Gå til innhold
Hundesonen.no

Sjalu?


xxx12345

Recommended Posts

Ja, nå har de vært løse sammen her i en og en halv time uten problem. Så leker de litt, så sover de en skvett, så utforsker Callaway verden mens Freya ligger og følger med. Når Callaway finner noe som må snuses litt ekstra på så må Freya også komme og snuse litt også.

Alt dette etter at Freya fikk rast ifra seg på golfbanen og litt kvalitetstid med mor samt at de fikk anledning til å hilse litt skikkelig gjennom gitteret på buret uten fare. Nå er jeg glad :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt det har bedret seg :lol:

Det er ikke alltid morsomt å introdusere valp for et "enebarn", det merket jeg veldig godt med Orry. Først nå, tre måneder etter at Norma kom i hus, godtar Orry at hun ligger inntil han i noen minutter av gangen.

Til å begynne var det knurring hele tiden, og det var en del å jobb å holde dem adskilt.

Han er fortsatt ikke glad i henne, men det går sakte, men sikkert, framover :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra det går bedre. Ting kan ta tid, og ja - det går seg gjerne til. Men det jeg husker fra gamlerasen, der de voksne hundene ikke var særlig tålmodige med hvalper - de var litt strenge, er at det ble en evig runddans: De voksne hundene behandlet ny valp slik de selv var blitt oppfostret som små av de eldre hundene sjøl...

Nå har jeg det motsatt: Siden eldstehunden var så fabelaktig mot minsten da han var valp, så ser jeg at han - neste litt "out of character" - oppfører seg på nøyaktig samme måte mot hvalper vi kjenner godt; han er uendelig snill, tålmodig og oppdragende. Det er utrolig kjekt og fint å se på, og litt rørende også.

Så det er jo den der gode gamle "slik hvalper blir behandlet selv, blir de mot hvalper selv når de blir voksne". DERFOR lar jeg det ikke bare stå til, før jeg ser at de første dagenes eventuelle innkjøringsproblemer løser seg litt - slik det har skjedd hos dere nå, høres det ut som.

Jeg tror det med tid er lurt. Som det at de kan få se hverandre litt an, gjennom en grind for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden kl halv fem i ettermiddag i ettermiddag har dyrene vært løse sammen og det har stort sett gått knirkefritt.Var en liten episode når Callaway kom for nærme når Freya sov men hun sa ikke like hardt ifra som tidligere og det gikk fort over.

Freya fotfølger Callaway, og Callaway følger etter Freya om det er hun som finner på noe. De lagde begge et spetakkel i sted når det var riesenschnauzere på tv og så løp de videre igjen. Det er Freya som inviterer til leg, Callaway er litt mer forsiktig da hun synes Freya kan bli litt for voldsom ser det ut til.

Satser på at jeg får sove i natt i alle fall - dvs at Freya er rolig og ikke bråker hele natta som i går.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min tispe er ikke helt ”god i hodet” hva gjelder hilsesituasjoner med fremmede hunder. Den ene gangen hun (dessverre) fikk anledning til å knøvle en liten valp på bare 11 uker, var intet unntak fra leveregelen ”man handler først – siden tenker man seg om”. Ingen sammenligning med din hund, for øvrig, bare så det er sagt. Min hund viste en særdeles overreaktiv adferd i det første møtet med valpen, jeg vet. Men vi lot ”det stå til”, fordi min hund ikke fysisk skadet valpen. Med litt kaldt hode, unnlot vi å blande oss opp i basketaket mellom hundene, og det hele gikk seg til, faktisk. Min hund hadde et behov for å posisjonere seg som den suverene (hun er en usikker stakkar som lar dette behovet gå utover de som er svakere enn seg selv). Basketaket varte bare noen få (riktignok nervepirrende) sekunder. Valpen var meget reservert etterpå, men min hund (som nå hadde fått litt selvtillitt) gjorde sitt aller beste for å gjøre det godt igjen. Hun viste meget tydelige signaler på gode miner til slett spill, og bygget valpen gradvis opp igjen ved å la den få bjeffe og styre med henne. Etter å ha fått befestet sin suverene posisjon, fikk hun altså en svært høy terskel overfor valpens barnslige påfunn.

Ikke nødvendigvis noe eksempel til etterfølgelse å la hunder treffes på denne måten, bare så det er sagt (jeg gjentar aldri dette frivillig!). Min tispe overreagerer mer enn hva sunt er, især med tanke på eventuelt svært veke valper. Denne valpen var imidlertid ganske stødig mentalt, og hadde en del gode erfaringer med i bagasjen allerede.

Men, det jeg ønsker å formidle, er at selv relativt usunne individer (som min tispe) likevel har en viss medfødt ”norm” innabords, tross alt. Siden din tispe høres mer normal ut enn min, så har du sannsynligvis ikke så veldig mye å frykte :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg håper inderlig ikke noen følger eksemplet ditt, Belgerac.... du skriver det jo selv, men det er viktig å gjenta det, siden noen fremdeles mener at ENHVER hund "bør få ordne opp selv". Men hvalpen kan jo rett og slett LÆRE av én slik episode, særlig en litt mottagelig valp, at det ikke nytter å gi seg eller gå gjennom hele registeret sitt av signaler i møte med en annen hund (valp) - den kan selv bli en "buser" og en "knøvler" når den blir eldre.

Det viktige er at hvalpen klarer å FORSTÅ hvorfor den eventuelt blir satt på plass. En tispe som går på en valp for å "sette den på plass" (eller rettere sagt, at den voksne er så usikker at den synes den "må" vise at den har makta) uten at hvalpen har "gjort noe", det er kjipe greier å møte.

En voksen hund som iallfall lar hvalpen få sjansen til å forstå, og som gjør ting i "riktig" rekkefølge, det kan være gull verdt. Eldstehunden pleide, i møte med overfreidige hvalper som prøvde å strekke strikken for langt, å hente en gjenstand og legge seg ned med den. En valp "skjønner" dette med bytterespekt, derfor vil den tåle å bli satt på plass - vel å merke rettferdig - i en slik situasjon, kontra en situasjon hvor alt "galt" den har gjort er å VÆRE der eller RØRE SEG i nærheten av den voksne hunden.

Ekstra viktig er det i sosialiseringsperioden, frem til tremåneders++alderen cirka. "Ikke utsett den for negative opplevelser med andre hunder eller mennesker. Valpen er veldig lett påvirkelig på de sosiale områdene i denne perioden, så slike opplevelser kan sette varige spor i valpens minne." (http://www.renolen.no/birgit/valp/valp.htm).

Når det gjelder hvor "naturlig" det er at alle hunder "skal" like hvalper eller kunne hanskes "riktig" med dem, så står dette å lese i en omtale av "Etologiboken" til Ingrid Tapper (svensk):

"Sosiale hundedyr har et innebygd hjelpersystem. Det innebærer at tidligere unger som har blitt voksne, hjelper til med og tar ansvar for en stor del av oppfostringen av valpene. Det er hjelperne som tar hjem mat og spyr den opp, og det er særlig de som lærer ungene å jakte.

Studier av frittlevende tamhunder i USA og pariahunder i India viser et noe annet mønster. Disse hundene danner ikke større flokker. Ofte lever de alene, iblant i par med en av likt eller ulikt kjønn. En sjelden gang er de tre, og da alltid en mor med halvvoksne unger."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det går over etter hvert. Det gjorde det hvertfall med min tispe å min søsters lille valp. Men det du må passe på er å kose med hvalpen å den andre hunden like mye. Viss du bare koser med hvalpen eller mer med den kan det føre til sjalusi. Og vær ekstra obs hvis den eldre hunden har mest kontakt å best forhold til deg. Det hadde min hund til meg å hun blei ekstra sjalu når jeg koste med hvalpen. Men nå går det helt fint;) hvalpen er blitt stor å de er de beste lekekamerater:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trakk et lettelsens sukk på søndag ja når vi skjønte hvilken retning det bar. Nå har de funnet sin måte å leke på: Freya bøyer seg ned og snur hodet bort og dytter på Callaway med nakken. Callaway på sin side henger seg fast i skjegget til Freya. Sånn holder de på til de får en raptus og må løpe litt, den ene i hælene på den andre og så bytter de hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...