Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan skal jeg finne linje og oppdretter?


Diamondheart

Recommended Posts

Jeg skal kjøpe min første egne hund om kanskje et år, kanskje to år, men jeg har alt plukka ut endel raser.

Det jeg trenger hjelp til da, når jeg har finni min rase, hva da? :P

Jeg har ikke bil og lappen, kan ikke kjøre rundt med buss eller tog, har ingen som kan kjøre meg steder, hvordan finner jeg hvilke linjer jeg liker og hvilken oppdretter jeg liker best? Sånn det er i grunn på den ene rasen jeg har sett meg ut, liker jeg ingen av oppdretterne, men jeg har da bare møtt de på mail og telefon. Håper jo på at dette hadde endret seg hvis jeg hadde møtt de personlig da. Den andre tingen er også at jeg har en del angst, så jeg er litt redd for å møte nye personer, klarer egentlig ikke å få frem MIN person og blir en annen person en det jeg er. Ikke missforstå da, jeg er fremdeles hyggelig, men er mest redd for at en oppdretter bare vil se personen jeg blir og ikke personen jeg er og velger å ikke selge meg valp på grunn av det. Så lurer jeg på hvordan dere velger hvilken linje dere skal ha hundene deres fra? Vil ha en utstillingshund. Hvordan finner dere ut av sykdommene til familien? Jeg har også telefonskrekk, så det er ikke enkelt å bare ringe en oppdretter eller klubb og spørre etter navn eller nummer. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Søk litt rundt på nettet og send mail til raseklubben. (om rasen har en)

Om du vil møte de personlig så kan du dra på en utstilling i nærheten av deg, da får du sett hundene som stilles og snakket med oppdrettere. Lykke til :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er aldri helt enkelt å finne riktig oppdretter, og her er det jo helt klart faktorer som gjør det enda vanskeligere - men neppe umulig. Kanskje kan det være en god idé å prøve å danne seg et bilde av diverse oppdrettere ut fra hjemmesidene deres først, så ta kontakt med noen av dem på mail, og får du en god kontakt med dem sånn, kan du kanskje nevne at du sliter med litt angst. Den oppdretteren du burde være på utkikk etter, bør jo ha forståelse for det?

Da blir det kanskje lettere å ta kontakt per telefon etter hvert?

Når det gjelder sykdommer osv., kommer det vel litt an på rase. På noen raser testes det jo for en del sykdommer, og da må man kunne be om dokumentasjon på det hos foreldredyrene osv. Til en viss grad vil det vel uansett handle om at man får tillit til en oppdretter, og må stole på de h*n sier.

Kanskje kan du surfe litt rundt etter sonen-medlemmer med rasen du er interessert i, og PMe dem?

Lykke til, åkkesom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gurimalla jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt.. Jeg var så utrolig heldig å finne min oppdretter - faktisk til begge mine hunder (den ene er ikke født ennå) - i min "landsdel"

Min første hund er en blandingshund, og henne fant jeg på finn.no. Oppdretteren bodde i min by, og det var bare 15min. kjøring med bil for å komme oss dit. Jeg var bombesikker på at vi ikke kom til å få en av valpene hennes (-det kom av angst og utrolig dårlig selvbilde på den tiden) men når vi kom dit ble vi tatt kjempe godt imot! Jeg ble nesten litt paff! Oppdretteren fortalte at hun hadde hatt maaaange interesserte innom på besøk som var interessert, men hun hadde ikke på følelsen at hun hadde funnet den riktige til den siste jenta ennå. De fleste som hadde vært innom hadde ikke virket oppriktig interessert i hund, og når hun hadde sluppet ut alle hundene sine (5 hunder + 3 valper) så hadde mange nærmest rygget unna. Dette var noe hun gjorde med viten og vilje for å se hvordan besøket reagerte på flere hunder på en gang. Når hun gjorde dette når vi kom, så ble vi overfalt av fire papilloner og en Aussie unghund. Samboeren min klødde på hundene mens jeg koste og lekte forsiktig med de små som kom bort til meg med lekene sine. Oppdretteren sa hun fikk en veldig god følelse på at vi ville være gode hundeeiere, og det hele endte med at vi hentet hjem lille Emma en uke senere - og betalte oppdretter 1,5 uker senere når vi fikk lønningen på konto.

Nå for tiden ser de fleste oppdrettere positivt på mailkontakt så lenge mailene virker som de kommer fra fornuftige mennesker som ikke bare vil ha hund "fordi de er søte" eller noe lignende. Med Emmas oppdretter så ble den første kontakten faktisk SMS siden vi bodde i samme by. Vi avtalte å besøke henne via SMS, også fikk vi møtes ansikt til ansikt. Velger du å skrive mail, så skriv en utfyllende mail om deg selv, hvorfor du ønsker deg akkurat den rasen og hvorfor du kanskje ønsker å vite mer om oppdrettet til den eventuelle oppdretteren, hvordan du bor, hvordan jobbsituasjonen din er, om du har dyr fra førav og om du har unger.. Sånne ting. Og, har du tenkt å bruke hunden din til noe, så fortell hva - og hva du ønsker og forventer deg fra din valp. Fortell hvilken erfaring du har med hund og hundehold, og hvor mye tid du har tenkt å bruke på hunden din.

Oppdretter nr. 2, som er oppdretter til min neste hund som ennå ikke er født, fant jeg frem til via nettet. Hun har hjemmeside, og har planlagt kullet hun skal ha i vår lenge - og vi har hatt mailkontakt i 8mnd nå i tillegg til at jeg har møtt henne og tispa hennes når de har vært her i byen 2 ganger. Nå står jeg nesten øverst på valpelista hennes, og vil få velge min valp sammen med oppdretter! :P Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

For min del, så er det værre å snakke i telefon med fremmede mennesker enn det er å møte dem ansikt til ansikt. Jeg har til tider sterk angst, men etter jeg fikk meg hund har anfallene blitt sjeldnere og sjeldnere! Jeg har fått en viss kontroll over angsten, den har ikke lengre 100% kontroll over meg - og det tror jeg Emma har mye av skylden for!

Når det gjelder å finne sunne linjer og riktige kull... Spør folk du finner som har rasen du ønsker deg, spør om alt du lurer på! Kontakt oppdrettere du kanskje ikke tenker på å få valp fra men som du syns virker som fornuftige mennesker med peiling, og spør dem! GODE oppdrettere er ærlige og skjuler ikke "skavankene" innen oppdrettet sitt, men forteller gjerne og forklarer så godt de kan. Unngåelse av spørsmål ang. helse burde man løpe bort fra, hvis de ikke er villig til å fortelle noe om linjene de avler på så kan de a) ikke ha særlig peiling og da kan det gå galt, b) vite at de avler på noe de egentlig ikke burde men bryr seg ikke pga de har for mye penger i hodet eller lignende.

EDIT: Og for å finne linjene/oppdretterne du liker, så er du nesten nødt til å gjøre veldig god research selv - eller bestille tog/flybillett for å ta et besøk. Det må man jo ofte når man skal hente valp uansett. De fleste oppdrettere vil ikke selge valp til noen de ikke har møtt eller snakket en god del med heller! NSB har minipris billetter, og Norwegian har billige flybilletter hvis man bestiller i god tid! Det koster penger å få seg hund, det er sikkert og visst..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tror du har rett i at folk har blitt skjøre etter noen tiår med kontorarbeid. Hundene Bamse og Bob ble dømt til døden for å ha hoppet opp på folk og laget risp med en klo. Luna og Luk lagde blåmerker, Luk er avlivet og eier til Luna kjemper videre for henne, saken skal til lagmannsretten etter dom i tingretten hvor Luna ble dømt til avliving etter et lite blåmerke oppdaget to dager etter Luna var i nærheten av mannen. Folk har blitt pyser og hundene avlives av dem som skal forvalte loven men selv bryter den for å tilfredsstille anmelder, med en dose maktmisbruk inkludert i avgjørelsene. Hunder har lite rettsvern og når det lille som er blir oversett er det farlig å være hundeeier, det koster flere hundre tusen kroner å føre en sak gjennom rettssystemet og utfallet er mer som russisk rulett enn at man er sikret en riktig dom basert på det som virkelig skjedde.
    • En skulle tro det ville være nødvendig at hunden påførte en faktisk skade langt verre enn et blåmerke for å bli begjært avlivet. Det burde holde med en bot til hundeeier for å ikke ha kontroll på den.  Spesielt når det kommer til "bitt" er det for lav terskel. Et "bitt" er jo ikke et bitt. En hund kan klype med kontrollert styrke som et avstandsskapende signal uten å å påføre skader. Det tilsvarer å dytte bort en innpåsliten person som ikke respekterer verbal kommunikasjon om intimsoner. Hunden har ikke hender og bruker munnen istedenfor. Midlertidige fordypninger i huden og eventuelt bloduttredelser ved skjøre blodkar etter ett sånt klyp er ikke for skade å regne i mine øyne. Hvor skjøre har folk blitt? Noen tiår med kontorarbeid og folk synes et udramatisk blåmerke er en skade? Rifter i klær fra å ha hoppet opp for å hilse? Bot og erstatning.  Å avlive en hund for sånne småting er som å gi mennesker 21 år for en bitchslap. Hunder er en så integrert del av kulturen vår at hunders kroppsspråk og adferd er naturlig å legge inn i læreplanen i grunnskolen, så tidlig som mulig. Hvorfor lærer ikke barn hundens språk og adferd på skolen? ..så har de det med seg i voksenlivet og slipper være hysterisk redde.   
    • When Dickhead Awakes  Kapittel 1 Planen var å vente til milepælen 'løfter beinet for å tisse' før neste entry. En annen milepæl fikk æren av å utløse trangen til terapeutisk hamring på tastaturet istedenfor. Sir Edeward har blitt mer og mer Eddie lately. Han enten hører ikke, eller later som han ikke hører, eller gjør et poeng av å ignorere. At hunder bare er distre og ikke også med overlegg tester grenser i puberteten er en myte. Han er distre, no doubt, men han tester også alle grenser han kjenner for tiden. Dette har pågått en stund og er ingen overraskelse. Hva som kom mer uforutsett, på tross av samme erfaring fra tidligere hund, var at han plutselig tisset inne, to dager på rad. Rager 76 cm på manken og veier over 40 kg nå. Dette er i en helt annen liga enn valp som tisser inne.  Første tilfellet skjedde i går. Uheldig sammentreff mellom et massivt politioppbud utenfor pga en nabos mystiske og bekymringsverdige forsvinning, og Edes wake from sleep og potty time. Ikke en passende situasjon å ta ham med ut i, men må man så må man.  Mens jeg tar på ham selen og han er supergira på å ut for å inspisere den uventede og uvanlige situasjonen han hører på utsiden, med banking og rop og prat i en emosjonell tone som ikke helt stemmer med de menneskelige interaksjonene han kjenner fra før, så velger han å bare tisse rett på gulvet ^^ Antakelig en kombinasjon av å ikke ha lyst til å sette seg ned sårbar og tisse foran masse fremmede i en sånn stemning, og en helmax plan om å ha gjort unna det ærendet der først, så han var klar til enhver action som potensielt kunne skje utenfor den døren.  Det å miste turen ut fordi han fjernet motivet, medførte emo og pønkråkk vokal sutring, langt fra den myke Eddie Vedder vokalen jeg håper han modner til med tiden.  Så skjedde det igjen i dag. Han så utover territoriet sitt gjennom vinduet, og markerte det på sengen inne -_- Mens vaskemaskinen går for fullt, og jeg er takknemlig for at den finnes og virker, så trøster jeg meg med at dette er en fase. Pubertal tissing inne har skjedd før, og det gikk fort over igjen.  Om naboen blir funnet, og i hvilken tilstand, det er en større bekymring. 
    • Kan jeg spørre hvilken medisin hun gikk på? Har selv en hund på 3 år som allerede har fått påvist alvorlig grad av HD. Gått fast på Previcox hittil, men synes virkningen kan diskuteres. Ønsker gjerne innspill på smertestillende - ev injeksjonsbehandlinger som gir tilstrekkelig med lindring uten noe særlig bivirkninger. Vet en del av smertestillende som blir forskrevet i behandling HD og artrose blant annet er  NSAIDS som igjen gir ofte belastning på lever, og nyre over tid. Synes det er vanskelig å finne rette behandlingen da hunden er relativt ung.
    • Du kan nok ta det helt med ro ang. rosa nese.  Jeg har hatt flere valper med rosa nese og de har blitt fullpigmentert fram mot leveringstid, noen litt senere, men sorte har de blitt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...