Sorg over tap av hund!

[micki]

Vet ikke om dette er rette forumet, men må liksom få ut litt..og kanskje få noen gode råd i forhold til sorgarbeid. Litt bakgrunn for å belyse problemet mitt: Har nettopp måtte ta den vanskelige avgjørelsen å si farvell til min desidert aller beste turvenn gjennom 10,5 år. I fjor fikk han konstatert kreft i halsen, som ikke kunne gjøres så mye med i følge dyrlegen, som nok mente at innsoving der og da kanskje var lurest. Men jeg valgte å la gogutten få litt mer tid, og han har holdt seg ganske bra, uten nevneverdige plager jeg kunne se. Vi hadde noen fantastiske fjellturer sammen, over 30, sist sommer og høst (og selvfølgelig daglige turer x2). Rundt juletider begynte jeg å observere endringer Merket ting var i ferd med å skje, som adferd-pust-vektendring bl.a. Ville vel egentlig ikke se, men........En så kjær venn skulle ikke på noe vis lide mer enn han kanskje allerede hadde gjort, han hadde høy smerteterskel. Derfor tok jeg avgjørelsen før det gikk for langt. Det var en forferdelig og traumatisk tur til vetten da. Trur jeg på et vis gikk inn i en sjokklignende tilstand etterpå, og er der fortsatt (etter 1 uke). Bare hele tiden. Er det noen som har noen erfaringer på dette med sorgarbeid etter tapet av hunden sin?

[lise og bajas]

føler med deg. det er trist å miste sin beste venn. har selv gjort det samme med en av mine tidligere hunder.

det er tungt, men som med andre ting så går det værste over med litt tid.

kanskje det hjelper å titte innom til oppdrettere på internett?

se alle de nydelige valpene som blir født hver dag?

[Lemen]

Kondolerer.

Jeg føler med deg, jeg mistet min kjære Sophus i høst og får fremdeles klump i halsen bare jeg snakker om han. Det jeg kan si er at alle opplever tapet av hunden sin forskjellig. Din reaksjon er riktig for deg, kroppen din og hjertet ditt reagerer som det trenger å gjøre. Gi deg selv tid til å savne hunden din.

For min del gråt jeg non-stop i 3 dager og så fikk jeg en utrolig sterkt trang til å kjøpe ny hund med en gang, men jeg er glad jeg ikke falt for fristelsen med en gang. Jeg trengte mere tid, dette er forskjellig for de fleste. Men det er klart det hjelper å ha en valp i huset. Skjebnen hadde det slik at min valp ble unnfanget uken før jeg mistet Sophus, så da jeg tok kontakt med oppdretteren etter å ha mistet Sophus kunne hun melde om at hun ventet valper leveringsklare i januar, og da slo jeg til. Jeg fikk derfor god tid til å bearbeide sorgen, samtidig som jeg visste at jeg hadde noe å glede meg til. Med en valp i huset klarer jeg ikke tenke på stort annet enn den (har han spist, skal han tisse, hva tygger han på nå osv osv), så klart det hjelper, men det betyr ikke at jeg ikke savner Sophus fremdeles, for det gjør jeg. Men dette var min måte å takle tapet på. Du må finne din egen måte, og gjøre det som er riktig for deg. Lykke til.

Mvh LivB

[micki]

Takk for svaret, godt å høre fra folk som har erfart. Helt ufattelig, men likevel absolutt fattelig at man blir så knyttet til disse firbente. Spørs om jeg ikke må sjekke oppdrettere etc som du anbefaler ja. Har vært innom Charlottes nå, der er jo også mange flotte hunder.

[lise og bajas]

Takk for svaret, godt å høre fra folk som har erfart. Helt ufattelig, men likevel absolutt fattelig at man blir så knyttet til disse firbente. Spørs om jeg ikke må sjekke oppdrettere etc som du anbefaler ja. Har vært innom Charlottes nå, der er jo også mange flotte hunder.

har du sett den nydelige schæfer tispa Dina?

var jo helt skjønn. jeg har også fått min hund fra charlottes

du må fortsette å føle på din sorg , det er sunt.

klemmer

[Artemis]

Mistet mine hunder på 10 og 13 år med noen måneders mellomrom. Forøvrig en irsk og en gordon setter. Det var utrolig rart, og veldig trist. Klart man må forsøke å komme videre, men det er lov til å minnes våre gode venner Jeg hadde en hund til da jeg mistet dem, og det er jeg veldig glad for, for huset ble ikke helt tomt. Noen venner av oss mistet sin GS, og en halv uke senere var en ES-valp på plass. Det angret de ikke på. Da jeg mistet mine, så var mange hundevandte mennesker var veldig støttende, mens andre igjen ikke helt skjønte hva det dreide seg om: "Trist at du mistet hunden din, men det var jo bare en hund, og du kan jo alltids kjøpe ny?"

[Symra&Pippin]

Mistet mine hunder på 10 og 13 år med noen måneders mellomrom. Forøvrig en irsk og en gordon setter. Det var utrolig rart, og veldig trist. Klart man må forsøke å komme videre, men det er lov til å minnes våre gode venner Jeg hadde en hund til da jeg mistet dem, og det er jeg veldig glad for, for huset ble ikke helt tomt. Noen venner av oss mistet sin GS, og en halv uke senere var en ES-valp på plass. Det angret de ikke på. Da jeg mistet mine, så var mange hundevandte mennesker var veldig støttende, mens andre igjen ikke helt skjønte hva det dreide seg om: "Trist at du mistet hunden din, men det var jo bare en hund, og du kan jo alltids kjøpe ny?"

De som tror at en ny hund kan erstatte en god gammel venn som er død må jo ha et veldig overflatisk forhold til hunder? Jeg har stor forståelse for at man skaffer seg en ny hund, gjerne med en gang, men det erstatter jo ikke den gamle.

[Argon]

Hvis det er til noen trøst så er det forsket på og konkuldert med at personer som mister sin hund de er sterkt knyttet til kommer inn i samme sorgmønster og får like sterk sorgreaksjon som de som mister sitt barn.

Så du kan trøste deg med at det er helt normalt hvertfall.

8 år siden jeg avlivet sist hund og jeg kjenner det gjør vondt enda bare jeg tenker på det.

[Lotta]

De som tror at en ny hund kan erstatte en god gammel venn som er død må jo ha et veldig overflatisk forhold til hunder?

Om så var?

Jeg har stor forståelse for at man skaffer seg en ny hund, gjerne med en gang, men det erstatter jo ikke den gamle.

En ny hund kan aldri bli IDENTISK med den gamle - men den kan selvsagt fylle hele rollen den forrige hadde, som turkompis, fotvarmer, husvokter, tidrøyte, eller hva det nå var... Det ER faktisk, utrolig nok, hunder vi snakker om her - ikke folk...

Og joda, det er lov å sørge - men det er også lov å la være. Det finnes INGEN fasiter på hvordan sorg skal oppleves eller bearbeides, enten man mister folk eller dyr som man har hatt et nært forhold til - men gudene skal vite at det er mange som har meninger om hvordan man skal HA det - og TA det. It pisses me off, BIG TIME!

[lise og bajas]

i sorgen kan det være godt å tenke på andre ting også. jeg mener ikke at det å kjøpe ny hund hjelper å glemme sin gamle venn. men det å se på eller ha en tanke om at en dag kanskje å kjøpe en ny venn kan hjelpe ett sorgtungt hjerte i hverdagen. går ikke an å bare bytte ut med ny hund nei...det har jeg ingen tro på.

[Symra&Pippin]

Om så var?

Jeg mener ikke at man må gråte i tre måneder for å kunne kalle seg et helt menneske med kontakt med sine egne følelser Lotta. Jeg tror bare at de med et veldig pragmatisk forhold til hunder, både levende og døde, må trå litt varsomt overfor de som føler annerledes. Beklager bruken av ordet overflatisk. For noen av oss virker det overflatisk å mene at en hund er en hund, vi forstår ikke at ikke alle har et veldig nært forhold til et hundeindivid med sin helt spesielle personlighet. Men som sagt før, mange ganger, det er ulike måter å ha hund på.

[Aya]

Om så var?

En ny hund kan aldri bli IDENTISK med den gamle - men den kan selvsagt fylle hele rollen den forrige hadde, som turkompis, fotvarmer, husvokter, tidrøyte, eller hva det nå var... Det ER faktisk, utrolig nok, hunder vi snakker om her - ikke folk...

Og joda, det er lov å sørge - men det er også lov å la være. Det finnes INGEN fasiter på hvordan sorg skal oppleves eller bearbeides, enten man mister folk eller dyr som man har hatt et nært forhold til - men gudene skal vite at det er mange som har meninger om hvordan man skal HA det - og TA det. It pisses me off, BIG TIME!

Ja, er HELT enig! Da jeg avlivde begge mine kronisk syke gutter fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger på hvor lei meg jeg måtte være, og hvor tøft det helt sikkert var for meg. Jo, klart jeg var lei meg, de var jo verdens beste gutter, men jeg var lettet også. Jeg VISSTE det var riktig avgjørelse, og jeg VISSTE at hundene hadde det bedre der de var. Og hvem var jeg til å angre da? Det var ikke alltid like lett å si til folk at jo, klart jeg var lei meg, men jeg synes egentlig det var litt godt også, uten å føle meg som den største bøllen. Alle måter å takle sorg på er riktige, for deg. Man har lov til å føle lettelse, og man har lov til å sørge skikkelig. En ny hund kan gjøre mye for sorgen, fordi den fyller de rollene du savner. Som Lotta sier, fotvarmer, turkompis, husvokter, firbent bestevenn. Men jeg tror det er viktig å ikke kaste seg ut i hundekjøp, fordi faren da er større for at man får en ny syk hund, eller en ny problemhund. Planlegg neste kjøp når det føles riktig for akkurat deg, og ikke hør på folk som sier at "sånn" eller "sånn" skal man ha det når man har mistet noen man er glad i.

[Breeze]

Micki, om forstår engelsk godt, så er det en veldig fin brosjyre om å forstå sine følelser ved tap av et kjæledyr her:

http://www.avma.org/communications/brochur...ss_brochure.pdf

Håper den kan være til hjelp.

[Lotta]

Jeg mener ikke at man må gråte i tre måneder for å kunne kalle seg et helt menneske med kontakt med sine egne følelser Lotta. Jeg tror bare at de med et veldig pragmatisk forhold til hunder, både levende og døde, må trå litt varsomt overfor de som føler annerledes.

Mitt poeng - som jeg pt dessverre kan uttale meg om med veldig stor grad av innsikt - er at "dere" (dvs de som (TROR de) ser andres pragmatiske innstilling til sine (det være seg hunder eller folk) nærmeste (døde/levende)) bør utvise den aller største varsomhet før dere trekker slutninger eller uttaler dere om de reaksjonene dere mener å se.

Dere VET faktisk, i de aller fleste tilfeller, INGENTING om hvordan folk har det inni seg, HVORFOR de reagerer (eller IKKE reagerer) som de gjør, historikken, bakgrunnen eller følelsene. Gjør dere vel?

Beklager bruken av ordet overflatisk. For noen av oss virker det overflatisk å mene at en hund er en hund, vi forstår ikke at ikke alle har et veldig nært forhold til et hundeindivid med sin helt spesielle personlighet. Men som sagt før, mange ganger, det er ulike måter å ha hund på.

Sorry - for MEG er det latterlig å mene at det er overflatisk å mene at en hund er en hund. En hund er en hund.

Ja, er HELT enig! Da jeg avlivde begge mine kronisk syke gutter fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger på hvor lei meg jeg måtte være, og hvor tøft det helt sikkert var for meg. Jo, klart jeg var lei meg, de var jo verdens beste gutter, men jeg var lettet også. Jeg VISSTE det var riktig avgjørelse, og jeg VISSTE at hundene hadde det bedre der de var. Og hvem var jeg til å angre da? Det var ikke alltid like lett å si til folk at jo, klart jeg var lei meg, men jeg synes egentlig det var litt godt også, uten å føle meg som den største bøllen. Alle måter å takle sorg på er riktige, for deg. Man har lov til å føle lettelse, og man har lov til å sørge skikkelig. En ny hund kan gjøre mye for sorgen, fordi den fyller de rollene du savner. Som Lotta sier, fotvarmer, turkompis, husvokter, firbent bestevenn. Men jeg tror det er viktig å ikke kaste seg ut i hundekjøp, fordi faren da er større for at man får en ny syk hund, eller en ny problemhund. Planlegg neste kjøp når det føles riktig for akkurat deg, og ikke hør på folk som sier at "sånn" eller "sånn" skal man ha det når man har mistet noen man er glad i.

Man skal heller ikke glemme at hunder (og folk) og forholdet hund/eier (eller menneske/menneske) varierer. Noen er det mindre smertefullt å miste enn andre. Det bør jo alle forstå som insisterer på at det virker overflatisk å tenke på en hund som en hund.

[micki]

Jeg setter umåtelig stor pris på engasjementet rundt mitt innlegg og sorg. Jeg har i allefall skjønt at min reaksjon absolutt er normal, og det er godt. Det er ikke alle som forstår at man kan reagere med så sterk sorg, når det "BARE" er en hund. Men, jeg respekterer at vi er ulike slik. Men jammen godt at det er noen som meg også

Aya hadde nettopp noe om også å tillate seg å føle litt lettelse. Innimellom så har jeg et lite glimt av slik følelse, fordi jeg visste at hunden min jo ikke hadde noen mulighet til å bli frisk igjen. Litt lettelse over at han slapp før han ble så ille at hans livskvalitet ville vært helt elendig. Vi var faktisk på skitur bare noen dager i forveien. Han fikk snusa opp storfugl også. Det er jeg veldig glad for. Og nå føler jeg meg faktisk litt lettere til sinns. Tårene spruter ikke så heftig når jeg skriver nå, som det gjorde i starten. Takk folkens, for gode råd

[Lotta]

Jeg setter umåtelig stor pris på engasjementet rundt mitt innlegg og sorg. Jeg har i allefall skjønt at min reaksjon absolutt er normal, og det er godt. Det er ikke alle som forstår at man kan reagere med så sterk sorg, når det "BARE" er en hund. Men, jeg respekterer at vi er ulike slik. Men jammen godt at det er noen som meg også

Aya hadde nettopp noe om også å tillate seg å føle litt lettelse. Innimellom så har jeg et lite glimt av slik følelse, fordi jeg visste at hunden min jo ikke hadde noen mulighet til å bli frisk igjen. Litt lettelse over at han slapp før han ble så ille at hans livskvalitet ville vært helt elendig. Vi var faktisk på skitur bare noen dager i forveien. Han fikk snusa opp storfugl også. Det er jeg veldig glad for. Og nå føler jeg meg faktisk litt lettere til sinns. Tårene spruter ikke så heftig når jeg skriver nå, som det gjorde i starten. Takk folkens, for gode råd

Kjære deg,

Sorg er vanskelig og personlig - og ingen andre enn du kan helt ut forstå det tapet du har lidt, hvordan beslutningen om å avlive hunden har vært - eller hvor tøft det var for akkurat DEG å gjøre deg til herre over liv og død. En slik plikt og rett har vi som hundeeiere, og så lenge vi vet at det vi gjør er til beste for HUNDEN - selv om tapet er uutholdelig for en selv - så vil det på sikt være en opplevelse du vokser på og en erfaring du blir rikere av.

Om en måneds tid er det 30 år siden jeg fikk min helt egne, fantastiske hund - en kompis som bare var min og som fulgte meg gjennom tykt og tynt under hele ungdomstiden og som ung voksen. Da han måtte avlives i 1989, 11 år gammel, føltes det som om hjertet mitt skulle briste og at jeg aldri ville komme over det. Det tok mange år før jeg kunne tenke på ham uten å gråte - men nå bringer minnene meg bare glede og en masse gode erfaringer, den viktigste av alle er vel nettopp denne:

If it doesn't kill you, it will make you stronger.

Ta vare på deg selv og lykke til framover.

"Lotta"

[xeena]

Kondolerer så masse, og du får min dypeste medfølelse

Da vår hund døde da jeg var 15 år, hadde den i 10, var det helt fryktelig, og enda kan jeg liksom tenke på at den kommer bjeffende ned trappa og er kjempeglad for å se meg. Og det er nå 15 år siden. Vi fikk aldri noe ny hund, men hadde vi fått det hadde kanskje sorgen vært lettere, fylt tomrommet på en måte

Lykke til

[PsychoLynx]

En ting jeg bare vil si som hjalp meg litt da jeg måtte la min beste venn slippe og verden på en måte falt i grus. Snakk med andre som har opplevd det samm (som her inne). Snakk med folk som forstår sorgen din! Og la deg selv få muligheten til å sørge ferdig.. Du MÅ ikke bli ferdig med dette med engang.

klem til deg.

Hilsen en som fortsatt kan slippe en tåre av å se på bilder av sin gode gamle venn... 2 år etter hu ble borte.

[Gjest]

Jeg kan ikke fatte hvor vondt det må være å miste sin beste venn. Det eneste jeg vet, er hvor knust jeg ble da bikkja til onkelen min måtte dra til de evige jaktmarker. Jeg vokste på mange måter opp med bikkja, nærmeste jeg hadde en egen hund, men samtidig var jeg jo ikke SÅ mye sammen med hunden, bodde i en annen by osv. Allikevel var jeg helt på bånn i ei uke etter at jeg fikk den triste telefonen.

Uff, de skulle ha kunne levd litt lenger sammen med oss!

[Mirai]

Blir trist bare av å lese tråden jeg. For jeg er sånn som kan sitte og klappe min egen hund og bli overveldet av triste tanker om når hun skal dø, at hun en dag ikke er her mer og lignende. Absolutt unødvendig, men jeg gruer meg.

Som det har blitt poengtert her opptil flere ganger, så bør du jo sørge på den måten du trenger og føler er rett. Ikke late som du er mindre trist fordi du tror de rundt deg forventer det, eller omvendt.

[Mud]

Jeg har egentlig alltid "kommet meg" raskt etter avlivning av hund. Dette fordi hundene har lidd veldig på hver sine måter. For meg var det en lettelse å slippe å ligge søvnløs i natt etter natt i månedsvis, full av bekymring for hunden og dårlig samvittighet for valget jeg innerst inne visste jeg måtte ta. Dette var hunder som til slutt var mer til bekymring enn glede og det beste jeg kunne gjøre for oss begge var å la de slippe.

Om lille Lokulf her derimot brått skulle blitt påkjørt og drept vet jeg ikke om jeg hadde overlevd selv. Tanken er uutholdelig

[Raksha]

Jeg har tatt farvell med tre hunder nå, på kort tid. Og tre forskjellige hunder skapte tre forskjellige reaksjoner. Sorgen over Rikke var lammende, knusende, vondt. Jeg ville bare ligge under teppet på sofaen og overhodet ikke møte verden igjen. Hun hadde masse livsglede til siste dag.

Sorgen over Aro var anderledes, der kom lettelsen Aya snakker om mye mer inn i bildet. Han visna bort mellom hendene mine, og selv om tvilen kommer om jeg burde gjort mer, gitt han mer tid, ventet på diagnose osv. så vet jeg at han ikke hadde det bra. Det er mer sårt, og urettferdig, at en så flott hund ikke fikk et langt liv med masse hopp og sprett. Vi hadde kommet så uendelig langt...

Rexie har jeg mer fred over. Hun var gammel, hadde levd et langt liv, og slapp å gå å være dårlig i evigheter. Jeg har "ventet" på det, på en måte. Vi tok farvell på vår måte siste gangen vi møttes. Hun sa i fra at nå hadde hun gjort sin jobb, nå var det på tide å gå videre.

Fremdeles savner jeg alle tre noe helt forferdelig. Tårene siler når jeg ser på bilder og tenker på minner, men jeg klarer også å smile over ting som skjedde og fortelle om dem uten å bare fokusere på sorgen. Reaksjonene var helt forskjellige, men det betyr ikke at jeg var mest glad i Rikke siden sorgen der slo meg mest ut, det betyr bare at de har gjort forskjellige intrykk, jeg var nøyaktig like glad i alle sammen. En annen ting er at Rikke var den første hunden jeg avlivet, jeg visste ikke hvordan det var... Selv om folk hadde forklart det mange ganger, så må det oppleves. De to andre var jeg mer forberedt på hvordan sorgen ville være, følelsen av både lettelse og tvil som kom i etterkant.

[jaktlykke]

Først: Kondolerer !

Eldste hunden min ble avliva for noen måneder siden i en alder av nesten 12 år. Og det var helt forferdelig samtidig som det var litt godt (hun var gammel og skranten). Jeg gråt i bøtter og spann og var helt utenfor meg selv i dagene derpå; og i mitt arbeidsmiljø var det vanskelig å komme med noen utredning om hvorfor jeg var så distrè - der var synet på hund mer i retning "ting" og ikke noe man blir fryktelig glad i liksom.

Sorgen hadde jeg altså for meg selv. Holdt forelesning foran 100 studenter neste morgen og jeg husker knapt hva jeg snakket om. Var kvalm og hadde øresus og følte meg skikkelig uvel. Men jeg måtte jo bare tie stille ikke sant. Kunne ikke melde avbud bare fordi hunden var død - hallo?

Men om kvelden når det var stille i huset og jeg hadde de andre to hundene rundt beina mine - da kom tårene og jeg gråter fremdeles når jeg tenker på henne i visse situasjoner.

Sorgen over hunden min var like sterk som om det hadde vært et menneske, og det er godt å vite at det er normalt å føle slik. At man ikke er gal fordi man føler slik for et dyr.

[SaraS]

Huff så trist! Jeg føler med deg.

Jeg føler MYE sorg når jeg mister et dyr. For meg er ikke en hund "bare en hund", eller en katt "bare en katt". Jeg blir så ufattelig glad i mine dyr og de er verdt alt i verden. Jeg kunne gitt alt for å få igjen Tilda og jeg tenker på henne hele tiden.

Jeg har flere ganger måttet forklare meg for folk, som ikke skjønner at jeg tar det så tungt når jeg mister et dyr. Det synes jeg er rart.

Hvor vanskelig er det å sette seg inn i at jeg har det vondt over å ha mistet noe som har betydd så mye for meg liksom?

[Djervekvinnen]

Uff det er så trist å tenke på! Jeg har selv ikke mistet et kjæledyr enda.. Til og med katten jeg fikk da jeg var 10 år lever fremdeles. han er 15 år nå, og jeg vet at det begynner å gå mot slutten. jeg får klump i halsen bare ved tanken...

Gruer meg også til Hera dør. heldigvis vet man ikke nårtid det skjer.. Men det kommer til å bli så trist! Vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere.. Tror at kanskje at det ville vært værre hvis hunden min plutselig døde i en ulykke nå, enn hvis den var 10 år og var dårlig i helsen. Da vet man jo på en måte at nå er det snart slutt..

jeg knytter meg veldig til dyrene og blir så glade i dem. At det blir en sorg er garantert, og jeg føler virkelig med dem som mister sine firbeinte venner..