Om misforstått snillisme, "forstå i hjel" og annet dill-dall.

[QUEST]

I de senere år, har vi sett flere og flere saker i media, hvor hunder alvorlig skader eller dreper barn og voksne. Hva kommer dette av? At svaret på dette er både tildels komplekst og innfløkt, er det vel ikke tvil om men selv undres jeg på , om ikke en del av svaret ligger i mye av den misforståtte snillismen og "forstå i hjel" holdningen, som ser ut til å ha grepet mer og mer om seg, de senere år..

Å tro at f.eks. alt av uegnede( i alle fall her til lands..) vakt og kampinstinkter lar seg "sosialisere" bort, er i beste fall naivt, i verste fall livsfarlig. Er eieren av en slik hund i tillegg av typen "snill" og innbiller seg at uansett hvem det er, folk eller dyr, så er man bare snill, ja så er motparten snill tilbake..

Hadde det enda vært så vel.. I en en rosa verden.., I virkelighetens verden, så er det desverre ikke slik!

Det er jo selvfølgelig mulig at jeg er glemsk men da jeg vokste opp, så var drap på barn eller voksne, forvoldt av hunder ikke noe man hørte om..og nei, jeg er ikke SÅ gammel, at dette var før medias tid..

Kan noe av årsaken være at man hadde et mer "down to earth" syn på både hunde og barneoppdragelse?

Det var ikke dødsynd "å ta i" hverken barn eller hunder.. Og utrolig nok! det kom både omgjengelige folk og hunder ut av det!

Man kunne jo være fristet til å tro, at siden "nulltoleranse" når det gjelder å "ta litt i" de mest umulige,har hersket en stund, så burde de unge nå til dags, både være lykkelige og veltilpassede!

Eller?

I realiteten har det vel knapt vært noen generasjon med mer tilpasningsproblemer, depresjoner og almenn misnøye med tilværelsen..

Er det på tide at enkelte begynner å ta litt til fornuft, andre veien kanskje?

Alt kan ikke forståes i hjel og alle er ikke gode på bunnen, synd men sant.

[TonjeM]

Jeg synes det er utrolig lettvint å skylde på "snillisme og dill dall og farlig naivitet" når det gjelder uhell med hunder. Ser vi på dødsfallene i utlandet, så står det intet der om at "forøvrig var hunde-eier snillist og dillet med hundene sine". Det siste dødsfallet vi hadde her i Norge hadde heller ingenting med "myke metoder" å gjøre.

Da sitter vi igjen med bittskader og hunder som skader andre hunder, og igjen, jeg har personlig ihvertfall ikke sett et døyt nevnt om oppdragelsen til de hundene som er involvert i den slags? Så jeg forstår ikke hvor du får den slags antagelser fra?

Nå er jeg snart 50 år, og det var da hundebitt og hunder som drepte hunder da jeg var barn.. (elghunder feks - de var ikke bare bare i min barndom). Men man gjorde ikke så stort vesen av det, og den ungen som gikk bort til bundet hund hadde bare seg selv å skylde hvis det gikk galt!

Selvfølgelig er det de som kjører ting for langt og inkonsekvent med "myke" metoder akkurat som det er folk som kjører ting inkonsekvent med de hardere metodene, men at dill-dallet skal ta skylda for bitt, utagering etc er vel drøyt. Når det gjelder feks hunder med bytteforsvar så er jeg hellig overbevist om at de myke metodene forhindrer skader fremfor de som kjører hardt og "tar hunden" for å forsvare mat eller ting.

[QUEST]

Jeg synes det er utrolig lettvint å skylde på "snillisme og dill dall og farlig naivitet" når det gjelder uhell med hunder.

Jeg skrev ikke at snillisme og dill-dall, er eneansvarlig for den utviklingen vi har sett i senere år, jeg sa at det kunne være en del av årsaken.. Jeg kunne gjerne belyst alle sider og vinklinger men da hadde innlegget blitt så langt, at jeg mistenker at svært få, hadde giddet å pløyd igjennom det..og da er jo vitsen borte, når man ønsker å belyse/debattere et emne.

Nei, så vidt meg bekjent, så bruker aldri treningsmetodene til de ansvarlige hundeeierne stå nevnt..og så? Beviser det noe?

Ja, da er vi omtrent jevngamle da og jeg snakker heller ikke om diverse mer eller mindre alvorlige sår eller rifter, forårsaket av hund, jeg mener alvorlige skader evt. med dødelig utgang.

Ja, og det stemmer det, det var mindre hysteri "før i tiden" det var forventet at man brukte hodet litt og tenkte selv, også som barn. Der er vi enige.

Som sagt, så hevdet jeg ikke at overdreven snillisme og dill-dall, er eneårsaken til diverse "uhell" de senere år men at det absolutt kan være en medvirkende årsak, ja.

Man kunne jo f.eks. la seg forlede til å tro at, foreldre som har kjørt en absolutt "ikkevoldslinje" og pøst på med forståelse ovenfor sine barn, ville få snille og forståelsesfulle barn?

Jeg har med egne øyne sett, at det desverre ikke forholder seg slik bestandig, TVERT imot..

Du nevner matforsvar, personlig har jeg ingen tro på å framprovosere en adferd for å fjerne den, det jeg har sett av den slags, har som regel hatt motsatt effekt.

[Aussieglis]

Vel, jeg kan jo snu det litt rundt igjen: jeg for min del ser for meg at en god del av eierne til de hundene som har bitt og vært i media antagelig ikke er noe særlig inne på trening av hund overhodet. Verken "snill" eller "slem" tror JEG helst at de er. Sånne som bare har hund... Sånne som ikke er medlem på noen hundeforumer overhodet. Hunden bor i huset deres, går på gulvet deres, den får mat og turer i nabolaget. Men det er kanskje det.

Der jeg kommer fra har de hundene som har bitt vært normale familiehunder i helt normale familier. Ingen av familiene har vært noe særlig opptatt av å trene hunden, den bare var der. Vår hund var en av disse. Han ble ABSOLUTT ikke dullet med. Når han oppførte deg "dårlig" (i pappas øyne vel og merke) fikk han virkelig høre, -og KJENNE det. Han ble løftet opp i nakkeskinnet enda han veide over 40kg. Løftet opp og dratt inn i gangen. Han ble kløpet i ører. Han ble rykket i halsbåndet på tur. Han fikk en veldig hard og urettferdig oppdragelse, og han endte opp å bite naboungen i leggen. Ingen veit hvorfor, det var bare han og naboungen der da synes jeg å huske. Bamse var snill som dagen var lang, men den dagen gikk det galt når han sto ute i bånd. (= stor feil fra foreldrene mine sin side, ja det er de klar over nå i ettertid.)

Naboene våre igjen hadde to schæfere. De har aldri blitt brukt til noe annet enn turer nå og da. Den ene beit en av lillesøstrene mine, så da ble den avlivet. Den familien er heller ikke særlig "opplyst" på trening av hund, og det har alltid vært mye kjefting og fysiske korrigeringer som ikke alltid har vært like korte og små heller. Som i vår familie.

Syns det blir tull å si at "snillisme" (-dine ord, absolutt ikke mine x.x) har skylda for hundebitt nå til dags. Tøv og tull sier jeg.

[ida]

Det kan godt være noe i det du sier, bortsett fra at jeg ikke tror at noen blir snillere av å bli "tatt", det være seg barn eller hunder.

En annen ting er at hundeholdet nærmest har eksplodert de siste årene og det kan vel hende at status, penger eller hva det nå er, er et svært tynt utgangspunkt for å holde hund.

[akela]

Jeg tror det STØRSTE problemet er den blinde og relativt naive troen på at "alle hunder kan bli snille", og at metoden er å være "snill" selv.

Du har Turid Rugaas-skolen, som mener man kan og bør trene i årevis på å få en kanskje dårlig genetisk/dårlig sosialisert hund "bra". Du har klikkertrenerne som ikke tar høyde for at kanskje 70-80 prosent av de gjengse hundeeierne aldri får med seg så veldig mye utover det å belønne når hunden gjør noe bra - og mye av budskapet ellers går tapt. Du har de kommersielle hundeskolene, svært opptatt av å gi raske resultater så fornøyde kunder vil vende tilbake, for man trenger jo opptil 3-4-5 kurs som er kostbare for å klare å ha en familiehund nærmest, og så lærer man dem ikke "alt" - men litt av gangen, så de MÅ tilbake...

Pluss på med at mange fjerner seg LANGT fra tidligere tiders "sunne bondevett" og en slags mer eller mindre nærhet til naturen, og med at Disney-dyrene har skapt mange rare bilder istedet i folks hoder om hvor mye hunder burde skjønne... så begynner man kanskje å nærme seg. For jeg har også noen år bak meg, og husker hvor resolutt man var før med å "dømme" en hund som dårlig: Vi hadde en som var usikker på barna i huset da jeg var liten, og det var ikke snakk om langvarig trening og sjansetaking - den åkte rett ut, til et barnløst eldre par som hadde den i alle år uten problemer. Idag leser man altså om barn som forskanser seg i annen etasje fordi mor ikke får skikk på den enorme familiehunden... som napper og knurrer til dem. Og de aller dårligste hundene ble nok før regnet som så umulige at de ikke hadde livets rett, og ikke forsøkt rehabilitert med medikamenter og forståelsesfull årelang trening.

Jo, du må ta med alle "nye" raser som dukker opp - og som slår an gjerne blant mange ferske eiere også, raser som ikke har vært etablert og avlet som selskapshunder ut fra vår målestokk i sine hjemland. Så tas de inn hit, og forventes å bli gosehunder som skal tåle å hilse på 30 fremmede hunder i parken.

Men det er, som Quest er inne på, en pussig romantisering av hunders egenskaper. Eiere blir jo gjerne forskrekket og forbløffet og lei seg når hundene deres oppfører seg som... DYR! Og ikke som kloke, snille og edle Disney-hunder som skjønner alt, eller som kan hjelpes ut av elendigheten etter en "dårlig barndom".

Klart det har skjedd utrolig mye på hundetreningsfronten, og i hva man vet om læring og atferd - men ER egentlig hundeholdet rent faktisk og generelt blitt så mye bedre? Er det lydigere hunder idag? Er de lykkeligere? For hva er lykke for en hund - er ikke det et stabilt, trygt liv der den kan gå mye løs, og er stabil og stø selv så den tåler det moderne samfunnet? Og det virker som om mange av dagens unge entusiaster tror "alle" før om årene var "slemme" mot hundene sine, fordi de trente på datidens vis - men det virker helt absurd på meg og på de jeg kjenner som er eldre, og som forteller om hundehold på 60- og 70-tall. Det var for eksempel artig å lese i Schäferhundklubbens blad om Mimi Lønnum (80) og hennes "hundeliv" og hvordan hennes hundehold var.

[Terrier]

Tror skylden rett og slett hverken ligger på hunde-eieres kompetanse eller hvilke metoder de benytter. Rett og slett velger jeg å tro at dette ikke var "big deal" tidligere. Hvis en unge ble bitt av hund, var det vel mer ungen enn bikkja som fikk kjeft. Mer sånn "ja, der ser du hva som skjer når du ikke passer deg". Man fløy liksom ikke til VG og Dagbladet fordi ungen ble bitt av hund før fokuset på det ble større som følge av offentlige debatter om "kamphunder", raseforbud og så videre.

Er det virkelig flere hundebitt nå? Finnes det statistikk på det, og i såfall hvordan er de dataene samlet inn?

Hund og folk bor tettere innpå hverandre nå, og samtidig er vi veldig opptatt av at barn og dyr skal omgås hverandre. Klart det skjer ting, og jeg vet ikke om målet om å unngå det er overkommelig i det hele tatt. Da har i så fall hunden mistet mye av dyret i seg, og ungene plutselig blitt født med kompetanse på dyr. Utenkelig.

Så lenge dyr er dyr og barn er barn, kan man forsåvidt gjøre hva en vil med så mye kompetanse man vil - å unngå det er vel en noe naiv tanke. Redusere? Ja. Garantere for at det ikke skjer? Aldri.

[Mud]

Når jeg var barn så visste vi at hunder kunne bite... vi visste også HVILKE hunder i nabolaget som ikke likte unger og som vi derfor måtte holde oss laaangt unna. Fra jeg var 8 til jeg var 14 kan jeg komme på hele 4 epsioder med hunder rundt meg som har bitt såpass alvorlig at den ble avlivd.. Beagelen til naboen, Elghunden til en kompis (den bet han i ansiktet helt brått, og nei, den var overhodet ikke utsatt for snillisme), en schãfer nedi gata som bet en guttunge i armen når den kom seg løs, og en golden eid av en gammel mann som bet en dame som skulle klappe den. Dette var i nabolaget mitt...

I de sener år har jeg møtt på 2. Min hund som hadde Ostechonderose (han fikk aldri bitt, men han prøvde) og terven til en svært erfaren trenigskompis som bet guttungen i familien i ansiktet.

Kort sagt: jeg aner ikke hva du vil frem til og kjenner overhodet ikke igjen den verdnen du beskriver.

Btw, min forrige Groenendael var troende til å kunne bite men det var fordi han var trent med for harde metoder i sitt forrige hjem og ikke hadde en særlig sterk psyke...

[QUEST]

Jeg skulle svare men etter å ha lest Akelas innlegg, så er det bare å si; Signeres!

Forresten Akela, den artikkelen du referer til, om Mimi Lønnum, vet du om den ligger på nettet? I så fall, har du en link?

[bardmand]

Man kunne jo være fristet til å tro, at siden "nulltoleranse" når det gjelder å "ta litt i" de mest umulige,har hersket en stund, så burde de unge nå til dags, både være lykkelige og veltilpassede!

Eller?

I realiteten har det vel knapt vært noen generasjon med mer tilpasningsproblemer, depresjoner og almenn misnøye med tilværelsen..

Ja, la oss banke litt lykke inn i dem!

Men, ærlig talt - jeg aner at Akela har lest Jean Donaldson (ikke noe galt i det!), og er det noen som forespråker å forstå hunden, er det vel akkurat henne? Problemet er vel ikke at folk forsøker å forstå hundene sine, det er vel heller at de ikke forstår dem godt nok, eller er villige til å akseptere at det er grenser for både hva vi kan forstå, og hvor mye vår forståelse kan utrette av mirakler.

Ja, det er naivt å tro at hunder blir "snille" bare fordi man er "snille" mot dem. Akkurat like naivt som å tro at hunder blir "snille" bare fordi de blir straffet for å være "slemme". Hunder er amoralske - de er verken snille eller slemme, de handler ut fra instinkter OG hva de har lært - alt i egeninteressens navn.

Samtidig som jeg kan være enig i at tidligere tiders syn på og omgang med hunder kan tenkes å ha vært "sunnere" i forhold til å forebygge bitt (døde hunder biter ikke), synes jeg at den mer humane behandlingen av hunder vi oftest ser i dag, er en verdi i seg selv. For, ja, jeg tror de fleste hunder blir lykkeligere av en sånn behandling.

[akela]

Kanskje det var litt mer "svøm eller synk" for hundene før i tiden? At såkalt "harde treningsmetoder" (eh... er det alt annet enn klikker?) gjorde at man fikk luket vekk dårlige hunder som ikke tålte litt? For endel hunder har vel blitt veikere, det vet vel du alt om det motsatte på, Loke - du måtte jo VEKK med din mer helpositive treningsfilosofi da du prøvde deg på den vel mest mentalt stabile og oppegående hund, flotte Lyra?

Og at folk hadde et mer realistisk syn på dyr - inklusive hunder - som noe som ikke var det samme som et kosedyr? Husker fra en nasjonalpark i USA, der guidene sukket tungt over alle byidiotene som kom på besøk, fôret ymse hjortedyr som dermed ble utrolig vant til folk og nærgående tiggete - og deretter "glemte" disse byfolkene at dette ikke var tamme kjæledyr og gjorde det utroligste, som å plassere lille barnet sitt ved siden av en grinete bukk som ville ha mer mat, mens far gikk baklengs for å videofilme idyllen.

Hehe, "human behandling"... vil det si at folk for sånn omtrent ti-femten år siden, som kanskje er omtrent da klikker ble introdusert her til lands?, IKKE behandlet hundene sine såkalt "humant"? Du milde... så mange dyreplagere visste jeg ikke at det fantes. Det ER liksom mellomting mellom å tro at hunder kan belønnes til alt og at alt MÅ skje positivt, til det å være inhuman. Såkalt tradisjonelle treningsmetoder blir jo slått i hartkorn med dyreplageri; folk som aldri har sett den utrolige kapasiteten som Sven Järverud er, fordømmer ham nord og ned. Det blir for lettvint og for svart/hvitt.

Men ER altså hundelivet så mye bedre? Tja, ikke vet jeg - for meg ser det nokså likt ut blant folk flest nå og for 20 år siden, sånn totalt sett.

[QUEST]

Angående "human" behandling.. Personlig så tror jeg, at både mennesker og hunder blir både lykkeligere og mer veltilpassede med klare grenser for akseptabel oppførsel. Og for å befeste disse grensene, så må det i de fleste tilfeller litt mer enn BARE ros og godord.. Så får jeg heller leve med at jeg er en dyreplager,, -_-

[Guest Per Olav]

Men ER altså hundelivet så mye bedre? Tja, ikke vet jeg - for meg ser det nokså likt ut blant folk flest nå og for 20 år siden, sånn totalt sett.

Hm. Skal jeg sammenligne med dengang jeg var barnsben - så ja jeg tror hundelivet er mye det samme blant "folk flest" - for det er vel ikke til å komme fra at de som frekventerer fora som dette er mer enn alminnelig opptatt av hund.

Dengang, for rundt hundre år siden var båndhunder mer avviket enn normalen. Bikkjene bare "var" der og vi visste alle om hvilke som var sinte eller som bare ikke var helt "gode i hodet" - slike som vi ungene holdt oss vekk fra - og vi visste også hvilke som kunne koses med, selv om det ble så som så med kos. Og om noe ble bitt (jeg husker ikke at noe ble alvorlig bitt) så var det stort sett vi ungene som hadde skylda - idag blir jo en hund tilsynelatende ansett som moden for krematoriet dersom den skulle knurre til en unge. Sånn sett var det vel betimelig med lenken til artikkelen hvor fagfolk mente at det var lagt altfor stor vekt på at hunder skulle oppføre seg som folk og ikke som hunder dersom de ble provosert. Med andre ord: folk måtte lære seg å forstå hunder og hundens språk i større grad enn hva tilfellet er idag.

[ToneC]

Angående "human" behandling.. Personlig så tror jeg, at både mennesker og hunder blir både lykkeligere og mer veltilpassede med klare grenser for akseptabel oppførsel. Og for å befeste disse grensene, så må det i de fleste tilfeller litt mer enn BARE ros og godord.. Så får jeg heller leve med at jeg er en dyreplager,, -_-

OT: Man kan altså ikke ha klare grenser for akseptabel oppførsel om man trener uten positiv straff og negativ forsterkning, feks klikkertrening?

[ida]

Bevare meg vel, er det virkelig en litt finurlig innfallsvinkel til klikkerkritikk trådstarter prøver seg på?

Min første hund kom meg i hende i juli 1982. Bortsett fra et bitt i øret (det ble meg anbefalt som "straff" for å bryte en sitt - kommando) som var mest ubehagelig for meg, tror jeg og et nøkleknippe i skinka da hun fant ut at Østeråstrikken skulle gjetes (en kort skarp smerte som ikke kunne tilbakeføres til meg, men trikken fikk for alltid kjøre i fred), ble da bikkja trent med ros og godbiter. Eller jeg trente vel ikke så mye i det hele tatt, men forsterket opp det jeg ville ha mer av. Hun levde i tretten gode år og var alltid løs, selv i Oslo sentrum. Da hun begynte å småglefse etter datteren min sine venner når de nærmest sprang på henne, ble hun tatt livet av. Da var hun stiv i bakparten, orket ikke løpe eller hoppe opp i sofaen lenger og jeg vurderte hennes livskvalitet som kraftig redusert, glefsingen iberegnet.

Jeg er av den naive oppfatning at metoder som viser seg effektive og hensiktsmessige (kanskje smør på flesk), har det med å videreutvikle seg og bli "allemannseie" sånn etter hvert fordi det faktisk er slik det er best både for hund, eier og formål å trene.

Det er nok ikke kvaliteten på hundeholdet til bevisste hundeeiere det er noe galt med, men i og med at det er så populært å ha hund, er kanskje kvaliteten på enkelte hunder redusert, samt at det finnes en god del inkompetente hundeeiere. De skumleste er de som skal ha familiehunden golden retriver fordi den er så glad i barn, for så å bevisstløst tro at barnas misforståtte omsorg og egen idiotiske oppfatning om at rekkehus, volvo stasjonsvogn og 1,8 barn, er det som skal til for å være en kompetent hundeeier.

[QUEST]

OT: Man kan altså ikke ha klare grenser for akseptabel oppførsel om man trener uten positiv straff og negativ forsterkning, feks klikkertrening?

Meget mulig men er det like lett(for de aller fleste, les Akelas innlegg) å befeste klare grenser uten noen som helst form for positiv straff?

[IM]

Men er det ikke sånn som ida sier; at hvis man forsterker det man vil ha mer av, så får man mer av det?

Jeg er i hvert fall av den oppfating at hunder som blir straffet fordi de stakk av i stad, men kom tilbake nå, kommer til å fortsette å stikke av, men slutte å komme tilbake. For å ta et eksempel.

Tror heller ikke det er folks "snillisme" som gjør at det er "mer" aggressive hunder. Det er bare det at det er mange fler hundeeiere, folk bor tettere på hverandre. I tillegg kommer bare alt det negative opp i media. Og det er det vi mennesker henger oss opp i. Alt det positive som hunder, og hundeeiere gjør, blir liksom ikke lagt merke til på samme måte.

Synes selvfølgelig det er helt hårreisende at hunder biter, og av og til dreper barn. Men man må ikke glemme at det er rovdyr vi har med å gjøre. De har sine instinkter, noens sterkere enn andres.

Ser man på en hundeflokk, blir den som ikke gjør som "sjefen" vil bare snudd ryggen til. Den blir ikke flydd på. Kanskje litt brumming i noen tilfeller.

Vi prøver å menneskeliggjøre hundene våre, mer enn vi prøver å hundeliggjøre oss selv.

[bardmand]

Hehe, "human behandling"... vil det si at folk for sånn omtrent ti-femten år siden, som kanskje er omtrent da klikker ble introdusert her til lands?, IKKE behandlet hundene sine såkalt "humant"? Du milde... så mange dyreplagere visste jeg ikke at det fantes. Det ER liksom mellomting mellom å tro at hunder kan belønnes til alt og at alt MÅ skje positivt, til det å være inhuman. Såkalt tradisjonelle treningsmetoder blir jo slått i hartkorn med dyreplageri; folk som aldri har sett den utrolige kapasiteten som Sven Järverud er, fordømmer ham nord og ned. Det blir for lettvint og for svart/hvitt.

Men ER altså hundelivet så mye bedre? Tja, ikke vet jeg - for meg ser det nokså likt ut blant folk flest nå og for 20 år siden, sånn totalt sett.

Nei, jeg skal ikke lyve på meg leveår, men jeg minnes fra barndommen både den naboen som slo elghunden sin med kjetting når den bjeffet, og den fuglehunden som fikk leppa vridd så han hylte fordi han hoppet mot eierne i glede når de kom hjem. Godt å høre at dette var unntakene, håper det er tilfelle fremdeles. Elghunden ble for øvrig avlivet etter at han beit dattera i huset.

Jeg vet i hvert fall at MINE nåværende hunder har måttet tåle langt mindre straff enn mine forrige, og det tror jeg faktisk ikke har skadet dem (selv om andre har antydet at i hvert fall en av dem har blitt "skadet" av det - men hva som er årsak til en bestemt atferd, tror jeg faktisk aldri det går an å si 100 % sikkert).

En annen sak er hva formålet med trening er. Jeg kan ikke for mitt bare liv se hvordan f.eks. konkurranselydighet eller agility kan forsvare bruk av avstraffelse i trening.

Sånn som jeg skjønner trådstarter, mener h*n at manglende bruk av straff er en viktig årsak til at hunder biter. Det tror ikke jeg. H*n sier også at manglende forståelse for hund er en viktig årsak til at hunder biter. Det tror jeg også.

Jeg har heller aldri sagt at folk som bruker positiv straff er verken dyreplagere eller inhumane, men at positiv forsterkning er MER humant - kan vi være enige om det? Jeg har ikke engang sagt at jeg ikke selv kunne tenkes å bruke positiv straff i gitte tilfeller - så om jeg er lettvint, svart/hvitt eller hyperbolsk, så er jeg jammen ikke den eneste her.

[torunns]

Jeg tror mye ligger i at det har skjedd en disneyfisering og at pressen har blitt stadig mer tabloid.

Jeg tror også at hunder i større grad ble respektert som hunder i 'gamle' dager - på godt og vondt. Moren min (f. 1940) og hennes famile hadde en cocker spaniel som ikke kunne fordra barn etter å ha blitt ertet av noen drittunger. Sånn var hunden - ferdig med det. Ingen krampeaktige forsøk på å få hunden til å bli barnevennlig. Min mor vokste opp i et elghundområde og ble bitt stygt i leggen av en. Hun klandrer fortsatt seg selv fordi hun gikk bort til en hund alle sa hun måtte holde seg unna. Min far (f. 1934) har en ødelagt lillefinger etter å ha skilt sin egen hannhund i slåsskamp med annen hund. Det var bare sånn det var - hannhunder slåss når de kom for tett innpå hverandre. Ingen passeringskurs den gangen og hunden fikk leve sånn som den var som frittgående gårdshund et sted i Vestfold.

I dag skal allting være knirkefritt og perfekt - også våre hunder. Vi glemmer innimellom at det er et domestikert rovdyr vi har med å gjøre, med mange av sine instinkter intakte. Treningsmetoder syns jeg ikke er så relevant her. Selv 'snillistene' (som meg) har klare grenser for hva som aksepteres av oppførsel fra hundens side, men det læres inn på en positiv måte - uten straff.

'Snillisme' er forresten kke noe nytt. Før første verdenskrig så var hundeførerne gjerne dog-whisperers, de tenkte som hunder og hadde levd med hunder hele sitt liv. I forbindelse med 1. og 2. verdenskrig tok militæret over mange familiehunder og disse måtte trenes opp raskt for å få de ut i tjeneste. Det var da de mer bastante treningsmetodene utviklet seg og de spredte seg raskt blandt den sivile befolkningen fordi de trodde at det var 'sånn det skulle gjøres'. Dessverre har jeg mistet lenken jeg hadde lagret om en svært interessant artikkel om akkurat dette.

[ida]

Snillisme' er forresten kke noe nytt. Før første verdenskrig så var hundeførerne gjerne dog-whisperers, de tenkte som hunder og hadde levd med hunder hele sitt liv. I forbindelse med 1. og 2. verdenskrig tok militæret over mange familiehunder og disse måtte trenes opp raskt for å få de ut i tjeneste. Det var da de mer bastante treningsmetodene utviklet seg og de spredte seg raskt blandt den sivile befolkningen fordi de trodde at det var 'sånn det skulle gjøres'. Dessverre har jeg mistet lenken jeg hadde lagret om en svært interessant artikkel om akkurat dette.

Kan du prøve å finne den igjen? Det hadde vært så morsomt å lese!

[torunns]

Her er en artikkel om det samme, men det er en annen artikkel jeg har mistet linken til:

http://caninefilmacademy.com/TTsEtc/History.html

Det var denne artikkelen jeg tenkte på:

http://www.morehappydogs.com/?cat=4

[belle]

Hvorfor hørte man så lite om hunder som dreper i "gamle" dager. Tja, det kan nok ha fler årsaker. For det første, kunne vi ikke gå på nettet og lese om alt som hendte rundt omkring i verden. Og da var ikke drap begått av mennesker kanskje riktig så vanlig som nå, så det var kanskje de sakene som fikk mest blest? I Norge har det vel heller ikke vært såå mange saker om hunder som dreper, selv om en er en for mye. Men i de tilfellene som har skjedd her til lands var det vel ikke snillismen som hadde skylda?

For det andre, og dette tror jeg er vesentlig: Det er mye fler hunder nå enn før. Nå kan alle ha hund, før var det langt færre som så seg i stand til det. Da jeg var barn, så var det ikke spalte opp og ned i avisene om hundebæsj på veiene foreksempel. Og så "renslige" vi er blitt nå, var det neppe det at folk var så mye flinkere å plukke opp da. Og når antallet individer øker så øker også de negative sidene sammen med de positive.

Er folk snillere med hundene nå enn før? Humhum, jeg husker nå et nabolag i hjembygda som var veldig opprørt over hundeholdet til en person. Han fikk veldig grei beskjed av en nabo, at hvis han så at fyren slo hunden sin en gang til, ja da hentet han den. Jeg leste også en bok skrevet på 50-60 tallet av en politimann, om politihunden Rex. I den ble det beskrevet lek og belønning som innlæring, og ellers om kameratskapet og kjærlighet mellom mann og hund. Den hunden fikk både fløte og eggeplomme rett som det var. Skipshunden Bamse, som levde under 2 verdenskrig fikk sitt eget minnesmerke (husker ikke hvor i farten), og blir fortsatt hedret den dag i dag.

Vi lærte også den gangen at dyra skulle vi være snille med, og den som plaget de var paria da som nå. Men det var nok lettere å være hundeeier før alle lover om båndtvang og farlige hunder kom på plakaten. Visste vi om en hund som var "ful" ja så holdt vi oss unna den, enkelt og greit.

Min far bodde på hybel hos noen i Moss i rundt 1950. De hadde en svær schæfer som gikk i en inngjerdet hage. Selvfølgelig bjeffet den fælt på min far da han passerte porten på vei ut og inn. Han begynte å ta med brødskalker med leverpostei på som han kastet inn til den. Etter noen få dager var hunden hans faste turvenn på kveldsturen. Så sånn gjorde de det da. Hva gjør vi nå? Jo vi demper og sosialiserer og miljøtrener. Andre ord på samma sak bare, etter min mening.

At vi hører om fler hunder som biter i dag enn før i verden, tror jeg rett og slett kommer av summen av alt som har forandret seg i samfunnet. Og bortsett fra kadaverdisiplinen som tyskerne drev med under 2verdenskrig og slik var med på å gjøre masse folk redd for bl.a. schæferhunder, så tror jeg egentlig ikke metoder har så mye med dette å gjøre. Knurret en hund over maten sin, ja så gikk vi ganske enkelt ikke bort til den når den spiste. Og alle visste at hunder passet på beina sine med tenner og klør. Sånn var det bare, og ingen forsøkte å trene det bort. Bedre før? Ikke nødvendigvis. Enkelte ting var bedre da, andre ting er bedre nå.

Og til slutt: Ikke en kjeft skal innbille meg at noe individ, være seg folk eller fe blir snillere av å bli tatt hardt i. Jeg blir litt snillere av en klem da, men det er kanskje ikke så relevant her

Til deg som spurte om artikkelen om Mimi Lønnum, så sto den i schæferhunden nr3, som kom ut i juni i år.

[QUEST]

I mange tilfeller vil man nok ikke kunne si med 100% sikkerhet, hva som er den bakenforliggende årsåken til en gitt adferd men hva så? Skal man unngå å prøve å korrigere enhver uønsket adferd til man er 100% sikker? Da ender det jo opp med at man blir fullstendig handlingslammet..

Ideellt sett, så skulle man vel visst årsaken til den (uønskede) adferden , før man gjorde noe som helst men igjen, da frykter jeg at man ikke hadde kommet noen som helst vei. Som mennesker kommer vi aldri til å bli 100% sikre på hva som er triggeren til en hel del adferder, vi snakker tross alt om to forskjellige arter her.. Urettferdig for hunden, javisst men skal man ha ett hundehold som er forenelig med å bo i ett samfunn av vår type, så er det bare å innse, at man kan ikke alltid "forstå hunden (eller mennesker, for den del) ihjel"

Det å leve i ett samfunn medfører dessverre (heldigvis) endel begrensninger for det enkelte individ.

Interessant nok, så har det vært gjordt en del spørreundersøkelser blandt ungdom, om hvordan de ønsket at deres omsorgspersoner skulle være og hvordan de ville ha det hjemme. Klare regler og grenser, var ett av de svarene som gikk igjen. Noe å tenke på kanskje?

Jeg er av den oppfatning at, nettopp klare grenser gir trygghet, at ikke alle individer lærer seg å respektere disse grensene bare med godsnakk og godbiter, er ett faktum, enten man liker det eller ei..

[ToneC]

Meget mulig men er det like lett(for de aller fleste, les Akelas innlegg) å befeste klare grenser uten noen som helst form for positiv straff?

OT (kanskje?): Jeg syntes det virker som du prøver å vinkle tråden slik at man skal komme frem til at snillinisme-trening er det som har resultert i hundebitt, hunder med adferdsvansker osv. Misforstår jeg helt nå?

Jeg anser meg ikke for en snillist, jeg er en klikkertrener, og har en liten papillonsak. Han har svært klare grenser på hva som er lov og ikke lov, selv om jeg ikke må ta i han for det om (for å ikke bli misforstått igjen; han blir håndtert, kost med osv, så jeg kan ta på han). For det første har jeg ikke noe behov for å gi han fysiske korrigeringer/leke alfahund/andre rare ting som jeg har blitt foreslått, for det andre syntes jeg det går mye kjappere å trene på denne måten vi har valgt. Dessuten er jeg redd jeg ville fått en svært pysete hund om jeg skulle tatt i han på mindre hyggelige måter. Det kunne også gått andre veien, at han hadde blitt agressiv og bitete (spør en hvilken som helst vetrinær om papilloner... det er mange som er glade for at de ikke er større...)

Samtidig blir jeg småsprø når jeg ser folk som sier at de klikkertrener som virkelig ikke gjør dette. Som vifter med pølsebiter når hunden er ulydig, har hunder som virrer og løper rundt overalt uten noen form for kontroll, osv. Er det dette du kaller misforstått snillisme?

Og jeg tror også at de hundene man visste var farlige i gamle dager var de man enten avlivet eller så ble de unngått. Og vi har mange hunder om dagen, mange raser osv.

[belle]

Jeg er av den oppfatning at, nettopp klare grenser gir trygghet, at ikke alle individer lærer seg å respektere disse grensene bare med godsnakk og godbiter, er ett faktum, enten man liker det eller ei..

Enig med du! Men cluet her er vel hvorvidt grensene ikke tråkkes over på grunn av frykt, eller på grunn av konsekvens. For det er to vidt forskjellige ting.