Gå til innhold
Hundesonen.no

Sorg hos mor ved valpesalg?


Sølvjenta

Recommended Posts

Har et kull valper dvergschnauzer som skal reise til helgen. Jeg tenker på mammaen, som tydelig elsker sine små. Hun riktig koser seg sammen med dem, leker og ruller rundt med dem, vasker og steller. Er det noen med erfaring på om hun opplever savn, sorg? Vi skal beholde en av valpene, men vil hun lete etter de andre? Har lest at tispene skal være ganske leie av ungene nå, de blir 9,5 uker til helgen, men hun elsker dem virkelig. Er det noe måte vi kan gjøre det lettere for henne på? Gruer på hennes vegne, og får vondt i meg når jeg ser dem sammen.. Så onde vi er!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke hatt valpekull, men kattunger! Jeg har hørt hund og katt er like på denne måten..

Kattemorern merket ikke at en og en dro, tror jeg? Hun ble roligere.. vi hadde SYV kattunger da.hehe.

Det eneste vi merket var da den siste kattungen vi beholdte selv skrek etter den siste dro.

For å si det sånn, det var JEG som tuta mest når kullet forlot hjemmet.hehe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, det der har jeg også lurt på. Har prøvd å trøste meg selv med at hundemoren sikkert er så sliten og lei at hun opplever det mest som en lettelse, selv om det sikkert er rart i begynnelsen.

Pippin sin mor og den ene valpen dro hjem til familien som hadde dem på for mens resten av valpene ble igjen hos oppdretter for å selges. Symra sin mor skulle også beholde en valp (for å si det sånn), oppdretteren der skulle i tillegg være dagmamma for en valp en stund framover, så der ble overgangen ganske myk.

Men hvordan er det der alle valpene plutselig forsvinner? Spent på å høre om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, for hun virker ikke lei dem i det hele tatt, bare lykkelig og glad, og koser seg med dem. Det er 6 stykker, så det vil merkes at de reiser. Men man føler seg unektelig litt slem som selger ungene hennes uten hennes viten og vilje. Er veldig spent på hvordan det vil gå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en god del år siden hadde mine foreldre ett kull på nå sin avdøde rottis tispe, det var 11 valper.

Hun var en super mor og brukte masse tid og krefter på dem.. Litt sørmodig var hun da det ble tomt i huset etter valpene var dratt, men tok ikke lenge før det var "ute av syne ,ute av sinn"..

Så lenge man selv ikke lager stor sene, og legger ved alt for mye mennekelige følelser i tispa, lar dagene gå som normalt, kanskje ta henne ut på en ekstra tur.. så vil nok livet går helt fint videre ;)Hunder er gode signal lesere og hvis man driver og ser på henne , og blir veldig mye * ååå stakkars deg* og ellers forandrer oppførsel ovenfor tispa, vil hun selv kanskje ikke pga valpene, men pga eiers rare oppførsel bli litt urolig også :cool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nå har jeg aldri hatt valpekull, men kattunger. Vet ikke om det blir det samme, men uansett: gamlekatta vår var en skikkelig gårdskatt som ofte kunne være ute på vift et par dager og det som skulle vært et fint system med p-piller hver dag gikk rett i dass. Resultatet ble som dere kanskje kan tenke dere en god del kull. Men så er det jo sånn at det er veldig mange flere katter enn gode hjem her i verden og da ble det ofte til at vi avlivet alle kattungene mens de var veldig små. Fikk hun f.eks. 6 kattunger avlivet vi først tre med en gang, da merket hun ikke at noen mangla en gang. Også tok vi de andre noen dager senere (for at hun skulle få minst mulig melkespreng). Og da begynt hun å lete. Gikk rastløs rundt i huset og mjaua og lette etter kattungene. Men det tok bare et par dager så var de ungene glemt.

Men, så var det også noen ganger vi så muligheten til å få gitt bort noen kattunger til gode hjem, og da fikk de selvfølgelig vokse opp. Men da reagerte hun ikke i det hele tatt når kattungene ble henta en etter en i 8-9 ukers alder. Ikke no leting i det hele tatt. Før den siste kattungen ble henta. Da var det litt roping, men snart glemt den og. Hehe katter kan ihvertfall ikke telle:P

Så jeg vet ikke jeg. Jeg følte det alltid slemt eller ondskapsfult å måtte avlive en liten kattunge på bare noen få dager, men tenkte aldri på at det var noe ille å gi bort en kattunge til et nytt godt hjem. Men sånn egentlig så er det vel litt slemt å ta fra et flokkdyr ungene sine ja. Men sånn er jo livet. Du kan jo ikke akkurat beholde alle 6. Ville isåfall blitt ganske livat :cool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første tispe var en fantastisk mor, og stelte, oppdro og ordnet med valpene sine på en måte jeg aldri før har sett- og tviler på at jeg noensinne vil se igjen- det var virkerlig utrolig å se måten hun var med dem på.

Snakk om fulltidsmamma!

Hver gang det dro en lette hun i lang tid, og når den siste var dratt gikk hun regelrett inn i depresjoner, og hadde i en periode også spisevegring- Hun ble skrekkelig tynn.

Etter hennes andre kull fikk vi en ny valp i hus 3 dager etter at hennes siste forlot redet, og makan til gledesutbrudd har jeg sjelden sett. Tispa- som egentlig ikke likte andre hunder i særlig grad- rundslikket den stakkars valpen, hoppet opp i senga for en liten gledesdans, jodlet høyt og lenge, hoppet ned, rundslikket valpen igjen, jodlet, tok en liten runddans, jodlet, rundslikket valpen osv..... i over en halvtime holdt hun på slik. Det var virkerlig en opplevelse. Jeg har aldri opplevd makan til gledesutbrudd på en hund noen gang. Iallefall ikke på en hund som så det #under sin verdighet" å vrikke på halen mer enn to ganger ved en gledelig anledning, og ellers var royaliteten og selvbeherskelsen selv. De to ble senere uskillbare, hun oppdro valpen som sin egen (det var pent lite jeg trengte å gjøre. Alt fra husren- trening- til innkalling tok hun seg av. Selv ved matfatet- der de måtte gjøre triks for å få maten servert- Lærte eldstehunden hva valpen skulle gjøre for å få maten.)

Ved mine senere kull - der tispene også har vært veldig gode mødre- har de blitt litt lei av valpene når de når en 6-7 uker, og innen de er 8-10 uker er det litt "Good riddons"- attitude ute og går...

Jeg vil ikke si at det er normalt for tispene å savne valpene når de forlater redet i moden alder. Det er iallefall ikke inntrykket jeg sitter inne med, trass i min første erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...