Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjalu?


xxx12345

Recommended Posts

Skrevet

Oppdatering: nå har de vært løse sammen i en halvtime - og LEKT! Ok, ikke lekt hele tiden men ganske mye. Freya har jevnlig blitt foret med godbiter og ros under hele seansen. Hun er fortsatt litt avventende men begynner å tø opp :lol:

Skrevet

Ja, nå har de vært løse sammen her i en og en halv time uten problem. Så leker de litt, så sover de en skvett, så utforsker Callaway verden mens Freya ligger og følger med. Når Callaway finner noe som må snuses litt ekstra på så må Freya også komme og snuse litt også.

Alt dette etter at Freya fikk rast ifra seg på golfbanen og litt kvalitetstid med mor samt at de fikk anledning til å hilse litt skikkelig gjennom gitteret på buret uten fare. Nå er jeg glad :lol:

Skrevet

Godt det har bedret seg :lol:

Det er ikke alltid morsomt å introdusere valp for et "enebarn", det merket jeg veldig godt med Orry. Først nå, tre måneder etter at Norma kom i hus, godtar Orry at hun ligger inntil han i noen minutter av gangen.

Til å begynne var det knurring hele tiden, og det var en del å jobb å holde dem adskilt.

Han er fortsatt ikke glad i henne, men det går sakte, men sikkert, framover :lol:

Skrevet

Bra det går bedre. Ting kan ta tid, og ja - det går seg gjerne til. Men det jeg husker fra gamlerasen, der de voksne hundene ikke var særlig tålmodige med hvalper - de var litt strenge, er at det ble en evig runddans: De voksne hundene behandlet ny valp slik de selv var blitt oppfostret som små av de eldre hundene sjøl...

Nå har jeg det motsatt: Siden eldstehunden var så fabelaktig mot minsten da han var valp, så ser jeg at han - neste litt "out of character" - oppfører seg på nøyaktig samme måte mot hvalper vi kjenner godt; han er uendelig snill, tålmodig og oppdragende. Det er utrolig kjekt og fint å se på, og litt rørende også.

Så det er jo den der gode gamle "slik hvalper blir behandlet selv, blir de mot hvalper selv når de blir voksne". DERFOR lar jeg det ikke bare stå til, før jeg ser at de første dagenes eventuelle innkjøringsproblemer løser seg litt - slik det har skjedd hos dere nå, høres det ut som.

Jeg tror det med tid er lurt. Som det at de kan få se hverandre litt an, gjennom en grind for eksempel.

Skrevet

Siden kl halv fem i ettermiddag i ettermiddag har dyrene vært løse sammen og det har stort sett gått knirkefritt.Var en liten episode når Callaway kom for nærme når Freya sov men hun sa ikke like hardt ifra som tidligere og det gikk fort over.

Freya fotfølger Callaway, og Callaway følger etter Freya om det er hun som finner på noe. De lagde begge et spetakkel i sted når det var riesenschnauzere på tv og så løp de videre igjen. Det er Freya som inviterer til leg, Callaway er litt mer forsiktig da hun synes Freya kan bli litt for voldsom ser det ut til.

Satser på at jeg får sove i natt i alle fall - dvs at Freya er rolig og ikke bråker hele natta som i går.

Skrevet

Da bruker vi det store stålburet eller utstillingsburet tenker jeg. Hun er jo så liten at hun faktisk kan løpe runder inni der hehe.

Så får vi se hvordan det går når det nærmer seg at de skal være hjemme alene sammen om jeg kjøper grinder da.

Skrevet

Min tispe er ikke helt ”god i hodet” hva gjelder hilsesituasjoner med fremmede hunder. Den ene gangen hun (dessverre) fikk anledning til å knøvle en liten valp på bare 11 uker, var intet unntak fra leveregelen ”man handler først – siden tenker man seg om”. Ingen sammenligning med din hund, for øvrig, bare så det er sagt. Min hund viste en særdeles overreaktiv adferd i det første møtet med valpen, jeg vet. Men vi lot ”det stå til”, fordi min hund ikke fysisk skadet valpen. Med litt kaldt hode, unnlot vi å blande oss opp i basketaket mellom hundene, og det hele gikk seg til, faktisk. Min hund hadde et behov for å posisjonere seg som den suverene (hun er en usikker stakkar som lar dette behovet gå utover de som er svakere enn seg selv). Basketaket varte bare noen få (riktignok nervepirrende) sekunder. Valpen var meget reservert etterpå, men min hund (som nå hadde fått litt selvtillitt) gjorde sitt aller beste for å gjøre det godt igjen. Hun viste meget tydelige signaler på gode miner til slett spill, og bygget valpen gradvis opp igjen ved å la den få bjeffe og styre med henne. Etter å ha fått befestet sin suverene posisjon, fikk hun altså en svært høy terskel overfor valpens barnslige påfunn.

Ikke nødvendigvis noe eksempel til etterfølgelse å la hunder treffes på denne måten, bare så det er sagt (jeg gjentar aldri dette frivillig!). Min tispe overreagerer mer enn hva sunt er, især med tanke på eventuelt svært veke valper. Denne valpen var imidlertid ganske stødig mentalt, og hadde en del gode erfaringer med i bagasjen allerede.

Men, det jeg ønsker å formidle, er at selv relativt usunne individer (som min tispe) likevel har en viss medfødt ”norm” innabords, tross alt. Siden din tispe høres mer normal ut enn min, så har du sannsynligvis ikke så veldig mye å frykte :lol:

Skrevet

Nei, jeg håper inderlig ikke noen følger eksemplet ditt, Belgerac.... du skriver det jo selv, men det er viktig å gjenta det, siden noen fremdeles mener at ENHVER hund "bør få ordne opp selv". Men hvalpen kan jo rett og slett LÆRE av én slik episode, særlig en litt mottagelig valp, at det ikke nytter å gi seg eller gå gjennom hele registeret sitt av signaler i møte med en annen hund (valp) - den kan selv bli en "buser" og en "knøvler" når den blir eldre.

Det viktige er at hvalpen klarer å FORSTÅ hvorfor den eventuelt blir satt på plass. En tispe som går på en valp for å "sette den på plass" (eller rettere sagt, at den voksne er så usikker at den synes den "må" vise at den har makta) uten at hvalpen har "gjort noe", det er kjipe greier å møte.

En voksen hund som iallfall lar hvalpen få sjansen til å forstå, og som gjør ting i "riktig" rekkefølge, det kan være gull verdt. Eldstehunden pleide, i møte med overfreidige hvalper som prøvde å strekke strikken for langt, å hente en gjenstand og legge seg ned med den. En valp "skjønner" dette med bytterespekt, derfor vil den tåle å bli satt på plass - vel å merke rettferdig - i en slik situasjon, kontra en situasjon hvor alt "galt" den har gjort er å VÆRE der eller RØRE SEG i nærheten av den voksne hunden.

Ekstra viktig er det i sosialiseringsperioden, frem til tremåneders++alderen cirka. "Ikke utsett den for negative opplevelser med andre hunder eller mennesker. Valpen er veldig lett påvirkelig på de sosiale områdene i denne perioden, så slike opplevelser kan sette varige spor i valpens minne." (http://www.renolen.no/birgit/valp/valp.htm).

Når det gjelder hvor "naturlig" det er at alle hunder "skal" like hvalper eller kunne hanskes "riktig" med dem, så står dette å lese i en omtale av "Etologiboken" til Ingrid Tapper (svensk):

"Sosiale hundedyr har et innebygd hjelpersystem. Det innebærer at tidligere unger som har blitt voksne, hjelper til med og tar ansvar for en stor del av oppfostringen av valpene. Det er hjelperne som tar hjem mat og spyr den opp, og det er særlig de som lærer ungene å jakte.

Studier av frittlevende tamhunder i USA og pariahunder i India viser et noe annet mønster. Disse hundene danner ikke større flokker. Ofte lever de alene, iblant i par med en av likt eller ulikt kjønn. En sjelden gang er de tre, og da alltid en mor med halvvoksne unger."

Skrevet

Jeg tror det går over etter hvert. Det gjorde det hvertfall med min tispe å min søsters lille valp. Men det du må passe på er å kose med hvalpen å den andre hunden like mye. Viss du bare koser med hvalpen eller mer med den kan det føre til sjalusi. Og vær ekstra obs hvis den eldre hunden har mest kontakt å best forhold til deg. Det hadde min hund til meg å hun blei ekstra sjalu når jeg koste med hvalpen. Men nå går det helt fint;) hvalpen er blitt stor å de er de beste lekekamerater:)

Skrevet

Oppdatering: nå har jo nurket vært her i snart en uke og nå leker hundene flott sammen. Hun får ikke sove inntil henne ennå men det nærmer seg også der - så her er alt nå bare fryd og gammen :innocent:

Skrevet

Jeg trakk et lettelsens sukk på søndag ja når vi skjønte hvilken retning det bar. Nå har de funnet sin måte å leke på: Freya bøyer seg ned og snur hodet bort og dytter på Callaway med nakken. Callaway på sin side henger seg fast i skjegget til Freya. Sånn holder de på til de får en raptus og må løpe litt, den ene i hælene på den andre og så bytter de hehe.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...