Hunden må bli perfekt

[Mirai]

Jeg hadde en liten tanke på vei hjem fra sentrum med hunden i dag. Vi kom gående på en vanlig gang/sykkelsti, og møtte en litt eldre dame med en rund og søt elghund. Mona ble umiddelbart stiv i kroppen og jeg ba min bedre halvdel om å holde ordentlig i båndet. Og joda, Mona gikk ned i BC-lignende positur og snek seg fremover mot hunden. Når de da var rett ved siden av hverandre så jeg at det var en hannhund og de fikk hilse. Halene gikk på dem begge og han var svært interessert i hennes bakdel. Så var vi ferdig og alt gikk bra, og vi gikk videre.

Tidligere har vi hatt litt hilseproblemer, fordi jeg har vært nervøs ved tanken på hva som kan skje i en sånn situasjon med bånd. Noen hunder klaffer hun rett og slett ikke med. Nå har hun blitt mye bedre, stort sett av seg selv.

Hvorfor kunne jeg ikke bare godta det fra begynnelsen, i stedet for å fortvile meg over at hun ikke var bestevenn med enhver hund vi så? Eller hvorfor har jeg ikke forstått tidligere at hun ikke er verdens største lydighetsemne? Hun har jo mange gode kvaliteter jeg setter stor pris på ellers, allikevel var jeg kjempebekymret over disse tingene.

Hvorfor er det sånn at vi som oftest, dersom vi har et problem (eller et "problem") med hunden, på død og liv skal fikse det? Er det ikke noen ting vi bare kan la være, uten å prøve å trene på det i flere år? Eller er det hver enkelt eiers ansvar å fikse hunden sin, trene konstant så lenge man kan for å gjøre fremskritt?

[MarieR]

Akkurat det med andre hunder har for min del hvertfall, ingenting med perfeksjonisme og gjøre. Men om hunden ikke takler møter med andre hunder, eller i det hele tatt å se andre hunder så blir hverdagen vanskelig. Akkurat det er et problem jeg og min hund MÅ være uten

Trur det med Lp-emner og drømmer som går i vasken har mye med våre forhåpninger og gjøre. Man vil så gjerne ha den hunden som gjør det bra i, og trives med LP, men ender opp med en hund som kanskje ikke er helt der. Man prøver og fikse det, men finner vel som oftest ut at hunden faktisk er topp slik den er.

Jeg trur det er bra at folk prøver, men da må man også til slutt innse realiteten, at hunden man har, som er verdens beste uansett (forhåpentligvis), ikke "duger til" det vi vil og slutte å presse hunden. Enkelte finner kanskje også ut at det hjalp med årevis med trening, og ærevære dem for det

Jeg kjente meg veldig godt igjenn i det du skrev og eksemplene du nevnte, jeg fant ut at Ask måtte lære seg og omgå andre hunder, men jeg måtte lære meg og trene på det på en måte som faktisk bedret problemet. Jeg vil gjerne ha en konkuransehund, men har ikke det i Ask. Det tok en stund før jeg innså det, eller ville innse det, men nå er jeg bare veldig glad jeg gjorde det.

Enkelte ting må som sagt fikses mener jeg, mens andre, som du sier, faktisk kan gå sin gang.

[HanneJ]

Helt enig med deg IW. Hundenes 'problem' skal fikses og ordnes på. Om det gjelder småfiks som om at hunden har en tendens til å gå bak eieren på tur osv. Lite tenker vi på ting som er naturlig for hunden - alt skal skje slik vi vil ha det.

Skjønner jo at noen vil fikse på ting, f.eks at de er aggresive mot andre hunder o.l - men noen ganger går det rett og slett ikke an å fikse på alt, man må bare leve med det, tilpasse seg hunden.

I dagens samfunn er det så mye som er 'unaturlig' for hunden. Ikke tenker vi på at hunden er et 'villdyr' lengre. Vi anskaffer oss hund og forventer at den skal tilpasse seg oss, vår hverdag, vår verden.

Vi drasser den med på sosialisering sammen med andre hunder når den er valpen, forventer at den skal være snill og god mot alle hunder den møter for resten av livet. Folk blir fortvilet når hunden deres gjør utfall mot andre hunder, ja jeg blir skuffet hvis min hund gjør noe mot andre hunder jeg også - men er villig til å akseptere det hvis det rett og slett ikke funker. Andre blir helt fortvilet, skjønner ingenting - for de sosialiserte den lille valpen så godt med andre hunder, hva gjorde de galt?

Nei, noen ganger bør vi rett og slett tilpasse oss hunden.

[Toller]

100% enig med buhund-jenta

Noen ting lærer vi jo hunden fordi det er til hundens beste. Er ikke dermed sagt at man ikke tåler at hunden har feil og mangler.

[charlotte]

Det er et poeng i at man kanskje noen ganger burde vurdere å akseptere at "slik er det bare". Men tenk hvor mye man lærer av å prøve og feile

Og en annen ting. Man får aldri lært hunden hvordan en situasjon skal takles hvis man ikke hopper i det og begynner å jobbe med det. (Så sant det er viktig at den må kunne det)

[MarieR]

HanneJ: Så du vil heller ha en hund som ikke trives med andre hunder enn å prøve og gjøre noe med det?? Tilpasse deg hunden i en slik situasjon...da kan ikke hunden være med på noe som innebærer at dere kan komme til og møte på en annen hund. Eller mente du at man bare skal "kreve" av hunden at den oppfører seg med andre hunder og gi blaffen i at den ikke trives med det?

Enkelte forandringer må til, for hundens beste. For det er det jeg tenker på. Andre hunder kommer vi aldri unna, dermed måtte han forstå at det ikke er noe å være usikker/ redd og utagerende for.

(Tok det eksempelet med andre hunder, fordi det var enklest og "sette litt på spissen")

[Carina]

Hvis jeg hadde hatt en hund med et adferdsproblem som gjorde hverdagen vanskeligere for oss begge, ville jeg nok prøvd å jobbe med det ganske mye for jeg hadde gitt opp..

Men å trene pointeren min i lydighet og agility, det ser jeg på som et avsluttet kapittel. Nå har han rundet en magisk aldersgrense, synes han selv iallefall, så nå gidder han ikke mer sånt tull. Da ser jeg ikke det som noe poeng å drive å mase på ham fordi jeg har lyst til å starte med pointer i de laveste klassene lp og ag. Da koser vi oss med turer også får han gå på jakt så ofte som mulig, sånne ting som han selv liker. Så kan jeg heller trene fletta av de andre to som faktisk setter pris på det.

[HanneJ]

HanneJ: Så du vil heller ha en hund som ikke trives med andre hunder enn å prøve og gjøre noe med det?? Tilpasse deg hunden i en slik situasjon...da kan ikke hunden være med på noe som innebærer at dere kan komme til og møte på en annen hund. Eller mente du at man bare skal "kreve" av hunden at den oppfører seg med andre hunder og gi blaffen i at den ikke trives med det?

Enkelte forandringer må til, for hundens beste. For det er det jeg tenker på. Andre hunder kommer vi aldri unna, dermed måtte han forstå at det ikke er noe å være usikker/ redd og utagerende for.

(Tok det eksempelet med andre hunder, fordi det var enklest og "sette litt på spissen")

Har ikke sagt at jeg ikke vil prøve, men i enkelte tilfeller hjelper det ikke - uansett hva du gjør.

Det jeg skal fram til er at noen blir frustrert når ting ikke går som det skal, selv om de prøver. Og da er det noe galt med hunden, den ble ikke slik vil ville osv. osv.

Tok bare det som et eksempel..

Noen forandringer må jo til for hundens beste, men vi prøver noen ganger å gjøre hunden slik at den oppfører seg akkurat som vi vil, siden det er det beste for oss.

Men at hunden er redd, nervøs eller usikker - er egenskaper man bør prøve å 'trene' bort. En slik hund har det jo ikke godt, og ja - man kan komme opp i situasjoner hvor det ikke er noen utvei.

Men jeg tenkte mer på at vi forventer for mye av hunden. Den skal kunne være med oss overalt, aldri bjeffe, bare være helt perfekt som vi vil ha den. Gjør hunden noe vi ikke liker - ja, da er det ille.

[Mirai]

Noen ting lærer vi jo hunden fordi det er til hundens beste. Er ikke dermed sagt at man ikke tåler at hunden har feil og mangler.

Tenkte jeg skulle bare kommentere noe her, selvfølgelig skal man trene og i aller høyeste grad forsøke å få hunden slik man vil! F. eks dette med å klare å hilse på en ordentlig måte, man burde jo selvfølgelig trene på det for å se om man klarer å få en fremgang og kanskje endre den uønska atferden.

[ida]

Dette var en fin tråd! Livet ble mye lettere å leve for oss, da jeg fant ut at så langt kom vi og så innretter vi oss deretter på enkelte områder.

Det er ikke snakk om å gi opp, men å ikke stresse med ting som ikke er noe trivelige å jobbe med verken for hund eller eier. Her fant jeg f.eks ut at det er mye bedre for alle parter om vi går tur i skogen først og så er Fibi hjemme når vi skal til byen. Hun trives ikke deer og jeg ble veldig sliten av å skulle passe på hva som kom mot oss fra alle verdenshjørner på èn gang. Det er rare er jo at hun er mye lettere å ha med seg de gangene det er nødvendig nå, enn da jeg virkelig hadde som mål å få en "by-hund".

Jeg tar henne heller ikke med til venninner i nabolaget, fordi hun ikke er like trygg på alle og jeg har det ikke hyggelig når hunden min stadig må spesialbehandles, eller det vil si helst behandles som luft av ungene i et hjem som ikke er mitt. Det er mye greiere når hun kan kose seg hjemme i ro og fred, mens mora hennes er på besøk.

Det med hilsing går stadig bedre her òg, etter at vi innførte en stort sett hilsefri tilværelse. Fibi vil jo helst slippe å hilse på fremmede hunder og er veldig fornøyd med å gå rett forbi. Da trenger man jo ikke å bråke så fært for å holde dem unna seg, heller...

[Djervekvinnen]

Ja jeg har også vært sånn at alt MÅ fungere topp, og når det har gått skeis, har jeg blitt fortvilet og bekymret og noen ganger igjen følt at hele hunden er håpløs eller at jeg er totalt håpløs Bunn i grunn har det vært pga uerfarenhet. Nå er det ikke verdens undergang hvis hunden gjør utfall mot en annen hund i bånd. Da er det min feil for at jeg lot hundene hilse i bånd, og jeg vet at hun kan reagere slik. For hun er jo bare slik, og jeg må akseptere det. Bedre det enn å gå å bekymre meg og prøve masse ting jeg ikke egentlig kan osv. Eller jeg tror ikke hunden min er gal i hodet hvis hun havner i litt bråk med en annen tispe, fordi jeg vet at dette kan skje med det fleste.

Tror at erfarenhet gjør at man selv er mer trygg, og at man prøver å ikke tenke det værste med en gang.

[ida]

Fikk lyst til å si litt til, jeg. Vi trener jo på sosialt samvær med andre hunder ved å være på sonentreff, gå tur med hunder og eiere som kan "Fibisk" og å la henne bare være sammen med vår gode venninne dobermannfrøkna med en smule "kaste kong" oppheng. Hun bryr seg ikke om noe annet enn sin elskede kong, så Fibi kan snuse henne i rompa, sitte å se på at hun leker, evt fange kongen først, uten at det bryr dobberfrøkna i det hele tatt.

Så det er jo ikke det at hunder med en viss skepsis til andre hunder trenger å isoleres helt fra artsfrender, men det går an å finne settinger som fungerer og ta det derfra!

[Tonje]

Jeg er vel en av disse som ble ganske så småhysterisk da lillegutt her begynte med utfallene sine. For meg var dette en "big deal",fordi jeg ikke hadde opplevd det før,og nesten hatt hunden i 3år UTEN sånt tull. Da ble det plutselig mye vi måtte ta hensyn til,passe på,tenke over osv osv for å få en vanlig rusletur i nabolaget til å bli hyggelig. Det ble en stor forandring for meg,som ellers var vandt til å aldri måtte tenke over disse tingene.

MEN,jeg innser at det aldri vil bli helt bra. Jeg kan aldri slippe han med hvemsomhelst,slik jeg kunne før. Og det er helt greit det,så lenge det kommer dit hen at vi kan gå forbi hannhunder,uten noe brøling. Da er jeg strålende fornøyd!

"perfekt" i alle situasjoner vil han heller aldri bli,men det er også greit.Man kan jo ikke få alt her i verden

[mokken]

Jeg infinner meg helt greit i min hunds problemer så lenge det er noe som kan leves med.

Merethe hater pågående valper og virile hannhunder, jeg har da ingen problemer med å nekte folk med sånne hunder å hilse på henne. Hvorfor i alle dager skal jeg presse henne opp i en situasjon hun tydeligvis føler seg ukomfortabel med?

Hun hilser gjerne på hanner som forstår at hennes bakdel er forbudt område og valper som forstår at når tenna vises er det påtide å trekke seg tilbake. Fordelen min er jo at hun ikke oppsøker fremmede hunder, dermed havner hun skjelden i situasjoner hun selv ikke mestrer.

[Huldra]

Det er da ingen hund som er 100% perfekt vel?? Hvis noen tror det er mulig, så må de ha sett for mye Disney-filmer..

Men at man kan jobbe mot å få en mest mulig perfekt hund, ser jeg ikke noe galt i. Jeg friker ut hvis Tulla viser noe jeg ikke liker, og pønsker ut planer for å jobbe med det. Men hun er stort sett utrolig grei, og antageligvis det nærmeste jeg kommer en perfekt hund.. Men jeg putter henne ikke i situasjoner hvor jeg vet det kommer til å skje noe negativt; jeg lar ikke to hunder mobbe henne, jeg lar henne ikke være med masete hannhunder, og jeg lar henne slippe å hilse på visse hunder eller visse raser som jeg allerede vet at det ikke pleier å gå bra med. Hvis jeg ser tendenser til slike ting, tar jeg henne bort, eller ordner opp selv ved å fjerne den andre hunden eller snakke til eieren.

Men sånn til vanlig har jeg en hund som finner seg i det meste av mine sprell, hun er håndterbar, tilsnakkende, og relativt lydig, og hun har en super kontakt de fleste kan misunne oss. Men det er jo ting jeg bare må innse, som at hun er en bedagelig type (selv om jeg får lov å prøve å trene henne til å gå foran i stedet for bak meg på tur), og at hun bjeffer når det ringer på, og at hun kan sjeldne ganger være litt skeptisk til mannfolk, og at jeg må passe på når det er barn i nærheten (men hvem må vel ikke det?). Men for at Tulla skal få kunne vise hvor flink og grei hun egentlig er, er det viktig at jeg legger opp situasjonene slik at hun klarer det. Jeg kan ikke forvente at hun skal ligge rolig på plassen sin når jeg kommer inn, uten at jeg har lært henne det, eller belønnet henne for det. Og jeg kan ikke forvente lydighet om jeg ikke trener på det. Man kan ikke forvente at hunden skal bli "mer perfekt" om man aldri prøver å få den til å bli "mer perfekt". Men jo, mitt mål er faktisk at min hund skal bli mest mulig perfekt. Jeg kommer i alle fall ikke til å gi opp bare vi møter på et lite (eller stort) problem..

[Heidi P]

Er det noe jeg har lært meg etter å ha jobbet med *problem* hester i flere år, så er det faktisk å ikke fokusere på problemer. Det gjør ofte problemene MYE værre. Jeg jobber dyrene normalt, legger merke til problemer, og tar de etterhvert som de dukker opp. Normalt fungerer det strålende og overse problematikk og jobbe med det man faktisk ønsker, og problemet er plutselig søkk vekk.

Så får jeg hund ... og prøver å følge samme spilleregler. Men vårt hund mot andre hunder problem virker stort nok for meg til at det MÅ fokuseres på. Iden forstand at vi må finne måter å jobbe med det på ....

hverdagsdill synes jeg man må være flinkere til å overse.... så lenge det ikke er ting som faktisk er PROBLEMER (Og hvor mange ting er egentlig det ) så kommer det etterhvert med litt fornuftig opplagt trening

Jeg synes at det mest4e folk kaller problemer langt fra er det. Men så er det jo sånn, at ting er heller ikke et problem før noen anser det for å være det da .... Det aller aller meste her i verden trener vi veldig enkelt bort .... ved å trene inn ønsket adferd.

Men jakten på den perfekte hund ?? joda.... hvis min Aquila kommer dit at vi kan gå hvor som helst hvor det er hunder .... da har vi oppnådd en perfekt hund ... for det er faktisk det eneste jeg føler er *galt * med henne

Problemer med å forholde seg til andre hunder anser je gsom viktig og jobbe med ... men det er aldri noe galt i å lytte til hva faktisk dyrene våre sier ... det hender de har tanker og meninger vi ikke helt får med oss.

[Guest Vicky]

Nå er kanskje jeg rar, men jeg syns at det å jobbe med det vi ikke mestrer er en del av morroa med det å ha hund

[Flash]

Fint innlegg IW, kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har også ei frøken som går greit i lag med de fleste hunder, men ikke alle - og som har et litt anstrengt forhold til hilsing og overdreven nærhet, særlig i bånd. Og dette har både ført til mye grubling og også litt fortvilelse innimellom.

Føler at dette er litt todelt selv - jeg har ikke tenkt å lene meg tilbake og akseptere at min hund tydeligvis opplever det som besværlig å møte enkelte andre hunder. I bunn og grunn er det hennes livskvalitet som forringes av at det er sånn, og at det bør være hovedmotivasjonen heller enn at min stolthet blir såret av at hun ikke er "perfekt".

Samtidig har jeg nok overdramatisert det hele til tider. Jeg tror nok ganske sikkert jeg har gjort det verre gjennom å bli anspent selv og signalisere at dette er en big deal - og litt for ofte har jeg nok verken stolt nok på henne eller vært trygg og tydelig nok til at hun kan stole på meg.

Det er ikke lett, men jeg tror det er viktig å være konstruktiv og framtidsrettet i stedet for å bli skuffet enten over seg selv eller hunden. Ikke stange hodet i veggen hver dag fordi man sosialiserte feil/for lite eller valgte feil individ/rase, men akseptere og respektere hunden for det den er og jobbe videre derfra. Så er det jo noe med at en viss grad av gruff er naturlig blant hunder, og at det ikke betyr at den nødvendigvis er "slem", "gal" eller at du som eier er komplett udugelig. Et og annet tilfelle må man akseptere etter min mening - men det gjelder likevel å være oppmerksom og se an alvorligheten, frekvensen og styrken i det hele.

[Poter]

Har ikke lest alle svar her, tenkte bare si at det er et viktig poeng dette med at vi på død og liv skal ha hundene våre perfekte. Vi skal jo være perfekte selv også, så det er jo ikke noe rart om vi vil at hundene våre også skal være perfekte. Ikke en så veldig sund trend vi har i samfunnet for tiden :glare: .

[JailyTina]

Jeg har inntrykk av at det å ha en perfekt hund hører med i vårt moderne samfunn der alle skal være suksessfulle, lykkelige mennesker med store familier og feit lommebok...

Personlig syns jeg ikke det er nødvendig at hunden er feilfri. Men når det gjelder problemer som gjør hverdagen vanskelig både for hund og eier, syns jeg det er verdt å legge litt ekstra innsats i å jobbe med det så det kan bli en enklere situasjon for alle innvolverte..

[Moghrebi]

Mye av det vi kaller "problemer" er egentlig helt normal hundeatferd. Aggressivitet mot samme kjønn, for eksempel - det er faktisk en helt naturlig atferd i dyreverdenen. Vi hundeeiere vil helst at hundene våre skal gå overens med alt og alle, men fra naturens side er det normalt at hunder markerer rang. Jeg har høns, og jeg ser det samme ute i hagen når hønsene går der. Sjefshanen er det ingen som utfordrer, for han er eldst. De ranghøye (voksne) hønene krangler ikke seg imellom, for de har forlengst funnet ut av hvilken plass de har på rangstigen. Men unge høner og haner driver stadig og sparrer og kjegler seg imellom. Hos dem er rangfordelingen ikke på plass ennå. Men de kommer nok til å finne ut av det, for de er en stabil flokk på ett og samme territorium.

Tamhunder har et problem i så måte. De er til stadighet på nye steder, og de treffer nye hunder. De går i bånd, slik at de ikke har noen retrettmulighet. De treffer hunder som kanskje ikke har fått mulighet til å lære seg hunde-kroppsspråket gjennom oppspart erfaring. De går kanskje også på steder hvor de føler at de har sitt faste turområde, og treffer hunder som mener det samme. At det ikke blir mer bråk enn det blir, er jo egentlig et under.

Jeg har ikke problemhunder. Jeg har hunder som har et velutviklet naturlig språk, mye erfaring med å omgås andre hunder, og en iboende glede over å være en del av en flokk. Men går jeg på et vilt ukjent sted med dem, er de mye mer obs på omgivelsene. Møter de da en "utfordrende" hund, f.eks. en border collie med stirrende blikk eller en bulldog med heseblesende pust, går de med en gang i bust og blir årvåkent defensive. Det er ikke problematferd - det er helt naturlig.