Jump to content
Hundesonen.no

Det er så mange som mister hundene sine


Symra&Pippin

Recommended Posts

Jeg synes jeg leser så ofte her på sonen om hunder som drar til regnbuelandet lenge før de blir gamle og mette av dager. For en fersk hundeeier som meg knytter det seg i magen hver gang ... (Hvordan kan man bli glad igjen noen gang etter å ha mistet en hund?)

Jeg skal ikke spørre om hvor mange prosent av alle hunder som oppnår høy alder, den statistikken er vel kanskje ikke laget. Men er det flere som har det inntrykket at det er veldig mange hunder som blir uopprettelig syke i ung alder?

Link to comment
Share on other sites

De jeg synes mest på er sånne som Aya, som nå er på sin tredje hund på kort tid. De to forrige har blitt avlivet pga helse (mental og fysisk) mens de ennå var unghunder, så nå unner jeg henne virkelig at Knottis holder seg frisk.

Ellers er det jo alltid trist, spesielt når unge hunder må avlives eller dør. Også synes jeg også det virker som det skjer ofte, men hører stort sett om det på forumet - sjelden i 'virkeligheten'.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har mistet to unghunder, og det var helt forferdelig! Min første brekte foten syv mnd, og min andre som jeg fikk to mnd etter ulykken døde to år gammel av epilepsi... Tok meg 5 år før jeg fikk ny hund (av samme rase), og jeg krysser alt jeg har for å ha Diesel til han er gammel og grå! Mister jeg han for tidlig, går jeg i dvale og kommer ikke opp igjen.

Har lest mange 'siste farvell' her på sonen, og tårene triller som bare det! :(

Tar lang tid før man kommer over det..jeg har enda ikke kommet over mine. rip!

Link to comment
Share on other sites

"Det er bedre å miste noen man har elsket, enn aldri å ha elsket noen". Jeg aner ikke fra hvem eller hvor dette sitatet stammer fra, men på hund, så passer det. Sorgen tar slutt. Og du blir faktisk glad i nye hunder. De har sin egen personlighet, skaper sin egen plass i livet ditt. Noen hunder vil alltid være verre å miste enn andre. For noen er det første hunden som er den mest spesielle. For andre er det en annen hund. Hos meg har det vært Bogar og Nirm, og Bogar døde jo i år. Nirm blir 6 i januar, og etter alt styret hos vetten i høst (der jeg har stått snufsende hos vetten og vært lettere hysterisk), så tenker jeg av og til på hvor vondt det vil bli å miste ham.

Har mista tre hunder tidligere, i en alder fra 2 til 5 år pga diverse sykdommer. To av de direkte dødelige sykdommer (hjernesvulst og lymfekreft), den tredje ble så plaget av HD i en alder av 4 år at jeg valgte å avlive henne.

Det er nok kanskje en liten overvekt av hunder som forsvinner i sin beste alder på forum, men synes jeg hører om hunder som går med jamne mellomrom ellers også av forskjellige årsaker.

Uansett er jeg glad jeg er et følelsesmenneske. Som setter pris på hundene mine, og som sørger når jeg mister de. Jo da, det er vondt der og da. Men sorgen er så ufattelig liten mot alle de gledene de har gitt meg.

Link to comment
Share on other sites

Har mista to i år jeg. Men som nirm sier, "its better to have loved and lost, than never loved at all". Rikkemor ble knappe 5 år, og Aro 4. Men jeg ville ikke vært foruten dem et sekund. Selv midt i verste sorgen der det kjentes ut som hjertet var på vei ut av kroppen i tusen sylskarpe biter, så var jeg hele tiden glad for å få ha fått kjent dem. Fikk bare ha dem tre og fire år, siden dette var omplasseringshunder, men vi opplevde mye på den tiden. Og det VAR verd det. Har stua full av bilder, urna til Rikke står på hylla, Aro sin er ikke kommet "hjem" enda. Og jeg gruer og gleder meg til den dagen. For da blir det så endelig, liksom. Jeg var vel på en måte heldig, jeg slapp å være uten hund siden jeg fikk valpen mens Aro enda var nogenlunde frisk. Tror det hadde vært verre å skulle kjøpe seg valp etter at han ble borte.

Men man blir glad i en ny hund. Veldig. Tok litt tid før jeg så tegn på at knøtta her virkelig skulle bli hund og ikke bare en søt og rar liten klump. Men nå ser jeg veldig mange av trekkene jeg elsket hos de to andre, og det gleder meg. Hun blir aldri en ny Rikke eller Aro, men det vil jeg jo ikke ha. Jeg vil ha minnene om dem med meg og ta med meg, og bruke det jeg lærte om og av dem. Jeg ha en Abby for den hun er. Jeg spøker ofte med at hun har store fotspor å fylle som skal ta over etter de to andre, og på mange områder er det sant, men likevel så startet hun med blanke ark.

Men inrømmer gladelig at jeg er rimelig hysterisk nå når min 9 mnd. gamle unghund løper og gjemmer seg fordi det er vondt å gå tur. :(

Link to comment
Share on other sites

Jeg synes jeg leser så ofte her på sonen om hunder som drar til regnbuelandet lenge før de blir gamle og mette av dager. For en fersk hundeeier som meg knytter det seg i magen hver gang ... (Hvordan kan man bli glad igjen noen gang etter å ha mistet en hund?)

Mistet Theodor gutten min for 7 uker siden, han ble bare 16 måneder gammel, det er jo ingen alder for en hund.

Han hadde hjerte/lunge problemer, hele sommeren gikk med på utallige dyrlegebesøk, vi prøvde det vi kunne av behandlinger, til tingen nytte, desverre. Man føler seg utrolig hjelpesløs i en slik situasjon, og tiden etterpå et tung og trist. Men man må videre i livet...... selv om det tar en stund før man er seg selv igjen. Jeg har ennå ikke klart å se igjennom bildene jeg har av han...

Men for å klare å komme videre så var jeg nødt til å finne noe positivt å fokusere på og en ny hund var det eneste som virket riktig for meg. Så nå venter jeg på en liten tispe valp som er 4 uker gammel i morgen, så det er ikke lenge før hun er i hus. Gleder meg utrolig mye til det - Vet det er veldig tidlig å få en hund så tett etter jeg mistet Theodor - men det er min måte å komme videre på. Jeg lever og ånder for hundelivet - det er en så stor del av livet mitt, så disse ukene uten Theodor føles ikke som uker, men som år. Det er vanskelig å miste sin beste venn, og kanskje spessielt vanskelig å miste en som er så ung og har hele livet foran seg. Men han hadde en fint liv her hos meg, selv om det ble kort, og det er godt å vite. Jeg gjorde det jeg kunne for han, men til ingen nytte. Det siste jeg kunne gjøre for han var å la han gå - det er en del av det å være hundeeier, selv om det er ufattelig vanskelig og vondt.

Link to comment
Share on other sites

Guest Per Olav

Mitt inntrykk er at hundene "før i tiden" stort sett levde lengre enn idag, selv om de ikke hadde et hundretalls fôrvarianter å velge mellom. Jeg mener også at de aller fleste av disse hundene var mer fysisk og mentalt robuste enn mange av dagens hunder. Nå skal det også sies at de brukshundene (som i hovedsak var jakthunder ) som ikke holdt mål i f t hva de var avlet som fikk et relativt kort liv.

Ut fra hva man leser på ulike fora ser det ut som om at mange av dagens hunder er utsatt for flere plager og skavanker enn "fortidens" hunder og har i tillegg har en atferd som i "gamle dager" ubetinget ville kvalifisert til marsj over regnbuebroen.

Link to comment
Share on other sites

Uff, dette var da trist. Min første hund fikk jeg i 1982. Hun levde i nesten tretten år. I 1990 fikk vi hund nummer 2. Det var fordi Tatra var gammel og vi ønsket ikke å sitte igjen uten hund den dagen hun døde. Det ble flere år med to hunder, for jammen kan en gammel hund leve en stund :( . Sommeren 2003 døde hund nummer 2. Dereeter hadde vi et halvt år uten hund (en rar tid) før først Solo (nå 6 og ett halvt) og så datteren Fibi (snart tre år) kom mer eller mindre tilfeldig inn i familien. Fibi har jo diverse mentale problemer, så hun er stadig på prøve. Prøvetiden har nå vart siden juni 2005, så vi får se, vi får se. Men hun er svært så sunn fysisk, så hvis alt går bra, har vi henne en ti års tid til. :( Det er jo en del av det hele at hundene har et kortere livsløp enn oss. Hvis jeg var deg, ville jeg ikke tenke så mye på det før dagen kommer og den tunge avgjørlesen må tas! :(

Link to comment
Share on other sites

Huff... Er virkelig litt trist å "ha hunden på lån" De blir en gang borte, men kunne ikke vært foruten fordet som flere har nevnt her.

Jeg har aldri mistet en hund før, og for å være ærlig, så visste jeg ikke hvor knyttet og gla i en hund man faktisk blir før den dagen jeg hentet hjem Mike. Har vært veldig nær med å miste han etter den kastereringen som gikk så galt, og det var virkelig vondt, jeg gikk rundt og grein så og si hele tiden når Mike var innlagt og livet sto på spill... Jeg klarer ikke å se for meg den dagen han er borte... Skulle ønske de dyra hadde like lang levetid som papegøyer og skilpadder, selv om flertallet blir borte i alt for ung alder..

Uff... denne tråden var litt trist egentllig

Link to comment
Share on other sites

De jeg synes mest på er sånne som Aya, som nå er på sin tredje hund på kort tid. De to forrige har blitt avlivet pga helse (mental og fysisk) mens de ennå var unghunder, så nå unner jeg henne virkelig at Knottis holder seg frisk.

Snufs, nå begynte jeg å grine. Tusen takk for omtanken!

Når det gjelder topicen så må jeg bare si at det er verdt det, hundre tusen ganger, å miste en hund- fordi den tiden du fikk sammen med den, om enn veldig kort, veier opp for alt. Jeg har lært masse av begge to, jeg tenker mye på de og om de ville likt Knott, om de hadde hatt det gøy om de levde sammen alle tre (noe som kanskje grenser på det suicidale, bare tanken alene) de har vært veldig gode og fine hunder å ha, og jeg ville kjøpt de om igjen, om jeg kunne. Men det er klart, det er jo helt forferdelig, det knuser jo hjertet ditt litt- spesielt når man må ta det valget, livskvaliteten skal måles og veies og summen av det skal bestemme om bestevennen din får leve eller dø. Spesielt vondt er det jo når de er så unge. Fra nå av skal alle sonehunder være friske=)

Link to comment
Share on other sites

Ja, det er forferdelig.

For 2 år siden mistet jeg en i påkjørsel. 6 mnd etterpå mistet jeg en valp på nesten 4 mnd som hadde bl.annet Epilepsi og vannhode.

Det var helt ****** for å si det rett ut. Jeg har blitt glad i nye hunder, men sorgen etter tapet av de to er der enda. Om jeg sitter å ser på bilder av de og mimrer kan jeg enda kjenne tårene trille.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har mistet hunder i altfor tidlig alder.

Og jeg har masse gode minner og gode erfaringer, noen også dyrkjøpte-

Men jeg ville aldri dem være dyrevennene mine foruten.

Og de har hjulpet meg dit jeg er i dag!

Og jeg kan ikke leve uten dyrene mine!

Link to comment
Share on other sites

Hunder lever jo ikke så lenge som folk uheldigvis, så den sorgen ved å "overleve" hund etter hund er dessverre en del av pakka. Man får seg en trøkk innimellom, og lurer vel på om det er verdt det akkurat når det er som vondest. Det er heldigvis det, og det er noe i dette ordtaket "den som intet våger, intet vinner".

Jeg mista 3 hunder på 18 mnd, 2 før de fylte to år, 1 ble nesten tretten. Det var lettere å måtte avlive den gamle enn det var med de 2 unge, han hadde levd et langt og fint liv, og han var sliten og syk. Jeg hadde ikke lyst på noen ny hund i det hele tatt når jeg måtte ta den siste, følte ikke at det var meningen at jeg skulle få se en valp bli voksen.

Så hadde Dina valper, og jeg forelsket meg - shit happens, og gudene skal vite at jeg kjempet imot :( Det ble til at jeg tok henne med meg hjem allikevel, Emma-dilemma, og jeg har vært bombesikker på at hun ikke hadde hofteskåler i det hele tatt eller alvorlig grad AA sånn at jeg måtte avlive henne før hun ble 2 år og, for hun er så knallbra mentalt at det bare var nødt til å være noe fysisk i veien med henne. Nå er hun rett nok bare året gammel, men hun er fri for både HD og AA, og mentaliteten er fortsatt bra, så forhåpentligvis så har jeg både Dina og henne i 12-13 år til!

Link to comment
Share on other sites

Var nede i byen å gikk med min schäfervalp som da var 10 uker, jeg møtte på noen folk som ville hilse på henne. Den ene av de sa, fin valp, schäfer ikke sant? Ja den har du ikke lenge.... Tja en maks 8-9 år kan jeg tenke meg..

Hadde jeg komt med en schäfervalp for 15år siden, så hadde vel den samme personen sagt rundt 11-12år eller noe sant. Så er tydelig at ting forandrer seg... Til det verre!

Link to comment
Share on other sites

Det er forferdelig vondt å miste en bestevenn så tidlig, det river i sjela og hjertet brister faktisk, men for min egen del er det en trøst å vite at min Sophus ikke vil ha vondt igjen. Det er sånn det må være tror jeg.

Det jeg synes er skremmende og trist er alle de hundene jeg leser om på div hundefora som er syke og må medisineres i ung alder. Om allergi, fôrintoleranse, autoimmmune sykdommer, psykiske problemer, tvangshandlinger og tics, osv osv. Det er godt mulig hundene lever lengre nå for tiden, men noen ganger sitter jeg å lurer på om det er riktig. Min egen Sophus kunne levd mye lengre med nok kortison innabords, men til hvilken pris...? Med dagens medisinske utvikling så er det opp til oss hundeeierene å si stopp, og vurdere hva som er livskvalitet for en hund, og ikke tenke så mye på hvordan det er å sitte igjen hundeløs..

Forøvrig så er jeg helt enig med "Pippin&Symra" og "Aya", -fra nå av skal alle sonehunder være friske.

Mvh LivB

Link to comment
Share on other sites

Var nede i byen å gikk med min schäfervalp som da var 10 uker, jeg møtte på noen folk som ville hilse på henne. Den ene av de sa, fin valp, schäfer ikke sant? Ja den har du ikke lenge.... Tja en maks 8-9 år kan jeg tenke meg..

Hadde jeg komt med en schäfervalp for 15år siden, så hadde vel den samme personen sagt rundt 11-12år eller noe sant. Så er tydelig at ting forandrer seg... Til det verre!

syns 8-9 år er LENGE på en schæferhund nå om dagen.. Er så sykt mange man ser når de er valper. Møter man dem igjen 1 år etterpå, er det nesten alltid uten hund.. :(

Link to comment
Share on other sites

Har mistet 2 hunder jeg også, begge under 1 år.. Det er helt forferdelig, og man vurderer virkelig å slutte med hund så man slipper sånt, men på den andre siden hadde det blitt veldig tomt uten hund.

Link to comment
Share on other sites

Kan vel tenkes at man "Møter" flere som mister hunder i ung alder på et forum da kanskje en del søker til slike steder for å få ut litt sorg?

Selv mistet jeg pappas hund (som jeg hadde ansvaret for) for snart et år siden i et ublidt møte med rv3. Jeg har hatt hund siden før jeg ble født og å få ny var det som måtte til for at jeg skulle komme meg over det igjen. Tok 4 måneder før Rex kom i hus, men letingen begynte relativt kjapt etter bortfallet til Ronja. Etter 20 år med hund 24/7 så var det ikke greit uten. Man bir på en måte avhengig og sorgen ved å miste dem er verdt det. Pappa har mistet to av sine kommende stjerner, Ronja som jeg hadde på 2,5 og Kajsa som var på vei til å kunne bli NJCH i en alder av 5,5 som følge av kreft. En ny hund har på en måte alltid vært det eneste alternativet hos oss.

Link to comment
Share on other sites

Fordet Meste er det hunder som rømer og da. Men det jeg reagerer sterkt på er at folk ikke bryr seg om dyrenesine, Uantsett hvilken det er så har det følelser. Om jeg så måtte dø for at min hund og katt skulle leve Hadde Jeg FAKTISK gjordt det. Jeg kan ikke leve uten de

Link to comment
Share on other sites

Blir helt på gråten av å lese så mye trist :( . Off, jeg gruer meg så sinnsykt til at min lille bissewow skal "dra" til regnbuen. Det kommer til å bli en trist dag (og sikkert uker). Det er en av grunnene til at jeg ønsker meg en hund til... For da sitter jeg på en måte ikke helt alene når han forsvinner. Og vil liksom ha en valp mens han ennå er "ung", slik at dem kan få glede av hverandre.

EDIT

Er vell i grunnen slik med alle dyr. Far min driver med hest. Han har vert veldig uheldig. Han hadde en varmblods som knakk benet på beine veg :( DEt bare knakk . En hest som plutselig ble alvorlig sjuk og hadde det skikkelig vondt(ble avlivet). En hest som ble påkjørt. En som fikk kolikk og døde (pony). En blei aggresiv og måtte avlives.

Han har hatt en del hester for å si det sånn. MEN: Ikke døm. Han har virkelig vert uheldig. Og det vet jeg alt om. Han er glad i hestene og steller dem bra, slik som alle andre.

Link to comment
Share on other sites

Det er forferdelig vondt å miste en bestevenn så tidlig, det river i sjela og hjertet brister faktisk, men for min egen del er det en trøst å vite at min Sophus ikke vil ha vondt igjen. Det er sånn det må være tror jeg.

Det jeg synes er skremmende og trist er alle de hundene jeg leser om på div hundefora som er syke og må medisineres i ung alder. Om allergi, fôrintoleranse, autoimmmune sykdommer, psykiske problemer, tvangshandlinger og tics, osv osv. Det er godt mulig hundene lever lengre nå for tiden, men noen ganger sitter jeg å lurer på om det er riktig. Min egen Sophus kunne levd mye lengre med nok kortison innabords, men til hvilken pris...? Med dagens medisinske utvikling så er det opp til oss hundeeierene å si stopp, og vurdere hva som er livskvalitet for en hund, og ikke tenke så mye på hvordan det er å sitte igjen hundeløs..

Forøvrig så er jeg helt enig med "Pippin&Symra" og "Aya", -fra nå av skal alle sonehunder være friske.

Mvh LivB

Er enig, nå om dagen har jo unge hunder alle mulig sykdommer og skal behandles uansett, noe jeg ikke alltid synes er riktig.

De to siste hundene mine døde av påkjørsel av bil 13 år gammel, og av kreft 10 år gammel. De levde jo rimelig lenge begge to, men kanskje har vi bare vært heldig, for det er jo så mange hunder her inne som dør i sin beste alder... :)

Link to comment
Share on other sites

Fordet Meste er det hunder som rømer og da. Men det jeg reagerer sterkt på er at folk ikke bryr seg om dyrenesine, Uantsett hvilken det er så har det følelser. Om jeg så måtte dø for at min hund og katt skulle leve Hadde Jeg FAKTISK gjordt det. Jeg kan ikke leve uten de

hva mener du med dette? at de hundene som blir påkjørt rømmer? eller at de som er unge og dør tidlig for det meste rømmer? synes det var litt merkelig språk.

Synes også det er unødvendig å ta opp folk som ikke bryr seg om dyrene sine i en tråd som handler om folk som på ulike måter har mistet sine kjære hunder alt for tidlig...

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Hei, jeg skal lage hundegård til en kommende huskyvalp som skal bo i Hagen. Vurderer betongheller eller skifteplanen etc langs gjerdet sånn at den inn graver seg ut. Hvor store trenger disse å være? Holder det med 30x30 cm eller blir dette for smått?
    • Min samboer og jeg overtok for noen uker (3 uker) ei nydelig samojed tispe på 3 år, fra hans foreldre. Hun bodde før i Trøndelag, mens vi bor på Sørlandet, så det har vært en klimaendring for henne. Vi har passet henne en del før, så vi er ikke ukjente for Mira.  Siden vi er friluftsmennesker så har vi gledet oss masse til å få hund, og vi dedikerer mye tid til tur, ski og trening - noe hun selvfølgelig elsker! Vi har også brukt en del tid på å trene grunnleggende lydighet, da hun er sta og helst vil gjøre det hun selv ønsker, som en ekte samojed (; her har vi likevel sett stor fremgang på tur. I tillegg er hun veldig sjelden alene, vi er stort sett alltid med henne, tross at hun er vandt til å være en del hjemme alene. Jeg vil derfor tro at endringen i adferd ikke skyldes at hun er understimulert. Det er også viktig å nevne at den endrede adferden hovedsaklig gjelder når vi er hjemme og ikke ute på tur. Mira er generelt sett en veldig rolig og avbalansert hund, som tross rasen sjelden bjeffer eller synger. Hjemme har hun alltid pleid å være veldig rolig, og hun er en svært høflig hund som er veldig «enkel» å ha med å gjøre.  Så til problemet - hun har begynt å bjeffe og ule mye mer enn hva som er vanlig for henne, selv på natten. Hun virker rastløs og piper også mer enn vanlig. Hun sliter med å komme til ro, og mest bekymringsverdig av alt så spiser hun nesten ikke. Vi har ikke skiftet fôr, så her er alt likt (ønsker heller ikke å skifte da hun har en sensitiv mage). Hun har løpetid, så noe av problemene kan nok skyldes dette. Da jeg snakket med svigers nevnte de at det var vanlig at hun blir rastløs og oppmerksomhetssøkende eller pipete, men ikke at hun slutter å spise og begynner å bjeffe/ule. Legg merke til at vi har hatt henne i 3 uker, og at adferden begynte å endre seg for 1 uke siden, så trolig er ikke problemet at hun har flyttet? Vi ønsker likevel å gjøre denne overgangen så enkel og bra som mulig for henne, og viktigst av alt; at hun skal spise som vanlig. Har noen her tips til hva dette kan skyldes, eller hva vi bør gjøre? Evt om vi bør oppsøke veterinær? 
    • Altså, den totale motsetningen av en sånn hvit 😆 Er det en groenendael? Ekstremt søt, om jeg får si det! 
    • Har ikke kjøkkenvekt så hadde håpet på at noen kanskje hadde samme för og kunne måle opp for meg
    • Veie opp med et dl mål på en bakevekt? Hvis du ikke har fått med fôrkopp med mål fra forhandler. Det kan du spørre om å få, de har det ofte til utdeling.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...