Stoler dere 100% på hunden ?

[Moondance]

Det er en forskjell på å stole 100% på noen og å vite med 100% sikkerhet hva de vil gjøre. De første er ett valg du selv tar, det andre er en umulighet.

Man kan ikke vite 100% sikkert at ikke gulvet under barnesenga kollapser en natt, men risikoen er så liten at de færreste bekymrer seg over scenarioet.

Hopper du i fallskjerm stoler du 100% på fallskjermen din, men du kan jo ikke vite 100% sikkert at den vil utløse seg slik den skal. Så blir det å vurdere om gleden ved å hoppe veier opp for risikoen for å dø.

Her kommer hunden inn. Hvor stor glede har barna av å være alene med den og hva er risikoen? I tillegg kommer det inn en annen faktor, hva er alternativet? Om alternativet er at barna finner frem pappas hagle fremstår plutselig ganske mye som trygt.

Jeg tror alle synes det er fælt å lese om hunder som dreper små barn, men jeg synes som sagt at risikoen her blir overdrevet. Etter å ha observert hund og barn sammen en liten stund og de har vist gode takter sammen så anser jeg risikoen som svært liten. Ikke så liten som risikoen for at gulvet kollapser, men liten nok til at mange hverdagslige ting er langt farligere og at gleden barna har sammen med hunden er verd faren for skade.

Noen her snakker om å "beskytte" barna i bilen. Det er jo en illusjon. Bare det å sette dem i bilen er jo å utsette dem for fare. Forøvrig ganske så frekt å insinuere at barn som dør i trafikken har foreldre som ikke beskytter dem.

[Bastian...]

Nei aldri 100%. Ellers er det er helt avhengig situasjonen.

I noen situasjoner stoler jeg nærmest 99% på han. Hunder er jo ikke totalt uforutsigbare hvis man kjenner dem godt og kan lese dem. Men poenget er jo at man må være der for å faktisk kunne se og lese situasjonen.

Jeg stoler ikke på barn, jeg stoler ikke på at de ikke setter hunden min i en situasjon som blir altfor vanskelig for han å takle.

Ett annet stort problem er hvis de plager han eller er ekle, og jeg ikke vet om det fordi jeg ikke er der (eller andre voksne) så kan jeg heller ikke være sikker på hans fremtidige reaksjoner ifht barn pga dårlig erfaringer.

På annen side så hadde jeg nok turt å gå på do (i rommet rett ved siden av) hvis jeg så at Bastian lå og sov i kurven sin, og nevøen min som jeg kjenner godt sitter i sofaen og stirrer dypt interessert i tv'en. Litt skjønn kan man bruke.

Men hovedregel er alltid barn ikke alene med hund!

[MariaN]

JEG stoler på hunden min sammen med meg, men jeg stoler ikke på han alene med feks barn.

Han er unghund og leken, en heftig lek med barn kan fort komme ut av kontroll. Ikke fordi han kan bite eller drepe, men han kan blir hardbar.

[helle]

Det gjør hun ikke, men hun er heller ikke overstrømmende mot mennesker hun ikke kjenner. Den situasjonen det var snakk om her var en unge som helt ut av det blå kastet seg mot henne og ropte (hun var ca 5 cm unna snuten hennes). Bikkja satt da rolig på fanget mitt på en utstilling og satt og kikket på folk og hunder osv utenfor teltet. Hun trakk seg så langt unna som hun bare kunne komme (noe begrenset siden hun satt på fanget mitt) og kom med ett bjeff for å si fra at dette synes hun ikke var ok. Helt akseptabel oppførsel slik situasjonen var synes jeg. Hun viste ingen som helst tegn til å prøve å gå mot jenta.

Da er du jammen lettskremt - eller uttaler deg om ting du ikke vet noe om. Jeg snakker om min hund - ikke din sønns bichon. Jeg kjenner bikkjami jeg, det gjør ikke du. Du kan jo ta deg en tur og hilse på bikkja så kan du uttale deg om hvorvidt jeg skulle hatt hund eller ikke. Jeg har en hund som trekker seg unna så langt det går heller ennå gå inn i en situasjon, ikke en ilter gneldrebikkje som tror hun er tøffere enn hele verden selv om det er en dvergschnauzer.

For orden skyld: ja, en liten hund kan selvfølgelig forårsake skader.

jeg er enig med deg her altså.. Enkelte er veldig flink til å tolke innlegg på mest mulig negativ måte..

Det er ok for en hund å si ifra at nok er nok, og det er vi som eiere som skal passe på at hunden slipper å komme i en situasjon som den ikke liker. Selvsagt, i noen tilfeller er det vanskelig..

Min farfar, på vel over 100 kg, falt en gang nesten oppå Milli, hun ble livredd og bjeffet mot han.. Truende eller aggressiv adferd?? Nei.. Men det tok noen besøk før hun var trygg på han igjen.. Særlig stor skade kunne hun ikke gjort på han uansett, han kunne kanskje fått noen sår på leggen, men ikke noe alvorlig, så jeg lot henne bare styre det selv.. Ikke EN gang løftet hun på leppa, ikke en gang viste hun aggressiv adferd, men hun var redd og om han kom brått på bjeffet hun skarpt og løp vekk.. Nå er de heldigvis venner igjen.. ^_^

Når det er sakt, så stoler jeg så mye på hunden min som man kan stole på hunder. Ikke 100%, akkurat som at man ikke kan stole 100% på en liten unge.

[Peers]

Nei, jeg stoler ikke 100 % på mine hunder, rett og slett fordi de er nettopp hunder. De er rovdyr med drifter i større eller mindre grad. På den annen side stoler jeg ikke 100 % på mennesker heller...

Orry er en veldig snill og grei kar han, men han liker ikke ivrige barn (han hadde noen veldig negative opplevelser med barn som valp, og vi har ikke hatt barn å "trene" med i ettertid). Han har aldri gjort noen noe, men det er antakelig fordi jeg hele tiden har passet på. Hva han hadde gjort hvis han ble alene med påtrengende og overivrige "MÅ klappe hunden"-barn, det aner jeg virkelig ikke. Jeg håper at ingenting hadde skjedd, men jeg VET ikke. Han har aldri hatt muligheten til å være i en presset situasjon, og jeg er faktisk ikke villig til å ta sjansen på det heller... Man leker ikke med ilden, som det så fint heter.

[Guest 2ne]

Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt her av holdningen - nei, man kan ikke stole på hunder. Man kan ikke stole på barn heller. Det betyr IKKE - og jeg understreker IKKE - at barn ikke skal få kjenne gleden av å ha hund, leke "fetch" med hund, få lov å stelle hund. Det betyr ikke så mye mer enn at man faktisk ER der sammen med barnet og hunden når de er sammen.

Å sammenligne med bilkjøring og gulv som kollapser og fallskjermer som ikke åpner seg er ikke helt reelt. Man TAR forhåndsregler når man setter seg i en bil, man har godkjent bilsete og bruker godkjente bilseler og man følger trafikkregler. Gulv som kollapser - det skjer enda sjeldnere enn hunder som biter barn, selv om det muligens skjer oftere enn hunder som DREPER barn. Hopper man i fallskjerm, så veit man hva man risikerer, man sjekker at utstyret er i orden før man drar opp, og man har - fårhåpentligvis ihvertfall - ikke med seg en liten unge på sånt.

Jeg har hatt barn og hund sammen i 13 år nå, og har aldri vært i nærheten av å ha en ulykke - det værste som kan skje, er at barnet blir kløpet under lek. DET er en kalkulert risk. Å la barna leke hus alene med hundene før de er store nok til å forstå konsekvensen av å stikke tegnestifter i ørene på den, er i min bok rett og slett uansvarlig.

Det er forøvrig ikke BARNA som skjermes fra hunden her, det er HUNDEN som skjermes fra barna. Hunden er en hund, og har krav på litt mer respekt enn å bli brukt som lekekamerat og barnevakt for unger.

Jeg har selv overtatt en hund som ikke var overbegeistret for barn - hvorfor vites ikke, det var et halvt dusin av de i den familien han vokste opp i. Han fikk ALDRI være alene med ungene, fordi han kunne absolutt ikke stoles på. Jeg gikk ikke engang på do uten å ta med meg hunden, så liten tillit hadde jeg til akkurat han i akkurat sånne settinger. Mine barn hadde glede av denne hunden allikevel, nettopp fordi de aldri fikk oppleve at han ikke var til å stole på.

Begge mine hunder som har vært her fra de var valper, har vært svært glade i barn, barn betyr bare gøy og lek for dem, av samme grunn. De har aldri opplevd at barn får gjøre som de vil med dem - og det positive med det, er at mine barn heller aldri har opplevd at hunder må si fra selv.

Så, vær så vennlig å dropp den noe nedlatende "det er en kalkulert risk hvor gledene oppveier for blablabla"-holdninga, det skal ikke være en kalkulert risk å vokse opp med hund, det skal være GLEDE. Den voksne i husholdningen SKAL ta ansvar for barn og hund - ikke barnet, ikke hunden.

[akela]

Jeg og søsknene mine vokste opp i beste velgående vi, omgitt av hunder - og foreldre som lot oss være alene med dem, vil jeg nok tippe, selv om de var i samme hus. Men de samme foreldrene så an hundene veldig godt - den ene som viste litt usikkerhet i forhold til barn, ble omplassert tvert til et barnløst eldre ektepar, heller enn å ta en eneste sjanse. Og jeg var vel hundelufter for nabolagshunder fra jeg var bare 6-7 år, tror jeg, og fikk min første egne hund som jeg luftet daglig da jeg var ni år. Og det gikk fint, det også. Men det var "gamle dager" det, og kanskje man var hardere - eller rettere sagt: Fant mindre unnskyldninger for "dårlige" hunder?

I disse "gamle dagene" så rekrutterte vel Forsvarets Hundeskole enkelte hunder - de som var brukandes - blant andre folks "problemhunder", hannhunder som ble for mye for folk. Så man prøvde kanskje likevel å gi dem en sjanse. Men egentlig henger det litt på greip for meg at samme eier som har klart å "gjøre" hunden sin til en problemhund, kanskje ikke alltid er rette vedkommende til å trene den på rett kjøl igjen?

Det er det jeg mener med "sunt bondevett" - de som bruker hodet når de skaffer seg hund, oppdrar hund og har barn, de går det gjerne bra med, mens det er de som tar sjansene... som unnskylder den ene eller andre, ikke skjønner det de ser etc... som det kanskje går galt med?

Jeg stoler 100 prosent på mine hunder - i den forstand at jeg mener jeg vet svært så nøyaktig hvordan de reagerer i ulike situasjoner og vet hva de "kan" utsettes for. Og det er jo ikke alltid det samme for hver hund. Det er lite som er "uforutsigbart" ved noen av dem, dersom man bare følger med i timen - så er det ganske greit å lese dem. Det har noe med den mentale sammensetningen hos hunden, og der blir avl VELDIG viktig, men også det med rett hunderase til rett eier.

Det som stod om jakt og predasjon (les linken, se sitatene i en sammenheng), sier jo også at det har noe med hvordan den ENKELTE hund er sammensatt. Jeg har hatt hund med maks jaktlyst, som likevel var en hund i strålende balanse og som aldri hadde et problem i verden med hverken joggere, syklister eller noe - hunder som ikke "klarer" å se det uten at det er et problem, ville jeg satt et stort spørsmålstegn ved dersom det ellers var "selvsikre" hunder... de kan for meg fremstå ganske raskt som farlige. Jeg hadde vært litt bekymret for rottweilerrasen dersom dette regnes som "normalt"?

Ellers er det dette med å "si fra" og hvor mye som skal være "lov" som diskuteres. Der blir det igjen å se an den enkelte hund og forstå det man ser: En hund som sier fra mens den går unna, kan være en HELT annen hund enn en hund som sier fra mens den går unna... det har noe med MÅTEN, om hunden virker usikker og trengt opp mot et snarlig hjørne, eller om den bare er selvsikker og "oppgitt" (a la "hold opp'a") og ikke gidder. Og så har hunder SVÆRT ulik bitehemning: Noen bruker aldri tenna, andre snapper, andre glefser... og der handler det igjen om å se an hunden.

[torunns]

Jeg syns sammenligningen med fallskjermhoppere var glimrende. En fallskjermhopper skal alltid sjekke og pakke sin egen skjerm. så sant utstyret er i orden og mennesket som skal hoppe vurderer vær, vind og høyde riktig så er det å hoppe i fallskjerm svært lite risikabelt. Det samme gjelder dykking. Dødsfall skyldes i 99% av tilfellene dumme menneskelige feil, hovedsaklig manglende utstyr, feil behandling av utstyr og feil vurdering av omgivelsene.

De fleste ulykker som involverer barn og hund og som forårsaker alvorlige skader eller død skyldes også ren og skjær uforsiktighet og slurv. Hunden min elsker heldigvis barn. Allikevel får han ikke være alene med de. Først og fremst skyldes dette at jeg vet hvor heftig han kan bli i lek, men også fordi barn ikke alltid skjønner hva de gjør. Jeg husker et barn som satt og sparket til min hund i det øyemed å få kontakt med sine egne foreldre. De voksne var for opptatt med deres samtale og det likte ikke barnet. Hunden min reiste seg opp og gikk å la seg i gangen. Jeg så hva som skjedde og fortalte foreldrene det, men de trodde ikke meg. Barnet var så snilt og glad i dyr??

Hunden min begynner å bli gammel og har enda til gode å bjeffe eller knurre mot noe mennesker. Jeg har altså liten grunn til å tro at han noensinne vil gjøre det og allikevel vil jeg være tilstede nå han er rundt barn. Alle hunder har en grense - jeg vet bare ikke riktig hvor min hunds grenser går. Men en grense har den og jeg har et sterkt ønske om å være tilstede hvis noen skulle tråkke over den.-

[Aussieglis]

Nei, jeg stoler ikke 100% på hunden. Hun er et dyr, har medfødte drifter og innstinkter som ikke jeg skjønner meg på som menneske, så det blir litt vanskelig..

Jeg stoler ikke på Emma og dyr som er mindre enn hun selv og av en annen art enn henne selv. Jeg veit hun kan "overreagere" i kontakt med katter, så små kattunger kunne kanskje blitt skremt av den sprø hundens oppførsel. Fugler og måser som hun elsker å jakte på når vi er hos foreldrene mine stoler jeg heller ikke på at hun ikke ville smakt på hvis hun noen gang hadde kommet seg bort til en av dem, derfor lar jeg ikke henne jakte på dem selv om man ser bikkja har det toppers..

Ikke stolte jeg på at Emma ikke kom til å spise den lille fuglebabyen vi fant i skogen heller, men det gikk veldig fint. Emma tok fuglebabyen igjen, sperret veien foran den slik at jeg kunne fange den også puttet vi den tilbake i skogen og håpte at mammaen fant den igjen.

Tja..

Men når det kommer til mennesker, så stoler jeg ganske godt på Emma. MEN når det gjelder barn, så får hun aldri være alene med dem. Barn er små, de vet ikke hva de skal og ikke skal. Emma er også lita, og tåler ikke å bli kravlet oppå eller dratt hardt i pelsen. Beina hennes er tynne og tåler ikke all verdens de heller. Og på toppen av det, så veit jeg at Emma har en tendens til å vokte på bein o.l, så slikt rydder jeg vekk, men det er mest for å fjerne eventuelle ting som kan BLI til noe på en måte.. Man trenger ikke "lokke" frem dårlig atferd som man veit kan forekomme tenker jeg. Emma har små men utrolig skarpe tenner og hun har sterke kjevemuskler, så hadde hun villet kunne hun nok gjort mye skade.. Heldigvis tror jeg neppe noe slikt noen gang vil skje, men det er sånt man skal ha i bakhodet når man har hund syns jeg.

Tror nok det finnes en del eiere av hunder som har bitt som tenker: "hvordan kunne det skje?" o.l, og ikke skjønner at bikkja si kunne gjort noe slikt... Det er jo egentlig ikke så rart at hunder kan komme til å bite, hvis vi mennesker ikke tenker på at det er dyr vi har sovende i senga(mitt dyr sover iallefall i senga ) sammen med oss om natta

[Siri]

Det som også kan være litt interessant å se på, er jo hvor forskjellig hundene reagerer på ulike "byttedyr"... Jeg får ta Babs igjen da, som et eksempel. Dersom vi kommer på fugler når vi er ute, så er de helt og totalt uinteressante for henne. De eksisterer nærmest ikke, selv om de skulle fly opp rett foran snuten hennes. Hun reagerer ikke overhodet. Men så har vi katter da... DE reagerer hun heftig på - så også ekorn som forsvinner opp i trær. Da nærmest klatrer hun etter. Elg kan hun også dra litt etter om hun får mulighet - men joggere og syklister som vi møter på når vi er på tur er helt uinteressante. De bryr man seg ikke om. Det man kan lure på er HVA nøyaktig er det som trigger jaktinstinktet i de ulike tilfellene og i andre tilfeller IKKE ?

[Moondance]

Så, vær så vennlig å dropp den noe nedlatende "det er en kalkulert risk hvor gledene oppveier for blablabla"-holdninga, det skal ikke være en kalkulert risk å vokse opp med hund, det skal være GLEDE. Den voksne i husholdningen SKAL ta ansvar for barn og hund - ikke barnet, ikke hunden.

Først, vi er helt enige i at de voksne skal ta ansvar for barn og hund. Det er soleklart og ikke noe vi trenger å diskutere. Dernest må jeg si at jeg virkelig ikke kan se hvordan holdningen min kan kalles nedlatende. Ingenting av hva jeg har skrevet har ment å være det.

Så:

Jeg vil aldri forsvare å la alle hunder være sammen med alle barn. For meg er det avgjørende at jeg får studere barn og hund litt før de kan være alene. Så kan jeg gradvis la de få større og større tillit dersom de viser seg modne nok. Jeg har da heller aldri gitt uttrykk for at alle små barn passer sammen med hunder og at alle hunder kan være sammen med små barn.

Du gjorde sikkert ett klokt valg med din hund og dine barn, men med min hund og mine barn følte jeg altså at de fikk enda mer glede ut av hunden fordi dem også fikk lov til å være alene med den. Alle de positive sidene overskygget den lille faren totalt og sammenlignet med andre farer anså jeg altså alenetid med hunden som liten.

[torunns]

Jeg vil aldri forsvare å la alle hunder være sammen med alle barn. For meg er det avgjørende at jeg får studere barn og hund litt før de kan være alene. Så kan jeg gradvis la de få større og større tillit dersom de viser seg modne nok. Jeg har da heller aldri gitt uttrykk for at alle små barn passer sammen med hunder og at alle hunder kan være sammen med små barn.

Jeg antar du snakker om barn som er noe større enn ettåringer her? Det var det som ble drept i England og den eneste som kunne forsvare ham var en fortvilet 7-åring, som naturligvis ikke hadde mye å stille opp med mot en hund av stor rase.

[Mud]

Vel, jeg husker meg selv som barn jeg og det er egentlig argument nok for meg.

Jeg har alltid vært i overkant opptatt av dyr og jeg ble grundig oppdratt av foreldrene mine om hvordan jeg skulle behandle de. Ikke plage hunden når den sover, ikke slå, ikke klype, ikke putte kattene i vasken, ikke bruke hunden som hest etc etc...

Allikevel minns jeg godt at jeg faktisk gjorde mye av de ulovlige tingene med en gang jeg fikk litt alenetid med de. Stakkars husets katt, hun ble stadig kledd ut i dukkeklær og bindt fast oppi dukkevognen, puttet i badekaret o.s.v. Husets hund fikk vel egentlig sjeldent sove i fred med en gang jeg var alene med henne og kjedet meg. Hun ble ridd på, mast på, fanget inn og kledd på med alt for trange klær etc. Hun fant seg jo i det stakkars liten, selv om hun neppe hadde det særlig trivelig.

Nei, jeg var ikke et særlig sjarmerende barn, men jeg tror ikke jeg var så unormal..

[MonicaT]

Jeg stoler 99% på min hund men vil aldri la henne være alene med barn uten tilsyn. ALDRI.

Det samme gjorde jeg aldri med gamlehunden som jeg stolte 100% på.

Selv om man stoler på hunden så vet man aldri hva barn kan finne på.

Veldig enig med innleggene til 2ne. Hunder skal være til glede, men det skal være på hundens og barnas premisser. Hunden skal få være i fred når den vil og barnet skal slippe å bli overfalt også.

Derfor bør det alltid være en voksen tilstede som kan se om ting ikke går over styr, både med hensyn til barnet og hunden.

[HanneJ]

Jeg stoler ikke på bikkja mi, jeg stoler på meg selv.

Skjer det noe, er det min feil.

Å stole 100 % på bikkja si er greit nok det, men å la den gjøre det den vil (siden den er så snill, og gjør aldri noe) anser jeg som å forlate ansvaret man har som hundeeier.

Så det handler ikke om hvor mye man stoler på hunden, men hvor ansvarlig du er som hundeeier. Selv får bikkja mi aldri være sammen med barn alene - har vært noen unntak med søskenbarnet mitt (på sju) når han tar med bikkja og spiller fotball. Søskenbarnet mitt vet hvordan han skal oppføre seg (og de to går som hånd i hanske - to energibunter som spiller fotball)

Dessuten har voksne/jeg vært i nærheten.

Man må jo bare innse at hundene har instinkter - og tenker ikke som oss (selv om vi noen ganger vil det)

Bikkja mi har funnet to små fugleunger. Alt han har gjort er å snuse på dem - ikke noe mer (den ene fugleungen begynte til og med å flakse og springe bortover, nok til å trigge instinkter)

Noen fugler bryr han seg ikke om, andre skal han jage.

Ser han elg/rev/hare trigges instinktene - så det er ikke bare størrelsen det går etter.

Katta her hjemme reagerer han ikke på - men det gjør han på katter ute. Derfor er det alltid en risiko for at han kan reagere på katta her hjemme også! Instinkter er instinkter!

En annen ting er jo at noen sier "det går greit, hunden er vant til unger" - så klart kan hunden oppføre seg eksemplarisk med ungen i huset/søskenbarn/naboungen, men det gjør ikke automatisk at hunden takler alle barn.

F.eks tok det en stund før bikkja mi ble vant til søskenbarnet mitt. Han signaliserte tydelig med språket at han ikke skjønte heeelt hva som foregikk (kikka litt på meg når søskenbarnet mitt står der ivrig og prøver å få ham til å springe etter ballen - noe han elsker).

Her var det jo en liten tass som var høylydt, full av energi og ville ha ham til å springe etter baller. Selv om det er kanskje det bikkja vil (ha en som bare kan leke med ham), så var det uvant. Han måtte lære seg at skrikinga og bråkinga ikke var noe, men betyr at det er morsomme ting på gang.

Den verste unnskyldinga jeg hører (og ja, jeg har hørt noen si det): Bikkja er liten, det gjør ikke noe om det skjer noe likevel!!

Liten eller stor hund; de kan lage store skader.

[Mari]

Jeg tror at "jeg stoler 100% på hunden min"-mentaliteten er mye av grunnen til at barn blir bitt av hund.

Det er helt utenkelig for meg å skulle la min hund være sammen med et barn uten oppsyn. Tungvindt for de som har barn selv? Sikkert. Men det er nå litt av ansvaret når man velger å ha både hund og barn.

50% av alle hundebitt involverer barn, og 77% av ulykkene tilhører hunden offerets familie eller venner. De fleste skjer i hundens eget hjem.

( http://www.utoronto.ca/kids/dogbite.htm og http://www.dogbitelaw.com/PAGES/statistics.html ) Jeg synes disse statistikkene sier noe jeg. Ikke om hunder i seg selv, men om menneskers oppfatning om at de er så snille og greie og aldri vil gjøre en flue fortred. De som jobber med forebygging av hundebitt sier alle det samme. Barn og hund skal aldri være alene sammen. Barn skal lære å oppføre seg sammen hunder, og mennesker skal respektere at hunder er dyr med alt det innebærer.

De er rovdyr, noe som betyr at alle hunder har predatoratferd i en eller annen grad. Har en hund tenner kan den finne på å bite, og det skal man som hundeeier være klar over.

Det er klart det er en risiko i alt vi gjør. Sjansen for at en hund biter og dreper et menneske er forsvinnende liten. Ballonger og tøfler (!) dreper flere mennesker enn hunder gjør. Men alikevel er risikoen der, og det er vel som regel menneskers svikt når en hund går så langt som å bite?

Så lenge vi har hunder i samfunnet vil de bite, det er et uomtvistelig fakta. Det er nå alikevel vårt ansvar å minimere risikoen så langt vi kan.

For meg betyr det at jeg skal kjenne min hund på godt og vondt, se an reaksjoner på påvirkninger som stress og press. Og forsøke å aldri sette ham i situasjoner jeg ikke er sikker på at han håndterer.

Så nei, jeg stoler ikke på hunden min 100%. Og selv om vi er hundevante og mer enn gjennomsnittlig interessert i hund her inne, gir det oss ingen unnskyldning til å slappe av totalt. Heller det motsatte i min mening.

[dualknot]

Om du klarer å følge barna dine hele tida frem til de er 7 år uten å sette både hund og barn i bur må jeg bare ta av meg hatten. Og siden man aldri kan stole 100% på noen ting, da går jeg utifra at du holdt barna vekke fra skole og barnehage?

Og hva gjør man en lørdagsmorgen egentlig? Når barna står opp 6.30 for å se på tegnefilmer, skal man virkelig stå opp bare for å passe på at hunden ikke dreper de små?

Jeg har desverre ikke svaret her, men jeg stoler ikke mer på hunden fordi jeg ikke har annet valg? Selv om jeg i enkelte tilfeller velger risikoen, så stoler jeg jo aldri 100% på hunden.

Som regel går det jo bra i 100 av 100 ganger, men går det bra 1000 av 1000 ganger? Det er jo det man må vurdere. Men problemet er ikke stort. Har man en hund man direkte er usikker på, så må man ta forholdsregler. Bur er en fin ting!

Jeg tror at "jeg stoler 100% på hunden min"-mentaliteten er mye av grunnen til at barn blir bitt av hund.

Det er helt utenkelig for meg å skulle la min hund være sammen med et barn uten oppsyn. Tungvindt for de som har barn selv? Sikkert. Men det er nå litt av ansvaret når man velger å ha både hund og barn.

50% av alle hundebitt involverer barn, og 77% av ulykkene tilhører hunden offerets familie eller venner. De fleste skjer i hundens eget hjem.

( http://www.utoronto.ca/kids/dogbite.htm og http://www.dogbitelaw.com/PAGES/statistics.html ) Jeg synes disse statistikkene sier noe jeg. Ikke om hunder i seg selv, men om menneskers oppfatning om at de er så snille og greie og aldri vil gjøre en flue fortred. De som jobber med forebygging av hundebitt sier alle det samme. Barn og hund skal aldri være alene sammen. Barn skal lære å oppføre seg sammen hunder, og mennesker skal respektere at hunder er dyr med alt det innebærer.

De er rovdyr, noe som betyr at alle hunder har predatoratferd i en eller annen grad. Har en hund tenner kan den finne på å bite, og det skal man som hundeeier være klar over.

Det er klart det er en risiko i alt vi gjør. Sjansen for at en hund biter og dreper et menneske er forsvinnende liten. Ballonger og tøfler (!) dreper flere mennesker enn hunder gjør. Men alikevel er risikoen der, og det er vel som regel menneskers svikt når en hund går så langt som å bite?

Så lenge vi har hunder i samfunnet vil de bite, det er et uomtvistelig fakta. Det er nå alikevel vårt ansvar å minimere risikoen så langt vi kan.

For meg betyr det at jeg skal kjenne min hund på godt og vondt, se an reaksjoner på påvirkninger som stress og press. Og forsøke å aldri sette ham i situasjoner jeg ikke er sikker på at han håndterer.

Så nei, jeg stoler ikke på hunden min 100%. Og selv om vi er hundevante og mer enn gjennomsnittlig interessert i hund her inne, gir det oss ingen unnskyldning til å slappe av totalt. Heller det motsatte i min mening.

Flott! Enig med deg her, og hva kan man gjøre for å gjøre det beste ut av hundeholde sitt?

For min egen del, så har jeg valgt å pushe hunden min langt, for å provosere frem adferd som man ikke ser i det vanlige. Hvordan? Jo jeg velger å kjøre henne gjennom mentaltester slik som karaktertest, FA osv. Dette er verktøy som gir deg noen signaler under kontrollerte forhold. Alle som har "store og farlige" hunder bør gjøre dette. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg satt krav om at alle hunder burde vært igjennom slike tester. Helt umulig å gjennomføre i praksis selvfølgelig og mange hadde stolt blindt på resultatene, men likevel.

Først, vi er helt enige i at de voksne skal ta ansvar for barn og hund. Det er soleklart og ikke noe vi trenger å diskutere. Dernest må jeg si at jeg virkelig ikke kan se hvordan holdningen min kan kalles nedlatende. Ingenting av hva jeg har skrevet har ment å være det.

Så:

Jeg vil aldri forsvare å la alle hunder være sammen med alle barn. For meg er det avgjørende at jeg får studere barn og hund litt før de kan være alene. Så kan jeg gradvis la de få større og større tillit dersom de viser seg modne nok. Jeg har da heller aldri gitt uttrykk for at alle små barn passer sammen med hunder og at alle hunder kan være sammen med små barn.

Du gjorde sikkert ett klokt valg med din hund og dine barn, men med min hund og mine barn følte jeg altså at de fikk enda mer glede ut av hunden fordi dem også fikk lov til å være alene med den. Alle de positive sidene overskygget den lille faren totalt og sammenlignet med andre farer anså jeg altså alenetid med hunden som liten.

Og det valget respekterer jeg deg i, men da har du uansett kalkulert med en "risiko". Om det er galt eller ikke skal jeg ikke vurdere. Alle har vi tatt avgjørelser som i ettertid, eller under en kritisk lupe kan havne i kategorien. "hvis sånn og sånn, så hadde hunden kunnet oppført seg sånn og sånn" men man anser risikoen så liten at man velger å tro at det går bra.

I min verden rimelig uproblematisk, men man må ta ansvaret uansett.

*trippelpost, endret av mod. Charleen*

[Bastian...]

Et lite spørsmål på tampen her: Definisjon på barn?

I loven er man barn til man er 18 år.

(Det finnes ingen mellomstasjon lik ungdom)

Når er man gammel nok til å være alene med hunden?

Jeg fikk min første hund da jeg var 15år. Med andre ord egentlig et barn.

Jeg var nok gammel og moden nok til å være alene i et rom med hund , men i min mening burde ingen under 18 ha eneansvaret og eie et dyr. Det er vel en annen diskusjon.

Men hva med hund alene sammen 8 åring? 10 åring? 13?

[SusanneL]

Mentaltester, ja... Sånne kan man jo alltid stole på, eller?

Bare et bittelite eksempel jeg lo godt av her for et par uker siden.. Jeg har et par av de ytterst få MH-testede beardisene i Norge.

Tispen jeg nå forteller om "scoret" veldig lavt på jaktlyst - fikk 1'ere (dvs "startar inte", "nonchalerar fôremålet, alt. springer inte fram" på øvelsene som heter "förföjande" og "gripande").

Hun jakter (selvsagt) ikke etter verken joggere, syklister eller unger, er totalt ukent med begrepet å løpe etter noe som helst, er superlydig, myk, "verdensvant" og en utrolig enkel og grei hund på alle måter.

Like fullt opplevde jeg nå for ca 2 uker siden å ha henne løs på en camp.plass - og laaaangt der borte i det fjerne tuslet det et lite ekorn... Behøver jeg å fortelle hvilken fart denne lille damen fikk for å jage dette ekornet opp i nærmeste tre??

Så nei, jeg tror ikke det finnes den testen i verden som kan fortelle noen av oss hva som virkelig "bor" i hundene våre. De gjør de merkeligste ting - når vi minst venter det.

Så selvsagt kan man ikke stole 100% på NOEN hund - men man kan ta kalkulert risiko, man kan være tilstede og iakta, man kan ta sine forhåndsregler for at ting skal gå bra, og "parere" hvis det ser ut til å gå annerledes enn vi forventet.

Så med egne barn (hvis jeg hadde hatt noen) så skulle jeg heller velge å stole på BARNA enn hunden, selv om jeg nok ikke hadde stolt 100% på dem heller..

Men hvis DE vet hvordan de skal oppføre seg, øker man muligheten for at samholdet skal gå bra i hvertfall. Sammen med fremmende unger - ALDRI.

Men ja - hva er egentlig et barn?

Jeg fikk min første hund når jeg var 14, og var da ganske mye alene samme med han, liksom...

Susanne

[torunns]

Når er man gammel nok til å være alene med hunden?

Også i Sør Korea diskuterer man innførsel av en hundelov. Et av punktene som diskuteres er et forbud mot at barn under 14 år lufter hund alene. Det syns jeg er en fornuftig grense utendørs. Innendørs syns jeg man skal se an hvor hundevandt barna er og fysisk størrelse på hunden. Barnet må være i stand til å ha en slags fysisk kontroll på hunden. I mitt tilfelle vil jeg si 10-12 år.

[akela]

Mentaltester sier noe om hvordan hunder er skrudd sammen - og jeg ville vært mer opptatt av å se om hunden var stabil, trygg og avreagerte bra, enn på selve jakt- og byttedriften som måles der. Så om en bearded collie jager et ekorn... so what? De skal da ikke være "selvdøde" heller. Men kanskje denne hunden ellers er en myk og litt passiv sjel, som ikke har initiativet til å dra igang så mye ting - men som lot seg friste av et ekorn? For jaktlysten kan ligge der, men hvis iniativ og pågangsmot er litt lavt - slik det høres ut på din beskrivelse - så lar den kanskje bare være å BRUKE det. Jeg har hatt en slik hund selv en gang, den hadde lysten - men ikke pågangsmotet, rett og slett.

Jeg har hatt hunder som har spist lemen levende ute (fang, kast opp i luften, svelg, ikke tygg), som likevel gikk sammen med MINE smådyr innendørs - inklusive rotter! - fordi de var stødige i hodet og klarte å forholde seg til denslags forskjeller. Det har mindre med jaktlyst enn med evnen til å "koble om".

Jeg har ikke katt selv, men minstemann her - verdens cooleste i hodet sitt, og meget lydhør - går greit sammen med katter når vi treffer dem inne hos folk. En jeg kjenner har flere hunder av samme rase, som har solid jaktinstinkt også på hårvilt. Der går mesteparten av slekten greit med husets katter, som de er vokst opp med - men én er nokså hissig, også inne, uansett om den vokste opp med samme katt. Og gjett hva... samme hund er heller ikke helt trygg i forhold til de minste miniatyrhundene heller. Hos den er det "noe" jeg ikke liker, og som jeg tror må ha en sammenheng.

Jeg har også hatt en hund av gjeterrase som har skåret skyhøyt på jakt- og gripende på FA/MH etc, og som er null interessert i joggere, syklister etc. Nevnte rottweilertispe var forøvrig solid skåret på tilsvarende prøver, men viser i mine øyne en "lite sunn" jaktatferd i hverdagen - nok til at jeg ville vært betenkt.

Når det gjelder dette med barn og alder, så tror jeg en gitt alder vil være relativt meningsløs. Det må heller være etter evne. Ellers burde man jo heller ikke slippe barn ut på en hesterygg heller, teknisk sett - men hva da med de små superdrevne, som håndterer både bikkjer og hester bedre enn mange voksne? Det tyter av dyktige 10-11 åringer rundt om. Spørsmålet er bare hva som skjer i en krisesituasjon - som hvis andres hunder angriper hunden som barnet er ute med. Men der har jeg jo sett voksne eiere "klappe sammen" og ikke tørre å gjøre noenting heller. Jeg hadde bedre kontroll på min første hund, som jeg fikk som niåring, enn faren min hadde... han var for snill han. Da jeg var 14, fikk jeg hund nummer to - som var dobbelt så stor, og som jeg hadde fullt eneansvar for. Samtidig er det mange barn som ikke er i stand til å ta ordentlig ansvar - kanskje de som vokser opp og blir til like "udugelige" voksne eiere også? For dem finnes også...

Skulle 11-12-åringer få lov til å være med i juniorhandling, men ikke lufte familiens hund?

[Margrete]

Skulle 11-12-åringer få lov til å være med i juniorhandling, men ikke lufte familiens hund?

Regner da med at dette er overvåket av sunne voksne med litt oversikt?

[torunns]

Skulle 11-12-åringer få lov til å være med i juniorhandling, men ikke lufte familiens hund?

Jeg syns det er stor forskjell på organisert trening og daglig lufting og selv om et barn har kontroll på egen hund så er det ikke sikkert at barnet takler situasjonen hvis det kommer en annen hund som blander seg inn. Her tenker jeg ikke en gang på slåssing, men hannhunder som fatter interesse for løpske tisper, voksne som plager hunden, og annet som kan skje ute på tur.

Som barn/ungdom drev jeg selv med hester, men hadde holdt på med dette i flere år før jeg og venninner fikk lov til å ri på tur uten trener på slep. Hester kan også være rimelig uforutsigbare og 'pluselig' finne på ting som de 'aldri' har gjot før. Jeg var ikke så veldig høy den gangen jeg ble kastet av en hest rett ved jernbaneovergangen og hesten havnet løs på togsporet mellom bommene og jeg så et tog komme i full fart. Jeg og en venninne var på ridetur alene. Det gikk heldigvis bra, men jeg er glad jeg var 14-15 år når dette skjedde med betydelig hesteerfaring og det ikke var min første erfaring med hest som får panikk og bare står og steiler med hovene langt over mitt eget hode.

[akela]

Men hva med voksne som ikke takler krisesituasjoner? Har truffet nok av dem... med hund. De er redde når det later til å seile opp til bråk; seinest idag stod en voksen dame i parken og måtte ha hjelp fordi det kom en skummel hund mot hennes - uten evne til å lese den enkleste situasjon selv. Jeg var, såvidt jeg husker, mer handlekraftig da jeg var 12-13 år...

Poenget er: Har man vettuge hunder og vettuge unger - og da snakker vi om en viss alder, så går det akkurat så bra som fortjent - akkurat som man ikke slipper ut hester som ikke er trafikksikre med uerfarne ryttere, uansett alder; det pleier også gå som fortjent - ting henger sammen.

Vi var flere barn som vokste opp i beste velgående omgitt av et passe antall hunder, uten å være kontinuerlig overvåket - slik det virker som om man "må" på enkelte. Og da snakker jeg om fra jeg var gammel nok til å huske ting selv... Men nå hadde vi foreldre med sunt bondevett og like sunn evne til å bedømme hva som var en god og tolerant og trygg hund, enten det var mot oss eller mot andre hunder; noe annet fikk ikke være i hus. Og moren min hadde solid katastrofefantasi... men ikke på dette nivået som hos enkelte her. Men jeg tror det har MYE med hundemateriellet å gjøre, for å si det slik.

[Lazita]

En kan ikke stole 100% på en hund.

Jeg kan ikke stole 100% på ungene mine en gang så hvordan kan jeg da gjøre det med dyrene??