Era

[Mali]

Jeg har lyst til å fortelle historien om min fantastiske vakre hund.

jeg har alltid drømt om å bli veterinær (hvem har ikke?), og det så faktisk ut til at jeg skulle klare det da jeg kom inn på skole i Budapest. Full av forventning, nerver og pågangsmot reiste jeg nedover. Skolen gikk sånn så som så. Men akkurat det første året jeg var der så ble Ungarn med i EU, og vi kunne ta med oss hunder over grensa uten karantene og stasj. Så jeg bestemte meg (litt bråkjekk kanskje) for å følge moten og anskaffe meg en søt liten gatehund. (jeg var absolutt ikke alene om det!)

Jeg og noen til ble med en veterinær som er lidenskapelig opptatt av å skaffe hunder gode hjem, til et shelter litt utenfor byen. Det var et stort inngjerda område hvor fullt av hunder sprang løs. Områdene var avgrensa i små delområder. men likevel følte jeg det sterkt som kaos da jeg kom dit. og alle de hundene. om ikke alle var direkte vakre, så var det personligheter som sprang rundt. Og jeg skulle velge en av de.

Det hører med til historien at jeg aldri har hatt min egen hund før, ikke kunne noe om hundehelse (men planen var jo å lære såklart..) hundehold eller hundeoppdragelse. Og der stod jeg midt i HundeBonanza og skulle ta et valg som skulle avgjøre hele resten av mitt liv..

jeg kunne kanskje beskrevet det mer detaljert, men jeg husker det ikke så godt. jeg husker bare jeg stod å ropte på magefølelsen, og det magiske øyeblikket hvor jeg ser hunden min. hvor jeg veit at dette er hunden jeg skal ha. for resten av livet.. (nesten)

det skjedde ikke.

Jeg tenkte så hardt. jeg analysert de alternativene jeg hadde sett meg ut. En ganske stor og vakker gyldenbrun veldig aktiv tispe. En liten svart litt mer sjenert tispe. En søt og veldig mobbet liten trefoting (jeg burde tatt han, jeg veit det, i tillegg i det minste), og div andre som sjarmerte meg i senk ved første øyekast. Dere kan bare tenke dere, det var ca 100 hunder der, sikkert flere. umenneskelig.

jeg gikk rundt og følte presset, og pltuselig ble hundene opptatt av noe annet og jeg fikk gå litt i fred. da så jeg plutselig en hund jeg ikke hadde lagt merke til. hun var litt sånn gråbrun, skitten i pelsen, så litt underdanig ut, men med veldig kontaktsøkende øyne. Hun lignet så smått på en liten ulv, men med mørke snille øyne.

jeg satte meg på huk, og plystra, og hun kom. men med en gang de andre hundene så det, kom de og. og hun veik unna hver gang.

hun hadde rørt hjertet mitt, men jeg hadde fortsatt ingen pang-opplevelse.

resten av følget begynte å bli utålmmodig og ejg mtåte ta et valg.. og jeg valgte denne siste underlige skapningen. jeg ante ikke hvorfor. Jeg bare, følte (veldig svakt) at jeg måtte ha henne.

Hun var så redd at hun måtte dopes ned for å bli med meg. Og jeg satt med henne i fanget hele veien hjem. Hun måtte ha veid noe sånt som 25 kg på den tida, og hun lukta ikke godt. Jeg plasserte henne neddopa på stuegulvet da vi kom heim og der lå hun. og der lå jeg.

jeg hadde verdens verste nybaktmor-angst dagen etter. Min utkårede lå på teppet ved sengen, på vei ut av rusen sin. hun hadde tissa og bæsja inne. og hun var livredd. meg-maten-parkettgulvet-alt, og hun var i fortsatt påvirket av dopet. hun nekta å gå. hun bare lå der å så på meg med vakre brune øyne... hva i all verden skulle jeg, fullstendig uerfaren med en sånn situasjon gjøre. Nesten helt uerfaren med hunder til og med..

Jeg husker ikke akkurat nå hvordan det hele gikk for seg. jeg gikk ikke fra henne de første dagene vet jeg, hvordan jeg klarte det husker jeg ikke. men, på ett eller anent vis var hun alltid med. og det tok tid.

hun var redd trappa, hun var redd heisen, hun ville ikke gå på asfalten, hun var redd halsbåndet. hun var redd meg.

sakte sakte sakte bygde vi oss opp et forhold. hun ble litt tryggere hver dag. Alle små ting hun mestra ga henne sjøltillit tror jeg. jeg fikk tillit til meg selv og henne.

Hun ble med til norge på sommerferie, og vente seg til livet på landsbygda hvor man kan ligge ute i gresset hele dagen og natta. hvor det fins høner man kan forsyne seg av i hagen, og hvor lufta er frisk og rein. Vi dro nok en gang til budapest. Og hadde uttallige herlige turer i skogen, rundt i byen, på margitøya, rundt slottet.. Vi ble kjent med utrolig mange folk og hunder, og Era lekte med nesten alle. spesielt gamle eller store hannhunder.

Etter ett år til i Budapest vendte vi nesa til norge, hvor det ble enda mer opphold på landsbygda. Og nå er vi i oslo, og tusler rundt på Ekebergsletta hver dag.

For en reise den fantastiske rare hunden min har vært på. Fra livet i gatene, utrygghet og kaoset (nå veit jeg jo egentlig ikke hvordan hun har hatt det før hun kom til shelteret). til en meget trygg og god A4 tilværelse i Norge. Nå tror jeg nok hun hadde det bedre da vi bodde på bygda i trøndelag, men Oslo-livet har sine fordeler. Her er det stadig nye hunder, stadig nye lukter og mange nye veier og gå.

det er helt utrolig nå, ganske nøyaktig 4 år etter at jeg fikk henne å se på hvor mye vi har utvikla oss sammen. Livet mitt ville vært fattigere uten alt hun har gitt meg (og familien min!). jeg er utrolig takknemlig for å ha fått henne inn i livet mitt!

[Gry83]

for en nydelig historie! hun har vert heldig! jeg er så glad det finnes mennesker som deg,som kan gi sånne hunder en ny sjanse,et nytt liv. dem fortjener det virkelig,nydelige vesnene!

[PhoNuLi]

For en fantastisk og rørende historie

Kjempe flott at det finnes mennesker som deg ja! Era er utrolig heldig.

Det virker nesten som å lese om min drøm for framtiden. Jeg ønsker også å bli veterinær i Budapest, å det og hjelpe dyr har jeg alltid hatt lyst til! Heldig du er, som fikk denne fantastiske sjangsen

Lykke til videre med Era!

[Buster]

Nydelig historie

Du må legge ut bilder av prinsessa di!

Til tross for alt ekstra arbeidet med en omplasserings hund, så føles det godt å hjelpe de.

[Aina&Kaizer]

Nydelig historie, Era er heldig som har deg. Du må legge ut bilder da.

[Mali]

Tusen takk for alle kommentarene :9 er så artig å fortelle historien til folk som bryr seg!

vil nok alltid skaffe meg omplasseringshunder!

Bilder kommer så fort jeg har bedre tid.

det ble aldri veterinær av meg da.. (mange som er lit skuffa der) men jeg studere naturopati nå, ernæring og alternativ behnadling på folk. Har mange venner som studerer veteropati, alternativ behandling på dyr! For alle som kunne tenkt seg veterinær, men ser litt mørkt på å komme inn, eller flytte til utlandet er det et kjempealternativ! har veldig lyst til å ta det sjøl, men det ble folk i første omgang.

Era er nok kjempeheldig, ingen tvil om det. men jeg er like heldig! som alle hundeeiere veit, vår egen hund er den mest fantastiske.. så jeg skal ikke overddrive her. men jeg føler meg litt forelska i henne..

[akela]

Det er alltid godt å lese slike historier. Men å gå og skulle "velge" på den måten må være ille, når du vet hva alternativet er. Du hadde jo utrolig flaks med valget; at hun har tilpasset seg så bra.

Det er rare greier, dette hvordan folk klarer å dumpe hunder de liksom skal ha vært glad i - det skjer overalt. Jeg kom helt tilfeldig innpå en side, på jakt etter noe helt annet, der det var engelske omplasseringshunder (det store hundeelskerlandet England liksom). Det er rart hvordan ting kan appellere... hadde det ikke vært for at to hunder er nok, så ble jeg helt rørt da jeg leste om disse to her (http://www.dogpages.org.uk/forums/index.php?showtopic=160081&st=0)

Lykke til med hunden din, håper å se bilder da

[siljestokka]

bilde =) ???

Nydelig historie, den var virkelig rørende. Det er bra at noen tar seg tid til de som ikke blir sett. Er ofte mye fint i dem også =).