Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan skal jeg finne linje og oppdretter?


Diamondheart

Recommended Posts

Jeg skal kjøpe min første egne hund om kanskje et år, kanskje to år, men jeg har alt plukka ut endel raser.

Det jeg trenger hjelp til da, når jeg har finni min rase, hva da? :P

Jeg har ikke bil og lappen, kan ikke kjøre rundt med buss eller tog, har ingen som kan kjøre meg steder, hvordan finner jeg hvilke linjer jeg liker og hvilken oppdretter jeg liker best? Sånn det er i grunn på den ene rasen jeg har sett meg ut, liker jeg ingen av oppdretterne, men jeg har da bare møtt de på mail og telefon. Håper jo på at dette hadde endret seg hvis jeg hadde møtt de personlig da. Den andre tingen er også at jeg har en del angst, så jeg er litt redd for å møte nye personer, klarer egentlig ikke å få frem MIN person og blir en annen person en det jeg er. Ikke missforstå da, jeg er fremdeles hyggelig, men er mest redd for at en oppdretter bare vil se personen jeg blir og ikke personen jeg er og velger å ikke selge meg valp på grunn av det. Så lurer jeg på hvordan dere velger hvilken linje dere skal ha hundene deres fra? Vil ha en utstillingshund. Hvordan finner dere ut av sykdommene til familien? Jeg har også telefonskrekk, så det er ikke enkelt å bare ringe en oppdretter eller klubb og spørre etter navn eller nummer. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Søk litt rundt på nettet og send mail til raseklubben. (om rasen har en)

Om du vil møte de personlig så kan du dra på en utstilling i nærheten av deg, da får du sett hundene som stilles og snakket med oppdrettere. Lykke til :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er aldri helt enkelt å finne riktig oppdretter, og her er det jo helt klart faktorer som gjør det enda vanskeligere - men neppe umulig. Kanskje kan det være en god idé å prøve å danne seg et bilde av diverse oppdrettere ut fra hjemmesidene deres først, så ta kontakt med noen av dem på mail, og får du en god kontakt med dem sånn, kan du kanskje nevne at du sliter med litt angst. Den oppdretteren du burde være på utkikk etter, bør jo ha forståelse for det?

Da blir det kanskje lettere å ta kontakt per telefon etter hvert?

Når det gjelder sykdommer osv., kommer det vel litt an på rase. På noen raser testes det jo for en del sykdommer, og da må man kunne be om dokumentasjon på det hos foreldredyrene osv. Til en viss grad vil det vel uansett handle om at man får tillit til en oppdretter, og må stole på de h*n sier.

Kanskje kan du surfe litt rundt etter sonen-medlemmer med rasen du er interessert i, og PMe dem?

Lykke til, åkkesom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gurimalla jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt.. Jeg var så utrolig heldig å finne min oppdretter - faktisk til begge mine hunder (den ene er ikke født ennå) - i min "landsdel"

Min første hund er en blandingshund, og henne fant jeg på finn.no. Oppdretteren bodde i min by, og det var bare 15min. kjøring med bil for å komme oss dit. Jeg var bombesikker på at vi ikke kom til å få en av valpene hennes (-det kom av angst og utrolig dårlig selvbilde på den tiden) men når vi kom dit ble vi tatt kjempe godt imot! Jeg ble nesten litt paff! Oppdretteren fortalte at hun hadde hatt maaaange interesserte innom på besøk som var interessert, men hun hadde ikke på følelsen at hun hadde funnet den riktige til den siste jenta ennå. De fleste som hadde vært innom hadde ikke virket oppriktig interessert i hund, og når hun hadde sluppet ut alle hundene sine (5 hunder + 3 valper) så hadde mange nærmest rygget unna. Dette var noe hun gjorde med viten og vilje for å se hvordan besøket reagerte på flere hunder på en gang. Når hun gjorde dette når vi kom, så ble vi overfalt av fire papilloner og en Aussie unghund. Samboeren min klødde på hundene mens jeg koste og lekte forsiktig med de små som kom bort til meg med lekene sine. Oppdretteren sa hun fikk en veldig god følelse på at vi ville være gode hundeeiere, og det hele endte med at vi hentet hjem lille Emma en uke senere - og betalte oppdretter 1,5 uker senere når vi fikk lønningen på konto.

Nå for tiden ser de fleste oppdrettere positivt på mailkontakt så lenge mailene virker som de kommer fra fornuftige mennesker som ikke bare vil ha hund "fordi de er søte" eller noe lignende. Med Emmas oppdretter så ble den første kontakten faktisk SMS siden vi bodde i samme by. Vi avtalte å besøke henne via SMS, også fikk vi møtes ansikt til ansikt. Velger du å skrive mail, så skriv en utfyllende mail om deg selv, hvorfor du ønsker deg akkurat den rasen og hvorfor du kanskje ønsker å vite mer om oppdrettet til den eventuelle oppdretteren, hvordan du bor, hvordan jobbsituasjonen din er, om du har dyr fra førav og om du har unger.. Sånne ting. Og, har du tenkt å bruke hunden din til noe, så fortell hva - og hva du ønsker og forventer deg fra din valp. Fortell hvilken erfaring du har med hund og hundehold, og hvor mye tid du har tenkt å bruke på hunden din.

Oppdretter nr. 2, som er oppdretter til min neste hund som ennå ikke er født, fant jeg frem til via nettet. Hun har hjemmeside, og har planlagt kullet hun skal ha i vår lenge - og vi har hatt mailkontakt i 8mnd nå i tillegg til at jeg har møtt henne og tispa hennes når de har vært her i byen 2 ganger. Nå står jeg nesten øverst på valpelista hennes, og vil få velge min valp sammen med oppdretter! :P Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

For min del, så er det værre å snakke i telefon med fremmede mennesker enn det er å møte dem ansikt til ansikt. Jeg har til tider sterk angst, men etter jeg fikk meg hund har anfallene blitt sjeldnere og sjeldnere! Jeg har fått en viss kontroll over angsten, den har ikke lengre 100% kontroll over meg - og det tror jeg Emma har mye av skylden for!

Når det gjelder å finne sunne linjer og riktige kull... Spør folk du finner som har rasen du ønsker deg, spør om alt du lurer på! Kontakt oppdrettere du kanskje ikke tenker på å få valp fra men som du syns virker som fornuftige mennesker med peiling, og spør dem! GODE oppdrettere er ærlige og skjuler ikke "skavankene" innen oppdrettet sitt, men forteller gjerne og forklarer så godt de kan. Unngåelse av spørsmål ang. helse burde man løpe bort fra, hvis de ikke er villig til å fortelle noe om linjene de avler på så kan de a) ikke ha særlig peiling og da kan det gå galt, b) vite at de avler på noe de egentlig ikke burde men bryr seg ikke pga de har for mye penger i hodet eller lignende.

EDIT: Og for å finne linjene/oppdretterne du liker, så er du nesten nødt til å gjøre veldig god research selv - eller bestille tog/flybillett for å ta et besøk. Det må man jo ofte når man skal hente valp uansett. De fleste oppdrettere vil ikke selge valp til noen de ikke har møtt eller snakket en god del med heller! NSB har minipris billetter, og Norwegian har billige flybilletter hvis man bestiller i god tid! Det koster penger å få seg hund, det er sikkert og visst..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...