Stoler dere 100% på hunden ?

[comit]

Etter siste tragiske episode fra England, der hvor en rottweiler drepte et familiemedlem har jeg tenkt ganske mye på hvordan man kan sikre seg sånn at slike ting ikke skjer?

Da tar jeg som en selvfølge at alle som har hund av slike raser (da mener jeg alle raser som kan ha dødlige bitt) aldri lar barna være alene med hunden, men ute i hagen under oppsikt, og hunden "slår" over i angrepsmodus, hvor mange sekunder går det før tragedien har skjedd ?

Det har jo vært slik i alle år at plutselig våkner rovdyret i den ellers så snille familiehunden, resultatet er ihjelrevne sauer, vilt og i dette tilfellet ett lite barn.

Tør ikke tenke på konsekvensene om min riesen hanne på 50 kg hadde brukt kjeven på ett barn, mine barn er nå blitt voksne, men tvilr på at jeg hadde tatt sjansen på kombinasjonen småbarn og hunder av typen brukshund.

Heldigvis skjer slike episoder sjeldent , eller........... er det som å kjøre bil uten sikkerhetsbelte? for det fleste vil det gå kjempebra , slik det går med våre hunder men skulle det skje så er resultatet som oftest tragisk og kunne vært unngått-

[jaktlykke]

Jeg ville ikke latt små barn være alene uten tilsyn med noen hund jeg. Som regel går alt fint - men man kan aldri helt vite hva et barn kan finne på eller hvordan en hund vil reagere i gitte situasjoner. Vi som voksne skal være vårt ansvar bevisst og ta hensyn til både dyr og barn. Jeg stoler på mine hunder - men likevel er det et ikketema å la småunger være alene med dem.

[bardmand]

For det første: Det er farlig å leve. Vi kan aldri verge oss 100 % mot alt av uhell og ulykker.

Samtidig: Ja, store hunder utgjør en potensiell risiko for små barn - og i noen tilfeller også større barn og voksne. Eiere av store hunder har et stort ansvar for å forhindre slike ulykker som best de kan. Store hunder og små barn er kanskje søtt, men i utgangspunktet en ikke risiko-fri kombinasjon, og det synes jeg raseklubbene til slike raser bør være klare på. Skal store hunder og små barn omgås uten at hunden til enhver tid er fysisk forhindret fra å skade barnet, må de overvåkes av mennesker som både kan lese hunden, og er oppmerksom til enhver tid, og ser farlige situasjoner FØR de får utviklet seg.

Om det er rovdyret som våkner, eller om det i utgangspunktet er frykt eller aggresjon som utløser hundens reaksjon spiller mindre rolle når utfallet er så tragisk som her.

[Ingvild]

I følge artikkelen på dagbladet.no var det ingen voksne til stede da angrepet på gutten skjedde - kun guttungen på ett år og en sju år gammel slektning. I følge den samme artikkelen skjedde angrepet brått ("Syvåringen skulle klappe hunden, men da rasket hunden til seg Archie og løp av gårde."). Dette er da (regner jeg med) syvåringens egen forklaring, og for henne var nok dette alt hun hadde å si om den situasjonen - mens en som kan litt mer om hundespråk kanskje ville - i større grad - sett det komme?

Men, altså... Jeg kan ikke så mye om unger og sånt. En rottweiler er et stort dyr, og bildene jeg har sett av den aktuelle rottweileren viser at denne tispa ikke var noe unntak. Et ett år gammelt barn er ikke store greiene? Er det totalt umulig at ungen lagde morsomme lyder som bikkja oppfatta som en leke? Og at etterhvert som seksten-åringen prøvde å ta ungen fra hunden (i Daily Mail står det beskrevet slik: "(...) tried in vain to fight off the two-year-old pet, punching and kicking it as the animal savaged the helpless baby."), oppfatta hunden det som en trussel og begynte å beskytte "leken" sin?

Det er vanskelig å svare på sånt, i grunn... Alt som har kommet fram om selve angrepet er jo fortalt fra en sju-åring, og igjen, det er nok begrenset hva en sju-åring kan klare å oppfatte på riktig måte.

Ikke veit jeg hvordan avhøringsprosedyrene for sånne saker er, men det kunne jo for eksempel vært en ide å bruke en atferdsekspert i slike vitneforklaringer - det ville sannsynligvis blitt langt mer presist. For eksempel kunne det gått an å ha bilder av hunder som viser ulike dempende og trusselsignaler, slik at vitnene enkelt kunne ha beskrevet hvordan hunden så ut i forkant av angrepet...

Hunden min har en sterk kjeve og mye kraft, og har dermed definitivt et dødelig bitt. Hun er et dyr, og jeg kan nok i så måte ikke stole 110 % på henne, men etter å ha levd med et dyr i huset ditt i fire år lærer du deg å kjenne henne. Jeg veit at det skal vanvittig mye til før hun "eksploderer" - faktisk har jeg aldri sett henne komme så langt som til knurring en gang, enda hun har blitt utsatt for mange situasjoner hvor hun med god rett kunne ha "fått lov" til å si ifra. Dette har vært mot andre hunder, men også mot mennesker - ingenting ved språket hennes tyder på at hun syns det er en trussel at jeg f.eks. løfter opp matskåla hennes mens hun spiser. Og når hun ikke reagerer mot meg, klarer jeg ikke å forstå hvordan hun skulle kunne se på småbarn som trusler.

I sommer hadde jeg besøk av søskenbarna mine på ni og elleve år - voksne og modne unger som er greie å ha med å gjøre, men til og med dem fant jeg sittende nesten oppi hundesenga mens Tinka lå der og tygde på et tyggebein. Hadde det vært en annen hund hadde det kanskje ikke gått så bra...

[xxx12345]

Jeg stoler faktisk på Freya sammen med barn, men det er fordi jeg har opplevd hvordan hun reagerte i en dårlig situasjon (hun bjeffet skarpt og trakk seg unna). Samtidig er hun jo ikke større enn at hun ikke gjør stor skade selv om jeg ikke plasserer henne uten oppsyn heller da - også for hennes egen del da så mange synes hun er "sååååååååååå søøøøøøøt" og må borti og plukke på.

[29a]

Nei - jeg stoler ikke på noen av hundene mine 100%. Dette er levende dyr, med følelser og personlige grenser, og kan reagere uforutsigbart, både mot voksne og barn. Og hunder..

Derimot vet jeg at det skal mye til før noen av hundene mine ville gjort noe skade, og jeg har ikke noe problem med å la dem hilse på og leke med barn, men det er alltid under oppsyn, både for hundenes og barnas sikkerhet. Greit nok at jeg har små hunder som gjerne ikke er en direkte "livstrussel", men de kan bite gjennom hud de også..

Men å la en slik stor hund være sammen med barn alene, er direkte uansvarlig (og som det viser seg i denne saken) og muligens livsfarlig.

[Milano]

Ja, jeg stolte både på Briarden min og de andre hundene "mine".

Men, jeg stolte ikke alltid på at f.eks at ungene i familien eller mennesker som var på besøk skjønnte/visste/respekterte hundene nok, så jeg tok mine forholdsregler.

Jeg stolte 200% på at hundene var hunder. :closedeyes:

[torunns]

Sjeldent? Det har vært to episoder i England denne helgen som involverte rottiser og barn. I begge tilfellene ble et barn drept. Sjeldent er ikke ordet.

Min egen hund elsker barn men det lengste han har vært alene med dem er den tiden det tar for meg å tisse på do. Han leker voldsomt og det i seg selv kan skade et barn. Men si hvis det skulle skje noe mer som bittskader vil jeg være der selv og beskrive situasjonen for myndighetene. Jeg vil ikke stå der som en komplett idiot og måtte innrømme at jeg ikke vet hva hunden min drev med.

[Bambings]

Jeg stoler på hunden min så lenge jeg er tilstede - i det øyeblikket han er ute av mitt åsyn stoler jeg ikke på hvordan han reagerer på det andre måtte finne på. Han kommer aldri til å være alene med et lite barn så lenge jeg får bestemme. Når den tid kommer at jeg får egne barn skal jeg være tilstede og lære dem å omgås hunden som det dyret det tross alt er.

[Papillon]

Jeg stoler ikke på min når jeg ikke er tilstede og kan ta henne bort fra situasjonen nei. En gang vi traff en småunge spurte hun å få klappe Frøken og da sa jeg det var greit, men at hun skulle klappe henne forsiktig. Så så jeg en annen vei, så tok jo selfølgelig den ungen og løftet henne brutalt opp da. Da glefset hun. Men jeg hørte et knurr først. Hun tåler ikke å bli løftet opp av andre enn meg.

Tenk hvis hun hadde bitt ungen da? Måtte hun vel bli avlivet, pga "aggresiv adferd".

[H&M]

Det er vanskelig å si hva slike tragedier skyldes. Siden eierene alltid vil si at hunden aldri har vært aggressiv før ulykken. Spør man naboene derimot kan man få et helt annet svar. Forrige gang dette skjedde i England var det med en pitbull og etterhvert kom det frem at bestemoren som skulle passe barnet hadde røyket 5 marihjuana sigaretter den dagen. At hverken eier eller bestemor i den saken ikke var særlig ansvarlig i den saken er det vel ikke så mye tvil om(etter min mening). Har lest om flere andre eksempler der den "snille familiehunden" aldri har visst seg å være særlig snill, før politiet begynte å stille spørsmål.

[Heidihj]

Jeg stoler ikke på min hund. Hun er veldig usikker fra før, og da nytter det ikke med barn som ikke er veldig forsiktige. Jeg tør ikke stole helt på henne selv om jeg er der heller. Hun har knurra før når hun har vært usikker, og jeg vet at hun ikke er flink i situasjoner der hun blir "tvunget opp i ett hjørne". Barn hun kjenner går det greit med, men hun holder seg for det meste unna. Jeg har aldri latt henne være alene med ett barn, og det kommer heller aldri til å skje.

Jeg ville ikke stolt 100 % på en hund, det er faktisk ett rovdyr.

[Siri]

Jeg har en hund som er typisk sånn "verdens snilleste" hund sammen med folk. Hun er bare vennligheten selv, og leker heller ikke voldsomt (vel - JEG kan trekke henne til et visst nivå, men det skal mye til før hun tar av - sånt gjør man nemlig ikke ).

I høst var jeg på besøk hos min bror som har tre barn. Babs og jeg var ute i hagen sammen med de to yngste barna på hhv 8 og 4 år. Ungene kastet litt ball med Babs som syntes det var sånn akkurat passe moro at hun gadd å løpe etter ballen og komme tilbake med den. Ikke noe stress og styr - bare ren og skjær idyll . Så fant ungene ut at de skulle gjøre noe annet og vi var nå ute i hagen og hadde det hyggelig. Babs gikk bare rundt og tuslet og snuste og brydde seg ikke om ungene. Da yngstejenta plutselig slo seg litt vrang og la seg ned på bakken og furtet, gikk Babs bort til henne og snuste og logret og bare sjekket hvorfor hun lå der. Alt greit liksom. Da ungen ikke ville reise seg, gikk jeg bort for å ta henne opp (det passet litt dårlig at hun lå der hun lå...). Jeg løftet henne da opp - uten at ungen sa noe eller hylte eller skreik - hun var bare stille og smilte.... MEN DA SKJEDDE DET.... Babs tente til noe voldsomt og kom i full fart bort til oss og var tydeligvis i en helt annen modus enn bare sekunder før ! Nå var halen høyt hevet og jeg så hun var i sånn "jage sau-modus"... Nå leser jeg henne rimelig godt, så jeg skjønte at om jeg ikke holdt henne unna, ville hun antakelig finne på å nappe tak i ungen om hun fikk sjansen. Hun var skikkelig høy og intens på ungen, og jeg må si jeg ble temmelig overrasket over at hun plutselig slo om så brått. Hele vegen inn til huset var hun sånn intens på ungen, og jeg måtte jobbe for å holde henne unna (dvs at jeg sa NEI til henne... hehhehe.. hun er jo en lydig hund må vite så man trenger ikke å gå inn med sterke virkemidler). Straks vi var innenfor husets 4 vegger var hunden nede på jorda igjen og ingen fare....

Hva var det egentlig som skjedde ? JEG tror jeg trigget ett eller annet instinkt hos henne da jeg løftet opp ungen, og som nå slo ut. Babs er det lett å avbryte, men jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd om det hadde vært en mer intens og pågående hund (som en rottweiler kanskje ?) - og bare barn tilstede... Det kunne kanskje endt som den episoden i England om hunden var litt mindre stabla i hodet ?

[Vala]

Jeg stoler mye på Sofus. Men det jeg egentlig stoler på er at han vil reagere slik han føler som rett i en gitt situasjon da han er et dyr. At han er über sosial og liker folk og andre dyr er jo greit nok. At ingenting "galt" har skjedd i slike situasjoner er også greit nok. Men jeg har alltid i bakhodet at han kan reagere slik samfunnet og jeg selv mener er uakseptabelt.

[akela]

Ja, det har vel vært snakk om at det er jakt- og byttedrift, og ikke "aggresjon", som er årsaken til at familiehunder går på egne barn i familien - og selv ville jeg kanskje sette dette ganske høyt opp på mulig årsaksliste... slik ting ofte beskrives.

Det tilfellet med rottweiler som skambet et lite barn på bestefarens - og oppdretterens - skulder kan jo ifølge beskrivelsene av episoden ha litt til felles med dette med din hund, Siri. Det samme med et tilfelle i Danmark, der det også var oppdretterens egen sønn (eller var det barnebarn) som var med på tur, han skled, og ene hunden hoppet på litt bakfra - og de andre kastet seg med.

En annen ting jeg tenker litt på, er en atferd som jeg aldri helt har skjønt - og som jeg ser på noen hunder, men ikke helt klarer å finne hode og hale på: Det er når en annen hund, ikke minst en valp, blir skremt eller tråkket på, hyler, og en voksen hund kaster seg over den for å "ta den" (opplevde med egen valp, og en ellers grei hund som hadde hatt kull selv og var godt sosialisert, de fikk aldri treffe hverandre før valpen var voksen nok), eller når eier kommer til assistanse. Har sett det på egen hund med en litt annen vri; det er når en valp som fikk vondt hylte til, og ene hunden her kom settende til og kjeftet - jeg oppfattet det som om situasjonen skulle roes, og jeg hjelpes, eller noe der. Den minner også litt om "din", Siri, bortsett fra at irettesetteren ble ferdig på to sekunder og lot seg snakke til.

Når jeg søker litt rundt, ser jeg for eksempel denne beskrivelsen på en utmerket rottweilertispe, godkjent i både det ene og dete andre: " ei tispe med veldig høy jaktlyst - noe som kan være irriterende når vi går tur i områder med mye syklister, joggere, biler eller andre ting som beveger seg fort.....". Eller om en hannhund: "har en syk jaktlyst".

Er så freidig å sitere fra Per Olavs side, der Runar Næss skriver nettopp om jakt og jaktatferd - les hele, men et avsnitt rinner i hu: (http://www.wolfdog.no/artikler/atferd/jaktatferd.asp)

"Predatorisk atferd kan ikke fjernes, men vi kan minske eller forsterke den tilknyttede energien - og heve eller senke terskelen for at atferden skal utløses. I pregningsperioden er det derfor viktig å være oppmerksom på hvilke energikilder og atferder vi stimulerer og utvikler. Det er da grunnlaget blir lagt for det som siden blir en fast mengde formålsrettet energi (FE). Overdimensjonert energi i en eller flere deler av jaktatferden kan innebære en betydelig stressfaktor som gjør hunden lite mottakelig for læring, uberegnelig (lav terskel) i forhold til predatoriske angrep og/eller produsere repeterende tvangshandlinger (Obsessive Cumpulsive Behavior (OCB)) - det vi hos hunder ofte kaller stereotyp atferd."

og

"Det er svært viktig for oss hundeeiere å kunne skille mellom jaktatferd og aggresjon. En stor kilde til biteulykker mellom for eksempel barn og hund er nettopp at vi vurderer en hund som helt ufarlig fordi den har høy terskel for aggresjon og er sosialt fredsommelig, men glemmer å vurdere muligheten for et predatorisk angrep. Hvis et slikt angrep forekommer stiller vi oss ofte uforstående tilhvordan det kunne skje siden hunden aldri tidligere har vist aggresjon. Det gjorde den heller ikke nå heller. I et predatorisk angrep vises ingen trusler og det gis ingen forvarsel. Det ville være dårlig taktikk å advare et potensielt bytte på forhånd, ikke sant?"

Jeg har også hørt dette med "jakt" om endel pitbull/amstaff, nevnt i forbindelse med en biteepisode i Sverige av et spedbarn. I "gamle dager" var det vel en sak eller to om løse polarhunder som hadde prøvd å få tak i en baby som lå ute i barnevognen sin, husker ikke helt, men blir jo litt samme greie?

Det viktigste er jo imidlertid å kjenne sin EGEN hund godt, og vite hvor ting ligger der. Jeg har hatt hunder som jeg har stolt svært mye på, og andre som jeg vet KAN tenkes å reagere i gitte situasjoner. Det har mindre med størrelse å gjøre, enn det har hatt med individ og bitehemning og avreaksjon.

Og jeg tror at noen av biteepisodene, de styggeste, har vært i familier der hundeholdet kanskje ikke har vært av det mest optimale, for å si det slik, og da tror jeg neppe heller det har vært gjort de sunneste vurderingene av egen hund...

[Einstein&Charlie]

Jeg ved at jeg kan stole 100% på Einstein i alle situationer, da han er ekstremt god til at bedømme situationer, og går sin vej hvis han ikke har lyst til at snakke med børn/voksne. Hvis noget gør ondt på ham brummer han, alt efter størrelsen på barnet, evt. flytter deres hånd med sin mund, dog uden at holde fast.

Men dog er jeg så ansvarlig en hundeejer, at jeg aldrig ville udsætte hund eller andre, ved at lade ham alene med et barn, en ting er at jeg ved hvordan han reagerer overfor barn, en anden ting er hvordan andre folks børn evt. opfører sig overfor min hund, så nej jeg ville aldrig lade min hund være alene med et barn, da det ikke er fair overfor hund eller barn hvis der skulle ske noget.

Havde et vennepar her der passede vores hunde i en weekend, fandt ud af at de lod deres 4-årigt barn gå tur alene med den ene af hundene, over til sin veninde der boede 3 huse længere henne, så det er vedtaget med typen at de ikke kan passe hundene længere, selvom de selv spørger efter dem, og vi holder hundene til os når vi besøger dem.

Skal også siges at deres egen hund er endt ud med at blive aflivet, da nabo pigens far blev bidt af den, da småpigerne havde den med ude at gå, og gik ind i nabohuset for at lege med den.

[Siri]

Ja, det har vel vært snakk om at det er jakt- og byttedrift, og ikke "aggresjon", som er årsaken til at familiehunder går på egne barn i familien - og selv ville jeg kanskje sette dette ganske høyt opp på mulig årsaksliste... slik ting ofte beskrives.

Ja, jeg tror også det kan ligge MYE her som bakgrunn for hvorfor det går galt - da med hunder som ikke greier å stoppe jaktadferden, men følger den "helt ut" og dermed også har med avlivingsdelen av jaktadferden.

Det tilfellet med rottweiler som skambet et lite barn på bestefarens - og oppdretterens - skulder kan jo ifølge beskrivelsene av episoden ha litt til felles med dette med din hund, Siri. Det samme med et tilfelle i Danmark, der det også var oppdretterens egen sønn (eller var det barnebarn) som var med på tur, han skled, og ene hunden hoppet på litt bakfra - og de andre kastet seg med.

Ja, jeg tenkte umiddelbart på den episoden da jeg så min hunds reaksjon. Jeg ble også fortalt om en annen rottweiler som hadde nøyaktig samme reaksjon i omtrent samme situasjon - men den hadde litt mer "tyngde" bak det den gjorde enn min lille blÅnde, så eier ble rimelig skremt av situasjonen.

En annen ting jeg tenker litt på, er en atferd som jeg aldri helt har skjønt - og som jeg ser på noen hunder, men ikke helt klarer å finne hode og hale på: Det er når en annen hund, ikke minst en valp, blir skremt eller tråkket på, hyler, og en voksen hund kaster seg over den for å "ta den" (opplevde med egen valp, og en ellers grei hund som hadde hatt kull selv og var godt sosialisert, de fikk aldri treffe hverandre før valpen var voksen nok), eller når eier kommer til assistanse. Har sett det på egen hund med en litt annen vri; det er når en valp som fikk vondt hylte til, og ene hunden her kom settende til og kjeftet - jeg oppfattet det som om situasjonen skulle roes, og jeg hjelpes, eller noe der. Den minner også litt om "din", Siri, bortsett fra at irettesetteren ble ferdig på to sekunder og lot seg snakke til.

Dette har jeg også sett flere eksempler på... Den hunden som skader seg - får vondt - eller noe slikt, blir veldig fort gjenstand for "mobben" som gjerne kaster seg over den. Merkelig.... Jeg har sett det samme når hunder begynner å kaste opp også faktisk - men det kan kanskje være en slags reflekshandling som henger igjen fra valpestadiet (villhunder kaster vel opp mat til valpene - gjør de ikke ???).

[Mud]

Nope, det gjør jeg ikke... Loke er barnevennligheten selv og virker på mange måter tryggere med barn enn med voksne, men allikevel.

Jeg holder han og min søsters 1 år gamle sønn mest mulig adskilt, de får lov til å hilse på hverandre under kontrollerte former (guttungen forguder Loke og blir helt i hundre i lange tider etter å ha fått hilst på han) men guttungen får ikke lov til å være løs rundt Loke. Han klyper seg fast i alt for tiden og biter i det han kommer over og selv om jeg føler meg ganske så sikker på at Loke ikke hadde bitt om guttungen hang seg fast i øret hans så vet jeg aldri.

Jeg fjerner også Loke når min mor begynner med voldsomme "nå skal jeg ta deg" leker med guttungen, det er noe i blikket og kroppspråket til Loke jeg ikke helt liker. Sannsynligvis er det min mor han kicker på, men uansett er det ikke greit.

Jeg slipper faktisk ikke blikket fra hunden min når vi er sammen med barn eller lite hundevante voksne, rent instinktivt, sannsynligvis er det noe som henger igjen etter å ha hatt langt mer ustabile hunder i noen år Uansett hva jeg driver med er det med minimum ett øye på Loke.

[Moondance]

Jeg vil tippe at barna mine hadde større sannsynlighet for å bli skadet eller drept i bilen sammen med meg enn i hagen sammen med hunden.

I mine øyne er ett barn som er ute i hagen med hunden min tryggere enn ett barn som er ute i hagen og må finne på andre ting som f.eks klatre i trær. Senere i livet blir det enda værre. Når jentungen skal ut på byen, på tur til Spania osv, da føler man virkelig at ungen din er i fare. Minnene om den lille 5-åringen som lekte fetch med hunden fremstår med ett som veldig uskyldig.

Forøvrig, jeg hadde ikke latt en syvåring vandre rundt med en ettåring, hund til stede eller ikke.

[dualknot]

Jeg har en rottis. Hun elsker barn og i de situasjoner jeg har sett henne så kan jeg ikke i min VILLESTE fantasi se for meg henne som aggresiv ovenfor barn. Men likevel er det helt uaktuelt å sette et barn og en hund sammen uten at en voksen er tilstede.

Dette betyr at hunder og barn (0-7år) skal aldri være alene og uten oppsikt. Dette er en gylden hovedregel for alt hundehold, uansett om man har en tass eller annet. Dette handler ikke om at man har en rase som er så farlig. Alle hunder over 20kg er dødelige for et spedbarn om hunden biter.

Folk som stoler 100% på hundene sine har ikke helt skjønt poenget. Man kan aldri stole 100% på noen ting, fordi man har ikke kontroll på situasjonen hvis man selv ikke er der.

[Renate A]

Nei Chicka er aldri alene sammen barn, vet ikke om det ville skjedd noe, men den sjangsen tar jeg ikke.

[Guest 2ne]

Jeg stoler 100 % på at hundene mine er hunder, og at hunder slettes ikke er så hyggelige som folk later til å tro.

Jeg tror, som Akela er inne på, at det sjeldent er aggressjon med i bildet når hunder biter små barn så alvorlig, hva har de å være aggressive for, liksom? Det er vel heller noen andre instinkter/drifter som tar over.

Dette med at "alle" hiver seg over en stakkars skadet sjel, er en merkelig mekanikk jeg ikke helt forstår, må jeg innrømme. En skulle jo tro at flokkfølelsen (for jeg har altså sett dette hos hunder som bor sammen) var så sterk at de ikke heiv seg på, men sånn er det jo ikke. Oppdretteren til mine AH mista en eldre hannhund på den måten, han ble rett og slett drept av 2 yngre hanner (gamlingen og en unghund/valp gikk løs, resten sto bundet). Et par dalmatiner-tisper jeg kjente gjorde sitt beste for å ta livet av ei cockertispe i samme husholdningen - cockertispa var nyoperert og muligens svak, OG det hadde vært litt knuffing mellom henne og ene dalmistispa i forkant. En annen cockertispe fikk hele gjengen over seg når hun barka sammen med ei annen tispe, det er ikke et veldig pent syn når de plutselig forvandler seg til blodtørstige rovdyr (ja, jeg VEIT det er rovdyr).

Yngstetispa her - som egentlig ikke har rare jaktlysta i det hele tatt - har en tendens til å ville klype når ungene her i huset løper bajas rundt. Hun har ikke gjort det enda, men at det kan skje er jeg ikke i tvil om i det hele tatt (and for the record, mine barn er 10 og 13 år gamle, de veit at det å løpe rundt sånn kan trigge klyping - de får ikke lov, akkurat som at bikkja ikke får lov å klype, men det hender at man glemmer sånne kjedelige regler.. Jeg mistenker de for å synes at det er gøy at hun løper etter de, men jeg tviler på at de syns det er spesielt artig den dagen hun gir de et saftig blåmerke på skinka). Merkelig nok så eier ikke moren hennes den tendensen i det hele tatt, til tross for at hun faktisk har jaktlyst (det er sånn omtrent den eneste driften hun har). Hun derimot, jakter mer enn gjerne på joggere/syklister OM hun hadde fått lov. Om hun hadde gått så langt at hun hadde brukt tennene i en sånn jaktsituasjon, tviler jeg på, men jeg har ikke tenkt å teste det ut heller.

Mine barn får være alene med mine hunder om jeg bare skal en snartur ut, mest fordi det er mine barn og mine hunder - jeg kjenner de såpass til å vite at det er 99 % sikkert at det går bra. Når vi har andres barn på besøk derimot, får de ikke lov å være alene med hundene - unger er ikke noe bedre enn bikkjer når det kommer til merkelig flokkmentalitet, liksom. Jeg er ikke bekymra for at hundene plutselig skal bli aggressive, jeg er vel mer redd for jaktlyst og overslagshandlinger enn aggressjon på disse to frøknene.

[borderen]

Jeg velger å stole 100% på både Yippie og Amira. Det jeg vet er at hundene mine pleier å oppføre seg pent og være snille mot alt og alle. Det er klart det er flere situasjoner/opplevelser der jeg ikke kan vite nøyaktig hvordan hundene vil reagere. På samme måte kan jeg ikke vite selv hvordan jeg reagerer i alle situasjoner eller hvordan barn vil reagere i alle situasjoner. Slikt er umulig å forutse.

Jeg kan ikke tro at de kunne gått så voldsomt opp i drift (f.eks jakt) at de kunne ha drept. Det er klart at de kan komme til å snappe (veldig, veldig lite sansynlig, men de har jo tenner, så muligheten er der), hoppe opp på barn o.l. Er man uheldig nok kan barnet falle overende, og hvordan/hvor barnet faller utgjør hvor stor skaden blir. Barn som løper rundt kan like godt snuble, som at en av mine hunder hopper på de... Jeg vil ikke løpe rundt og være hønemor. Barn kan klarte i trær, falle ned og slå seg, ja så holde de seg kanskje hardere fast neste gang...

For å si det sånn: Jeg tar sjansen på at det går bra.

[Moondance]

Folk som stoler 100% på hundene sine har ikke helt skjønt poenget. Man kan aldri stole 100% på noen ting, fordi man har ikke kontroll på situasjonen hvis man selv ikke er der.

Om du klarer å følge barna dine hele tida frem til de er 7 år uten å sette både hund og barn i bur må jeg bare ta av meg hatten. Og siden man aldri kan stole 100% på noen ting, da går jeg utifra at du holdt barna vekke fra skole og barnehage?

Og hva gjør man en lørdagsmorgen egentlig? Når barna står opp 6.30 for å se på tegnefilmer, skal man virkelig stå opp bare for å passe på at hunden ikke dreper de små?

[Guest 2ne]

Og hva gjør man en lørdagsmorgen egentlig? Når barna står opp 6.30 for å se på tegnefilmer, skal man virkelig stå opp bare for å passe på at hunden ikke dreper de små?

Man har flere valgmuligheter, faktisk. Enten står man opp 6.30 sammen med sine søte små og ser på tegnefilm, eller man har hunden på sitt soverom om natten, eller en kombinasjon av begge.