Skuddredsel

[akela]

Om det er nedarvede egenskaper eller forventninger som gjør at hunden blir "overfokusert" på skudd kan jo også være en diskusjon?

Husker en korning i Sverige der en ellers flott rottweiler strøk på skudd fordi den ble fullstendig "låst" på retningen der skytteren var - den var vel tjenestehundutdannet, og ville avgårde og se hvem det var som våget å skyte i hans område eller noe sånt, men eier fikk den ikke "ut" av dette moduset. Den var berørt - selv om det kanskje kan sies å være "positivt"?

Husker også en k-testfigurant som i ettertid fikk litt bistand i løypa, etter at alt var over, for å "lære" sin IPO-trente hund at skuddsmellet IKKE var ensbetydende med lyden av "soft stock"-slaget som IPO-figuranter bruker... med tanke på å gå en fremtidig k-test av denne hunden. Eieren hadde kanskje tatt i litt mye, eller kanskje det var hunden som tok av, men den viste også tilbøyelighet til å forventningstilte gitt

Tenkte litt på dette med "iver" - det er jo noe man så fra brukshunder også, at det noen mente var "iver" eller "giring", EGENTLIG var manglende evne til selvbeherskelse/det å klare å roe seg selv ned mens forventningene bygget seg opp. Har vært borti bruksavlede hunder som har pepet sammenhengende!! enten det er på appellbanen eller i runderingen...

Det man vel ser på endel nyere gjeterhundraser er vel at flere slike har slitt litt med skuddberørthet, kanskje ikke "bare" fordi de er førerváre - men fordi det aldri har vært et avlskriterium? En av disse rasene er langt fra noen BC, og jobber ganske selvstendig, men i et strøk av verden hvor det ikke smeller så mye... Samtidig ser man hvordan ellers veike og "dårlige" utstillingsschäfere (da målt i forhold til tjenestehundbruk) faktisk er "skuddsikre", fordi dette jevnlig er blitt testet.

De hundene jeg har hatt som har vært "best" på skudd er i hvert sitt ytterpunkt: Det ene en selvstendig tidligere jakthundrase, som nærmest er blitt en ren selskapshund og som ikke har vært i nærheten av en testbane for 99.9 prosent av individenes vedkommende og der det er ingen krav, med litt "uinteresserte" hunder i forhold til hundefører - og den andre er altså en bruksavlet rase der alt var målt og veid i generasjoner og som var veldig førbar

[mortifer]

Leste nettopp startinnlegget en gang til, og så at du jo hadde tenkt å bruke hunden å jakt. Om du da velger en jaktavlet labrador, stiller det seg litt annerledes. Jeg tenkte mer på standard labradoren når jeg skrev det første innlegget mitt, hvilket var litt korttenkt. De jaktavlede hundene er litt ”veikere” enn da vanlige, de er avlet for å jobbe i tett samarbeid med fører over store avstander og er derfor mer reaktive og førervare. I tillegg har de jo også en helt utrolig arbeidskapasitet og motivasjon. Om man trener disse til jakt er det stor sannsynlighet for at problemet blir det motsatte med tanke på skuddredsel: skudd forbindes med det morsomste i verden (å apportere) og hunden får skyhøye forventninger til dette. Resultatet kan være en hund som ikke greier å sitte stille (hvilket er halve jobben for en retriever), knaller (venter ikke på kommando) eller kan begynne å pipe (skremmer vekk fugl og diskvalifiserende på prøve).

Noen mener også at apporterende fuglehunder er selektert til å reagere på skudd ved å markere, altså at de reagerer ved å se opp i lufta etter fuglen når de hører skudd første gang. Jeg er nok ikke helt overbevist, men avfeier det ikke. Har ikke observert det selv. Men om det er slik vil man jo kunne si at de er selektert for å være nettopp det motsatte av skuddredde, kanskje man kan kalle det ”skuddglade” ;-)

Derimot tror jeg en hund lett skiller på ulike situasjoner, og kan nok være redd fyrverkeri selv om den ikke er redd skudd, som andre også har vært inne på.

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall!

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

[HappyGoLucky]

Interessant akela.

Jeg vil jo tro at positive reaksjoner på skudd, er som med negative, et resultat av både arv og miljø. som med det meste annet. Samtidig har vel egenskaper som frykt større arvbarhet enn de motsatte, da frykt er en viktig egenskap for overlevelse. Det er hvertfall sånn at man lærer frykt mye bedre enn positive assosiasjoner.

Og det er vanskelig å skille arv fra læring uten å gjøre store undersøkelser, selv om man sikkert kan se tendenser innen raser om man er godt kjent. Men det er vanskelig, trening har jo en stor innvirkning her. Hos retrievere er det et velkjent råd at man ikke trener skudd i forbindelse med apportering og at mange trener lenge (år) på at hunden ikke skal få forventninger til hverken kast eller skudd. Og har hunden først begynt å pipe er det ikke noe å gjøre noe med.

og selbeherskelse er noe jeg alltid har tenkt på som i høyeste grad er lært, og at hunder som vil mye, lærer dette bedre enn andre ved bruk av doggie zen/life rewards etc.

Det er vel ikke sånn at det er selve førervarheten som gjør at de har lettere for å reagere, men at de heller er mer vare for miljøet i tillegg? en gjeterhund må jo kunne reagere kjapt på dyra og hele tiden følge med. uavhengig av om den er selektert for å følge med på fører i tillegg eller ikke. Men det er klart miljøet der seleksjonen foregår har mye å si.

Men det kan jo ikke være sånn at man "bare" er redd for skudd, og ikke for noe annet hvis man nå er arvelig belastet da? Da er det vel heller slik at man kanskej er var for lyder generelt, og skudd er vel av de skarpeste lydene man har. i tillegg kommer det plutselig, og uten at en hund forstår sammenhengen eller hvor det kommer fra ofte.

Prøvde å se om Svartberg hadde noe på dette i sin undersøkelse, om skuddreddhet hadde noen sammenheng med andre egenskaper, men fant ikke noe i farta.

Og kanskje har også hørsel noe å si her. Kanskje har noen hunder bedre hørsel enn andre, og at det rett og slett gjør vondt med slike høye lyder?

morsomt å tenke litt "høyt" :-)

Ja, vil gjerne ha muligheten til det i alle fall.

Hører så mye om "Jaktlabradorer og Jaktgolden" så tenkte kanskje jeg skulle høre litt mer.

Familiens Labrador er helt tullerusk når min fetter tar den med ut for å skyte, enten det er jakt eller leirdue/blink.

Den klarer som du nevner "knapt å sitte stille". Den er nesten avgårde etter målet før skuddet har falt så mangler ikke på entusiasme i alle fall!

Labradoren hans var en Førerhund han hadde på for, før han overtok den. Jeg skal ikke si noe sikkert, men tviler på at Blindeforbundet så etter en jakthund som ikke var skuddredd

Derfor lurte jeg på om det var tilfeldig med hans hund, eller det faktum at han har bare tatt den med ut de gangene han skyter.

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

[mortifer]

Blindeforbundet har importert/brukt i avl hunder fra jaktilinjer vet jeg, så det skal du ikke se bort i fra. Uansett vil nok også en "vanlig" labroador fortsatt kunne ha denne apporteringsgleden og arbeidsmotivasjonen inne, men du vet jo mer hva du får om du velger en hund fra linjer som er selektert kun for jaktegenskaper. De er også mindre og har lettere for å ta seg frem i terrenget.

Og de færreste jakthunder er jo skuddredde, det er liksom litt selvmotsigende ;-)

Det var jeg ikke klar over, tenkte kanskje du brukte litt mer "rolige" hunder som ikke var for viltre for føreren. Det var i alle fall derfor min fetters labrador ble disket

Får vel høre med noen lokale lag og klubber og se hva de sier, kanskje få noen tips derfra også.

Naboen har en Engelsk Setter som hun jakter regelmessig med, men fastholder likevel at "det vet du aldri" når jeg spør henne om dette med skuddredsel

[Maritaa]

Noen dyrebutikker har slike CD'er - blant annet hos oss (Tropehagen Zoo, Stord). Men du får nok kjøpt på nettet også

Canis selger en slik CD..

EDIT.. Er visst ikke lov til å linke til nettbutikker...

Takk, begge to

[mokken]

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

[mortifer]

Mangen gode poeng her, og som tidligere nevt de fleste retrievere reagerer ikke negativt på skudd.

Har selv en jaktlabbe, hun har tidligere blitt brukt på jakt.

Når vi går tur å det smeller fyrvereri er hun kjempelykkelig, hun knallapporterer hele tiden, "hvor i H***** er fuglen da???"

Inne reagerer hun ikke i det hele tatt, heldigvis

Lykke til med valpeplanene til trådstarter!

Kjekt å høre at andre får det til, satser på det ordner seg til slutt!

Takker og bukker!