Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjalu?


xxx12345

Recommended Posts

Skrevet

Oppdatering: nå har de vært løse sammen i en halvtime - og LEKT! Ok, ikke lekt hele tiden men ganske mye. Freya har jevnlig blitt foret med godbiter og ros under hele seansen. Hun er fortsatt litt avventende men begynner å tø opp :lol:

Skrevet

Ja, nå har de vært løse sammen her i en og en halv time uten problem. Så leker de litt, så sover de en skvett, så utforsker Callaway verden mens Freya ligger og følger med. Når Callaway finner noe som må snuses litt ekstra på så må Freya også komme og snuse litt også.

Alt dette etter at Freya fikk rast ifra seg på golfbanen og litt kvalitetstid med mor samt at de fikk anledning til å hilse litt skikkelig gjennom gitteret på buret uten fare. Nå er jeg glad :lol:

Skrevet

Godt det har bedret seg :lol:

Det er ikke alltid morsomt å introdusere valp for et "enebarn", det merket jeg veldig godt med Orry. Først nå, tre måneder etter at Norma kom i hus, godtar Orry at hun ligger inntil han i noen minutter av gangen.

Til å begynne var det knurring hele tiden, og det var en del å jobb å holde dem adskilt.

Han er fortsatt ikke glad i henne, men det går sakte, men sikkert, framover :lol:

Skrevet

Bra det går bedre. Ting kan ta tid, og ja - det går seg gjerne til. Men det jeg husker fra gamlerasen, der de voksne hundene ikke var særlig tålmodige med hvalper - de var litt strenge, er at det ble en evig runddans: De voksne hundene behandlet ny valp slik de selv var blitt oppfostret som små av de eldre hundene sjøl...

Nå har jeg det motsatt: Siden eldstehunden var så fabelaktig mot minsten da han var valp, så ser jeg at han - neste litt "out of character" - oppfører seg på nøyaktig samme måte mot hvalper vi kjenner godt; han er uendelig snill, tålmodig og oppdragende. Det er utrolig kjekt og fint å se på, og litt rørende også.

Så det er jo den der gode gamle "slik hvalper blir behandlet selv, blir de mot hvalper selv når de blir voksne". DERFOR lar jeg det ikke bare stå til, før jeg ser at de første dagenes eventuelle innkjøringsproblemer løser seg litt - slik det har skjedd hos dere nå, høres det ut som.

Jeg tror det med tid er lurt. Som det at de kan få se hverandre litt an, gjennom en grind for eksempel.

Skrevet

Siden kl halv fem i ettermiddag i ettermiddag har dyrene vært løse sammen og det har stort sett gått knirkefritt.Var en liten episode når Callaway kom for nærme når Freya sov men hun sa ikke like hardt ifra som tidligere og det gikk fort over.

Freya fotfølger Callaway, og Callaway følger etter Freya om det er hun som finner på noe. De lagde begge et spetakkel i sted når det var riesenschnauzere på tv og så løp de videre igjen. Det er Freya som inviterer til leg, Callaway er litt mer forsiktig da hun synes Freya kan bli litt for voldsom ser det ut til.

Satser på at jeg får sove i natt i alle fall - dvs at Freya er rolig og ikke bråker hele natta som i går.

Skrevet

Da bruker vi det store stålburet eller utstillingsburet tenker jeg. Hun er jo så liten at hun faktisk kan løpe runder inni der hehe.

Så får vi se hvordan det går når det nærmer seg at de skal være hjemme alene sammen om jeg kjøper grinder da.

Skrevet

Min tispe er ikke helt ”god i hodet” hva gjelder hilsesituasjoner med fremmede hunder. Den ene gangen hun (dessverre) fikk anledning til å knøvle en liten valp på bare 11 uker, var intet unntak fra leveregelen ”man handler først – siden tenker man seg om”. Ingen sammenligning med din hund, for øvrig, bare så det er sagt. Min hund viste en særdeles overreaktiv adferd i det første møtet med valpen, jeg vet. Men vi lot ”det stå til”, fordi min hund ikke fysisk skadet valpen. Med litt kaldt hode, unnlot vi å blande oss opp i basketaket mellom hundene, og det hele gikk seg til, faktisk. Min hund hadde et behov for å posisjonere seg som den suverene (hun er en usikker stakkar som lar dette behovet gå utover de som er svakere enn seg selv). Basketaket varte bare noen få (riktignok nervepirrende) sekunder. Valpen var meget reservert etterpå, men min hund (som nå hadde fått litt selvtillitt) gjorde sitt aller beste for å gjøre det godt igjen. Hun viste meget tydelige signaler på gode miner til slett spill, og bygget valpen gradvis opp igjen ved å la den få bjeffe og styre med henne. Etter å ha fått befestet sin suverene posisjon, fikk hun altså en svært høy terskel overfor valpens barnslige påfunn.

Ikke nødvendigvis noe eksempel til etterfølgelse å la hunder treffes på denne måten, bare så det er sagt (jeg gjentar aldri dette frivillig!). Min tispe overreagerer mer enn hva sunt er, især med tanke på eventuelt svært veke valper. Denne valpen var imidlertid ganske stødig mentalt, og hadde en del gode erfaringer med i bagasjen allerede.

Men, det jeg ønsker å formidle, er at selv relativt usunne individer (som min tispe) likevel har en viss medfødt ”norm” innabords, tross alt. Siden din tispe høres mer normal ut enn min, så har du sannsynligvis ikke så veldig mye å frykte :lol:

Skrevet

Nei, jeg håper inderlig ikke noen følger eksemplet ditt, Belgerac.... du skriver det jo selv, men det er viktig å gjenta det, siden noen fremdeles mener at ENHVER hund "bør få ordne opp selv". Men hvalpen kan jo rett og slett LÆRE av én slik episode, særlig en litt mottagelig valp, at det ikke nytter å gi seg eller gå gjennom hele registeret sitt av signaler i møte med en annen hund (valp) - den kan selv bli en "buser" og en "knøvler" når den blir eldre.

Det viktige er at hvalpen klarer å FORSTÅ hvorfor den eventuelt blir satt på plass. En tispe som går på en valp for å "sette den på plass" (eller rettere sagt, at den voksne er så usikker at den synes den "må" vise at den har makta) uten at hvalpen har "gjort noe", det er kjipe greier å møte.

En voksen hund som iallfall lar hvalpen få sjansen til å forstå, og som gjør ting i "riktig" rekkefølge, det kan være gull verdt. Eldstehunden pleide, i møte med overfreidige hvalper som prøvde å strekke strikken for langt, å hente en gjenstand og legge seg ned med den. En valp "skjønner" dette med bytterespekt, derfor vil den tåle å bli satt på plass - vel å merke rettferdig - i en slik situasjon, kontra en situasjon hvor alt "galt" den har gjort er å VÆRE der eller RØRE SEG i nærheten av den voksne hunden.

Ekstra viktig er det i sosialiseringsperioden, frem til tremåneders++alderen cirka. "Ikke utsett den for negative opplevelser med andre hunder eller mennesker. Valpen er veldig lett påvirkelig på de sosiale områdene i denne perioden, så slike opplevelser kan sette varige spor i valpens minne." (http://www.renolen.no/birgit/valp/valp.htm).

Når det gjelder hvor "naturlig" det er at alle hunder "skal" like hvalper eller kunne hanskes "riktig" med dem, så står dette å lese i en omtale av "Etologiboken" til Ingrid Tapper (svensk):

"Sosiale hundedyr har et innebygd hjelpersystem. Det innebærer at tidligere unger som har blitt voksne, hjelper til med og tar ansvar for en stor del av oppfostringen av valpene. Det er hjelperne som tar hjem mat og spyr den opp, og det er særlig de som lærer ungene å jakte.

Studier av frittlevende tamhunder i USA og pariahunder i India viser et noe annet mønster. Disse hundene danner ikke større flokker. Ofte lever de alene, iblant i par med en av likt eller ulikt kjønn. En sjelden gang er de tre, og da alltid en mor med halvvoksne unger."

Skrevet

Jeg tror det går over etter hvert. Det gjorde det hvertfall med min tispe å min søsters lille valp. Men det du må passe på er å kose med hvalpen å den andre hunden like mye. Viss du bare koser med hvalpen eller mer med den kan det føre til sjalusi. Og vær ekstra obs hvis den eldre hunden har mest kontakt å best forhold til deg. Det hadde min hund til meg å hun blei ekstra sjalu når jeg koste med hvalpen. Men nå går det helt fint;) hvalpen er blitt stor å de er de beste lekekamerater:)

Skrevet

Oppdatering: nå har jo nurket vært her i snart en uke og nå leker hundene flott sammen. Hun får ikke sove inntil henne ennå men det nærmer seg også der - så her er alt nå bare fryd og gammen :innocent:

Skrevet

Jeg trakk et lettelsens sukk på søndag ja når vi skjønte hvilken retning det bar. Nå har de funnet sin måte å leke på: Freya bøyer seg ned og snur hodet bort og dytter på Callaway med nakken. Callaway på sin side henger seg fast i skjegget til Freya. Sånn holder de på til de får en raptus og må løpe litt, den ene i hælene på den andre og så bytter de hehe.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...