Gå til innhold
Hundesonen.no

Kan det være forstyrrelser?


Tonje

Recommended Posts

Ike er en sprø liten kar,med mye lyster her i livet,men nå synes jeg det begynner å bli vel mye :rolleyes: Hans gode whippetvennine ble ferdig med løpetiden sin for ca 4uker siden, og Ike har ennå ikke landa helt han.. Sist hun hadde det var han ganske "på" i ca en uke etterpå,men etter det ble alt normalt igjen og de lekte uten noe form for riing eller stress.

Han har roet seg litt nå også,iforhold til hvordan han var sammen med henne den første uka etterpå, men jeg synes det er litt merkelig at han er så interessert ennå, 4 uker etter.

I påska var vi sammen med to andre tisper på tur også,og ingen av de var i løpetid, men kjempegodt lukta de visst allikavel.

Ike har reagert ekstra på enkelte tisper tidligere, men nå er det litt mye synes jeg,med alle disse tre tispene. Kan det være stress som slår ut i denne atferden,eller kan det være noe annet som ikke stemmer? Eller har disse tispene begynt å lukte ekstremt herlig? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Noen gutter lever i troen på at de er guds gave til kvinnen, uavhengig hva hunkjønnet måtte mene om den saken.. De tror også at kvinnen er til enhver tid klare for deres forlystelse, ergo prøver de seg "hele året". Trøsten er at når den unge hane oppdager at det er ikke så enkelt her i verden vil han nok realitetsorientere seg etterhvert..

Så på godt norsk: Guttevalpen er nok som en "overkåt tenåring" og han vil gi seg etterhvert når han erfarer at damene er purker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja...jeg har en "guttevalp" på straks 4 år, som er overbevist over at alle tisper har løpetid året rundt. Hos han trur jeg at det er stress, ettersom han er en lettstressa skjel, stakkars liten. :) dessuten har han aldri helt lært seg, eller skjønt, hvordan man oppfører seg blant, og mot andre hunder. (Pga. manglende sosialisering som liten).

Han har blitt litt bedre, nå kan vi gå tur med andre tisper uten at han skal ri hele tiden, så lenge han er i bånd selvfølgelig. Det jeg gjør er at jeg tar med masse godbiter og belønner når han er rolig. Så lenge han er i bånd og ikke kommer bort til tispa forstår han kjappt at det er bedre og spørre om godbit og snu oppmerksomheten mot meg, enn å henge i båndet for å komme bort til tispa. ;) (Unntaket er Tinka, men Tinka er hans firbente gudinne, det får ikke jeg gjort noe med, men han har blitt bittelitt bedre der også) :)

Lykke til! Disse gutta er ikke helt enkle og forstå seg på hele tiden! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ike er jo også en guttevalp på snart 4år,og han har ikke alltid vært sånn. Idag gikk det dog mye bedre, han har vært på tur med fire damer,og det var kun den ene og samme tispa han viste litt interesse for idag. Eieren til tispa tror hun kan være litt hormonell for tiden,så kanskje det er der det ligger?

Ike er også en lettstressa sjel, og det hjelper vel ikke akkurat på det heller nei. Han trenger litt tid for å lande ser jeg :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini
*klippe*

Så på godt norsk: Guttevalpen er nok som en "overkåt tenåring" og han vil gi seg etterhvert når han erfarer at damene er purker.

OT: Ler så jeg griner av den beskrivelsen. Utrolig bra skrevet :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange holder jo hannhundene sine for enhver pris borte fra tisper med løpetid, og jeg tror kanskje det kan gjøre det verre? Da blir det "guuuud, et eller annet spesielt lukter det i hvert fall, få meg på!" for de noe frustrerte gutta, når de først kommer i nærheten av noe som har en svak likhet med løpetid og godlukt kanskje????

Og kanskje det for Ike blir litt "mind blowing" at den gode venninnen, som ellers ikke har vært noe kjønnsobjekt, brått ble det mest attraktive i verden - så ting gikk litt i krøll oppe i hodet? Akkurat som noen unge tisper brått ikke skjønner hvorfor alle de ellers greie lekekameratene brått er blitt til grisete kjønnsfrosker.... :icon_redface:

Mitt prinsipp med eldstemann har vært at så lenge han holder fire bein på bakken, kan han få treffe alle de damer han vil - men riing er nei, nei, nei. Uansett. Tispene skal heller ikke måtte gå til de store hysteriske og glefsende høyder for å få ham til å holde opp, jeg plukker ham vekk hvis oppmerksomheten er uønsket. Samtidig slipper jeg ham gjerne bort til tisper med løpetid, litt må han da få oppleve... Han går tur med bestevenninnene sine helt frem til de begynner å vifte lekkert med halene til side, han, og "må" oppføre seg, og er blitt en dreven kurtisør som får selv sure tisper med på notene.

Derfor er det artig når andre hannhundeiere blir "hysteriske" om denne løpetispen som kommer gående, eskortert av en relativt avslappet viril liten kar som faktisk klarer å unngå å oppføre seg helt idiot. Og etterpå går han hjem, kan slippes løs fem minutter etter at vi har gått hver vår vei, og spiser godt og sover uansett han - selv når tispen i oppgangen er høyløpsk går det greit.

Da han var kommet opp i tre-fire år, så var det helt klart at han har blitt en "skjønner" når det kommer til løpetisper - enhver tispe med godlukt er ikke nødvendigvis interessant, det må begynne å nærme seg, og helst skal hun være en attraktiv tispe i hans øyne (gammel nok og kul nok). Jeg tror faktisk kanskje det kan ha noe nettopp med denne eksponeringen å gjøre, at han har lært forskjellene - og han er foreløpig heller ikke brukt i avl, så han er bare "teoretiker" og ingen praktiker ennå...

Ser det med en ung hann jeg går endel med, at det gjelder å følge samme prinsipp - ingen riing uansett på tisper, og klare å "skru av" nok til at han klarer å roe seg, spise godis etc. med dama rett ved. Veldig fornøyd da vi traff svært løpsk tispe på stranden nylig, og kunne slippe ham femti meter unna da vi hadde gått videre - og han hadde "glemt" det hele, særlig når pipeballen kom frem for å lekes med. Så vi jobber på, i håp om å få en like kul fyr som minsten. Foreløpig har han ikke skjønt de finere nyanser av flørting, og blir svært frustrert når tispene bare sukker tungt ved første blikk på ham - overivrig som han virker, med fangarmene klare.... damene vet hva slags ung tulling det er snakk om ja.

Det blir en blanding av lydighet, lydighet og lydighet og kontroll (fra første stund) på "kjønnslivet" og en slags tvungen avreaksjon (jobber uansett endel med "selvbeherskelse" på dyra, at de skal klare å roe seg i alskens situasjoner), tror jeg. Og så handler det vel jo litt om den genetiske pakken de har med seg, altså evnen til å avreagere og roe seg og ikke stresse.

Tror nå jeg da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noe veldig spesielt med enkelte tisper, har jeg erfart. Akkurat nå er den utvalgte en engelsk staffefrøken for min hunds del. Jeg kan ikke huske sist hunden min var så opptatt av en tispe flere uker etter at løpetiden er over, eller overhodet om det har skjedd tidligere. Disse hundene kommer bra overens ellers også og ser hverandre en del. Men denne enorme interessen før/under/etter løpetid tror jeg skyldes to faktorer. For det første har hunden min kjent denne tispa siden den var valp og føler derfor kanskje et spesielt ansvar eller eierskap overfor akkurat henne. En annen faktor er at tispa fortsatt er ung og har enda ikke lært seg å si i fra at nok er nok. Tisper er ellers raske nok til å si i fra hvis oppvartingen blir for intens, en melding hunden min aksepterer og respekterer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper veldig på at Pippin skal fortsette å være uinteressert i Symra når hun har løpetid. Jeg kommer alltid til å holde dem adskilt når vi ikke er tilstede, men det hadde vært så praktisk om han kunne vært hjemme hele perioden. Hva er oddsen for at det fortsetter sånn? Er det vanlig at de er uinteressert første gang de opplever en løpetispe på nært hold, eller var han så avslappet fordi det var "lillesøster" som luktet så godt, (hun er da ikke sexy!).

Ikke for å kuppe tråden, hodet mitt begynte bare å surre omkring emnet løpetid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper veldig på at Pippin skal fortsette å være uinteressert i Symra når hun har løpetid. Jeg kommer alltid til å holde dem adskilt når vi ikke er tilstede, men det hadde vært så praktisk om han kunne vært hjemme hele perioden. Hva er oddsen for at det fortsetter sånn? Er det vanlig at de er uinteressert første gang de opplever en løpetispe på nært hold, eller var han så avslappet fordi det var "lillesøster" som luktet så godt, (hun er da ikke sexy!).

Ikke for å kuppe tråden, hodet mitt begynte bare å surre omkring emnet løpetid.

Oddsen for at det skal fortsette sånn er vel forholdsvis minimal, hunder bryr seg ikke om det er lillesøstre på ordentlig engang de.. Eller mamma, pappa, bror, mormor, farmor, farfar osv osv for den saks skyld. Er han generelt sett interessert i løpetisper, kommer han nok til å være interessert i sin "lillesøster" også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...