Gå til innhold
Hundesonen.no

alt for hunden ?


ipadda

Recommended Posts

  • Svar 53
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Pr. dags dato er jeg villig til å gå langt for Ask. Hvertfall om det gjelder for veterinærutgifter o.l. :) Han betyr såpass mye for meg at det skal mye til før jeg "svikter" han.

Skrevet

Jeg ville gått så langt som mulig, hvis jeg kunne redde Phoebe :) Hun betyr så ubeskrivelig mye for meg, at det skal mye til før jeg hadde gitt opp å redde henne!

Skrevet
Ja, hvor villig er du til å gå for hunden din ?

Hvor mye penger er du villig til å bruke hvis den blir skadet o.l ?

Ekstremt langt! Og dersom de ikke kunne redde henne i Norge, hadde jeg sikkert reist til utlandet for å finne noen som kunne. Koste hva det koste ville.

Skrevet

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Skrevet

For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Skrevet
Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Min første golden retriever tok vi da hun var 14 år. Da hadde vi i 1 år hørt kommentarer fra andre om at vi burde la henne slippe osv. Det synes jeg var forferdelig fælt. ja, jeg visste hun ikke hadde all verden av tid, men så lenge hun viste sine tegn på livsglede så fikk hun også leve. Den dagen hun mistet livsgleden og fighterviljen sin så var det rett til dyrlegen. men da visste vi at nå var det rett tidspunkt.

sånn sett så stoler jeg veldig på at jeg kan ta de rette avgjørelsene på mine hunder i sånne problemstillinger!

Skrevet
Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Viktig poeng!

Jeg er nok en liten surpomp i forhold til dere andre... Jeg mener legevitenskapen i dag har gått ALTFOR langt når det gjelder å bruke ressurser på å "REDDE LIV". Hva slags liv vi snakker om og om ikke disse ressursene kunne vært brukt bedre (bedre livskvalitet for noen andre, kanskje?) er for meg viktige spørsmål. Og å bruke mange hundre tusener av kroner for å la en hund leve f. eks 1/2 år ekstra, når disse pengene kunne vært brukt til f.eks å gi mat, klær og skolegang til barn som ikke har noe... vel, DET synes jeg blir uetisk. Det at pengene nok IKKE ville bli brukt til noe slikt dersom ikke hunden hadde trengt dem -eller dersom hundeeieren hadde bestemt seg for å ikke bruke en slik sum på å "redde" hunden... er jo et poeng, men likevel synes jeg at det blir feil. Kanskje NETTOPP fordi få av oss noen gang tenker på å ofre noe særlig for andre vi ikke kjenner.

Når det gjelder å ofre tid, venner, andre aktiviteter fordi hunden trenger meg, da er jeg helt med, det er jo derfor jeg HAR hund. Når det gjelder pengebruk, hunden skal ha det den trenger for å leve et optimalt hundeliv (Skikkelig MAT, STELL, TRENING, TID MED MEG og KJÆRLIGHET. Hvis den blir syk skal den ha pleie, men har den en alvorlig og kostbar sykdom og nedsatt livskvalitet vil jeg gråte mine modige tårer og bite tennene sammen og si at da er nok nok.

Håper VIRKELIG aldri jeg kommer i en slik situasjon - og håper IKKE jeg er så svak at jeg ombestemmer meg av "EGOISTISKE" grunner hvis det likevel skulle skje. Jeg vil ikke dømme noen men slik ser jeg det.

Det var det med å tenke med hodet og føle med hjertet, da. Omvendt blir det mye rør.

Skrevet

Vet ikke helt hvor mye jeg er villig til å gjøre.

Hadde Bessie plutselig trengt en operasjon til 30 000 kr nå så hadde det nok blitt en sprøyte isteden.

Jeg er glad i hunden min men har ingen intensjoner om å la barna leve på brød og vann, droppe klær, fritidsaktiviteter, ferier o.l fordi hunden på død og liv må reddes.

Nå blir jeg vel halshugd men sånn er det bare.

Skrevet
For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Helt enig!

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Uff, jeg synes dette er kjempevanskelig jeg? Overlevelsesinstinktet er jo det sterkeste instinktet man har, både dyr og mennesker, og jeg synes det er så godt som umulig å se "når hunden ikke vil kjempe mer". Har avlivd to unge hunder, i begge tilfellene var det en kjempevanskelig beslutning å ta, og først når jeg så på prognoser og mulighetene for at hundene skulle bli friske igjen, kunne jeg ta avgjørelsen om at det nok ville være best for dem å slippe.

Når det gjelder topicen, så står det ikke på penger, men heller på om hunden vil kunne leve et tilnærmet normalt liv etter en operasjon/behandling, om den vil få varige mèn, om det vil redusere hundens livskvalitet, og så videre.

EDIT: hundene er jo forsikret, begge to, så som regel vil jo mye bli dekket.

Skrevet

Hadde gjort mye for hunden. Men desverre spiller penger en stor rolle her. 10-20 000 kr går an, men over det blir for mye.. Altså det er litt vanskelig å sitte å anta hvordan ting blir og hva jeg tenker, når man ikke har vært i den situsjonen før.. Hadde nok prøvd å lånt penger og sånn, og somsagt tidligere kommer det helt an på om hunden blir frisk igjen eller ikke. Hundens velvære er viktigst, og jeg vil ikke at hunden skal plages med smerter i hverdagen.

Så jeg gjør mye for hunden, men ikke ALT.

Skrevet

Molly sa det - kort og greit.

Slik er min prioritering også, og jeg har vært gjennom noen hunder - og brukt noen kroner på enkelte, selv med god forsikring så blir det penger av det.

Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Det er flott at veterinærvitenskapen også er kommet mye lenger. Skal man stoppe opp, bare fordi det koster? Nettopp fordi man utvikler nye teknikker som i første omgang vil være enormt kostbare, kan man på sikt kanskje få andre behandlingsmetoder utviklet som er mer lavterskel og mer matnyttige for flere hunder/eiere.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Jeg har også hatt en unghund med problemer, som det kostet flesk å fikse, men som deretter fikk et fullverdig liv og som nøt det til fulle. Det hadde vært billigere og enklere å avlive og bare kjøpe ny hund - men for meg var det ikke noe reelt valg da. Og jeg klarte å skaffe penger. Det er blant fordelene med å skaffe seg en valp med helsegodkjente foreldre. Men man kan forsikre mange hunder, og jeg synes man bør ha det i tankene når man skaffer seg en eldre eller syk hund også - har man ikke noen kroner til overs i sykdomstilfeller, så kanskje den ideelt sett komme til noen som har det, mens en selv skaffer seg en hund som kan forsikres?

Husker en bekjent som jobbet på dyreklinikk, og ble helt kvalm av en eier som hulket og gråt over "sin elskede hund" som hadde brukket beinet - et enkelt brudd - men som ikke "kunne betale", og som heller ikke hadde anledning til å passe litt ekstra på den i de få ukene tilhelingen tross alt tok (bære 20 kilo hund opp og ned trappen, nei det gikk ikke). Slik kan det også gjøres, denne eieren kom tilbake med ny valp et par uker senere for å vaksinere.

Skrevet

Jeg hadde sikkert satt grensa for penger ved 100 000 eller kanskje mer. jeg klarer ikke å tenke at jeg ikke ville betalt 30 000 for å redde jenta mi. jeg hadde heller solgt meg fra gård og grunn tror jeg :)

Skrevet

Jeg er enig med Molly jeg.

Dersom jeg har en relativt ung og sprek hund, som har stor sjanse for å komme ordentlig til hektene etter skade/sykdom, så gjør jeg alt for å redde hunden. Om hunden derimot hadde vært gammel eller hadde hatt liten sjanse for å bli frisk, hadde jeg heller latt den slippe. Jeg vil gjøre mye for at mine hunder skal ha det godt, men jeg vil ikke holde dem i live på mine premisser.

Skrevet
Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Jeg sa jo faktisk at pengene skjelden eller aldri vil bli brukt til det - men tanken om hva disse pengene KAN gjøre bør være der? Altså, noen mennesker har VESKER som koster mer enn det vil koste å redde den sykeste hund, (og de burde kanskje tenke ennå mer :) ) Det jeg reagerer litt på er at all pengebruk på "meg og mine" liksom er greit, og ikke bare greit men roses opp i skyene.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Naturligvis betyr prognose og alder mye. Naturligvis. Men ikke alt. I mitt eksempel (som er reelt men ikke gjaldt min hund) levde en allerede godt voksen hund 6 måneder, med betydelig nedsatt livskvalitet, etter et stort og meget kostbart inngrep. For meg blir det HELT feil, og det er viktig å være bevisst når man dar valget. Og for meg (har jo økonimiutdanning, så er vel blitt hjernevasket) er det faktisk greit å spørre seg selv om hunden "er verdt" x antall kroner.

Jeg synes du har flere bra poenger, men, når det gjelder unyansert pengebruk for å "redde" en hund - da synes jeg det blir galt.

Og igjen, hver har sin terskel, sånn må det vel bare være.

Skrevet

Hm. Vanskelig å svare på når man ikke er i situasjonen syns jeg.. Hadde gjort veldig mye for hunden, men ikke ALT. Dvs hvis jeg måtte tatt opp et lån for å dekke veterinærutgifter for å forlenge hundens liv med et par år for eksempel? Nei, da måtte jeg nok bakket ut. Men det kommer nok an på hva og hvorfor..

Skrevet
Det heter rekonvalesens :rolleyes: vanskelig skal det være :D

Thank you! :) Jeg så det ble litt feil ja, men jo flere ganger jeg leste det/sa det, jo mer feil ble det, så jeg klarte ikke å komme meg på rett spor... :)

Skrevet

Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

Skrevet
Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

Helt enig!

Jeg hadde solgt skjorta mi om det hadde vært nødvendig for å hjelpe hundene mine, HVIS behandling hadde vært til det beste for dem.

Det er noen som lett kvitter seg med en hund fordi det blir dyrt og for strevsomt i rekonvalesenstida (ble det riktig, tro.?).

Men det er også de som strekker det unødvendig langt når dyr (særlig gamle) blir syke.

Det er et privilegium som dyr har, at de kan få lov å slippe når de blir for syke og har dårlige framtidsutsikter.

Heldigvis er mine hunder godt forsikra om det skulle skje noe. Det blir bare opp til meg (og veterinæene) å finne ut når nok er nok og når videre behandling bør stoppes.

Det med å gi penger til fattige er alltid en god tanke, men bør kanskje heller gis månedlig istedet for å plutselig tenke på det når hunden blir syk og trenger behandling.

Skrevet

Må bare spørre.

vis eks. Hunden din har blitt alvolig syk, og den trenger en oprasjon som koster 250.000spenn.

Hunden har en veldig god sjanse da. Har dere ofret det?

Skrevet
Ekstremt langt! Og dersom de ikke kunne redde henne i Norge, hadde jeg sikkert reist til utlandet for å finne noen som kunne. Koste hva det koste ville.

Ditto :) Koste hva det koste vil.

Skrevet
Må bare spørre.

vis eks. Hunden din har blitt alvolig syk, og den trenger en oprasjon som koster 250.000spenn.

Hunden har en veldig god sjanse da. Har dere ofret det?

Det hadde jeg ikke hatt råd til å ofre. Punktum. Jeg hadde aldri fått et så stort lån, og har ikke noe av verdi å selge.

Skrevet

Jeg dreit meg ut med at jeg mistet en hund jeg lånte utrolig mye penger på å få iorden,men han viste senskader som gjorde at han måtte avlives rett over 8 mndr etterpå,om jeg husker rett..Men jeg syns uansett det var verdt det,selv om det var 3 dyrlegebesøk i uka i 3 mndr,fikk med alt mulig bandasjer og styr hjem for å fixe dette selv etterhvert som jeg hadde vært med maaange ganger og sett hva som ble gjort.Det tok lang tid før såret grodde,og det måtte klippes å skjæres mer å mer død hud av ham.Var helt sykt!

(Ble overkjørt og lå under bilen i klem og fikk brannskader som gjorde at all huden på ryggen råtnet av!)

Det var uansett ingen av oss som kunne vite at han skulle få senskader,for han viste ikke tegn til problemer annet en første minuttene etter han kom ut fra under bilen.Men hoppet senere rundt som vanlig,og det tok 2-3 dager før han begynte å råtne i huden.Veterinæren hadde ikke sett tegn til det da vi var der,det oppsto etterpå..Merkelig...

Begynte senere å slepe beina etter seg helt plutselig..som om noen plutselig stakk ham med ei nål i ryggen som fikk beina til å svikte bak,og hunden til å senke ryggen i et knips!

Men sånt skjer..

Jeg må innrømme at jeg er mer obs på sånt nå,og krever alltid direkte svar fra dyrlegen.Føler at alle dyrleger snakker svada når det kommer til avgjørelser ...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...