Gå til innhold
Hundesonen.no

miniatyrrase


WheatenMali

vil du ha en miniatyrhund?  

111 stemmer

  1. 1.

    • Nei
      46
    • ja!!!!
      35
    • har en allerde!
      30


Recommended Posts

Før jeg møtte schipperen, ville jeg aldri hatt miniatyrhund, de blir rett og slett for små.

Nå, som jeg har møtt schipperen, har jeg fremdeles den samme innstillingen, for mitt bruk trur jeg ikke miniatyrhunder passer til mitt bruk, selv om de er herlige hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 103
  • Created
  • Siste svar

jeg har sånn halvveis en :P

Tanta mi har enn chinese crested powder puff som jeg passer en del og hjelper til med :P trener også litt agility med den :P

min neste hund skal enten være en gigant eller en pytteliten :P

kunne GJERNE tenkt meg en ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har Boston terrier..

Elsker rasen...

Kunne ikke tenke meg rase som er mindre enn Boston... Synes det blir for lite..

Liker Boston pågrunn av måten de er på.. De er små men tåler en del.

Passer min livfs stil og passer meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, småttis hunder er ikke noe for meg, jeg vil ha noe å ta i jeg :P

Store bamser ligger hjertet mitt nær ;)

For å sitere det mannen min sa da jeg spurte om hans mening: "jeg vil ikke ha en hund jeg må gå rundt å være redd for at jeg kan tråkke ihjel...."

(da tenker han på di aller minste minivoffene)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei tror nok ikke det, og det er nok størrelsen som er hovedgrunnen til det, selv om man ikke skal undervurdere dem. Men jeg vil ha en som kan bære maten sin og utstyre sitt på lengre turer, og som kan trekke meg på ski. Og så har jeg allerede falt for type hunder (retrievere) som jeg nok kommer til å holde meg til ;) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det kommer nok ingen miniatyr i hus her. De blir rett og slett for små. Jeg ser for meg at det er vanskeligere og leke og herje med en sånn hund,man kan liksom ikke daske de litt i siden og være litt "harde",om noen skjønner :P Jeg liker å kjenne at det "henger" noe i andre enden av draleken eller kobbelet.

Men synes noen av de er søte,men det er liksom det. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:P

nei det kan jeg ikke. Må nok si at de er for små, men ikke bare det. jeg synes det ofte er for mye lyd i de...

Vel, om du har vilje nok er det jo bare til å trene det bort. Selv om de er små, kan de trenes med ;)

jeg vil ha en hund som jeg kan se uten å bruke forstørrelseglass, så nei, jeg kunne ikke tenkt meg en miniatyr

Den var drøy :P

Blir en miniatyr om et år; papillon/phalène, CC eller Tibetansk Spaniel..

Dersom du vil vite noe mer om tibben, så er det bare til å si ifra! Det er en veldig sjarmerende rase, og behøver ikke å være daff hvis man ikke legger opp til det.. En tibbe kan gå flere timer i fjellet eller i skogen, og den elsker det!

Mange av de små rasene går gladelig flere timer i skogen eller på fjellet. Mange av dem egner seg også utmerket til både lydighet og agility. Som med store hunder, har de små hundene ulike egenskaper og egnede bruksområder ettersom hvilken rase de tilhører. Miniatyrhunder er ikke ensbetydende med små hunder som ikke kan brukes til noe annet enn til å sitte i sofaen og som ikke kan gå lenger enn til postkassa. (Desverre er det en del folk som skaffer seg små hunder og ikke gjør annet enn akkurat det med dem, og de ender opp med overvektige og understimulerte hunder <_< )

Det er klart at de ikke er verdens beste IPO, rednings- eller trekkhunder, men man skal ikke undervurdere dem heller ;)

Veldig enig med deg! Er så trist når folk har så fordommer mot de små rasene. Selv om jeg aldri kunne tenkt meg en stor hund, har jeg ikke noen fordommer mot dem. Det er bare det at de ikke passer til min livsstil

...og lille meg, må klare å holde igjen hunden :P

Vil bare si at jeg foretrekker de små best, nettopp fordi det er de som passer best til livsstilen min. Jeg har ikke tenkt til å begynne med lydighet, for det er det unasett ikke noe jeg er interessert nok i til å kunne drive med til daglig. Men siden det er litt mer utfordring å trene en miniatyr enn en Border Collie, er det ekstra gøy når man har hatt en vellykket treningsøkt. Ikke vil jeg drive med jakt, spor, IPO heller..

Chica brukes som sleskapshund som man kan leke(og man kan være litt røff og ha en drakamp)med,kose med, gå turer med(både i byen,i skogen, og på fjellet), trene med og dra på utstillinger med. Vi driver også med agility for moro skyld!

Dessuten har hun en veldig praktisk størrelse -lett å ta med seg i bil, på buss, på trikk, på tog, på fly.. Folk har ikke i mot at en liten tass kommer på besøk heller!

Så klart, har jo de små noen ulemper -men det har nok de store og vil jeg tro..!?

De små kan f.eks ikke herje med alle slags hunder som de store kan, men det er jo ikke det jeg prioriterer mest i hundeholdet.. Hun får jo lekt hvis hun vil uansett ;)

Alle har sine forskjellige smaker, og uansett rase og størrelse, respekterer jeg det. Det er jo veldig mange fine raser der ute :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en miniatyr på 5 kg. Jeg hadde også mine motforestillinger før jeg fikk Emil.

Men han er som alle andre hunder, elsker å gå lange turer i skogen, leker med omtrent alle hunder vi møte på(noen eiere er skeptiske til slippe sin hun sammen med min)

Min hund er 100% renslig, og ble det etter få uker. Bråker ikke noe mer enn enn golden :rolleyes:

Det eneste jeg synes er negativt med å ha en mini hund, er alle som drar alle minihundeeiere over en kam. ikke sjelden har jeg måttet unnskylde og forklare mitt hundevalg, men når de har blitt kjendt med han synes de han er døds kul.

Man føler seg heller ikke så beskyttet av hunden når man går gjennom den mørke parken midt på natten... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne tenke meg en miniatyrhund. -Når jeg blir pensjonert.

Føler at man liksom ikke får den samme AG/LP hunden som en middels stor hunderase. Er jo ikke slik det er, men er slik jeg ser på det. Synes de er mer små og søte, og passer best til kosehunder ;)

Dessuten hadde jeg kommet til å tråkke på den! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men siden det er litt mer utfordring å trene en miniatyr enn en Border Collie, er det ekstra gøy når man har hatt en vellykket treningsøkt.

Sannsynligvis er det en større bragd å få en god lydighetshund ut av f.eks en ridgeback, husky eller setter, enn det er å få til et godt resultat med f.eks dvergpuddel eller bichon havanais. :) At det er vanskeligere å trene en tibetansk spaniel enn en border collie, kommer ikke av at tibben er en miniatyr, men at de to rasene har ulik bakgrunn og bruksområde. (Men en ulempe i forhold til miniatyrer og lydighet er at noen av øvelsene er basert på at hundene er større. Det er f.eks vanskelig å ha øyekontakt med en liten hund som sitter/går helt inntil beinet ditt.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På nåværende tidspunkt i livet mitt, så ville jeg ikke hatt en så liten hund. Det er mest pga størrelsen, og de begrensningene den gir. Og en del av rasene er jo ikke akkurat de beste til å kunne konkurrere i bruks/RIK med akkurat.

Men når jeg blir gammel og grå, og må ned på størrelsene, kunne jeg nok tenke meg en så liten hund. Har falt helt for fransk bulldog da. Kanskje ikke miniatyrhund, men den er i hvert fall liten da. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en yorkshire som blir 11 år, et lite trollskinn av en hund. Hun har så mye egenvilje at det halve kunne vært nok. Husets vakthund nr 1, stor i kjeften og tøff som få! En liten morder når det er museår, jakter konstant på ekorn og katter og tror at ingen hund er større og sterkere enn henne. Lojal og glad i unger, veldig opptatt av familien sin og blir såret om noen blir sint på henne. Halvparten av henne er bare en liten, forsiktig, ømfintlig sofahund, mens den andre halvparten er terrier med ditto egenskaper og gemytt.

Hun blir sagt å være liten og enkel, men hun lager mye mer styr enn de større hundene. ''Man legger ikke så mye merke til en liten hund'', sier noen, men det er ikke sant. Man kan ikke unngå å legge merke til henne...Liker henne likevel, og tror at jeg alltid kommer til å ha en liten hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har falt helt for fransk bulldog da. Kanskje ikke miniatyrhund, men den er i hvert fall liten da. :)

Fransk bulldog har en mankehøyde på ca 30cm, altså på størrelse med veldig mange av rasene som hører til i norsk miniatyrhundklubb ;) Miniatyrraser er mer enn bare yorkie og chihuahua.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at jeg har blitt kjent med Rambo, syns jeg det var morsomt å gå tur med liten hund. Så lettvindt ;) Kjente ikke at hunden dro i båndet, og så er det så lett å bare ta hunden under armen hvis det skulle være noe. hihi. Kunne kanskje ha vurdert Dachs. Har tenkt på det. Så hvis jeg skulle få liten hund, ville jeg sett på den. Men dog langhår og spesiell farge :blush: Fint selskap det! Lite spiser de også! Og tar liten plass. :) Hehe. Nei store hunder appelerer fremdeles mest til meg. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nei, jeg kunne aldri tenkt meg en miniatyr. De er for små til det meste jeg vil bruke hunden til og jeg foretrekker mer robuste hunder. Jeg vil ha en hund som tåler litt og som kan brukes til snørekjøring, kløving og lange turer med overnattinger utendørs vinterstid. Eneste lille rasen jeg kunne tenkte meg (i tillegg til en større) er Parson Russel Terrier, de er skikkelig tøffe robuste hunder selv om de er små (er vel ikke miniatyr da men).

Men at jeg aldri kunne tenkt meg en minityrhund betyr ikke at de ikke kan være fine hunder for andre. Nå må dere med miniatyrhunder slutte å gå i forsvarposisjon hele tiden :) En chiahuahua kunne ikke på noen måte passe mine ønsker til en hund, men det betyr ikke at det ikke kan være fine hunder for andre. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men at jeg aldri kunne tenkt meg en minityrhund betyr ikke at de ikke kan være fine hunder for andre. Nå må dere med miniatyrhunder slutte å gå i forsvarposisjon hele tiden :)

Er det så mange miniatyr-eiere som går i forsvar her da? Meningen med mine innlegg er ikke å gå i forsvar, (føler meg ikke særlig angrepet her B) ) men heller å drive litt "folkeopplysning" siden det er mange myter ute å går når det gjelder små hunder. Jeg hadde faktisk en del fordommer selv, før jeg lærte mer om dem.

Ser også at det er litt forvirring om hva som er "miniatyrraser". En vanlig definisjon er at en hunderase kan regnes for å være miniatyr når den har en mankehøyde under 30-35 cm. Det at rasen hører inn under norsk miniatyrhundklubb er ikke det som er kriteriet for at det er en miniatyr. Det er mange små hunder som ikke går under der, men som hører til under andre klubber, f.eks dachser, en haug med terriere og flere andre raser.

Jeg syns egentlig at begrepet "miniatyrhund" er litt uheldig. Det høres ut som om det dreier seg om små pyntehunder man har på hylla hjemme ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå snakker jeg ikke fordi jeg om ikke har en miniatyrhund, så iallfall men en såkalt liten hund - men rett og slett som en som interesserer seg i HUND og adferd.

Er det ikke ganske sterkt for folk å slå fast noe sånt som "ingen av miniatyrhundene som har for meg et tiltalende og passende gemytt"? ... bare for å "henge ut" noen (ikke ondt ment)?

Ville det sett tilsvarende smart ut å si: "Ingen av de store hundene 58 cm har et tiltalende og passende gemytt i mine øyne"? Sånn at man fanger opp alt fra schäfer til greyhound i samme slengen :)

Alt til sitt bruk, men det lønner seg ofte å være litt åpen og se litt utover størrelse i hverdagen.

Nå misjonerer jeg mindre for det å anskaffe hund, men for SYNET man har på hunder man møter.

For det som man erfarer når man har liten hund, er dette med eiere av store hunder som er veldig kjappe med å "mene noe" om "alle småhunder" - enten de mener de skal "herdes" (og lar sin hund, sammen med seks andre på rottweiler/dobermann/boxer-størrelse løpe bort i full galopp til ÉN engstelig cavaliervalp som kommer forbi) eller at det er fritt frem for ikke å ta dem alvorlig (siste storhundeier som ikke gjorde det, slapp kjapt sin store hannhund "fordi den aldri bråker med småhunder" - men den hadde ikke truffet min lille hannhund nei... som har mentalitet og svarer opp som en langt større hund).

Og som sagt: En dvergpinscher som får KORAD-tittel i Sverige er antagelig langt mer nervesterk og sikker i gemyttet enn manges langt større hunder her inne ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har konsultert Twitter/X sin AI Grok3(*) om håndtering av Edes stressproblemer. Deler fordi jeg selv aldri har blitt informert om at kronisk forhøyet kortisol kan bli et problem med vintervalp i nordlige områder. Om dette har gått meg hus forbi, så er det sikkert flere som ikke vet dette fra før.  https://x.com/i/grok/share/kn2sCPvPbS7vXho8lO9zSJbtH     *)Som Simira ved en tidligere anledning påpekte, så skal en ikke sluke alt fra en AI rått, men jeg synes Grok3 er god på kildekritikk, ekstraksjon og presentasjon av informasjonen den har vurdert som essensen fra gode kilder. Internettet er stort og inneholder mye tull. Grok3 navigerer det godt og svarer vettugt og on case. 
    • Vi har kranglet i dag. Kjøkkenbenken. "No go zone!" mener Muttern. "Su casa, mi casa!" mener Ede. Det er steile fronter og lite håp om en fredlig løsning. Hver gang Ede "gir opp" blir det hard rock emo konsert i forsøk på å påkalle PETAs oppmerksomhet. Han har ingen frykt for kniver og varme plater. Lukter det mat trenger muttern forstå at han holder på å sulte ihjel, stakkars, og det er grove brudd på dyrevelferdslover og krigsforbrytelser og hele pakka å ikke tillate ham å forsyne seg selvstendig.  At han not even once har fått annet enn løk og sitron fra den benken har ikke drept håpet hans om å en dag få melk, yoghurt, fisk, kjøtt og kylling derfra. Lot som jeg ikke så det da han knabba en hel vårløk og struttet ekstatisk til plassen sin for å fortære byttet. Ble litt lang i maska først, for han gnagde og tygde og viste ingen tegn til discomfort først. Det tok mange lange sekunder før han oppdaget at det der ikke var doggie treatos. Tenkte jeg skulle være snill og bytte den til meg med vann og tørrfor, men ikke **** om han ville gi den fra seg. Samme hvor hoggorm den der smakte, så var den en massiv triumf, et krigsutbytte, og han voktet den som den hadde større verdi enn noe annet han har vært i besittelse av tidligere. Selv oppvasksvamper — også fra kjøkkenbenken, en location hvis dramatisk hever verdien av whatever, crap consistens og såpesmak betyr ingenting, beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet — selv faktisk god mat lå lavere i kurs enn den vårløken der.  Jeg lot ham beholde den. Han tygde trassig på den mens han så på meg med DET blikket og forsøkte overbevise oss begge om at han hadde vunnet, mens han gren på nesen av den vemmelige smaken. Blikket var en blanding av påtatt triumf og disgust han ikke klarte skjule. Et dårlig skuespill.  Han kom til sansene sine, realiteten overvant stoltheten og ønsket om triumfere. Smaken av vårløken ble for mye. Ede sluttet projisere Hitler på meg og ble igjen en liten gutt som oppsøkte mamsen sin for hjelp. Han fikk nytt tilbud om vann og tørrfor og tok takknemlig i mot noe å døyve "Fysjom, pføy!" fra vårløken med.  Lærte han? Neeei.  Nye runder. Duften av stekt kylling overgikk ethvert ønske om fred. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg vekslet mellom Dr. Jekyll som roste ham med blid stemme og ga ham tørrforkuler med ujevne mellomrom og Mr. Hyde som med sinnastemme og sinnaansikt bryskt dyttet ham ned for så å umiddelbart bli Dr. Jekyll igjen. Ingen effekt. Han tror somehow at han skal få fri tilgang til den benken der om han bare prøver mange nok ganger.  Konsertene han holder mellom approachene er på et volum ment å presse meg til overgivelse vha naboklager fra nabokommunen. ..men han ga (midlertidig) opp til slutt(en av denne runden). Litt over midtveis i måltidet mitt, etter å ha holdt på i mer enn 30 min fra jeg begynte lage mat, så seg han sammen på gulvet med et tungt sukk og tidde stille. Han forventet ikke den kyllingbiten han fikk et par minutter senere, derfor fikk han en.  Senere på kvelden har han hentet vårløken igjen flere ganger og gitt den juling på sengen sin. Det handler bare om å vinne NOE fra den benken der, og han er sint på den ***** vårløken fordi det er alt han har fått tak i og den har nerver til å smake vondt: "GRRRR!"  Han er bare en liten gutt. Begge ballene er på plass, men de har ikke begynt å virke ennå. Det skal bli en bra festlig tid når jingle bellsa begynner blande seg i personligheten hans. Jeg fikk spørsmål, relatert til valget av kjønn og rase: "Du kommer ikke til å angre da?" Jeg svarte som sant er: "Selvsagt kommer jeg til å angre innimellom." Innimellom hadde det vært mer behagelig med en chihuahua tispe, no doubt.  ..men så hadde vi en nyyydelig treningsøkt hvor Ede var SÅ motivert og glad og jobbet IVRIG og med innlevelse for eneste tørrforkule. Som om lønna bare var en bonus, og ikke main reason for å gjøre det.  "Do what you love, you never have to work a day in your life!" Søteste, snilleste, nuskesnuske kosemose dansepartneren synes heelwork i alle andre posisjoner enn i LP  er KJEMPEGØY. Han viser også kreativitet ved å kombinere ting vi nylig har gjort. La uoppfordret på en "haka på target" på alle "targets" han syntes bød seg for anledningen i nesten alt jeg ba ham om hvor det lot seg gjøre, og oste en aura av: "Se på meg nå! Se så flink jeg er!"  Ble nødt til å belønne ham ekstra pga måten han la sjelen sin i det. Den haka på alt var så naivt forventningsfull og så helhjertet, jeg hadde knust hjertet hans om jeg ikke hadde gitt den positive feedbacken han håpet på for det der.  Han er så søt 🥰 .. selv når han er pøbel og rakker. 
    • Det er... råfôr uten kylling?
    • Er det noen som har prøvd den nye varianten av vom og hundemat; vom zero chicken? Ute etter erfaringer  
    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...