Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor holde gigantraser?


vipsen

Recommended Posts

Skrevet

Forleden gikk jeg tur og traff på en St. Bernhard, eier hadde ikke stort å si og fulgte på stive bein om hunden ville en plass - og ruken pelsen la fra seg hadde krevd en bærepose fra Rimi (om eieren hadde plukket opp vel og merke).

Enorme hunder spiser for en formue og driter i tilsvarende mengder, de sikler mer, røyter mer, tar enorm plass både inne og i bil, man blir unektelig mer låst - det er ikke barebare å ta med seg en halvvoksen ponni på kollektivtrafikk, i besøk eller andre steder man ferdes.

Hva er det man finner i hunder str XXL som man ikke finner i mellomstore og store raser?

  • Svar 136
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Nå var det vel ikke prakteksemplaret du traff da. En god st.bernhard som har en eier som tar ansvar er en utrolig flott hund. Stor flott bamse, som opprinnelig er en brukshund. Har en GD til nabo, jeg. Mer majestetisk og flott hanhund skal man lete lenge etter, og eiern har full(!) kontroll.

Skrevet

Hadde jeg hatt stort hus med stor hage, og ville hatt en familiehund som jeg ikke skulle bruke til noe annet enn turvenn og familiehund skulle jeg gjerne hatt en XXL hund som f.eks St.Bernard.

En flott og stor snill bamse.

Skrevet

Syns ikke min hund er i xxl, men den er vel det da, sukk. Grunnen til at jeg ville ha en sånn diger hund er vel først og fremst fordi det er en av verdens vennligste hunderaser, har god deilig pels og varmeføttene på og kose på, vil ha hund og ikke katt (misforstå meg rett, syns små hunder er herlige, men vil ikke ha det selv), er herlige late og kosete og sist men ikke minst de er jo verdens fineste :rolleyes:

Skrevet

Eller for å snu på det: hvorfor vil folk ha gjeterhundraser? (høyt aktivitetsnivå - trenger mye mosjon/hjernetrim, mye nerver osv..)

eller: hvorfor vil folk ha miniatyrhunder (gneldrete leggbitere - osv..)

Kanskje fordi har forskjellig utgangspunkt for hva de ønsker av en hund??? :lol:

Skrevet
Syns ikke min hund er i xxl, men den er vel det da, sukk. Grunnen til at jeg ville ha en sånn diger hund er vel først og fremst fordi det er en av verdens vennligste hunderaser, har god deilig pels og varmeføttene på og kose på, vil ha hund og ikke katt (misforstå meg rett, syns små hunder er herlige, men vil ikke ha det selv), er herlige late og kosete og sist men ikke minst de er jo verdens fineste :rolleyes:

I grunnen litt enig med deg. Dere sier hva er vitsen med gigant hunder. Men hva er vitsen med xxs hunder, som chihuahua og sånt? greie å kose med osv. Men det blir ALTFOR smått. Greit nok: Du kan ta dem med nesten hvorsom helst, siden dem passer jo perfekt i vesker. Dessuten har jeg et intrykk av at dem er ganske gneldrete.

Nei.. Jeg holder meg til mellomstore hunder jeg :lol: .

Skrevet

Tja, jeg ønsker meg jo en xxl da(GD).

Av et par svært enkle grunner, de har et gemytt og et mosjonsbehov som passer meg, jeg har alltid vært tiltrukket av svære hunder også er de jo ufattelig vakre da.

Man kan jo vri det en annen vei, hva finner man i en stor/mellomhund som man ikke finner i en liten?

Mine små er mye billigere i kost enn en stor hund, de er enda enklere å ta med seg overalt, de tar mindre plass osv.

Så hva skal man med en stor/mellom da? Hvorfor ikke velge liten? :rolleyes:

Skrevet

Er vel som alt annet, smak og behag.

Ville nok før ha feks en Grand danois enn en bitteliten sak jeg.

Men pga plass i både bil og hjem, valgte vi denne gangen praktiske mellomstore raser.

Skrevet
Forleden gikk jeg tur og traff på en St. Bernhard, eier hadde ikke stort å si og fulgte på stive bein om hunden ville en plass - og ruken pelsen la fra seg hadde krevd en bærepose fra Rimi (om eieren hadde plukket opp vel og merke). De spiser for en formue og driter i tilsvarende mengder, de sikler mer, røyter mer, tar enorm plass både inne og i bil, man blir unektelig mer låst - det er ikke barebare å ta med seg en halvvoksen ponni på kollektivtrafikk, i besøk eller andre steder man ferdes.

Hva er det man finner i hunder str XXL som man ikke finner i mellomstore og store raser?

Signerer!

De er både søte og snille og gode.... Men det blir for mye av ALT. I tillegg er det mye slitasjeskader, og de lever ikke lenge. (Gjennomsnittsalder på Nuffe/ ST. Bernhard ligger vel på 7-8 år om jeg ikke tar feil?)

Det er en STOR kropp å dra rundt på, og sykkelturer/ laaange fjellturer er vel å forlange for mye av dem?

Iallefall er det min personlige smak og mening, men jeg verdsetter at andre har andre meninger enn meg. Det er grunnen til at vi har vårt flotte mangfold av raser- Noe for en hver smak.

Skrevet

Det er definitivt ikke pent å se på folk som blir dradd bortover av hunden sin, men det har med lydighet å gjøre. Vil ikke si det er noe bedre å høre på små gneldrebikkjer. Det finnes også relativt små raser som er råsterke og trekker i båndet dersom de ikke får litt oppdragelse.

At de spiser for noen ekstra tusenlapper i året er for mange helt uproblematisk. Plassen likeså. Og hvorfor skal hunden med på bussen?

Blir man mer låst? Ikke nødvendigvis. Jeg vet om mange som ville blitt mer låst om hunden ikke kunne trekke pulken eller kanskje ikke engang tåler litt snø og kulde.

Ikke alle store raser sikler og ikke alle mennesker bryr seg om litt sikling. Det finnes jo flust av folk som har hunden i senga, uansett hvor urenslig andre finner det. Det er rett og slett sånn at det som for deg er store minus er bagateller for andre.

Man får en stor, sterk hund som kan brukes til mye. Og selvsagt finner mange det koselig med en liten bamse i hus.

Skrevet

Ikke alle velger hund etter hvor mye de koster å ha, ikke alle har behov for å ha med seg hunden over alt.

Hvis hunden røyter og sikler mer, hva med det? De tar større plass, men det gjør ingenting det heller.

Hva skal man med hund hele tatt? De røyter og driter alle, bundet blir man uansett hva rase.

Skrevet

Om vi regner nuffe som XXL så kan man jo enkelt spørre, hvem matcher nuffen i vannet? Og kan de da også matche det fantastiske gemyttet?

Og hvilken mellomstor hund har utseende og farten til en greyhound?

Skrevet

Jeg har alltid ønsket stor hund. Jeg har hatt to Leonbergere siden jeg var liten. Grunnen til at det ble Sheltie var rett og slett fordi jeg var 16 da jeg fikk min første på omplassering, og moren min orket ikke enda en stor hund. Og har man først hatt en sheltie blir det sheltie neste gang også...

Jeg er fortsatt sjarmert av de store rasene, på grunn av deres godmodighet mot barn, og det rolige gemyttet.

Jeg føler at jeg er like mye "låst" med den relativt lille hunden jeg har nå, som jeg ville være med f.eks en leonberger. Nå har jeg heller ikke noe behov for å ta ham med på verken fly eller tog, da.

Skrevet

Tenk deg å ha en hund som er så høy at du slipper å bøye deg for å klappe den, som kanskje kommer med et boff en gang hver 14 dag, som er så selvsikker at den ignorerer de små gneldrebikkjene totalt og som er bygget så robust at om den fikk en steikepanne i skallen så var eneste resultat at steikepannen ble ødelagt.

En hund som er så rolig å ha i hus at det kanskje bare er snorkingen som røper størrelsen.

En hund som barna i gaten klatrer og henger på, og som elsker dem for det.

En hund som ikke enhver idiot prøver å løfte opp for å kose med.

En hund som er sterk nok til å bære sin egen og andres mat hjem.

En hund som er så trygg at den faktisk liker å bli holdt på og klemt på.

En levende bamse som man VIRKELIG kan ta og holde på og som man faktisk kan snuble i uten at den blir skadet eller dør.

Vel... så spiser de kanskje for en tusing i måneden på godt for, og det kommer selvfølgelig STORE lass ut igjen også.

Men det gjør det virkelig av oss mennesker også.

Hundene er familiemedlemmer uansett størrelse og praktikalitet.

Selv har jeg ikke hatt noen ulemper med å ha hund av større type enn gjennomsnittet. Heller det motsatte.

Jeg har ikke av de største, men 60 kilo tispe er i mine øyne akkurat passe.

Jeg har de hatt tyngre jenter på fanget, så hvorfor ikke løfte og bære litt på bikkja også?

Skal jeg være ærlig så er det stor sjanse for at det blir en stor vov neste gang også...

Skrevet

Godt svar, André! :lol:

Altså - folk liker forskjellig! Man kan jo like gjerne spørre - hvem ønsker egentlig hund i str XXS? Gneldrete, pinglete, stusselige osv. Joda, i mellomstore-store hunder har man gjerne "alt" - men dersom man ikke trenger "alt": hvorfor ikke en giganthund som fungerer utmerket som selskapshund?

Skrevet
Tenk deg å ha en hund som er så høy at du slipper å bøye deg for å klappe den, som kanskje kommer med et boff en gang hver 14 dag, som er så selvsikker at den ignorerer de små gneldrebikkjene totalt og som er bygget så robust at om den fikk en steikepanne i skallen så var eneste resultat at steikepannen ble ødelagt.

En hund som er så rolig å ha i hus at det kanskje bare er snorkingen som røper størrelsen.

En hund som barna i gaten klatrer og henger på, og som elsker dem for det.

En hund som ikke enhver idiot prøver å løfte opp for å kose med.

En hund som er sterk nok til å bære sin egen og andres mat hjem.

En hund som er så trygg at den faktisk liker å bli holdt på og klemt på.

En levende bamse som man VIRKELIG kan ta og holde på og som man faktisk kan snuble i uten at den blir skadet eller dør.

Vel... så spiser de kanskje for en tusing i måneden på godt for, og det kommer selvfølgelig STORE lass ut igjen også.

Men det gjør det virkelig av oss mennesker også.

Hundene er familiemedlemmer uansett størrelse og praktikalitet.

Selv har jeg ikke hatt noen ulemper med å ha hund av større type enn gjennomsnittet. Heller det motsatte.

Jeg har ikke av de største, men 60 kilo tispe er i mine øyne akkurat passe.

Jeg har de hatt tyngre jenter på fanget, så hvorfor ikke løfte og bære litt på bikkja også?

Skal jeg være ærlig så er det stor sjanse for at det blir en stor vov neste gang også...

Nå fikk jeg lyst på giganthund, med den beskrivelsen der! Somebody give me an Irish Wolfhound! :lol:

Skrevet
Signerer!

De er både søte og snille og gode.... Men det blir for mye av ALT. I tillegg er det mye slitasjeskader, og de lever ikke lenge. (Gjennomsnittsalder på Nuffe/ ST. Bernhard ligger vel på 7-8 år om jeg ikke tar feil?)

Det er en STOR kropp å dra rundt på, og sykkelturer/ laaange fjellturer er vel å forlange for mye av dem? Nei, en får takke seg til mindre, siklefrie, atletiske og spreke hunder :P

Gjennomsnittsalderen er 10-12 år, noen lever lengre andre kortere

Lange fjellturer er vel ikke noe problem, men ikke regn med stor fart, bærer jo bagasjen din :lol: . Sikle?? nei det gjør dem aldeles ikke, ikke alle iallefall :P

Skrevet

Hver rase har sin historie, og mange av de store rasene har en spennende historie bak seg. Og gemyttet til flere av dem er veldig tiltalende. De store hundene trenger ikke ha masse pels og sikle mye, eller tar så stor plass egentlig. Jeg har lyst på Grand danois en gang fordi gemytter tiltaler meg, og de er rolige og vennlige. Dessuten hvis jeg får en litt mindre tispe, blir den faktisk ikke så veldig mye større enn den hunden jeg har nå.

Ja klart de spiser mer, og slik er man jo klar over. Og pass av slike kommer ikke an på hunden, men folkene rundt deg. Ja i mange tilfeller er det lettere med en mini hund, men som flere har nevnt er det mange grunner som gjør at de store hundene er ønskelig for mange. Selv om flere kan ha korterer levetid, så vil jeg heller oppleve å ha en flott rase i noen gode år, enn å aldri ha fått opplevd å ha en slik.

Skrevet
Eller for å snu på det: hvorfor vil folk ha gjeterhundraser? (høyt aktivitetsnivå - trenger mye mosjon/hjernetrim, mye nerver osv..)

eller: hvorfor vil folk ha miniatyrhunder (gneldrete leggbitere - osv..)

Kanskje fordi har forskjellig utgangspunkt for hva de ønsker av en hund??? :lol:

Helt enig, og heldigvis så har man forskjellig smak når det gjelder valg av hund. Så vi vil nok beholde mangfoldet i størrelser og utseende på hunder. :P

Skrevet
Gjennomsnittsalderen er 10-12 år, noen lever lengre andre kortere

Lange fjellturer er vel ikke noe problem, men ikke regn med stor fart, bærer jo bagasjen din :lol: . Sikle?? nei det gjør dem aldeles ikke, ikke alle iallefall :P

Var dette ironisk ment?? Ha-ha, nuffen er jo helt ekstrem med den siklingen! En venninne av meg har et håndkle liggende på gulvet i stuen etc. med det formål å tørke opp slev etter bikkjen! :P
Skrevet

Godt svar, Andrè! :lol: Jeg har en 60 kilos bullmastiffhanne og syns det er herlig med en hund i hus som ikke bjeffer mer enn et par ganger i måneden eller ved behov. En som er trygg på seg selv og kan stå rolig og behersket og betrakte den lille sinte bikkja til naboen bjeffe den rett oppi trynet. Eller som lar alle ungene som renner inn og ut av huset kose og klappe med den. Deilig med ei bikkje som er med på alt jeg har lyst til, men som ikke stresser sjøl om det en dag bare blir et par småturer på stranda istedenfor et par timer i skauen. Og så føler jeg meg fullstendig trygg ute i kveldsmørket på tur med bodyguard'n min :P Men så er det selvfølgelig trist at disse store rasene ofte ikke lever så lenge.

Men jeg blir nå egentlig fascinert av så mange forskjellige raser. Mange mindre også som jeg kunne tenkt meg å hatt. Cairn terrier f.eks. syns jeg er knalltøffe. Men de jeg har vært i nærheten av bråker en del.......Whippet har jeg nylig lagt min elsk på. *Drøm, drøm drøm*

Skrevet

Jeg har stor hund på 55kg, han er ikke den største men bestemt heller ikke den mindste, vi har allarede bestemt os for, engang når vi skal have ny hund, så bliver det også stor hund, en irsk ulvehund.

Vi har kigget land og rige rundt, og fundet ud af, at gennemsnitsalderen på store hunde også har noget med avlere at gøre og deres mentalitet til at avle hunde med godt helbred og ikke kun hunde avlet for at se godt ud.

De fleste avlere her i Norge har en gennemsnitsalder på irsk ulvehund på 7-9 år, hvorimod jeg har fundet en avler i Danmark der har avlet højt præmierede udstillingshunde, men også har avlet de sidste 30 år for bedre helbred og længere levetid, hendes gennemsnitsalder på dem hun har avlet er 12 år.

Så man kan finde storhunderacer uden alt for mange skavanker og kort levetid.

Skrevet
Tenk deg å ha en hund som er så høy at du slipper å bøye deg for å klappe den, som kanskje kommer med et boff en gang hver 14 dag, som er så selvsikker at den ignorerer de små gneldrebikkjene totalt og som er bygget så robust at om den fikk en steikepanne i skallen så var eneste resultat at steikepannen ble ødelagt.

En hund som er så rolig å ha i hus at det kanskje bare er snorkingen som røper størrelsen.

En hund som barna i gaten klatrer og henger på, og som elsker dem for det.

En hund som ikke enhver idiot prøver å løfte opp for å kose med.

En hund som er sterk nok til å bære sin egen og andres mat hjem.

En hund som er så trygg at den faktisk liker å bli holdt på og klemt på.

En levende bamse som man VIRKELIG kan ta og holde på og som man faktisk kan snuble i uten at den blir skadet eller dør.

Vel... så spiser de kanskje for en tusing i måneden på godt for, og det kommer selvfølgelig STORE lass ut igjen også.

Men det gjør det virkelig av oss mennesker også.

Hundene er familiemedlemmer uansett størrelse og praktikalitet.

Selv har jeg ikke hatt noen ulemper med å ha hund av større type enn gjennomsnittet. Heller det motsatte.

Jeg har ikke av de største, men 60 kilo tispe er i mine øyne akkurat passe.

Jeg har de hatt tyngre jenter på fanget, så hvorfor ikke løfte og bære litt på bikkja også?

Skal jeg være ærlig så er det stor sjanse for at det blir en stor vov neste gang også...

For en hærlig beskrivelse :lol: Blir sjarmert i senk av store hunder. Er vel fordi blandingen min er stor :P Han er stor, grå og masse myk pels <3 Folkekjær og rolig å ha i hus!

Skrevet
Godt svar, Andrè! :lol: Jeg har en 60 kilos bullmastiffhanne og syns det er herlig med en hund i hus som ikke bjeffer mer enn et par ganger i måneden eller ved behov. En som er trygg på seg selv og kan stå rolig og behersket og betrakte den lille sinte bikkja til naboen bjeffe den rett oppi trynet. Eller som lar alle ungene som renner inn og ut av huset kose og klappe med den. Deilig med ei bikkje som er med på alt jeg har lyst til, men som ikke stresser sjøl om det en dag bare blir et par småturer på stranda istedenfor et par timer i skauen. Og så føler jeg meg fullstendig trygg ute i kveldsmørket på tur med bodyguard'n min :P Men så er det selvfølgelig trist at disse store rasene ofte ikke lever så lenge.

Men jeg blir nå egentlig fascinert av så mange forskjellige raser. Mange mindre også som jeg kunne tenkt meg å hatt. Cairn terrier f.eks. syns jeg er knalltøffe. Men de jeg har vært i nærheten av bråker en del.......Whippet har jeg nylig lagt min elsk på. *Drøm, drøm drøm*

OT, men hei! Hyggelig med flere bullmastiffeiere her! :P

Skrevet

Og liten, mellomstor hund, er jaggu ingen garanti for at de lever lenge.

Jeg skjønner ikke hvordan folk kan låse seg så vanvittig fast i én rase, og ikke se sjarmen med andre eller hvorfor noen vil ha andre raser. Kanskje jeg bare ikke har funnet min ultimate drømmerase enda. Hmh.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...