester i bruks, men jeg er ikke sikker på om jeg gidder å bruke utallige treningstimer på å komme til start i C.

Siden det mases sånn om linjer, og at jeg burde visst at disse ikke "virker". Jeg har Emmas 4 mnd gamle halvbror her, og selvsagt kan jeg ikke spå hvordan han vil bli som voksen, men pr i dag så har han mer av både jakt og kamp enn det hans halvannet år eldre halvsøster har. Han har vært med på bruksstevne i dag, og selv om det går folk rundt oss, så henger han i ballen med tauet, fordi at det er viktigere for han å kampe med meg, enn å følge med på alle andre. Sånn er ikke Emma, hun ville "glemt" at vi kampet, og heller ville hilst på de som gikk rundt oss.

Det er - så vidt jeg veit - bare Emma fra "de linjene" som mangler "alt". Det er flere av både hel- og halvsøsken som jeg VET har kamp og jakt. Fra siste kullet har jeg hatt to boende hos meg i en lengre periode, fra første kullet har jeg møtt på minst 2 søsken som jeg vet har mer, mens den 3dje vet jeg gjeter hest (hun har lov, bare så det er sagt).

Emma er en fin hund hun, enkel og grei og snill som dagen er lang. Ikke jakter hun joggere eller syklister - som moren hennes ville gjort om hun fikk lov/sjansen. Medaljens "bakside" er jo at hun ikke har "nok" til å være mer enn en snill, ukomplisert familiehund. Men det ligger ikke på linjene at de skal mangle "alt", selv om det ser sånn ut her..

Jeg ville ha en hund som jeg kunne starte i bruks med, og jeg føler selv at jeg var svært nøye for å finne riktig valp og riktig kull. Selv er det spor jeg liker best å drive med etter hva jeg vet til nå, så derfor ville jeg at iallefall en av foreldrene skulle ha noe å vise til der. Samtidig så ville jeg også ha en pen hund siden jeg først skal ha rasehund og vil ha muligheten for å stille ut, så da ville jeg at en av foreldredyrene skulle ha noe å vise til der og. Og enden på visa ble at tispa har resultater å vise til mens hanhunden ikke har så mye å vise til, men jeg stoler på min oppdretter og jeg vet at hun kjenner rasen sin godt nok til å vite nok om hundene hun bruker i avl selv om de ikke har masse titler å vise til.

hehe - Jeg ville og ha en hund som var pen, som kunne stilles ut. Jeg fikk en som er på størrelse med en passe stor hannhund, mangler 2 tenner, bakbensvinkler som en schäfer og null stopp. Siden begge foreldrene er norske utstillingschampions, har alle tenner osv osv - er DET en "bedre" grunn til å selge, da eller? Og ja, jeg er litt sarkastisk nå :)

EDIT: Glemte å kommentere Akela.. Jo, det er litt sårt, og nei, det føles ikke godt å skulle avgjøre om jeg skal selge henne eller ikke. Samvittigheten er nok litt dårlig. Men, jeg vet ikke om det er bedre for "oss" som ekvipasje at jeg skal beholde henne i 8-10 år til, og ønske at jeg hadde mer hund, enn det er å selge henne til noen som vil ha henne akkurat som hun er? Jeg er ganske sikker på at Emma ville fått det fint hos noen andre, jeg tror ikke at jeg er den eneste som kan gi henne et fullverdig liv. Så for min del så er det et spørsmål om samvittighet - det er helt riktig det. Jeg vet ikke enda om jeg vil konkurere NOK til at jeg kan forsvare et salg ovenfor meg selv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ann Merete har hvertfall fått i gang en debatt her inne som er engasjerende *klappe*.

Jeg syns å dra sofaer og annet piss inn her blir å dra det hele inn i barnehagen, det er jo virkelig ikke det det er snakk om, å kaste hund på hund. Selvom denne debatten i utgangspunktet ikke handler om 2ne, så har den viklet seg litt over på henne allikevel.

Nå har jeg kjent 2ne en del år og derfor også kjent hundene igjennom tidene fra gode gamle Tommy til søte virrehuet henne`s (Emma), og jeg blir faktisk litt provosert da det virker som hun driver bruk å kast, for det henger ikke sammen noe sted. De hundene som ikke lenger er hos henne har ingen ting med 2ne å gjøre, men om hvilken hund de var, og at 2ne har lært mye på veien med disse hundene er helt klart. Og alle burde vel heller rope hurra for at hun har vært ansvarsfull nok til å avlive to av de, og det syns jeg heller ikke har noe med henne`s begrensinger å gjøre men individene. Hun er hvertfall ikke en av de som man ellers debattere så mye om som har hund som har bitt hull på hvermansen.

Nå skulle ikke det her egentlig handle om henne, men allikevel ble jeg revet med, for jeg har full forståelse for at hun vurderer å selge virrehuet, og ja Emma er en knakende god familiehund, det skal hun ha. Og nå må man kanskje også huske på at 2ne langt ifra har prøvd og sagt nei det her gikk ikke, så takk for meg. Hun har prøvd flere ting, det er også dyktige folk hun har trent med som både har slitt seg igjennom ting og veit om frustrasjonen man møter på veien, til det å få seg opp i Elite, det er ikke noe halveis med hjelperne henne`s, de er flinke de, så hun har hatt god hjelp itillegg til viljen og det å ønske å komme seg opp, allikevel ser det ut til at det skorter på Emma. Og det er vel da vi kommer over på temaet her, er det virkelig så galt å bytte en hund som ikke "virker"??

Jeg syns at om man brenner for noe og ønsker noe så skal man ikke vente i 14-15 år på å leve ut drømmen. Og nei man skal ikke bytte i huet og ræva heller, men er det egentlig noe bedre i f.eks 2ne sin situasjon, hvor hun har to stk, den ene er på en måte "støttekontakten" i livet henne`s, alstå Dina, de har dette spesielle båndet og Dina er dronninga etter hva de fleste skjønner vil hun alltid være nettopp det. Så har man Emma, velfungerende hund på alle områder, men hun har ikke nok i seg til å kunne gjøre så mye ut av 2ne`s sin hobby. Er det egentlig å straffe Emma om hun velger å selge henne`?? Jeg syns ikke det, Emma elsker jo alle og passer inn overalt, hun trenger ikke en familie på duracell batterier, hun kan leve et happy liv med en normal aktiv familie/ person. Jeg syns det blir mere straff å beholde noe som hindrer henne i det hun har lyst til.

Er det ikke bedre for en hund å leve hos noen som vil ha de akkurat som de er, enn noen som inni seg er ganske skuffet over å måtte vente i mane år før de får gjort noe?? Jeg syns hvertfall at å bytte ut engang i livet eller to for å få det man ønsker seg ikke er all verden så lenge man sørger for et nytt godt hjem. Selvfølgelig skal det prøves hardt for å se om det går først.

Dessuten 2ne veit best selv hva som bor i Emma med slekta henne`s, hun veit også best med seg selv hva som har blitt gjort og ikke, velger hun å satse på nytt har hun hvertfall min fulle støtte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte en gang en oppdretter av høyt premierte kaniner. Han sa det var mye greiere å drive med kaninutstilling og -oppdrett som hobby, fordi man bare slaktet og spiste dem som ikke var bra nok. En idé for noen?

OT OT, men det finnes mange av dem som er like nøye med hvem de selger kaniner til og ikke slakter som en som driver med hund. Driver man med kaninhopping selger man bare ikke kaniner i hytt og pine fordi de ikke er "bra nok" som det tydligvis er helt OK å gjøre når man har hund. Da er det deg selv og treningsmetodene du må jobbe med.. Men du snakket jo med en utstiller som driver med kaniner for å stille ut og ikke en av oss som avler til selskap og hopping.. STOR forskjell. Seriøse oppdrettere som driver med kaniner for hopping eller selskap er faktisk like nøye som hundeopdrettere. Men kaniner er jo et lavstatus dyr (som jeg mener er utrolig feil!) så de er det bare å slakte når de ikke duger mer.

Ble veldig OT :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke bedre for en hund å leve hos noen som vil ha de akkurat som de er, enn noen som inni seg er ganske skuffet over å måtte vente i mane år før de får gjort noe?? Jeg syns hvertfall at å bytte ut engang i livet eller to for å få det man ønsker seg ikke er all verden så lenge man sørger for et nytt godt hjem. Selvfølgelig skal det prøves hardt for å se om det går først.

Dessuten 2ne veit best selv hva som bor i Emma med slekta henne`s, hun veit også best med seg selv hva som har blitt gjort og ikke, velger hun å satse på nytt har hun hvertfall min fulle støtte.

2ne må gjøre akkurat som hun selv ønsker vedr Emma. Men å føle seg uglesett av enkelte andre hundeeiere må da også bli en del av valget hun må leve med... Sånn er det bare, siden vi nå er inne på verdisett, grunnholdninger og etikk.

Men hvem har sagt at det ikke koster å komme seg opp og fram her i livet? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns å dra sofaer og annet piss inn her blir å dra det hele inn i barnehagen, det er jo virkelig ikke det det er snakk om, å kaste hund på hund.

Om du hadde lest sofa-analogien, så handlet ikke den heller om å "kaste hund på hund", men om at årsaken til at man velger å omplassere en hund ikke har så mye å si for hunden sin del.

Selvom denne debatten i utgangspunktet ikke handler om 2ne, så har den viklet seg litt over på henne allikevel.

Og du velger å fortsette den vinklingen. Greit for meg, selv om den da blir uinteressant for min del. Det blir da også en debatt som like gjerne kunne funnet sted i den lokale sandkassen (når du først er inne på barnehager), i motsetning til en mer prinsippiell debatt.

Er det ikke bedre for en hund å leve hos noen som vil ha de akkurat som de er, enn noen som inni seg er ganske skuffet over å måtte vente i mane år før de får gjort noe??

Det er det sikkert, men det endrer likevel ikke på det faktum at det BESTE for en hund er å komme til en eier som klarer å komme over en slik skuffelse og sette pris på den hunden han eller hun har anskaffet seg for det den er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er det sikkert, men det endrer likevel ikke på det faktum at det BESTE for en hund er å komme til en eier som klarer å komme over en slik skuffelse og sette pris på den hunden han eller hun har anskaffet seg for det den er.

Velger å hoppe over resten av innlegget ditt jeg.

Det beste av alt ville vel vært om alle fant sin perfekte match med engang, men sånn er det ikke, å jo det er mulig å kunne svelge skuffelsen, mange gjør nok det. Men jeg ser ikke noe galt i å finne et nytt hjem til en hund når man har prøvd gjentatte ganger uten helt den store bedringen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det aller beste, hadde vært at folk som har omtrent samme innstilling til levende vesener som de har til biler( liker man ikke kjøreegenskapene, så er det bare å bytte den ut) lot være å skaffe seg hund eller andre dyr..

Ellers signerer jeg Bardmans innlegg i denne tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...