Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaringer med kastrering


Recommended Posts

Før var det vel ingen særlige ting bortsett fra at jeg var skitt nervøs for bikkja..Etterpå var han slapp og hadde litt vondt.Men fikk medisiner og beskjed om å ta det heeeelt rolig i noen dager, til stingene er ute.

Merket ikke store forandringer i personligheten,han markerte mindre var vel hva vi så mest.Nå er det 2 år siden og han har roet seg slik han skal i forhold til alder.Liker fortsatt damer men jukker aldri..Ikke at han gjordet det før heller.

Send en PM om det er noe spesefikt du lurer på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før var det vel ingen særlige ting bortsett fra at jeg var skitt nervøs for bikkja..Etterpå var han slapp og hadde litt vondt.Men fikk medisiner og beskjed om å ta det heeeelt rolig i noen dager, til stingene er ute.

Merket ikke store forandringer i personligheten,han markerte mindre var vel hva vi så mest.Nå er det 2 år siden og han har roet seg slik han skal i forhold til alder.Liker fortsatt damer men jukker aldri..Ikke at han gjordet det før heller.

Send en PM om det er noe spesefikt du lurer på.

Hvorfor kastrerte du?

Jeg har en leonbergerblanding og lurer på hvorfor du måtte kastrere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja godt spørsmål.

Lille gutt hadde stoor ehm produksjon av testoseron? Han jukka aldri på noen men han jukka i lufta spesielt etter han hadde hatt mange våte drømmer om noen flotte damer ..Dette førte til at han ble sår og fikk ikke penis inn igjen.Det å stå med våte kluter i underlivet på bikkja mens han hadde smerter var ikke gøy.Jeg snakket litt med vetrinæren ang.dette og etter en lang prat fant vi ut at han var faktisk mer plaget enn jeg først trodde.Han spiste ikke noe i løpetiden,urolig,kronisk tissemann ute med påfølgende smerter. Stressa som en gal og var helt tulling.Kompisa hans tålte han ikke i løpetiden (noe jeg ikke ser på som et problem) Men han skulle slåss med alle rundt seg ,til og med tisper uten løpetid.

Etter at han hadde vært til vet'n igjen pga sår på tissemann så mente vet'n at nå var det bra ..Da ble kastrering diskutert .Ettersom vi skulle da røntge han også sa vet'n at vi kan kastrerer han i samme slengen.

Jeg ser ikke på kastrering som et slemt tiltak.Han har aldri hatt ei dame og vet ikke hva en skal gjøre med ei som er klar(venninna hans var veldig klar men han fatta ikke poenget) Så at han skulle gå rundt slik ,droppe ned i vekt,bli totalt tulling med smerter så jeg ikke noe grunn til.Derfor ble han kastrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke meningen å skremme deg, men legger ut denne linken så du kan se at det faktisk kan være bivirkninger ved en kasterering.. Min hund opplevde dette: http://www.dagbladet.no/dinside/2007/07/12/506072.html

Men i ettertid.. så har jeg fått en hund som markerer mindre ute, han kan omgås tisper med løpetid uten å stresse i flere dager i ettertid, han fikk opp matlysten, ble mer kosete.

Men dog... Han ble mer veik og nervøs, mer usikker på andre hunder.. pelsen han ble av svært dårlig kvalitet..

Silje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff...stakkars bikkje..

Må legge til at vi har ikke sett bivirkninger som er negative ,Nå spiser han endelig,stresset er borte og han er en rolig og go gutt.

Pelsen er silkemyk og fin,mulig du har hatt uflaks Silje?eller kanskje foret ikke funker helt optimalt på din vovve?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

gutt.

Pelsen er silkemyk og fin,mulig du har hatt uflaks Silje?eller kanskje foret ikke funker helt optimalt på din vovve?

Han fikk stoffskifte "problemer" etter kastereringen, og pelsen blir fett og tovete gradvis, begynner ved baken hans og beveger seg mot ryggen hans.

Fòret han får er ypperlig, og har ikke noe med pelsen hans å gjøre :wub: Han bli klippet ned gjevnelig, så vi merker ikke noen plager med dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes at temaet er litt vanskelig da de fleste "hundefolk" jeg kjenner fnyser og griner på nesen bare du nevner kastrering.

Og jeg har problemer med en hann hund som blir bare fjernere og fjernere for hver dag. Blir MEGA stresset på alt og alle (går ganske bra når vi er bare jeg og hunden) går med snuten i bakken og bare grynter samtidig som han overser meg totalt, virker som han han glemt hvordan han skal gå i bånd, båndet er stramt som en fiolinstrikk ved første anledning, han glemmer å gjøre ifra seg på lufteturene,så fort vi er inne fra lufteturen så skal han ut igjen, han har begynt å ødelegge ting når han er hjemme på dagtid. Han er generelt stresset og jeg tenker at det kan ikke være godt for hunden min. Har det siste året prøvd og trent bort alle disse tingene men nå er jeg som luft for han og alt er glemt. Lurer veldig på hva jeg skal gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes at temaet er litt vanskelig da de fleste "hundefolk" jeg kjenner fnyser og griner på nesen bare du nevner kastrering.

Og jeg har problemer med en hann hund som blir bare fjernere og fjernere for hver dag. Blir MEGA stresset på alt og alle (går ganske bra når vi er bare jeg og hunden) går med snuten i bakken og bare grynter samtidig som han overser meg totalt, virker som han han glemt hvordan han skal gå i bånd, båndet er stramt som en fiolinstrikk ved første anledning, han glemmer å gjøre ifra seg på lufteturene,så fort vi er inne fra lufteturen så skal han ut igjen, han har begynt å ødelegge ting når han er hjemme på dagtid. Han er generelt stresset og jeg tenker at det kan ikke være godt for hunden min. Har det siste året prøvd og trent bort alle disse tingene men nå er jeg som luft for han og alt er glemt. Lurer veldig på hva jeg skal gjøre.

jeg ville bestilt meg time hos vetrinæren og fått sjekket hunden og tatt testosteronprøve.Lett dine tanker med vetrinæren din og dere kommer kanskje fram til noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kanskje sjekket med en veterinær som også samarbeider med atferdskonsulent, for å få en god evaluering. Manimal.no og Jeløy Dyreklinikk er vel to slike.

Med en toller som du sier er "generelt stresset", og som ødelegger ting i huset, i tillegg til å bli veldig oppskjørtet av lukter i hverdagen og lite kontaktbart... det høres ikke nødvendigvis ubetinget ut som en overhormonell hund, det kan like gjerne være en usikker og stresset hund som "tar ut" mye av stresset og hjernekoket sitt på tispelukter.

Kjente en usikker hund som i og for seg ikke var overhormonell, men som var så stresset og usikker at han tidvis kanaliserte mesteparten av energien inn i "damer, damer, damer" - det var mindre med for mye testosteron, som det var med en ikke helt bra psyke.

Siden du uansett har visse problemer utover "damene", så trenger du et treningsopplegg å jobbe etter - også dersom det viser seg at han er overhormonell (som bare et mindretall av hannhundene er). Å bare kastrere gjør ikke nødvendigvis ting bedre "automatisk", det kreves at man bruker det rommet man får, til å nå inn med effektiv trening.

Er han usikker, kan kastrering forsåvidt også gjøre ham verre - igjen en god grunn til å evaluere grundig, siden veterinærer flest ikke kan særlig om atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke se at du sier noe om alder på hunden?

For meg så høres dette litt ut som om det er en unghund i sin "beste alder"....?

Jeg har kastrert min hannhund, etter x antall runder med både veterinærer og adferdskonsulenter.... Å kastrere satt veldig langt inne hos meg, noe jeg og synes det bør gjøre hos hannhundeiere.... Det ER ikke bare glory og gode dager ved å kastrere en hund som blir "for mye"....

Og det som kanskje er viktigst å huske på, er at testosteron gir selvtillit. En redd, utrygg eller engstelig hund, vil ofte bli verre ved å fjerne testosteronet. Det er derfor viktig å få en grundig kartlegging, som bl.a Akela skriver, av en som kan adferd.

Når det gjelder mine erfaringer etter kastreringen så har problemene ifbm løpetid blitt borte (dårlig mage etc). Han er litt mer "på nett" og ikke så opptatt av lukter og markering lenger. Han hadde ingen spesielle adferdsproblemer før kastrering, og jeg opplever han som den samme mentalt etter... MEN, det jeg ikke liker, er at enkelte hannhunder ikke tar han seriøst... Vi opplever stadig at særlig store, litt macho hannhunder prøver å ri på han og ikke responderer særlig bra på tilbakemeldingene hans. Og det finnes en hel haug med idioteiere som ikke gidder å rydde opp i sånt selv, så jeg må stadig trå til å "redde" hunden min, da jeg ikke vil at han skal ha disse erfaringene...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge mine hanhunde er kastreret, de er både før og nu 2 trygge og stabile hunde, der begge var fuldt udviklet, henholdsvis 27 måneder og 3 år, da de blev kasteret, har aldrig oplevet at andre hanhunde ikke respekterede dem, med hensyn til at prøve på at ride på dem, men nu er mine hunde ekstremt tydelige i deres sprog, så der ikke er noget at misforstå da de har gået i "flok" med andre hunde.

Jeg har ikke haft problemer med kastreringen af mine hunde, ingen ændring i pels etc, eller problemer med vægt, men dog skal man overveje det nøje, før man får det gjordt da det ikke er en mirakel løsning.

Det kræver træning af hunden, og det kan tage tid før kastreringen tager effekt, på den ene tog det kun 3 måneder hvorimod det tog 10 måneder før det havde fuld effekt på den anden.

Så man skal være sikker på at det er af den rigtige grund man kastrer, og at man passe på ikke at kastrere af de forkerte grunde, så man ikke risikerer at forværre eller forstærke uønsket adfærd på mentalt ustabile hunde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg traff også en praktfull, diger - og da snakker vi diger - hannhund, som selv den høyst pubertale yngstemann her prøvde å ri på... Det var en selvsikker, stor hund, større enn alle andre tilstedeværende, men neimen om de "hørte" på ham. Snill var den også, men eier mente den skulle ordne opp selv - hvilket til slutt førte til at "nok var nok" muligens, for da ble det hakk i øret på den ørtende hunden som skulle "flørte" og ordne litt.

Det kommer kanskje an på øynene som ser, og om man faktisk "legger merke til det" - jeg har sett såpass mye tilsvarende Mollys erfaringer rundt om i parker, at jeg har en relativt sterk motvilje mot kastrering av hunder bare for å gjøre ting enklere enn det faktisk er å ha en ung hannhund (hvilket er litt sånn "som man har redet siden han var valp, skal man ligge").

Noen blir bedre av kastrering, andre blir ikke det - en av "fordelene" er kanskje nettopp at andre hunder ikke gidder å ta en utagerende kastrat særlig alvorlig, så det blir ikke reell slåssing av det. Kanskje det er DÉT noen sikter til, med at det blir så fredelig?

For yngstemann, han bare peste tåpelig når den store, snille kastrerte hannhunden deiset ham i bakken på sitt tålmodige vis, og fortsatte som en annen tulling, uten å ta kastraten alvorlig for fem øre - til jeg plukket ham vekk, til tross for at eieren nærmest "protesterte".

Klart det kan være kjekt - det blir ikke bråk, men jeg synes ikke det er helt behagelig å se hunder komme til kort på den måten; det krever MYE av eieren dersom det bærer i den retningen. Må man, så må man - men mange veterinærer gir dårlige råd. Traff en liten, usikker, utagerende hund som veterinær hadde anbefalt kastrering på, så ville alt bli så meget bedre, uten å komme med ETT eneste råd om trening og oppfølging eller at de burde ta kontakt med noen som kunne bistå. De to tingene bør gå sammen for å oppnå maks effekt, ellers har man bare foretatt et inngrep kanskje til fånyttes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kastrerte hanhunden jeg hadde pga. at han var overhormonell. Noe som gav utslag i at han konstant var ekstremt undervektig, klødde, var stressa, og generelt ikke hadde det bra.

Jeg angret aldri på avgjørelsen min, for da fikk jeg den hunden jeg egentlig hadde under alle hormonene, men det satt veldig langt inne å gjøre det så på han ble det ikke gjort før han var nesten 3 år. Det var mange runder med veterinærere og fagfolk før jeg tok avgjørelsen.

Men jeg opplevde det som både Molly og Akela beskriver her, at enkelte andre hanhunder skulle ri på han. Det var jeg forsåvidt forberedt på, det jeg ikke var forberedt på var at eierne til de andre hanhundene ikke tok bort hunden sin, og ikke hadde forståelse for at jeg ikke syns slik oppførsel var akseptabel slik at det var jeg som måtte gå inn og huke tak i andres hunder og dra dem unna min hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kastrerte jo Buster i år, etter mange runder med oss selv og for og imot. Jeg var kanskje den som bremses mest, for kastrering det var noe jeg helst ikke vil ty til. Du har jo sett hvordan Buster har vært på treninger tidligere, hvor han har reist til julestjernen og stresset seg fillete (med tilhørende hyl og piping). Vi jobbet ganske lenge med å få ned forventninger om å hilse på andre, og få inn mer lydighet (det var der jeg trodde det satt mest), men etter flere nedturer gjennom alle månedene i året og en skikkelig kræsj mtp oppførsel i januar (tror jeg det var) så ble dyrlege kontaktet og vi forklarte hvordan det var, hva vi hadde prøvd, og ellers hvordan situasjonen vår var og vi ble enige om at kastrering var et alternativ. Snakket også med flere hundefolk, og vi bestemte oss for å prøve.

Så i en alder av 5 år ble han kastrert, og du har jo sett selv den forandringen som ble. Det var som om vi slo av en bryter rett og slett. Jeg forventet jo en lang periode med å trene vekk uvaner, forberedt meg på at det kanskje ikke ville hjelpe osv. Men første treningen etter kastreringen var han en helt annen hund, hylingen og pipingen forsvant som dugg for solen, og det fikk faktisk an å få kontakt med han. I tillegg kunne han ligge sammen med oss i pausen uten noe stress og styr, og han storkoser seg på trening uten å stresse. Altså, det var så stor forandring hos ham at jeg begynte å grine på trening liksom :wub:

Men jeg kommer ikke til å kastrere igjen, med mindre det er gode grunner for det. En kastrering vil for meg aldri bli en lettvint løsning, fordi det er en operasjon, atferden kan endres til det negative, de kan bli utsatt for "mobbing" av andre hunder (men der er jeg meget streng, og har klare avtaler med de jeg slipper hundene sammen med) m.m

Vi har ikke sett noe negativt etter kastreringen, annet enn at han har blitt et større matvrak :rolleyes: Pelsen er fin, hunden er fin i "topplokket" osv. Men du har jo sett han i ettertid, så du vet litt om det ytre hos han hvertfall :P Buster er jo også en meget stødig hund mentalt, og har aldri vært hverken aggressiv eller usikker/redd, hadde han ikke vært det ville kastrering ikke vært et alternativ siden det kan gjøre det verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja forandringen til Buster har jeg vært vitne til og det er jo som du sier en kjempeforandring.

Kastrering er ikke et tema til meg ennå men jeg har en hund som begynner å få akkurat de samme symptomene som feks Buster hadde (det jeg kunne se) og det bekymrer meg. Og det som bekymrer meg mest er kanskje at jeg når igjennom til Hunden min igjennom trening lengre,det er som om jeg er luft for han og jeg blir litt rådvill egentlig. Er klar over at jeg har en Ung hund (16) men så var det en veterinær som fortalte meg at det var en eller annen forskning som viste at hunder som ble kastrert da de var mellom 18 og 24 mnd hadde bedre effekt enn de som var eldre. Jeg vet ikke NOE om dette temaet det er derfor jeg vil prøve å få til en diskusjon om det og høre hvilke erfaringer folk har/har hatt. Har et inntrykk av at det er et litt "ømfintlig" tema..

Det hele baserer seg på at jeg er bekymret for hunden min og vil den bare det beste og at den skal ha det bra, men det har han ikke når han stresser så mye som han gjør nå...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...