Takler ikke å være alene hjemme på dagtid lenger

[Margrete]

Jeg burde kanskje ikke hatt hund fordi jeg blir rett og slett for glad i dyret, og jeg knytter meg for sterkt, jeg lar hunden gå foran det meste og gjør det jeg kan for den.. derfor kommer jeg ikke til å ta den siste turen til veterinæren med han før jeg virkelig VET at det ikke er noe mer å gjøre... håper dere forstår...

Fikk lyst til å svare deg på denne Silje, ikke grav deg ned i selvmedlidenhet, det kler ingen. Ingen var ute etter å si at du ikke kan ha hund fordi du blir altfor glad i dem. Poenget var å vekke deg litt. Har Mike det bra slik han har hatt det i det siste halve året? Du må stikke fingeren i jorda Silje, enda så vondt det er. Har du det bra når du må lete etter løsninger for Mike hele tiden? Jeg er sikker på at han er nydelig hund, men du er nødt til å se utenfor deg selv nå.... han har hatt det vondt lenge nå, både fysisk og mentalt. Du skal ha all ære for at du har holdt ut så lenge. Det ikke mange som hadde orket så mye.

Enda godt han kan være hos dine foreldre, men hva gjør du når de ikke kan ha han lenger?

[Turnip]

Fikk lyst til å svare deg på denne Silje, ikke grav deg ned i selvmedlidenhet, det kler ingen. Ingen var ute etter å si at du ikke kan ha hund fordi du blir altfor glad i dem. Poenget var å vekke deg litt. Har Mike det bra slik han har hatt det i det siste halve året? Du må stikke fingeren i jorda Silje, enda så vondt det er. Har du det bra når du må lete etter løsninger for Mike hele tiden? Jeg er sikker på at han er nydelig hund, men du er nødt til å se utenfor deg selv nå.... han har hatt det vondt lenge nå, både fysisk og mentalt. Du skal ha all ære for at du har holdt ut så lenge. Det ikke mange som hadde orket så mye.

Enda godt han kan være hos dine foreldre, men hva gjør du når de ikke kan ha han lenger?

Graver meg ikke ned i selvmedlidenhet her, prøver bare å finne løsninger for at Mike kan ha det bedre. Han har hatt en tøff tid det siste halve året, og ja... det er slitsomt å vanskelig å finne løsninger for han hele tiden, men sånn er det i et hundehold, man gjør det man kan for hunden sin. Foreldrene mine vil nok stille opp så mye jeg og Mike trenger. De er utrolig glad i den lille cockeren og han er mye roligere der sammen de, de bor inn i skogen og har en svær gård. Det er lite med skumle ting for Mike der, og han har aldri opplevd noe negativt der, er nok derfor han også er så rolig og trygg der.

Det er ikke hele tiden nervene hans tar overhånd, det er i enkelte situasjoner, og jeg hjelper han så godt jeg kan i disse situasjonene. Jeg kommer ikke til å la han gå med det første, han er bare 18 måneder, det er mye trass og pubertet på toppen av det hele som også gjør ting litt vanskelige innimellom.

Jeg vet at hundehold skal være koselig, og merker det at hundeholdet mitt er ikke alltid like koselig, grubler på dette her hele tiden, og det plager meg mye. Men så mye jeg har kjempet, og han har kjempet gjennom problemene, så klarer jeg ikke å gi han opp når han endelig er blitt frisk igjen. Det er lettere å jobbe med han når jeg må slippe å ta hensyn til sykdommer hele tiden...

[Mirai]

han har endel nerveproblemer... veldig høyt stressnivå. Er vondt å se han sliter som han gjør om dagen, gjør det jeg kan med ro trening og oppleve trygge fine ting i hverdagen, men det er tydligvis ikke nok for han, vil gjøre det jeg kan får å hjelpe han, skulle ønske jeg bare visste hvordan

han har problemer med nervene dessverre, jeg kan så og si ikke ta han med på besøk for det er for stor belastning for han, da bare stresser han og går rundt og piper.

Det ER kanskje egoistisk av meg, men han er så ung, mye kan forandre seg, jeg vil så gjerne hjelpe han...

derfor kommer jeg ikke til å ta den siste turen til veterinæren med han før jeg virkelig VET at det ikke er noe mer å gjøre... håper dere forstår...

jeg vet at hvis jeg tar den avgjørelsen, så vil jeg angre meg dypt fordi jeg føler at vi ikke har prøvd ut alt. Jeg gir meg rett og slett ikke før jeg vet at alt er prøvd.

prøver bare å finne løsninger for at Mike kan ha det bedre. Han har hatt en tøff tid det siste halve året, og ja... det er slitsomt å vanskelig å finne løsninger for han hele tiden, men sånn er det i et hundehold, man gjør det man kan for hunden sin.

Selvfølgelig, men etter min mening skal ikke et hundehold være slik at man konstant må finne løsninger på ting og prøve å fikse det, det skal ikke være mer slit enn morro!

Du sier han er bra på mange måter, men vil du ikke si det er normalt å være glad på tur, slappe av hjemme og klare å spise maten sin? For å være litt "streng." Det er ikke normalt at en hund har nerveproblemer, og jeg vet ikke hvor enkelt sånt er å fikse på?

Det jeg tror de andre her prøver å si, er: Når kommer du til å vite at du har prøvd alt? Klarer du da å sette egne følelser til side og bestemme at nok er nok?

Misunner deg ikke situasjonen i det hele tatt Håper at du finner en løsning!

[akela]

Der er vi jo inne på noe - i forhold til å finne et sted hvor han er trygg, og hvor han kan slappe av på dagtid. Du får ta en alvorsprat med foreldrene dine, forklare HVOR ille det er, og forsøke å forhandle deg frem til en løsning hvor han kan være der på dagtid et godt stykke fremover - og du vet hvor lenge. Da vil han være rolig i en god del timer på dagen, og så får du ta det ekstra bryderiet det måtte være (jeg holdt på å si... dere får flytte "hjem"... men det blir kanskje litt vanskelig å få til hehe )

Da vil han kanskje få dempet belastningen litt, sånn at han kan få en slags ny start - og at du begynner å trene ham som om han var valp igjen.

Kanskje ikke bare Clomicalm er tingen? At det ikke virker bra nok? Det kan jo ha ulik virkning, eller at du får en tilvenning. En hund jeg var borti, fikk et preparat som egentlig var for folk, men som en atferdskonsulent som også er veterinær hadde gode erfaringer med for å roe en hund som var litt der Mike er. Som jeg sa... sjekke rundt, etter noen som erfaringer med de virkelig vanskelige tilfellene, og kan vise til noen positive resultater.

Jeg synes du kanskje bør sette deg en viss "tidsfrist", og at du etter det kanskje kunne ta kontakt med en uavhengig atferdsekspert - og få ham vurdert av en som ikke kjenner ham, som ikke ser etter at han er blitt LITT bedre, men ser om det er en hund med mulighet for et fullverdig liv og som har det bra. For ulempen med "problemhunder", er at man venner seg gradvis til ting, slik at man til slutt føler at det er litt "normalen" når både hunden og en selv lever i konstant helspenn, man har øyne i nakken, er i katastrofeberedskap til enhver tid.

Fint å høre at han har det hyggelig i skogen, at du har nådd inn med lydighet, og at han slapper av når dere er der. Da har du jo noe å starte med.

[Pus]

Kan foreldrene dine ta ham over på permanent basis? Ettersom livet han har der er godt og konfliktfritt, og ikke utsetter ham for mer enn han tåler?

Så kan du starte forfra med en hund som har flere forutsetninger til å tåle det livet du kan gi?

På den måten kan han få et stabilt, trygt liv, du kan fortsatt ha kontakt med ham og du kan lene det livet du ønsker med en tøffere/vanligere hund?

Bare en tanke...

[Mari]

Jeg har vel sagt det jeg mener allerede. Men les siteringene til IW, og prøv å hør litt på deg selv. Det ligger mye der.

Det er noe i det å tenke på hva "alt" innebærer, og hva det betyr for Mikes hverdag mens du jobber med ham. Et alternativ er jo som Akela sier, at han kan være fast barnehagebarn hos foreldrene dine.

Det er vondt for en hund å være redd, og det kan være ganske så vanskelig å trene på. Det har du jo merket selv, på tross av all eksperthjelp du har oppsøkt. Om jeg ikke husker feil så hadde Mike endel problemer før komplikasjonene med kastreringen, så kanskje problematikken ligger forankret i genene hans? Det vil isåfall gjøre det verre å få fjernet. En god atferdsspesialist vil helt sikkert kunne hjelpe deg. Den du bruker nå, hva slags tiltak har h*n satt igang for deg og Mike?

Jeg har selv mistet to unge hunder. En på tre, og en på 17 mnder. Det føles blodig urettferdig å ta fra dem alle de årene de kunne ha fått, alt det livet. Helt meningsløst. Men i bunn og grunn ble det gjort for jentenes beste. Jeg valgte å ikke vente til jeg måtte avlive, og heller gi dem et kortere liv med god livskvalitet. Igjen, det er aberet med å være hundeeier, jeg følte meg som en morder rett og slett. Tvilen kommer snikende til meg også, men alikevel er det ikke avgjørelser jeg angrer på. Jeg forstår deg så godt når du ikke vurderer avlivning, bare å tenke tanken kan gi en vond skyldfølelse. Man går fra den ene ekstreme tanken til den andre. Tro meg, jeg har vært der.

Jeg vet akkurat hvor glad du er i ham. Jeg kunne selv gått herfra til månen og tilbake for jentene mine. Men på et eller annet tidspunkt må man kaste inn håndkleet. For hundens skyld.

Om det for Mikes del er nå, er umulig å si. Det skal ikke være enkelt...

[Turnip]

Jeg tror nok ikke jeg vil presse Mike på foreldrene mine permanent, de kommer til å ha han på dagtid så lenge det er bruk for hjelp der. Han er også alene er par timer om dagen der også, men det syns han bare er greit egentlig, han legger seg og sover... er ingen lyder eller noe som kan stresse han der. Når jeg henter han der etter jobb, så er han et ganske rolig og behagelig vesen.

På tur så koser vi oss mye, vi går sjelden langt, men vi går et stykke inni skogen, jeg setter meg ned og han får utforske og leke og gjøre det han vil, etter kanskje 30 min så er han sliten og sovner ved siden av meg. Han er ganske avslappet og rolig på sånne turer, men går vi fort og f.eks på nye steder, så blir han stresset igjen, så vi holder oss på kjente områder hvor han syns det er trygt å være.

Tidfrist har jeg egentlig satt meg for en stund siden... Har sagt at hvis han ikke viser mye bedringer etter han har fylt 3 år, så kommer jeg nok til å la han få gå på de evige jaktmarker og begynne et nytt og trygt liv.

[Guest Belgerpia]

Tidfrist har jeg egentlig satt meg for en stund siden... Har sagt at hvis han ikke viser mye bedringer etter han har fylt 3 år, så kommer jeg nok til å la han få gå på de evige jaktmarker og begynne et nytt og trygt liv.

For det første - etter min mening bør du snakke med foreldrene dine om å overta Mike på full tid, og at du heller er en leketante som har han når de skal bort osv. - det høres jo ut som om Mike trives der og er fornøyd. Og kanskje kan han da slippe dop.........

For det andre, jeg synes faktisk ytterligere halvannet år med problemer er altfor lang tidsfrist. Hva om han ikke blir bedre? Skal han plages i halvannet år før du sier det er nok?

Igjen - det handler om å se ting litt utenfra og forsøke å glemme følelsene - svært tøft, men nødvendig når man er hundeeier.

Mitt råd når det gjelder en eventuell tidsfrist er fakstisk at du setter opp en liste over hva du mener bør bli bedre for at Mike skal ha ett fullverdig liv - sett en skala på 1 - 5 - hvor en er dårlig (der han er i dag), og 5 er målet du streber mot.

Hver måned evaluerer du hunden - på akkurat de punktene - dersom du iløpet av de neste seks månedene ikke får noe fremgang på disse punktene mener jeg at du bør ta ting opp til en alvorlig vurdering.

Bare mitt tips, etter å ha levd med en nevrotisk hund i 10 år - en hund som levde så altfor lenge på overtid grunnet min egoisme. Hun var nok lykkelig sålenge hennes verden ikke endret seg eller vi hadde besøk osv. - men hun levde i en boble...... sin egen lille boble - den dag i dag blir jeg forøvrig nevrotisk opprørt om jeg hører folk smeller med tyggis... DET skremte nemlig nesten vannet av lille hunden min........

[Tina&Ella]

Hei Silje

Jeg stod selv ovenfor denne problemstillingen nå i sommer (hadde da ikke problemer med en hund med nerver, min hund hadde hjerte/lungeproblemer) så skjønner jo hvordan du har det. Det er ikke lett å ta det valget om å gi slipp på hunden, det er trist og vondt, men det er faktisk en del av det ansvaret du tar på deg når du har hund.

Jeg kunne sikkert ha beholdt Theodor i noen måneder, kanskje et år til, men noe verdig liv hadde han ikke hatt. I hele sommer lå han kun i buret sitt eller i kurven, han pustet, peste og peip om hverandre. Ikke orket han gå tur, ikke ville han ha kontakt og han hadde ikke matlyst. Han virket generelt utilpass i situasjonen. Vi prøvde det vi kunne prøve av medikamenter, men til ingen nytte. Veterinæren sa han ville ha perioder der han ville være noe bedre, men at han alltid ville være generelt dårlig. Den dagen jeg avlivde han hadde han det fryktelig vondt, det var masse væske i lungene, og han stresset veldig. Jeg valgte å la han gå, det var det beste for han- selv om det nødvendigvis ikke var det beste for meg . Han ble bare 16 mnd,men på den korte tiden rakk vi å oppleve mye fint sammen. men Når jeg ser tilbake på det nå så skulle jeg ønske at jeg hadde latt han slippe noen måneder før enn det jeg gjorde, men jeg tviholdt på han for min egen skyld, og det angrer jeg på. Jeg skulle absolutt prøve alt, akkurat som deg.

Nå kan jo ikke våres situasjoner sammenlignes, men poenget mitt her er vel som hos så mange andre her, ikke la det gå for langt. Sett hundens behov fremfor dine (nå sier ikke jeg at du skal avlive vofsen, men ha det i bakhodet, og vær realistisk). Det er desverre en av de negativt sidene med hundehold. Synes "deadlinen" din på at problemene skal være fikset innen hunden er 3 år er litt vel drøy, med tanke på at hunden er 18 mnd i dag........ men det er min mening.

Du skriver at Mike trives hos dine foreldre, og klarer å slappe av der - og takler til og med å være alene hjemme der (hvis jeg har tolket det riktig) Da ville jeg absolutt sett på det som den beste løsningen for hunden. Kan du ikke høre om de kan ha han, så kan du komme og trene og lufte han (på den måten har du hovedansvar for trening og aktivisering, så slipper foreldrene dine det hvis det ikke har tid til dette). På den måten er han fortsatt en del av livet ditt, men han har det bra (og tror du vil få det bedre også).Uansett hva du gjør og hva fremtiden bringer, så ønsker jeg deg lykke til videre, håper det ordner seg for dere.

[Turnip]

For det andre, jeg synes faktisk ytterligere halvannet år med problemer er altfor lang tidsfrist. Hva om han ikke blir bedre? Skal han plages i halvannet år før du sier det er nok?

Hvis jeg ser at han blir verre, så selvfølgelig endrer situasjonen seg litt, blir han verre enn han er nå, så ja... da kommer han nok til å få slippe...

Foreldrene mine kan ikke ha han permanent da de driver kattepensjonat og stall og har 70 mål toms som skal vedlikeholdes, og 3 katter som skyr hunden min som pesten. Men moren min sa i sta, at han skal få være der på dagtid så lenge han har behov for det, så det hjelper utrolig mye. Når han har værtder en dag, så er han som sagt behagelig og tilfreds når jeg kommer og henter han,han blir sliten av å følge med på alt som skjer på gården og moren og faren min er ganske rolige og behagelige mennesker og det smitter fort over på Mike.

Fremskrittgjør han hver dag, i sta klarte han å gå sammen meg (gå fot) når vi hadde en annen hund 10 meter fran oss... før hadde han stresset, dratt i båndet, gaulet... men da hadde vi ikke den lydigheten nne som vi har i dag, så det har hjulpet oss mye.

Theodor&Tina: Hadde Mike hatt en sykdom som din hud, så hadde han selvfølgelig fått slippe, jeg holdte faktisk på å ta det valget da ting så svart ut for Mike da han lå inne på Oslo dyreklinikk... eller... jeg hadde nesten bestemt meg, men samme kvelden fikk jeg en telefon fra de at Mike var på bedringens vei og de trodde han ville klare seg, og at an hadde faktisk klart å reise seg opp.

Jeg gir ikke opp fordi jeg vet vi kan klare det, jeg vet han kan bli bedre med mye hjelp, jeg må ha hjelp til å ta vare på en såpass nervøs hund, og han må ha trygge gode ting i hverdagen sin.

Men ser jeg at han vile slite mer enn det han gjør den dag i dag... så blir ting litt annerledes. Han er ikke så ille at han faktisk skal bøte med livet for det, det er håp, og det skal jeg og Mike klare å bevise

[Mud]

Sånn helt ut av det blå: hva med katt?

Jeg har alltid hatt hund og katt sammen og de har utrolig mye selskap av hverandre... Jeg leste et sted at de hadde funnet ut at hund og katt faktisk hadde mer samvær med hverandre når de var alene enn hund og hund. Dette hadde de funnet ut ved å ha video overvåking i flere hjem hvor det var hund+ hund eller hund + katt.

[Aya]

Sånn helt ut av det blå: hva med katt?

Jeg har alltid hatt hund og katt sammen og de har utrolig mye selskap av hverandre... Jeg leste et sted at de hadde funnet ut at hund og katt faktisk hadde mer samvær med hverandre når de var alene enn hund og hund. Dette hadde de funnet ut ved å ha video overvåking i flere hjem hvor det var hund+ hund eller hund + katt.

Det leste jeg og. Kan det ha vært i et hundesport? Sorry OT

[Turnip]

Det går dessverre ikke med katt da han vil knekke den katten i 2 rett og slett.... han tok netsen katten til moren min, men hun slapp unna med noen skrammer... Han er virkelig helt umulig når det gjelder katter... han skrikr og stresser og løper etter de, og får han tak i de... så vet jeg hva som vil skje da det nesten har skjedd før. men tanken var god

[Mud]

Er du sikker på det? Jeg har fått to innbitte kattejagere inn i hus med katter og det har gått som en drøm... Når jeg overtok Loke for to år siden fikk jeg beskjed om at han tok katter og at de tvilte på at det skulle gå bra. For all del: det kunne se sånn ut, han ble helt hysterisk når han så kattene og spant rett inn i veggen i jakt på de. Dette var en 16mnd belger med MYE jakt og overhodet ingenting som kunne kalles oppdragelse. 2 mnd etterpå sov han og Lotte sammen for første gang, og første nyttårsaften hjemmme hos meg (4mnd senere) løp han inn og gjemte seg tett opp til pusen som lå på badet når rakettene smalt som verst.

Min erfaring er at det stort sett er svært fryktaggresive hunder som kan finne på å forsvare seg voldelig mot kattene eller raser som faktisk har drapsinstinkt (husky, vorsther, mynder og enkelte terriere) som faktisk skader katter når de får tak i de. De andre bare ser sånn ut (ja, Loke la også munnen over katten, men han bet aldri skikkelig til, de leker sånn enda.. ). Trikset er jo selvfølgelig å ikke la de møtes ute, (Loke jager fremdeles de andre kattene utendørs, Lotte er "hellig") ikke la hunden få anledning til å jage inne (bånd er veldig greit) og å vise tydlig at pusen er endel av flokken ved å holde den på fanget og kose masse med den imens man småprater med hunden flere timer daglig Eventuellt trikset jeg tok på Lyra når hun ble for intens, la pusekatten gi boffsen et velrettet smekk over snuta i kontrollerte former.

Med mindre du er overbevist om at han faktisk har onde hensikter, så ville jeg lånt en rolig pus av moren din og gitt det et forsøk..

[Guest 2ne]

Man burde kanskje ikke skaffe seg et dyr kun fordi at det kanskje muligens kan hjelpe det dyret man alt har, vel?

[Turnip]

Jeg VET at han vil ta katten... før trodde jeg bare at han ville løpe etter de fordi de løp, men når han fikk den ene katten til moren min trengt inn i et gjørne, så beit han flere ganger og han fikk en haug med klor... Jeg utsetter ikke kattene får dette. Han kunne faktisk ha drept hun hvis vi ikke grep inn så fort, heldigvis bare det bare 3 bitt hun fikk, men det kunne gått verre. Kattene er livredd hunden min og er ikke aktuelt med katt hos oss. Og skulle vi hatt katt, så måtte jeg betalt en haug med penger for en sibirkatt pga samboern er allergisk... Og det er båndtvang her for katter i borettslaget, og jeg syns at en katt skal få være inne og ute... ikke ute i bånd..

[Yodel]

Man burde kanskje ikke skaffe seg et dyr kun fordi at det kanskje muligens kan hjelpe det dyret man alt har, vel?

Vet om flere som faktisk har "kjøpt hund til hunden" for at den ikke skal være alene/ ha en kompis. Om det er det rette er vel diskutabelt, men for noen har dette faktisk løst store problemer og i det store og det hele gitt dem ett enklere hundehold. Men samtidig må en tenke på; hva om det ikke går? Hva om den første hunden ikke godtar hund to, og attpåtil lærer den opp til å få sine problemer? Så sitter man der med dobbelt så mange problemer?

Selv har jeg SKREKKELIG lyst på en liten katt. Basenjier og katter går som regel meget godt i lag såfremt katten kom FØR valpen... Og når jeg har en liten flokk jegere boende her ville det vært puse- mord å anskaffe seg et slikt dyr, så jeg har innfunnet meg med at en katt kommer det nok aldri til å bo her. (Den stakkars nabokatten som pleide å vanke i hagen her før fant fort ut at dette området er det best å holde seg laaangt unna... ) Så skjønner godt at du ikke tør det, Silje- Selvom det KANSKJE kunne gått.

Jeg missunner deg virkelig ikke den situasjonen du er i nå. Du har slitt mye, og det samme har Mike.

Håper virkerlig at dere klarer å få han til å bli trygg på seg selv igjen. Om det ikke går er det flott at du har innsett at det beste - for Mike sin skyld- kanskje er å la han slippe.

Lykke til.

[Turnip]

Jeg kunne ikke hatt en katt for vi aldri utsette en katt for det Mike kan gjøre med den, da sitter jeg her med en livredd katt og en hund med nerveproblemer...

Nå skal vi låne en hund om 5 uker (hun har valper nå) har passet henne endel før og hun har en veldig rolig innvirkning på Mike, han søker tryggheten hos hun, og på nyttårsaften da han var litt redd, så krøket han seg sammen inntill hun og sovner fordi hun var så rolig. Jeg vet at det ville hjelpet å hatt en hund til han her, men sjansen for at jeg vil få en til med nerveproblemer kan skje... Jeg kunne f.eks ikke skaffet meg valp for å si det sånn.. det måtte ha blitt en voksen hund som er såpass rolig og samlet og trygg og som jeg kjente godt, og hvor får man tak i det...? Så blir nok bare Mike her...Men ser helt klart at han trives i selskap med en hund til, han blir brått mer selvstendig og blir fort tryggere...

[Rabalder]

Jeg har et lignende problem. Min hund takler ikke å være helt alene, da uler og stresser han og jeg kommer hjem til irriterte naboer å en hund med rødsprengte øyne. Det går helt fint hvis han er med en annen hund eller katt.

Kunne sikkert trent vekk ulingen men han hadde nok hatt det like fælt likevell. Han er vokst opp i flokk så jeg kan nesten ikke forvente noe annet. Heldigvis har jeg en mor som kan ha han når jeg skal på jobb eller ut, der er han enten sammen med mennesker eller alene med en annen hund. Når tiden er inne kommer jeg til å få meg en til hund, jeg må det for at min hund skal trives i en normal hverdag og så vil jeg jo selvsagt ha to hunder selv også. Mulig jeg får meg hund nr 2 av feil grunner, men det bryr meg fint lite så lenge jeg vet jeg kan/vil gi hunden et bra liv.

Ang å finne en voksen trygg hund så kan du jo spørre oppdrettere, er jo noen som vil gjøre plass til nye avlstisper o.l og kunne tenkt seg at den pensjonerte fikk et eget hjem. Evt kan du jo låne den på ubestemt tid.

[Raksha]

Har desverre ikke noen gode råd å gi deg. Regner med du tenker godt gjennom det Mari skrev om livskvalitet og sånt. Jeg sliter med hjemmealenproblemer på valpen min nå, etter at vi mista bestevennen hennes så takler hun ikke det i det heletatt så jeg jakter på dagmamma til henne til vi får ordna med det. Det beste for Mike må vel være det samme, noen han stoler på som kan ha han så lenge det er behov for det, og den biten har dere vel løst med foreldrene dine?

Lykke til!

[Guest Belgerpia]

Jo mer jeg leser om Mike, jo mer begynner jeg å undre - for Mike er trygg hos foreldrene dine - og han er trygg når dere har en annen hund hos dere - da søker han støtte i den andre hunden.

Har det slått deg at det kanskje er relasjonen mellom deg og Mike som er feil? At det faktisk er så enkelt som at han ikke stoler på deg og at det er du som gjør han utrygg?

Kan det være at du styrer og ordner så grenseløst mye at Mike blir usikker og ikke klarer å forholde seg til alt du finner på?

Ikke for å være slem, men kanskje du burde ta en valium og forsøke å overse han en liten periode? Gå turer ja, men overse idiotoppførsel - kose ja, men ikke dille og stakkars liten hund - i det hele tatt forsøke å være litt mer "normal" og ikke ta hensyn til hundens alle rariteter?

Som sagt, jeg har hatt nevrotisk hund - men hun søkte alltid trøst hos meg om mulig (unntak om jeg satt for nærme folk hun ikke kjente). Gamlingen som ble skuddredd på sine eldre dager søkte alltid til meg når han var uttrygg osv. - det normale er at de søker støtte i eier og ikke hverandre. Selv med mange hunder i heimen opplever vi aldri det her hos oss - men så har vi heller aldri hengt oss opp i hundenes diller.

Dette er noe jeg bare begynte å tenke på ............ og nei, etter alle innleggene her så kan du ikke komme å si at du klarer å være normal og avslappet i forhold til Mikes greier, det ser vi på innleggene - så kanskje må du gjøre noe med deg selv også for at Mike skal få det bedre.

[Turnip]

Det er helt klart noe å tenke på det du skriver her Belgerpia! På nyttårsaften da han søkte trygghet hos den andre hunden, så var ikke jeg hjemme den kvelden, det var foreldrene mine som passet Mike og den andre hunden. Mike søker trygghet hos meg, og jeg er rolig ovenfor han, men han er på en måte ikke etter meg hele tiden når jeg har en annen hund her hvis du skjøner? Da er den andre hunden mer artig å være sammen med. Sjelden jeg stresser rundt Mike, jeg har somregel god tid og er rolig rundt han. Han er rolig hos foreldrene mine ja, han har aldri opplevd noe negativt der som sagt. Jeg tviler egentlig litt på at jeg gjør Mike redd da han søker trygghet hos meg når han er redd. Er det noe skummelt på gang, så er han kjapp meg å komme til meg og la meg "får bort det skumle"

Men jeg tenker mye og grubler mye ogprater mye med folk om hjelp til Mike, kanskje det høres ut som jeg stresser mye, men rundt han... så er jeg rolig... ser at han trenger ro rundt seg, og hadde ikke tatt seg bra ut hvis jeg stresser han da...

[Margrete]

Det er helt klart noe å tenke på det du skriver her Belgerpia! På nyttårsaften da han søkte trygghet hos den andre hunden, så var ikke jeg hjemme den kvelden, det var foreldrene mine som passet Mike og den andre hunden. Mike søker trygghet hos meg, og jeg er rolig ovenfor han, men han er på en måte ikke etter meg hele tiden når jeg har en annen hund her hvis du skjøner? Da er den andre hunden mer artig å være sammen med. Sjelden jeg stresser rundt Mike, jeg har somregel god tid og er rolig rundt han. Han er rolig hos foreldrene mine ja, han har aldri opplevd noe negativt der som sagt. Jeg tviler egentlig litt på at jeg gjør Mike redd da han søker trygghet hos meg når han er redd. Er det noe skummelt på gang, så er han kjapp meg å komme til meg og la meg "får bort det skumle"

Men jeg tenker mye og grubler mye ogprater mye med folk om hjelp til Mike, kanskje det høres ut som jeg stresser mye, men rundt han... så er jeg rolig... ser at han trenger ro rundt seg, og hadde ikke tatt seg bra ut hvis jeg stresser han da...

Jeg får veldig veldig lyst til å fortelle om Zizco. Min overnevrotiske hund som var en hårsbredd fra døden for litt over ett år siden. For jeg klarte ikke å se at han hadde det så himla vondt hele tiden. Søk på ett par innlegg fra meg fra i våres. Så kan du lese om styret mitt.

Kanskje ikke så interessant dette, men er likevel nærme det du nå har fått å tenke på fra Belgerpia. Z var skuddredd, så ille at vi knapt kunne miste noe i bakken her. Bildører som ble lukket igjen fikk han til å gå langt inn i seg selv, tegn på at det kom torden gjorde at han rømte i kjelleren. Nyttårsaften gikk han mer eller mindre i sjokk. Jeg trodde jeg var rolig, og mente det oppriktig selv også. Ble sur når jeg ble snakket til på den måten Belgerpia snakker til deg for de viste jo ikke at jeg overså han. For det gjorde jeg, men du verden jeg ble skuddredd selv jeg og jeg så absolutt alle tegnene på at han ble redd, øyne som ble "rare", ører som ble flate, kropp som senket seg ørlite, men jeg var rolig altså! Hørte absolutt alle skudd eller lyder som kunne finne på å skremme han. Så var jeg på trening ett sted der noen spilte kulespill (sånn kuler som skal treffer hverandre), da tippet det over for Z igjen og treningen var ødelagt både den dagen og resten av uka. Fikk beskjed om å ringe Østlie for å få en test av han, for det kunne jo hende at han lurte meg litt. Var så heldig at jeg fikk en time hos han uka etter. Samtidig bestilte jeg avliving dagen etter, fordi jeg hadde ikke store trua på at Østlie skulle finne noe jeg ikke så. For han var jo virkelig ille i mine øyne. Så med tårer i øynene og tung til sinns reiste jeg til Elverum og fikk en test på han. Ikke før testen hadde begynt sier Øslie "slutt å kontroller han, la han finne ut av dette selv", men det er jo jammen ikke så lett, så jeg fortsatte å kontrollere han. Tre ganger sa han i fra, den fjerde sugde han tak i armen min og nærmest brølte til meg at jeg skulle la hunden være i fred. Ble skikkelig redd, men lot Z'n jobbe i fred. Desto mindre jeg maste, desto mer selvstendig løste Z ting på egenhånd. Tårene strirant når skrammelet kom og han bare så på det og gikk videre. Sjekket ut og mente at dette var greit. Resten av testen gikk han gjennom uten problemer. På skuddet lekte en annen med han, for jeg fikk så vist ikke lov til å leke med han. Han skvatt og løp unna. Jeg hadde forventet at han skulle løpe til bilen. Han løp omlag 50 meter, sto der og vurderte om han skulle dø på seg. Jeg fikk klar beskjed om å gi f** * i han. Etter omlag 3 minutter kommer han tilbake og søker mot figurant, han leker ørlite granne men er ikke helt trygg. MEN siden jeg var skjøvet ut på sidelinjen ble han trygg veldig veldig fort. Han kikket på meg for å se om jeg reagerte på dette, men Østlie pratet i ett kjør med meg, mistenker at det var for at jeg ikke skulle se på Z.

Svaret på testen var: "synd han er skuddvar, for resten av testen var en tjenestehund verdig". Han sa ikke skuddredd"

Jeg skjønte da at det andre hadde sagt til meg var sant. Det var jeg som skapte alt tullet hans. Ingen andre enn meg selv. Jeg hadde en dønn stødig hund, som løste mange oppgaver på egenhånd, han er trygg på seg selv og han takler livet på den beste måten som finnes, så lenge jeg dropper å bry meg! Jeg måtte jobbe med meg selv, jobbe med hans selvtillit og sist men ikke minst droppe å lage ett problem av det. Jeg har ett stykke igjen skjønte jeg i går, for da kunne hun som passer Z for meg fortelle at han ikke brydde seg om skuddene som er hjemme hos henne. Vondt vondt vondt å høre, men ok, jeg må jobbe mer med meg selv.

Så Silje, selv om du tror du er rolig og god rundt Mike, skal du ikke se bort i fra at du med små små signaler forteller han at verden er farlig, og derfor må han søke trygghet hos andre. Det er grusomt å høre, men dessverre må man tenke hardt på det Belgerpia sier til deg. Jeg har erfaring med det, og du må tro meg på det jeg sier. Jobb med deg selv her nå! Gi Mike en sjangs til å vise deg at han faktisk greier dette, gi han en trygg eier som ikke bryr seg så mye om hans greier. Ikke dyrk dette! For du gjør det om vil eller ei, søk på alle innleggene du har skrevet her det siste halve året, så ser du at du faktisk lager en del styr av dette. Vil deg ikke vondt, men vil at Mike skal slippe å lide mer.

Nesten sikker på at du nå sier at Mike ikke er slik, og du slett ikke bryr deg eller ser tegnene hans. Men tenk litt på hva Belgerpia sier og jeg forteller, er du snill.

[ida]

For en interessant tråd! Jeg tittet innom her for en stund siden, men n¨å er det virkelig kommet noen tankevekkende innlegg. For en prossess, Margrete! Å, som jeg skulle satt pris på om den lille prinsessa kunne kommet seg til Østlie en tur. Han virker som en svært innsiktsfull mann. Det er jo ikke bare hunden som testes, skjønner jeg. Av det lille jeg har sett til Mike, virker han jo som en helt normal hund. Men det gjør jo Fibi i de fleste settinger også. Kanskje de neste skrittene har med meg å gjøre og slett ikke henne. Hmmm..

[Turnip]

Han er ikke den hunden som putter halen mellom beina og vier at han er redd, han skal bort til det skumle og bjeffe og få det bort. Noen ganger ber han meg om hjelp til å få bort det skumle, andre ganger så vil han ordne det selv. Han er rolig hos foreldrene mine, men han er like rolig der med meg. Når vi f.eks er på besøk, så er han ganske utillpass, han trasker evig rundt og peser, vil oppå meg hele tiden og forteller med hele seg at han ikke liker seg her, han demper seg selv mye... Mye av det vi sliter med til dagli får vi veldig bra hjelp av treneren vår til, han viser fremgang får hver dag som går. I sta kunne vi stå 5 meter fra folk som gikk forbi oss og Mike konsentrerte seg heller om hva jeg hadde i lomma enn folkene som gikk forbi.. Noen ganger så kan han falle tlbake og bjeffe og henge i båndet etter de...

Men som temaet begynte med... det er alene hjemme treningen vi slier med. Mye av grunnen til at han ikke føler seg så trygg her er at det er mange lyder hele tiden, folk som tramper over oss, løper i trappene, ungeskrik.... På gården til foreldrene mine hører han bare fuglekvitter...Han har aldri bodd i blokk med så mange folk rundt seg hele tiden, og det stresser han rett og slett. Vi møtte nylig 2 damer på tur med 3 flotte hunder, jeg hadde rotet meg bort i skogen og de fulgte oss hjem, Mike var utrolig flink da vi møtte de, brydde seg ikke om menneskene, men heller inviterte hundene til lek... Han fungerer utrolig bra om dagen på mange måter som vi har sliti med før, vi har gått opp litt på doseringen av Clomikan og ser at det hjelper endel mer. På tirsdag så har vi time hos veterinæren for å måle thyrioxin(husker ikke hvordan man staver det) nivået i kroppen hans, veterinæren og trenerer min mistenker at han har for høyt nivå av dette, har han det, så vil vi få medikamenter som regulerer dette nivået til det som det skal være.