Gå til innhold
Hundesonen.no

Bading


12345

Recommended Posts

I dag var vi ute på en badestrand siden det nok en dag var fint vær her i Bergen. Vi var nede med

vannet og Kaisa gikk ut i vannet helt opp til magen, men ikke mere. Kaisa er jo en cairn og cairn terrieren

er jo ingen bade hund som golden retriver og de rasene. Men da er spårsmålet om det går

ann og få kaisa til og svømme og bade med glede ( iallefall bade ).

Er det mulighet for ? Elsker din hund

og bade selv om den er ingen bade hund rase ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min rase er ikke akkurat kjent for å være noen badenymfe, men Kaizer bader gjerne, han. Han er ikke akkurat kjempeivrig, men han svømte senest i går og syntes ikke det var så verst. :wub: Jeg har ikke gjort noe spesielt for at han skal like vann, bare vært positiv og oppmuntrende hele tiden og ikke tvunget ham til noe han ikke vil. Også får han masse skryt når han tør å gå lengre uti. Mer enn det krever jeg ikke av ham, i så fall ville jeg nok heller kjøpt en retriever e.l.

Har hørt mange som foreslår å kaste ting lenger og lenger uti vannet for at hunden skal svømme etter. Jeg har ikke prøvd det, men du kan jo gi det en sjanse. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente en cairn terrier som elsket å bade. Han jumpet uti med noen utrolige mageplask, svømte litt, gikk opp på land, tok fart og stupte uti igjen :wub: Hvordan han begynte med dette, vet jeg desverre ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om papilloner liker å bade, men det gjør iallfall Arwen. Jeg har alltid med leke/pinner ol til stranden og kaster dem uti. Noen ganger ligger det pinner uti og han "tester" seg selv ved å se hvor langt ut han klarer å komme uten å ta svømmetak :lol: men han svømmer mer og mer nå da :wub: Jeg tok det iallfall rolig i begynnelsen så han ikke skulle få skrekk. Nå er det alltid kjekt å gå til stranden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bading og cairn kommer helt an på linjene. Noen elsker å bade, andre vil knapt vasse. Siden hun allerede "tåler" vann såpass bra, kan det jo hende du får henne til å svømme, men hun blir nok aldri noen flatcoat..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville ikke brukt rasen som noen standard for å tenke ut om jeg ville prøvd å fått hunden min til å svømme. Min hadde vannskrekk ett år, og neste løp hun i raptus ut i vannet av seg selv! Bare gå rolig frem, bli gjerne med hunden ut i vannet slik at den har litt psykisk støtte :wub: Du har jo hele sommeren på deg. Ikke alle hunder er noen storsvømmere, men liker å få kroppen i vannet og går på bunnen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden min, Kaiza liker ikke å bade. Hu duppe magen og går litt uti og har bare svømt 2 eller 3 ganger frivillig i løpe av livet sitt. Men i fjor sommar når de va veldig varmt bar eg na uti elvå med meg og lot na svømma inn igjen. Så denna våren har hu bada mer enn alle dei andre vårnane te sammen. Trur det hjalp litt å la na bli litt bedre komfortabel med vatnet. Søstera hennas Cora elske å bada å hoppe uti alle bekkar, og våte plassar, så trur border colliar generelt like å bada. For den andre søstera hennas Ziwra og elske å bada. =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du vil lære hunden å bade så må du iallefall ikke finne på å løfte hunden ut i vannet til dypet, for så å slippe den slik at den svømmer inn mot land. Ta på den et bånd og gå uti vannet sammen med den sakte skritt for skritt. Ikke dra den utover, men når den har tatt et skritt utover, følg etter og hold båndet såpass stramt at den ikke har mulighet til å rygge. Du kan også prøve med å kjøpe en vest til den slik at den kjenner at den flyter i vannet. Ros den alltid mens den er i vannet, ikke når den er på vei opp mot land. Har du venner med hunder den liker, som også liker å bade, kan du prøve å lokke den uti ved hjelp av disse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du vil lære hunden å bade så må du iallefall ikke finne på å løfte hunden ut i vannet til dypet, for så å slippe den slik at den svømmer inn mot land. Ta på den et bånd og gå uti vannet sammen med den sakte skritt for skritt. Ikke dra den utover, men når den har tatt et skritt utover, følg etter og hold båndet såpass stramt at den ikke har mulighet til å rygge. Du kan også prøve med å kjøpe en vest til den slik at den kjenner at den flyter i vannet. Ros den alltid mens den er i vannet, ikke når den er på vei opp mot land. Har du venner med hunder den liker, som også liker å bade, kan du prøve å lokke den uti ved hjelp av disse.

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror dette med bading også har noe med alder og modenhet å gjøre.. Da jeg hadde hovawarten min var hun livredd vann som valp og unghund, men da hun ble voksen og mere selvsikker så elsket hun å bade og hoppet gjerne rett ned fra brygger og stener..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Isak sluttet å svømme på den måten. Dvs. jeg bar han ikke uti, men han hoppet uti på et sted hvor det var mye dypere enn han trodde og han fikk panikk. Før det svømte han som bare det, men etter det går han ikke ut lenger enn der han kan stå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt morsomt, men det var faktisk akkurat sånn jeg lærte Tulla å svømme! :icon_clapping: Så joda, det kan gå helt fint, det! Altså å løfte hunden ut på dypt vann, for så å la den svømme inn igjen.

Hehe, ja jeg kjenner også noen som har fått det til på den måten, men jeg kjenner mange flere som fikk helt motsatt effekt. Grunnen til at det går på noen hunder er at dem ikke har skjønt at dem faktisk kan svømme. I dette tilfelle ville jeg heller safet med en vest og ta den sakte utover i vannet dersom det betyr mye for deg at hunden bader og ikke vil ta risikoen i at den kan bli redd vann.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Isak sluttet å svømme på den måten. Dvs. jeg bar han ikke uti, men han hoppet uti på et sted hvor det var mye dypere enn han trodde og han fikk panikk. Før det svømte han som bare det, men etter det går han ikke ut lenger enn der han kan stå.

Det er vel en liten smules forskjell på å plaske nedi vannet fra en viss høyde, til å bli løftet forsiktig ned i vannet i kontrollerte former. I første tilfelle får vel hunden en rimelig god overraskelse (og noen liker/tåler den, andre ikke), og i andre tilfelle har hunden hele tiden oversikt over hva som skjer; ting skjer ikke plutselig. Det var ikke akkurat sånn at jeg kasta henne ut fra en brygge, heller.. :rolleyes: Jeg løftet henne opp, bar henne uti vannet selv, og løftet henne forsiktig ned i vannet. Holdt under brystet hennes til jeg kjente hun begynte å ta gode svømmetak, og så slapp jeg sakte og forsiktig. Roste selvsagt masse og belønnet henne for å svømme inn til land (baklengskjeding om du vil!). Det er KLART det er forskjell på det, og på å få et aldri så lite sjokk av å falle i vannet.. En hund med tilstrekkelig baggasje i topplokket bør tåle såpass, mener jeg.. Og det hadde helt sikkert hunden din også tålt.

Hehe, ja jeg kjenner også noen som har fått det til på den måten, men jeg kjenner mange flere som fikk helt motsatt effekt. Grunnen til at det går på noen hunder er at dem ikke har skjønt at dem faktisk kan svømme. I dette tilfelle ville jeg heller safet med en vest og ta den sakte utover i vannet dersom det betyr mye for deg at hunden bader og ikke vil ta risikoen i at den kan bli redd vann.

Man slipper da ikke taket i hunden med en gang! Man må jo kjenne at hunden tar skikkelige svømmetak, og man slipper ikke hvis hunden kaver og stresser og plasker. Det handler kanskje litt om at hunden må stole på eieren sin også; min hund stoler på at det jeg gjør med henne - går greit. Som jeg skrev til Havana, så slapp jeg først da jeg kjente at hunden tok gode svømmetak, og jeg ville aldri funnet på å bare bære hunden ut i vannet, slippe den og la den kave seg i vei. Skal man først gjøre det på den måten, så må man vite hva man skal gjøre når, og tenke litt logisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har blitt svømmere - med mer eller mindre ulik forutsetning. Med gamlerasen, som ikke var så opptatt av gjenstander og konkurranse og sånn, så brukte jeg mat - jeg kastet uti noe veldig godt som fløt, på et sted hvor det ikke var bølger eller avdrift, og så fikk dyret selv velge. Siden jeg ofte har hatt flere hunder, så har det blitt en viss konkurransen - jeg har kanskje holdt igjen dem som allerede hadde kastet seg utpå, og latt den nye få en sjanse.

Med de rasene jeg har nå, så er konkurransen så stor og interessen for gjenstander enda større, så der debuterte yngstemann nå for et par uker siden - med et plask. Jeg kastet uti superleken, og så satt jeg og eldstemann og bivånet hvordan yngstemann først prøvde å plaske seg uti til dit det fremdeles var mulig å stå, deretter ta noen skikkelige "Titanic-bevegelser" (eller kanskje E.T.?) med labben - "kom til meg, kom til meg" liksom. Deretter prøvde yngsten å bjeffe i land ballen, og til slutt var det litt "greit, jeg kommer til deg". Etter det har dyret svømt som en and.

Eldstemann og yngsten kappes om å få svømme ut og hente ballen, så jeg tar med to - og så går det så det plasker. Slik fikk vi deres gode venninne til å begynne og svømme også, hun heltedyrker hundene mine og gjør som dem - det har funket med både bading og agilitybanen! De først, hun gjøre det samme.

Smarte eldstemann vet også at det er lurt å bli litt våt og avkjølt når det er varmt, da går han målbevisst bort til en dam eller noe i parken, og tar seg en kvart runde på dypet med hensikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med de rasene jeg har nå, så er konkurransen så stor og interessen for gjenstander enda større, så der debuterte yngstemann nå for et par uker siden - med et plask. Jeg kastet uti superleken, og så satt jeg og eldstemann og bivånet hvordan yngstemann først prøvde å plaske seg uti til dit det fremdeles var mulig å stå, deretter ta noen skikkelige "Titanic-bevegelser" (eller kanskje E.T.?) med labben - "kom til meg, kom til meg" liksom. Deretter prøvde yngsten å bjeffe i land ballen, og til slutt var det litt "greit, jeg kommer til deg". Etter det har dyret svømt som en and.

Akkurat det samme gjorde jeg med Bea i helgen.. bare med en pinne. Jeg tok det gradvis.. først kastet jeg bare der hun kunne stå i bunn. Hun storkoste seg med å hente dem og avlevere for nytt kast. Kastet lengre og lengre ut og vips så hadde hun svømmet et par tak. Hun svømte ikke akkurat masse men litt, satser på å få henne til å svømme mer og mer i løpet av sommeren :wub:

Syns ikke det er værst med tanke på at hun virket til å ha ganske mye vannskrekk som valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yngstehunden min (snart 9 måneder) har nylig "debutert" i vannet. For hennes del var det ingen problemer, hun plasket uti for å hente ballen sin uten å gjøre noe som helst nummer ut av det. Hun hoppet også fra en brygge på første forsøk, så det er helt tydelig at dette er en badeglad og tøff frøken :wub:

Eldstehunden på snart 6 år, er stikk motsatt... Han har kanskje svømt 5 ganger i sitt liv, og da høyst ufrivillig (han har ramlet ut av båten én gang, og sklidd ned fra noen steiner). Med han har jeg prøvd det meste uten at det hjelper, så jeg har rett og slett innfunnet meg med at han ikke vil. Jeg synes ikke det er noen vits å tvinge han heller, SÅ viktig er det faktisk ikke at han bader. Han elsker å vasse, men svømming ser han rett og slett ikke poenget med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må nesten signere Anette sitt innlegg, her er det nesten helt likedan.

Emma, som er en liten fjert på 3kg liker ikke vann. Hun kan i værste fall vasse litt etter pinner o.l som jeg kaster uti, men hun svømmer ikke frvillig med mindre hun tror det gjelder liv og død :wub: I fjor sommer var vi ved et badevann og hadde Emma med oss. Vi gikk begge ganske langt uti og ble der ei god stund. Emma sprang fram og tilbake i vannkanten og fikk mange nye grå hår mens hun lurte på hvordan hun skulle komme seg ut til oss... Til slutt begynte hun å labbe ut i vannet, -veldig målrettet men man så tydelig at hun IKKE likte seg noe særlig også begynte hun å svømme. Hun lagde snorkelyder og brukte halen som ror og svømte i noen minutter ute sammen med oss før hun snudde og svømte til land igjen hvor hun fikk en super-raptus. "ÆÆÆÆSJ, jeg er vååååt i ørene: jeg må ha raptus."

My er helt utrolig, hun ble jo født i januar og har ikke fått sett vann på andre måter hos oppdretter enn vannet som sto i vannskåla - men første gang hun så havet så labbet hun uti for å hente en pinne og syntes det var råkult. Nå, 4mnd gammel, så løper hun villmann rundt i elver og sølepytter og gjør en god jobb i å bli sort, hvit OG brun. :P Iallefall... Hun har det nok bare i seg, hun. Men det har ikke Emma.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mener jeg har skrevet om Josie før, men hun hatet vann til hun var rundt seks måneder. Virkelig avskydde det, og for å menneskeliggjøre henne litt så så hun på meg med et uttrykk litt som "Jah, du er morsom! Hallo mutter, jeg blir jo VÅT på lankene :rolleyes:" *ler*

Så var hun på badetur med den ene kullsøsteren sin, og da løsnet det plutselig.

Til å begynne med så det sånn ut (vassing var greit nok, noe mer var uaktuelt):

PhoebeJosiebaderapr07001-1.jpg

....og nå ser det slik ut:

IMG_0355_kopisonen.jpg

IMG_0356_kopi-1.jpg

Hun er så elegant, atte :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Jeg har en toller, som er en vannhund, men Dina var redd vann til hun var ca 1 1/2 år.

Jeg fikk henne til å bade med å kaste pinner i vannet.

Vi kan ikke kaste pinner uti når Kaisa er der. Hun blir så ivrig og begynner og bjeffe. Det er jo litt dumt, for

når vi skal ut på stranden og noen kaster noe uti vannet begynner hun bare og bjeffe. Litt plagsomt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Presser en vanlig slik H-sele for mye på luftrøret? https://dyresjappa.no/produkt/hundesele-regulerbar-svart/ Isåfall ville jeg sett etter en step-in sele ala dette, bare pass på at den ligger lavt nok foran:https://www.musti.no/basic-first-step-in-sele-svart Ellers ville jeg brukt halsbånd med grime en del for å begrense trekkingen, rett og slett.  
    • Hei! Jeg har kommet borti en ny utfordring. Min egenavlede Aussie på 7mnd hoster/harker/høres ut som den har astma når den trekker i sele. Dette har pågått i hele sommer og jeg har prøvd å finne en sele som minimerer problemet, men enda ikke lyktes.   Valpen er undersøkt av veterinær for to uker siden hvor vet tror den kan ha hatt kennelhoste og at luftrøret fremdeles er irritert. Almenntilstanden er god og har vært hele vegen. Vi skal la vær å gå tur (kun aktivisering i hagen, på rally-treninger osv) på tre uker for å se om det hjelper at luftrøret får ro. Nå har det gått to uker til uten bedring (fremdeles harking når jeg holder på luftrøret) så jeg ser for meg at vi må inn igjen for røntgen osv. Denne hostingen/harkingen kommer kun når man legger press på luftrøret, aldri ellers. Dessverre er dette en hund som er ivrig på tur og trekker en del. Men det høres jo ikke bra ut.. hvis noen har erfaring med det samme så skriv gjerne litt om det også!   Jeg ser ikke for meg at vi finner ut av/får løst dette problemet med det første, og spør derfor dere om noen vet om en spesialsele som er utviklet for å unngå press på luftrøret? Evt om noen spesialsyr?
    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...