Gå til innhold
Hundesonen.no

Skuddredsel


mortifer

Recommended Posts

Hei, jeg lurte på en ting angående Hund og Skyting.

Jeg har tenkt å gå til anskaffelse av en Lab.retriever neste år, men lurer på dette med hunder og det at noen hunder har skuddredsel mens andre ikke.

Man hører jo så mye om hunder som er redd fyrverkeri og lignende, så da tenker jeg kanskje at hunden er litt skvetten når man skyter?

Spørsmål:

- Er det slik at det er "helt tilfeldig" altså at du ikke vet det før du tar hunden med ut første gang?

- Kan man forebygge det som valp ved å ta valpen ut i miljøer slikt foregår?

- Finnes det valper som er "avlet" med tanke på dette, altså om det går ann å avle frem jakthunder som (jeg aner ikke om det går) er "mindre redd" for skudd og høye lyder?

På forhånd takk

-Fra en som gjerne vil jakte med hund :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du leter etter foreldredyr som ikke er skuddredde så bedrer du absolutt sjangsene dine for å få en valp som ikke er skuddredd. Min oppdretter er ganske nøye på akkurat det og ikke bare bruker hun hunder i avelen sin som viser lite eller ingen redsel for skudd, høye lyder osv. men hun preger også valpekullene sine mye før de blir leveringsklare. Ikke mot skudd direkte, men høye lyder i seg selv :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du leter etter foreldredyr som ikke er skuddredde så bedrer du absolutt sjangsene dine for å få en valp som ikke er skuddredd. Min oppdretter er ganske nøye på akkurat det og ikke bare bruker hun hunder i avelen sin som viser lite eller ingen redsel for skudd, høye lyder osv. men hun preger også valpekullene sine mye før de blir leveringsklare. Ikke mot skudd direkte, men høye lyder i seg selv :wub:

Flotte greier! Var det jeg håpet på å høre, skal snakke med den aktuelle oppdretteren og høre hvordan de gjør det.

- Er helt utrolig hva hunder kan "arve" av foreldrene sine :)

Takk A&R, nå ble jeg glad :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel er arvelig. Jeg har også sett en oversikt over forskjellige raser av stående fuglehunder, hvor de har regnet ut hvor arvelig skuddredsel er for de forskjellige rasene (dette varierer faktisk..! men ligger på ca 0.15 til 0.35). Som Anniken sier; finn foreldredyr som ikke er skuddredde, og håp på ingen negative opplevelser, og ellers veldig gradvis tilvenning av skudd. Man får fx cd'er med skudd (og andre lyder) som man kan spille for valpekassen eller hjemme når valpen er hentet. Det er viktig at volumet alltid er så lavt at valpen ikke reagerer (så veldig mye) eller at den i alle fall glemmer det raskt, ikke bryr seg så hardt etterhvert og leker videre, eller hva den nå drev på med. Stikkordet er i alle fall veeeeldig gradvis tilvenning. Som det står i en bok jeg holder på å lese nå; man kan ikke gå for sakte frem i skuddtilvenning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skuddredsel er arvelig. Jeg har også sett en oversikt over forskjellige raser av stående fuglehunder, hvor de har regnet ut hvor arvelig skuddredsel er for de forskjellige rasene (dette varierer faktisk..! men ligger på ca 0.15 til 0.35). Som Anniken sier; finn foreldredyr som ikke er skuddredde, og håp på ingen negative opplevelser, og ellers veldig gradvis tilvenning av skudd. Man får fx cd'er med skudd (og andre lyder) som man kan spille for valpekassen eller hjemme når valpen er hentet. Det er viktig at volumet alltid er så lavt at valpen ikke reagerer (så veldig mye) eller at den i alle fall glemmer det raskt, ikke bryr seg så hardt etterhvert og leker videre, eller hva den nå drev på med. Stikkordet er i alle fall veeeeldig gradvis tilvenning. Som det står i en bok jeg holder på å lese nå; man kan ikke gå for sakte frem i skuddtilvenning.

OT, men hvor får du tak i cd'er med skudd på? Internett? :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OT, men hvor får du tak i cd'er med skudd på? Internett? :wub:

edit: beklager dobbelpost. Ikke like lett å ha en data som henger seg opp alltid :rolleyes:

Noen dyrebutikker har slike CD'er - blant annet hos oss (Tropehagen Zoo, Stord). Men du får nok kjøpt på nettet også :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt søskenbarn tok med hunden sin(blanding elghund/husky trur eg) på skytebana, dvs hunden låg ett stykke i fra. Dette begynte han med da hunden var valp, og til sin død var han med på alle nyttårsaftener uten problem.

Det handla vel om det samme som sosialisering...begynn tidlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det jeg fikk til råd var å ikke trøste hunden ved skudd eller når det kom raketter. Bare opptre normalt og late som ingetning skjer. Funket fint på vår første nyttårsaften.

Vi prøvde dagen etterpå og hun brydde seg ikke

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er den CD'n med SKUDD eller hyl fra raketter osv? Eller en saftig blanding kanskje?

CD'en fra boken "Valpeskolen" har en del lyder, blant annet skudd og fyrverkeri (hver for seg altså).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet om noen oppdrettere som garanterer skuddfaste hunder, og at man kan levere dem tilbake hvis de ikke blir det.

At det er arvelig har jeg selv sett. En tispe er skuddredd og samtlige av valpene hennes ble det også.

Det er viktig å venne det sakte til. Trene og leke med hunden langt unna en skytebane mens de skyter. Og bevege seg sakte nærmere.

Min hund er helt skuddfast, men reagerer litt på fyrverkeri. Det er to forskjellige ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

...og poenget med å trene på skudd er??

Jeg mener, hvordan i all verden skal man kunne selektere på avlsdyr om hundene man avler på er trent på skudd?

Nei - enten så er en hund skuddfast eller så er den ikke. En jakthund som er skuddredd er ubrukelig - med mindre dens iver etter å jakte overskygger redselen i akkurat den settingen noe den ofte gjør. Kjenner til ES som har vært pisse skuddredd i alle andre settinger enn jakt.

På en annen side, det er jo ikke måte på hva man skal trene hunder til å tåle nå for tiden - og det meste fåes kjøpt ett eller annet sted. Det er nesten så man faktisk må stille store spørsmål ved avlen, for før i verden så var det da fullstendig unødvendig å trene på en hel masse greier for å få en velfungerende hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT, men ikke helt: Nyttårsaften...

Raketter er alså noe annet enn skudd. Jeg har hørt så mye surr om at ALLE hunder er pisse redde raketter.

På nyttårsaften var valpen her fremdeles under de magiske 12 ukene og jeg regnet med det skulle gå greit, tok ham med ut med masse godbit og festet og koste oss... gikk greit i starten men utpå kvelden (raketter i et kjør fra 11 til 01), ble han stressa og løp fra sted til sted, klarte ikke roe seg. Senga, under sofaen, vaskerommet, senga...osv Jeg satt meg ned på gulvet med ei bok, så han kunne ligge ved siden av meg, og så ble jeg med i runddansen også... Ikkeno trøst og mokimokk altså, bare at han kunne få ligge tett inntil hvis han ville, det gjør vi jo ofte om kvelden.

Vi "trener" jo ellers masse på høye og uventede lyder når jeg har ham med rundt på byggeplasser, det reagerer han overhodet ikke på. Skudd er ikke så farlig, skal ikke på no jakt, og i lydighet kommer vi neppe så langt at skudd blir noe moment, men TROR ikke han ville reagert så veldig.

Hva kan vi gjøre bedre/annerledes? Gruer litt for neste nyttår, selv om han ikke fikk total panikk eller noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Litt OT, men ikke helt: Nyttårsaften...

Raketter er alså noe annet enn skudd. Jeg har hørt så mye surr om at ALLE hunder er pisse redde raketter.

På nyttårsaften var valpen her fremdeles under de magiske 12 ukene og jeg regnet med det skulle gå greit, tok ham med ut med masse godbit og festet og koste oss... gikk greit i starten men utpå kvelden (raketter i et kjør fra 11 til 01), ble han stressa og løp fra sted til sted, klarte ikke roe seg. Senga, under sofaen, vaskerommet, senga...osv Jeg satt meg ned på gulvet med ei bok, så han kunne ligge ved siden av meg, og så ble jeg med i runddansen også... Ikkeno trøst og mokimokk altså, bare at han kunne få ligge tett inntil hvis han ville, det gjør vi jo ofte om kvelden.

Vi "trener" jo ellers masse på høye og uventede lyder når jeg har ham med rundt på byggeplasser, det reagerer han overhodet ikke på. Skudd er ikke så farlig, skal ikke på no jakt, og i lydighet kommer vi neppe så langt at skudd blir noe moment, men TROR ikke han ville reagert så veldig.

Hva kan vi gjøre bedre/annerledes? Gruer litt for neste nyttår, selv om han ikke fikk total panikk eller noe.

Først og fremst: Ikka dra med deg hunden ut på slike ting! Jeg har selv hunder som ikke reagerer, men jeg lufter dem ikke på det værste bare for å fremprovisere redsel. For helt ærlig: Ved å dra valpen ut nyttårsaften så fremprovoserer du redsel da det blir "ower flow". Du har bare deg selv å skylde... Det er, desverre, en sannhet.

Sitt inne å se på rakettene du, det er din oppgave som hundeeier. Eller sett den bort til noen som kan gjøre det for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
...og poenget med å trene på skudd er??

Jeg mener, hvordan i all verden skal man kunne selektere på avlsdyr om hundene man avler på er trent på skudd?

Nei - enten så er en hund skuddfast eller så er den ikke. En jakthund som er skuddredd er ubrukelig - med mindre dens iver etter å jakte overskygger redselen i akkurat den settingen noe den ofte gjør. Kjenner til ES som har vært pisse skuddredd i alle andre settinger enn jakt.

På en annen side, det er jo ikke måte på hva man skal trene hunder til å tåle nå for tiden - og det meste fåes kjøpt ett eller annet sted. Det er nesten så man faktisk må stille store spørsmål ved avlen, for før i verden så var det da fullstendig unødvendig å trene på en hel masse greier for å få en velfungerende hund.

Takk BP :ahappy:

Skuddreddsel er arvelig og kan ikke gjøres noe med. Forøvrig helt på linje med BP, hvorfor all denne "sosialiseringen" på nye ting, enten så har man en sunn velfungerende hund som avreagerer eller så har man det ikke. Har man det ikke så er den jo automatisk utelukket fra avl emm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes GRADER av måten å reagere på skudd på - fra de som er såkalt "berørt", altså som reagerer - kall det "litt", og som man i tester ikke klarer å få tilbake til lek for eksempel, men som ikke gjør så mye mer ut av seg enn det. Så er det de "skuddredde", som kanskje prøver å stikke av tvert, eller som blir så redde at de kneler fullstendig mentalt. De første kan man nok lure seg selv litt med, og trene så de ikke reagerer så mye - men valpene kan risikere å få samme lave terskel. Det krever en eier som kanskje tilvenner dem ting, og sørger for at de ikke blir utsatt for mer enn de tåler første året eller to.

De "bombesikre" hundene er gjerne resultatet av god og vettug avl, og de tåler det meste. Har hatt noen slike, og det er helt utrolig - de behøver ikke trenes eller vennes til noe som helst, men står som klipper enten det er raketter eller skytebaner det er snakk om.

Jeg har kjent retrievere såvel som selskapshunder som har vært sånn også, og det er en velsignelse. Så jeg er både enig og uenig med Belgerpia: Ideelt sett burde ALLE hunder være slik, så man slapp å trene på noe som helst, og at de tåler en normal hverdag der en lydpotte kan smelle i nærheten uten at de går amok av redsel. Men siden det er endel raser som faktisk HAR lav terskel, så bør man ta dette med i vurderingen av både hundekjøpet og hvordan man behandler valpen.

Jeg har også opplevd settere som utenom jakten klapper sammen ved skudd, fordi de da ikke har noe å være opptatt av. I mentaltestene tester du jo hunden for skudd BÅDE når den er i lek (altså ligger høyt i drift kanskje) OG i passivitet. Det er viktig. Vet ikke hvordan labradorer er nå, i "gamle dager" var dette en flott rase i så måte såvidt jeg kan huske - men etter å ha sett opptil flere "bekymrede" labradorer på rad som virker litt forsiktige, så lurer jeg litt på ståa, uten at jeg vet noe. Er det vanlig å mentalitetsteste denne rasen?

Der jeg bodde under oppveksten, var det ut mot det lokale "rakettoppskytingsfeltet" nyttårsaften. Og utover det at vi i husholdningen var hjemme den kvelden, så gjorde vi ikke noe spesielt med hundene - de var ikke trent, de hadde ikke fått dop, de ble ikke lukket inne på badet. Og alle taklet det - det var hunder av ymse raser, fra brukshunder til selskapshunder og retriever. Kanskje var ikke rakettene like "fæle" i lyden, eller så mange som idag, det kan være. Men vi tenkte liksom ikke på det - det var aldri et tema i vårt hundemiljø, så det er jo interessant å tenke på; er mange hunder idag veikere, samtidig som flere testes?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst: Ikka dra med deg hunden ut på slike ting! Jeg har selv hunder som ikke reagerer, men jeg lufter dem ikke på det værste bare for å fremprovisere redsel. For helt ærlig: Ved å dra valpen ut nyttårsaften så fremprovoserer du redsel da det blir "ower flow". Du har bare deg selv å skylde... Det er, desverre, en sannhet.

Sitt inne å se på rakettene du, det er din oppgave som hundeeier. Eller sett den bort til noen som kan gjøre det for deg.

Erru gæren vi var ikke uta da det sto på som verst :ahappy: Leser post som fanden leser bibelen, du! :)

Jeg leser om igjen og ser jeg var litt uklar.

Vi gikk ut en tur i åtte-tiden, da småungene lekte med fruser og det var "en rakett nå og kanskje en til da", gikk kveldsturen liksom. Det reagerte han ikke no særlig på, men var ikke i knallhumør, heller, jeg så at han ikke direkte LIKTE rakettene, og at den generelle feststemningen og antallet potensielle lekekamerater (altså alle barna, han elsker jo å leke med unger) ikke veide opp for (det ennå sparsommelige) bråket, så da gikk vi ganske enkelt hjem og slappa av. Det var helt greit inne fram til "det verste" begynte, og det var litt ille, mye lyd og mye lys, og kjeller har vi ikke. Kaos reagerte heller ikke med panikk/tydelig redsel, pep ikke engang, men, som sagt, var urolig og veldig på vakt. Stressa, liksom, utilpass og greide ikke roe seg. Han gikk og la seg et sted, gikk videre til nytt sted etter 10 sek. Dagen etter kom det jo noen slengere, og da var han på vakt, men heller ikke mer. Det er klart at 1-2 timer med "krig og bomber" er stress, jeg blir sliten selv, jeg, og for hundene så er det jo det med å få avreagert etter stress...ikke så lett når det varer og varer. Jeg ønsker meg en nyttårsaften med lovlig fyrverkeri i 15 min, fra nøyaktig 1200. For alles del, egentlig, ikke bare hundene :rolleyes:

Når du sier dine hunder "ikke bryr seg", hva mener du? Er de helt som vanlig, misliker de det, eller er de litt stressa men takler det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke vanlig å mentalteste labraderer, hvertfall ikke i norge. I Sverige er det vanligere, men om det er såpass vanlig at det er normalen det vet jeg ikke. Det er hvertfall ikke et krav eller anbefaling fra raseklubben. Derimot vil jo premiering på jaktprøve eller godkjent kvalifiseringsprøve for retrievere i norge være et godt tegn, der må hunden tåle skudd.

Mitt inntrykk av labradoren er at den fortsatt er en stødig og trygg hund, slik den skal være, men mitt syn er nok farget av at jeg møter flest aktive labradorer og ikke så ofte de som "bare" er familiehunder. Jeg har aldri hørt om en skuddredd labrador, men det betyr jo ikke at det ikke finnes.

Ellers bra innlegg av akela, det er ikke alltid enten/eller.

"Normale" hunder kan bli utsatt for skremmende ting som gjør at de blir vare for lyder senere. Du er ikke neten født skuddredd eller ikke. Og å bastant si at skuddredsel kan man ikke gjøre noe med er vel å være vel pessimistisk. Det er mulig for de fleste å trene slik at de lærer seg å tolerere det bedre, selv om de kanskje aldri blir helt bra. Det er jo mange ting som spiller inn på hvor plaget en hund er av dette, og ja, noen fortjener kanskje å slippe.

Man må også kunne skille på individ og populasjon. Selvfølgelig bør man ta problemet med roten og jobbe med avlen for å unngå slike hunder i fremtiden, men det betyr jo ikke at man ikke bør trene de som allerede er født til å få en bedre hverdag? Og vet man at hunden kanskje er litt utsatt, så er det jo kjempebra at man forbereder seg tenker jeg, ved å kjøpe slike cder o.l. (Ser poenget til belgerpia om at man ikke skal behøve å trene på alt, men samtidig er det jo fint at man kan trene for å få ting til å fungere bedre om man vil)

En annen ting er jo at det _er_ forskjell på raser, noen raser skal være mer reaktive enn andre og vil derfor ha større sjans for å utvikle slike redsler om de er uheldige. Mitt inntrykk er at hos f.eks førervare gjeterhunder som belgere og bc er skuddredsel mer utbredt enn hos f.eks retrievere, vokterhunder etc. (Burde hatt noen tall og undebygge med her, men det har jeg ikke for øyeblikket) Jeg sier selvfølgelig ikke at noen raser skal være skuddredde, man skal selvfølgelig jobbe med avlen for å unngå dette, men man vil jo ikke tervene skal bli labradorer heller liksom ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forsiktig tilvenning mener jeg med at man finner jo ikke ut om hunden er skuddredd eller ikke på parkeringsplassen ved skytebanen en søndag de har hurtigfelt skyting., som gjør at den lille blir sjokka og tror det er verdens undergang og dermed reagerer på det miste skudd i ettertid. Men at man kan godt begynne fra avstand og se om hunden reagerer og la hunden bli vandt til skuddene i det fjerne før man beveger seg nærmere. For jeg selv visste jo ikke om hunden min var skuddfast eller ikke da jeg fikk den :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Erru gæren vi var ikke uta da det sto på som verst :ahappy: Leser post som fanden leser bibelen, du! :)

Jeg leser om igjen og ser jeg var litt uklar.

Vi gikk ut en tur i åtte-tiden, da småungene lekte med fruser og det var "en rakett nå og kanskje en til da", gikk kveldsturen liksom. Det reagerte han ikke no særlig på, men var ikke i knallhumør, heller, jeg så at han ikke direkte LIKTE rakettene, og at den generelle feststemningen og antallet potensielle lekekamerater (altså alle barna, han elsker jo å leke med unger) ikke veide opp for (det ennå sparsommelige) bråket, så da gikk vi ganske enkelt hjem og slappa av. Det var helt greit inne fram til "det verste" begynte, og det var litt ille, mye lyd og mye lys, og kjeller har vi ikke. Kaos reagerte heller ikke med panikk/tydelig redsel, pep ikke engang, men, som sagt, var urolig og veldig på vakt. Stressa, liksom, utilpass og greide ikke roe seg. Han gikk og la seg et sted, gikk videre til nytt sted etter 10 sek. Dagen etter kom det jo noen slengere, og da var han på vakt, men heller ikke mer. Det er klart at 1-2 timer med "krig og bomber" er stress, jeg blir sliten selv, jeg, og for hundene så er det jo det med å få avreagert etter stress...ikke så lett når det varer og varer. Jeg ønsker meg en nyttårsaften med lovlig fyrverkeri i 15 min, fra nøyaktig 1200. For alles del, egentlig, ikke bare hundene :rolleyes:

Når du sier dine hunder "ikke bryr seg", hva mener du? Er de helt som vanlig, misliker de det, eller er de litt stressa men takler det?

Jeg tolker det som du skrev jeg:

ukene og jeg regnet med det skulle gå greit, tok ham med ut med masse godbit og festet og koste oss... gikk greit i starten men utpå kvelden (raketter i et kjør fra 11 til 01), ble han stressa og løp fra sted til sted, klarte ikke roe seg

Står ikke noe om at du er inne der skjønner du :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, jeg lurte på en ting angående Hund og Skyting.

Jeg har tenkt å gå til anskaffelse av en Lab.retriever neste år, men lurer på dette med hunder og det at noen hunder har skuddredsel mens andre ikke.

Man hører jo så mye om hunder som er redd fyrverkeri og lignende, så da tenker jeg kanskje at hunden er litt skvetten når man skyter?

Spørsmål:

- Er det slik at det er "helt tilfeldig" altså at du ikke vet det før du tar hunden med ut første gang?

- Kan man forebygge det som valp ved å ta valpen ut i miljøer slikt foregår?

- Finnes det valper som er "avlet" med tanke på dette, altså om det går ann å avle frem jakthunder som (jeg aner ikke om det går) er "mindre redd" for skudd og høye lyder?

På forhånd takk

-Fra en som gjerne vil jakte med hund :ahappy:

Leste nettopp startinnlegget en gang til, og så at du jo hadde tenkt å bruke hunden å jakt. Om du da velger en jaktavlet labrador, stiller det seg litt annerledes. Jeg tenkte mer på standard labradoren når jeg skrev det første innlegget mitt, hvilket var litt korttenkt. De jaktavlede hundene er litt ”veikere” enn da vanlige, de er avlet for å jobbe i tett samarbeid med fører over store avstander og er derfor mer reaktive og førervare. I tillegg har de jo også en helt utrolig arbeidskapasitet og motivasjon. Om man trener disse til jakt er det stor sannsynlighet for at problemet blir det motsatte med tanke på skuddredsel: skudd forbindes med det morsomste i verden (å apportere) og hunden får skyhøye forventninger til dette. Resultatet kan være en hund som ikke greier å sitte stille (hvilket er halve jobben for en retriever), knaller (venter ikke på kommando) eller kan begynne å pipe (skremmer vekk fugl og diskvalifiserende på prøve).

Noen mener også at apporterende fuglehunder er selektert til å reagere på skudd ved å markere, altså at de reagerer ved å se opp i lufta etter fuglen når de hører skudd første gang. Jeg er nok ikke helt overbevist, men avfeier det ikke. Har ikke observert det selv. Men om det er slik vil man jo kunne si at de er selektert for å være nettopp det motsatte av skuddredde, kanskje man kan kalle det ”skuddglade” ;-)

Derimot tror jeg en hund lett skiller på ulike situasjoner, og kan nok være redd fyrverkeri selv om den ikke er redd skudd, som andre også har vært inne på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...