Hva ville dere gjort?

[Mud]

Ok, for å gjøre en lang historie litt kortere: når jeg bestemte meg for å gå til anskaffelse av en brukshund til hadde jeg en middels krevende jobb, korte arbeidsdager og muligheten til å ha med meg hundene inn på jobb. Rett før jeg hentet vesla sa jeg etter mye overtalelse ja til å ta en mer krevende jobb litt lengre unna hjemmet mitt. Jeg visste det kom til å bli en tøff tid i vente, men jeg har ikke vært forberedt på hvor mentalt sliten man blir av å ha en jobb med mye ansvar og høyt tempo og hvor vanskelig det er å gå fra jobb til riktig tid når man er alene i stillingen sin og mange folk er avhengig av at man gjør så godt man kan og ikke minst gjør det man skal i løpet av en dag. Går jeg før jeg er ferdig en dag må jeg ofte jobbe 2-3t overtid den neste for å ikke henge for mye etter. Det finnes ingen andre som kan tre inn i stillingen min så ferie eller sykdom kan jeg bare glemme å drive med i år og det er et konstant mas fra jeg kommer til jeg går (og enkelte dager helt til jeg legger meg om kvelden). Jeg elsker jobben, jeg stortrives!

Men saken er at to ivrige belgere hvor av den ene er en utømmelig og eksplosiv aktivitetsmaskin plutselig kræsjer totalt med arbeidet mitt. Jeg har de med på jobb, men Lyradille er ikke en hund du bare kan la herje løs rundt på parkeringsplassen eller sende hvem som helst for å lufte og leke med slik som Loke er. Jeg legger opp dagen min selv, så de får alltid en times tur i skogen rundt jobb i tilegg til litt trening hvis jeg må jobbe overtid men dette er på ingen måte nok for vesla. Når vi kommer hjem er jeg fullstendig utkjørt, imens hun er helt på topp. All trening må hun selvfølgelig dele med Loke som også krever sitt. Hun er for tiden tydelig understimulert og jeg har ikke kapasitet til å ta meg skikkelig av henne. Hun er ingen lett hund å ha med å gjøre på enkelte punkter men i det store og det hele er hun en helt fantastisk Laekenois med mye kapasitet. En Laekenois skal ikke være en enkel hund.

Jeg har i den siste tiden begynt å innse at jobben ikke kommer til å bli mindre krevende fremover (jeg får mer og mer ansvar etc) og at jeg må velge i mellom Lyra og jobben hvis jeg ikke vil ha en problemhund. Jeg har ikke råd til å si opp jobben min, men jeg er samtidig utrolig glad i monsteret mitt og det har føltes helt feil å i det hele tatt vurdere seriøst å gi henne bort.(selv om jeg har bydd henne bort til de fleste på dårlige dager*ler*) Jeg har hele tiden hatt en åpen dialog med oppdretterene (som er tidenes beste, may I add) om gleder og problemer vi har støtt på og nå til sist vurderingene jeg har gjort meg.

Så i dag ringte oppdretterene og sa at en belgisk dame var svært intressert i å kjøpe Lyra. Dette er ingen hvem som helst, hun er kjent i "laekenverden" for å ha oppnådd gode resultater med hundene sine innen IPO. Hun har 22års erfaring med rasen og har for tiden to hannhunder hun konkurerer med og er på utkikk etter en tispe for å etterhvert begynne oppdrett av IPO/utstillingshunder. Hundene hennes trenes mye hver dag og hun jobber ikke. (Det ligger noen videoer av at hun trener den ene hannhunden sin Arkos i bitearbeide på Youtube btw) I tilegg gjeter hun sauer med hundene på gården sin (laekensheeps faktisk, de finnes! Er man rasefantast så er man rasefantast hehe)og de har store arealer å boltre seg på og være skikkelig Laekens på.

Hun har sett bilder av Lyra på nettsiden min og ble spesiellt fascinert av noen bilder hvor av Lyra som nekter å slippe en kong fordi om jeg prøver å "riste henne av". Jeg ringte etterhvert damen opp og fikk et utrolig godt inntrykk, det føltes som om hun tenker veldig riktig etter mitt hode og som om hun "forsto" hvordan Lyra var på en måte (vanskelig å forklare*ler). Hun er dønn seriøs og har bestemt seg for at hun vil kjøpe Lyra hvis jeg vil selge til henne. Hun har hilst på resten av kullet og elsker at de er temperamentsfulle og intense og hun mener bestemt at Lyra er tispen hun har kikket etter.

Hun er ikke den første som har meldt sin intresse, frøkna ser jo ut til å bli riktig pen og det kryr ikke av vakre laekenoistisper akkurat, men denne damen er først og fremst intressert i en skikkelig arbeidshund og det hele føles plutselig veldig riktig.

Det føles plutselig svært egoistisk å beholde henne, som om jeg sitter på en dyrbar diamant jeg ikke makter å slipe så den kan skinne men heller bare herper. Sånn for å bli litt pompøs. Kort fortalt: jeg er overbevist om at Lyra får det bedre der enn hos meg, der får hun være akkurat den hun er og gjøre det hun er avlet til istedet for å hele tiden bli forsøkt formet til en slags labrador tilpasset min livstil og norske forhold.

Jeg har nå så godt som bestemt meg for å selge henne (selv om jeg ikke tror jeg orker ta penger for henne, jeg er litt sentimentalt skrudd på sånt), men blir svært stresset av at hun i såfall henter henne så tidlig 28 juli (utstilling i sverige hun skal på) Jeg er brått full av betenkninger - jobben er ikke så viktig, vi kan selge huset, Loke trives ikke som alenehund og Lyra er jo så mammadalt etc.. I tilegg er hun den mest sjarmerende slyngelen jeg noensinne har møtt, hun har en personlighet som er helt utrolig og det vil bli forbasket kjedelig her uten all faenskapen og påfunnene hennes. Jeg er fortsatt nyforelsket i nurket og klarer ikke se meg mett på alle ansiktsutrykkene og faktene hennes - i det hele tatt...tøfft valg. (også har jeg folk rundt meg som sannsynligvis aldri vil tilgi meg skikkelig hvis jeg gir henne bort, hun kan å sjamere den vesle frøkna )

Ikke helt sikker på hva jeg vil med dette innlegget, få ut litt frustrasjon sannsynligvis, til sist er det jo bare jeg som kan avgjøre om fremtiden hennes blir i Belgia eller i Norge. Men andres tanker rundt problemstillingen hadde ikke vært å forakte

[dorab01]

Tja den første tanken som slo meg var jo: Du sier du trives med ditt arbeid. Men (jeg har vert i samme spor når det gjelder arbeid som deg jeg valgte å si opp) du sier at du peser hele dagen. Jobben blir ikke lettere og du jobber ofte overtid. Som sagt jeg har hatt det akkurat likedan og jeg holdt ikke lenger ut med det enn 4 måneder. At du hele tiden blir mentalt sliten tyder jo på at det kanskje er litt mye? At du til slutt ofrer livet ditt for en jobb. Jeg personlig inså at dette var ikke det jeg ønsket å bruke hele livet mitt på. Og om du selv innser dette om en 4-5 måneder eller mer. ja det er for sent for du har solgt henne ikke sant?

dette var bare en liten tanken fra meg ....

[Lotta]

Sånn rent spontant må jeg - som oppdretter - få lov å si at du framstår som valpekjøperen fra *******. (Jeg antar at du har luftet tankene dine til oppdretter tidligere og at det er i den forbindelse denne gullgjeve kjøperen har dukket opp...?)

Slå til du, selg Lyra og sats på en karriære.

Lykke til.

"Lotta"

[Ingvild]

Er det virkelig ikke mulig for arbeidsgiveren din å ansette en til så dere kan dele på arbeidsoppgavene? Før eller siden kommer du til å bli utbrent om du skal fortsette sånn som du tydeligvis gjør nå - enten du har null, en eller to belgere i hus...

Og personlig syns jeg ikke du skal selge Lyra (hun har klart å sjarmere meg til tross for at jeg faktisk aldri har møtt henne). Har hun ikke vært drømmen din i mange år?

[tuppetroll]

Som jeg sa på msn, synes jeg du skal la henne få dra til Belgia. Greit, det er en vanskelig avgjørelse, men en gang i blant er det sånne slag livet gir oss - her har du i det minste en helt klar lovnad på at Lyra får det optimalt der hun havner. Jeg er uenig med Lotta i at du er valpekjøperen fra *******, tvert om synes jeg det står respekt av å ta en avgjørelse som dette på et slikt punkt i Lyras liv, istedenfor å la henne gå for halv maskin hjemme i Krøderen.

Karriere er ikke alt her i livet, men en jobb som du trives så godt i er, etter min mening, idioti å gi fra seg. Det kommer sikkert roligere tider på jobb, og med tid blir det sikkert enklere å finne en balanse mellom jobb og hverdag. Lyra er en heftig brukshund, og er nok kanskje også mer enn du ventet i utgangspunktet. Sjansen til en ny lakenois kommer igjen, men etter min mening er altså den riktige avgjørelsen her å la Lyra få en sjanse til å blomstre som IPOhund i erfarne belgiske hender.

Lykke til med valget, jeg misunner deg ikke.

[Emilie]

Jeg ville nok sendt henne til Belgia, høres ut som om hun vil få det topp der. Hunden har ikke vondt av å bli forflyttet til et hjem hvor hun virkelig får brukt seg, noe den rasen er avlet for, og du vil samtidig få bedre tid til Loke. Og det kommer jo godt med når du i utgangspunktet har en svært tidkrevende jobb i tillegg.

[Mud]

Dorab01:jeg tror neppe jeg kommer til å bli utbrent med det første, selv om jeg er klar over risikoen da flere andre på jobb har falt fra. Jeg har det utrolig morsomt på jobb, men den tar vekk mye av overskuddsenergien jeg tidligere brukte på hundene. Lyradille er en skikkelig arbeidshund, en som helst skulle ha arbeidet i flere timer hver dag for å trives. Det er det jeg ikke har overskudd til lengre, spesiellt ikke når jeg har to stk som krever endel over middels.

Lotta: oppdretterene til Lyra er svært uenige Og nei, jeg satser ikke på karriere, jeg har allerede takket nei til å søke en høyere stilling fordi jeg ikke orker jobbe meg ihjel, men jeg elsker jobben min og trenger pengene. Jeg har ikke råd til tjene under 300 tusen, jeg forsørger meg selv nemlig.(hva vi damer kan) Slutte i jobb betyr å selge hus og å finne en leilighet med katter + 2 hunder hvorav den ene er en fullblods laekenois er ikke bare bare..

Men dette er ikke hovedgrunnen til at jeg har så godt som bestemt meg, hovedgrunnen er at damen er dritdyktig og at jeg vet Lyra trives bedre som en Belgisk Laekenois enn som en wannabe norsk labrador. Hun er en svært svært rasetypisk laekenois og det er en grunn til at det ikke finnes flere av de i landet.

[ToneC]

Oj, det her valget misunner jeg deg virkelig ikke. Men som dorab01 sier: om jobben kommer til å være så krevende så kommer du til å møte veggen en dag? Samtidig er vel butikken fremdeles litt i oppstart? Kan det hende det blir roligere? Nå tenker jeg mest på din egen del. Jeg tror at du selv klarer å tenke ut hva som er best for Lyra selv, tror ikke du er så egoistisk at du vil gjøre noe annet enn det som er best for henne... Lykke til med avgjørelsen! Og jeg syntes heller ikke du er valpekjøperen fra *******.

[MarieR]

Jeg ville solgt Lyra. Det virker som du har funnet verdens beste kjøper, som virkelig kan ta henne langt og gi henne det hun trenger. Det er et forferdelig valg, men om man tenker på Lyras beste er det eneste riktige å gjøre og selge henne.

Kanskje du og belgiske damen kan møtes på halveien? Siden du ikke vil selge henne for penger, kan dere ikke gå sammen om eierskapet? Nå som jeg skrev det hørtes det teit ut...det virket veldig lurt i stad

[Aya]

Utrolig kjipt valg, men jeg skjønner deg godt. Jeg solgte hesten min av samme grunner som deg, selv om det var helt ****** visste jeg jo at han fikk det bedre hos en med full kapasitet. Hadde en av verdens beste gjeterhundfolk ville kjøpe Knott for å satse fullt med henne ville jeg nok solgt, fordi JEG aldri kommer til å kunne gjete med henne fem dager i uken liksom. Du trenger pengene, og den helt perfekte eieren for henne vil ha henne- valget er egentlig veldig lett selv om det er veldig vanskelig. Hun er ikke en barebare hund heller, og det er vel svært få mennesker som i det hele tatt kunne eid henne, ikke minst gitt henne et godt hjem. Det er grusomt trist, men jeg tror egentlig du vet hva som er helt rett. Hvis du var en utenforstående som skulle vurdere de to hjemmene, hvor ville du sendt hunden da?

[Symra&Pippin]

Som jeg sa på msn, synes jeg du skal la henne få dra til Belgia. Greit, det er en vanskelig avgjørelse, men en gang i blant er det sånne slag livet gir oss - her har du i det minste en helt klar lovnad på at Lyra får det optimalt der hun havner. Jeg er uenig med Lotta i at du er valpekjøperen fra *******, tvert om synes jeg det står respekt av å ta en avgjørelse som dette på et slikt punkt i Lyras liv, istedenfor å la henne gå for halv maskin hjemme i Krøderen.

Karriere er ikke alt her i livet, men en jobb som du trives så godt i er, etter min mening, idioti å gi fra seg. Det kommer sikkert roligere tider på jobb, og med tid blir det sikkert enklere å finne en balanse mellom jobb og hverdag. Lyra er en heftig brukshund, og er nok kanskje også mer enn du ventet i utgangspunktet. Sjansen til en ny lakenois kommer igjen, men etter min mening er altså den riktige avgjørelsen her å la Lyra få en sjanse til å blomstre som IPOhund i erfarne belgiske hender.

Lykke til med valget, jeg misunner deg ikke.

Veldig veldig enig i dette innlegget. Grunnen til at du vurderer dette er jo at du ikke ser hvordan du kan gi Lyra det hun trenger. Istedet for å beholde henne (fordi hun er så sjarmerende) og risikere at hun blir en ulykkelig problemhund, har du funnet fram til noe som virker som en optimal løsning. Selv om det blir vondt, vil det føles som en stor og god trøst å vite at du gjorde det for at hun skulle ha det fint. Tenk om alle hundeeiere kunne vært så kloke...

[belgerac]

Men, hva kan arbeidsgiveren din gjøre for å lette på arbeidssituasjonen din? Hva meg "goder" som flexitid, hjemmekontor osv? Du virker å være ganske ettertraktet på jobbmarkedet, så du burde vel kunne kreve litt ekstra tilrettelegging for å bli i jobben?

Ellers støtter jeg ditt evt valg om å selge henne til denne Belgiske dama Ta gjerne betalt for henne, bikkja merker jo ingentig av det. Er bare din dårlige samvittighet, vettu

[akela]

Jepp, jeg ville også blitt skuffet over en valpekjøper som deg... som Lotta også så ubarmhjertig, men korrekt påpeker. Jeg reagerer alltid svært negativt på dem som "brått" finner seg en morsommere, mer krevende jobb eller for den saks skyld hobby - et år eller to eller tre etter at de har skaffet seg Drømmehunden og planlegger å bruke all tid på den. En bekjent opplevde ditto; valpekjøperen som skulle gjøre ALT og som så etter to år ikke gjorde NOENTING fordi mye annet var blitt så artig. Og brått kom bikkja i retur... den som hadde vært "barnet" deres i endeløse, nusselige rapporter.

Man må alltid gjøre valg, og jeg hadde IKKE latt en jobb gå foran et hundeliv som later til å oppta så mye av din tid og interesse. Det finnes alltid jobber som lar seg kombinere, og med et slikt arbeidspress som du beskriver, er det jo knapt forsvarlig å ha hund i det hele tatt - eller å ha et liv utenom. VIL du egentlig dette over tid?

Hva om du angrer om en måned eller seks? Når du faktisk MÅ inn i normale arbeidsforhold, som ethvert menneske har rett til - og som man selv VELGER å gjøre om, dersom man vil ha karriere... Ville jeg solgt deg nye lakenois da? Nei, ikke hvis jeg hadde vært din oppdretter. Kanskje får du ikke maken, og vil angre for evig når du kanskje får nok av jobben om kort tid... kortere enn et hundeliv. Kanskje velger du jobben, og da bør jo kanskje nesten ikke hund høre med? Jeg kjenner en som valgte bort hundehold på grunn av en krevende jobb, og heller har startet med å jobbe med hest - andres hester - på fritiden. De står på stall uansett, og kommer alltid ut uansett.

Livet GIR oss ikke "slike slag" - man VELGER dette selv. Du bor i et område der det er valgmuligheter, der du har muligheter til å gjøre noe annet - så at jobben da 1) blir morsommere 2) er bedre betalt 3) er så morsom at hundehobbyen nedtones, er noe du selv velger å gå for.

Greit at du ser at du ikke kan ha hund da, men helt ærlig... jeg har også hatt et særs aktivt yrkesliv, er alene med hund, og har klart å kombinere det, fordi jeg har valgt deretter. Nei, jeg er ikke blitt supersjef, men jeg har et liv utenom jobben også, en solid lønn OG hund - og det tror jeg er det som lønner seg i lengden.

You can't have your cake and eat it, heter det - med rette. Jeg ville aldri valgt BORT en hund FOR en jobb, og jeg har vel også prøvd å se frem i livet mitt, og gjøre det klart for alle eventuelt involverte at hundene er med meg, det følger med på kjøpet. For meg er en hund for livet, jeg er svært lite for omplassering fordi det brått ikke passer - det er utenkelig for måten jeg er vokst opp med og har hund på, og derfor "dømmer" jeg andre deretter, også selv om de finner gode hjem etter hjem til hunder som ikke passer (har kjent noen sånne fra utstillingsmiljøet, og har fått litt nok der). Det unntaket jeg er villig til å gjøre, er hvis det er for hundens beste - og det er noe man ikke selv kan gjøre noe med/velge/ordne opp i.

At det er fullstendig uskadelig for HUNDEN å bytte hjem - fint for hunden ja, det er jeg ikke i tvil om. Den kommer jo antagelig til et hjem der den får det bedre slik den nå har det; hunder savner ikke gamle dager, iallfall ikke hvis de kommer til noe bedre. Men det er en dårlig sovepute av en rettferdiggjøring.

Som eier havner du derrimot i min kategori for "hundeeieren som brått mister interessen og prioriteringen", veldig brått opp - siden det var side opp og side ned om hundekjøpet. Jeg skjønner ikke at noen KLARER å omprioritere noe så brått, verken følelsesmessig eller etisk. Det var min HØYST PERSONLIGE mening, den sårer sikkert og det beklager jeg - men unnskylder ikke for det.

Jeg innser at det er vanskelig å bedømme folk ut fra nettet, men jeg ble nesten litt skuffet nå - over en SÅ brå forandring av interesse og prioritering. For du har jo virket som en god og forberedt hundeeier, som virkelig levde deg inn i dette, og så lever du deg like mye inn i det neste - jobben - og dropper det hele. Nei, jeg er glad jeg ikke driver oppdrett lenger - man må jo snart være synsk for å kunne skjønne noe om hvem man burde selge til...

[SFX]

Selv om det er grusomt å gi de fra seg, tror jeg kanskje svaret er åpenbart - hvis jobbsituasjonen din ikke endrer seg.

Når det er sagt, går det jo an å ha en klausul om at du - hvis forholdene er endret om tre-fire år, lysten og evnen er der - skal ha tilbake en valp fra Lyra (eller valp, uavhengig av stamtavle). Kostnadsfritt. Det blir en slags back up-plan for deg selv.

[Lotta]

Jepp, jeg ville også blitt skuffet over en valpekjøper som deg... som Lotta også så ubarmhjertig, men korrekt påpeker. Jeg reagerer alltid svært negativt på dem som "brått" finner seg en morsommere, mer krevende jobb eller for den saks skyld hobby - et år eller to eller tre etter at de har skaffet seg Drømmehunden og planlegger å bruke all tid på den. En bekjent opplevde ditto; valpekjøperen som skulle gjøre ALT og som så etter to år ikke gjorde NOENTING fordi mye annet var blitt så artig. Og brått kom bikkja i retur... den som hadde vært "barnet" deres i endeløse, nusselige rapporter.

Man må alltid gjøre valg, og jeg hadde IKKE latt en jobb gå foran et hundeliv som later til å oppta så mye av din tid og interesse. Det finnes alltid jobber som lar seg kombinere, og med et slikt arbeidspress som du beskriver, er det jo knapt forsvarlig å ha hund i det hele tatt - eller å ha et liv utenom. VIL du egentlig dette over tid?

Hva om du angrer om en måned eller seks? Når du faktisk MÅ inn i normale arbeidsforhold, som ethvert menneske har rett til - og som man selv VELGER å gjøre om, dersom man vil ha karriere... Ville jeg solgt deg nye lakenois da? Nei, ikke hvis jeg hadde vært din oppdretter. Kanskje får du ikke maken, og vil angre for evig når du kanskje får nok av jobben om kort tid... kortere enn et hundeliv. Kanskje velger du jobben, og da bør jo kanskje nesten ikke hund høre med? Jeg kjenner en som valgte bort hundehold på grunn av en krevende jobb, og heller har startet med å jobbe med hest - andres hester - på fritiden. De står på stall uansett, og kommer alltid ut uansett.

Livet GIR oss ikke "slike slag" - man VELGER dette selv. Du bor i et område der det er valgmuligheter, der du har muligheter til å gjøre noe annet - så at jobben da 1) blir morsommere 2) er bedre betalt 3) er så morsom at hundehobbyen nedtones, er noe du selv velger å gå for.

Greit at du ser at du ikke kan ha hund da, men helt ærlig... jeg har også hatt et særs aktivt yrkesliv, er alene med hund, og har klart å kombinere det, fordi jeg har valgt deretter. Nei, jeg er ikke blitt supersjef, men jeg har et liv utenom jobben også, en solid lønn OG hund - og det tror jeg er det som lønner seg i lengden.

You can't have your cake and eat it, heter det - med rette. Jeg ville aldri valgt BORT en hund FOR en jobb, og jeg har vel også prøvd å se frem i livet mitt, og gjøre det klart for alle eventuelt involverte at hundene er med meg, det følger med på kjøpet. For meg er en hund for livet, jeg er svært lite for omplassering fordi det brått ikke passer - det er utenkelig for måten jeg er vokst opp med og har hund på, og derfor "dømmer" jeg andre deretter, også selv om de finner gode hjem etter hjem til hunder som ikke passer (har kjent noen sånne fra utstillingsmiljøet, og har fått litt nok der). Det unntaket jeg er villig til å gjøre, er hvis det er for hundens beste - og det er noe man ikke selv kan gjøre noe med/velge/ordne opp i.

At det er fullstendig uskadelig for HUNDEN å bytte hjem - fint for hunden ja, det er jeg ikke i tvil om. Den kommer jo antagelig til et hjem der den får det bedre slik den nå har det; hunder savner ikke gamle dager, iallfall ikke hvis de kommer til noe bedre. Men det er en dårlig sovepute av en rettferdiggjøring.

Som eier havner du derrimot i min kategori for "hundeeieren som brått mister interessen og prioriteringen", veldig brått opp - siden det var side opp og side ned om hundekjøpet. Jeg skjønner ikke at noen KLARER å omprioritere noe så brått, verken følelsesmessig eller etisk. Det var min HØYST PERSONLIGE mening, den sårer sikkert og det beklager jeg - men unnskylder ikke for det.

Jeg innser at det er vanskelig å bedømme folk ut fra nettet, men jeg ble nesten litt skuffet nå - over en SÅ brå forandring av interesse og prioritering. For du har jo virket som en god og forberedt hundeeier, som virkelig levde deg inn i dette, og så lever du deg like mye inn i det neste - jobben - og dropper det hele. Nei, jeg er glad jeg ikke driver oppdrett lenger - man må jo snart være synsk for å kunne skjønne noe om hvem man burde selge til...

Takk, Akela, for at du orker og KAN sette ord på NØYAKTIG det jeg føler og tenker om dette temaet. Du beskriver på et alldeles uovertruffent vis hvorfor jeg i kveld langt fra er sikker på om det blir noen flere valper født her hos oss...

[akela]

Uææææ Lotta... nei, ikke gi opp. For det er jo den STØRSTE ulempen av dem alle: At det er de "beste", mest seriøse oppdretterne, som ofte gir opp først...

[Raksha]

Kjipt valg, men jeg må nok si meg enig med Lotta og Akela. Det å ha en laeken har jo vært drømmen din, hvor lenge? Mye lenger enn du har hatt Lyra regner jeg med. Jeg kan ikke annet enn å lure på om du er skuffet over hvordan det er å ha henne? Mer eller mindre jobb en antatt eller på noen annen måte? Retoriske spørsmål som sikkert ikke hjelper i det heletatt. Akela har alt sagt alt jeg tenkte.

Lykke til uansett.

[Mud]

Altså: jeg omprioriterer ikke noe som helst og jeg har ikke lagt Lyra ut til salg. Jeg har bare innsett at en så krevende hund og en slik arbeidsituasjon ikke passer sammen når hunden ikke kan være med "overalt" slik som Loke er og Lyra var tidligere.

Hvis ikke denne damen hadde meldt sin intresse til oppdretterene så hadde jeg sannsynligvis ikke solgt men endt med å si opp jobben, som sagt: hun er ikke den første som har spurt seg for, Lyra er nemlig svært lovende utseendemessig og har et godt hode (sånn laekenwise) og det er ikke flere laekenois i verden enn at hun blir lagt merke til.

Men denne damen kan gi Lyra alt jeg noensinne kan drømme om å gi en hund som henne, hun får lov til å vokte, gjete og trene flere timer daglig. I tillegg til at damen har planer for rasen og ønsker å kunne bruke henne i avl for å avle brukanes abeids laekenois som faktisk ser ut som belgere.

Jobb eller ei, jeg mener det egoistiske valget her ville vært å beholde henne og hadde nok vurdert det sterkt selv om jeg og hadde muligheten til å henge hjemme hele dagen.

Oppdretterene er helt enige, de sa sist i sted at jeg var velkommen til å kjøpe valp av de ved en senere anledning.

De ønsker nok antageligvis også at jeg selger, forståelig nok, selv om de ikke sa det rett ut. De har stor respekt for damen og det har jeg også.

"Flexitid" har jeg selv om jeg må være på jobb for å jobbe, jeg bestemmer selv når jeg jobber, kan ta meg lange pauser og kan ha hunder med så jeg har sånn sett bedre mulighet til å ta meg av hundene enn de fleste Loke har det helt topp, men Lyra trives ikke med å måtte omgåes mange mennesker hver dag og får derfor ikke "være med" i like stor grad.

[Terrier]

Jeg syns folk trekker dette alt for langt, jeg.

Man må innse sine begrensninger og ta ansvar for dem, og det syns jeg Loke absolutt har gjort. Vi alle elsker hundene våre, og vil dem det beste. Hvis man føler man ikke klarer det lengre, er det et ærlig valg å ta når alternativet (den nye kjøperen) er et såpass bedre alternativ.

Man skal ikke tviholde på hundene sine i det uendelige, hvis man ikke klarer å gi dem det de fortjener. Og hvis det kommer som noen overraskelse på noen at livet kan snu en annen retning i løpet av noen år, så blir det hele litt Disney å si at man heller skal bytte jobb, kreve frynsegoder på grunn av hund etc. Virkelige verden er ikke slik. Man strekker seg langt, det gjør de fleste her inne, men man kan ikke la hundeholdet stå i veien for egen utvikling heller. Finner man balansegangen er det flott, men kjenner man innerst inne behov for å omrokkere litt, så heller det enn å la hunden gå for halv maskin fordi man føler man må stå til ansvar for andres syn på "dårlige" valpekjøpere. Dårlige valpekjøpere er det nok av, og i mine øyne går ikke Loke innunder den kategorien.

Her er det nok flere faktorer enn kun jobben som gjør at Loke vurderer å selge hunden. Jeg kjenner hverken Loke, hundene eller så innmari mye til historien bak, men jeg får inntrykk av at Lyra er en hund som ikke faller innunder A4-standarden, kanskje heller ikke innenfor sin egen rase.

Jeg støtter ihvertfall Loke i den avgjørelsen hun (?) har 90% tatt, men jeg har et spørsmål:

- må du selge henne og avgi alle rettigheter til henne? Går det ann å ha en fôravtale slik at ny "eier" har bruksrett og råderett over hunden, men at du står som rettmessig eier hvis det ikke fungerer?

[MonicaT]

Oj, dette var vanskelig.

Jeg synes du skal gjøre det som magefølelsen din sier. Om du føler at du ikke har tid til Lyra så er det bedre å gi henne bort, enn at hun ikke får det hun trenger.

Men du burde tenke deg nøye om som Akela sier, tenke litt langsiktig fremover med jobb og hundehold.

Er det bare jobben som krever mye, eller krever Lyra for mye også ?

Noen ganger tar man seg vann over hodet og det er tøft å innrømme det. Men da burde man også være så tøff at man kan selge hunden, slik at både den og du får det dere trenger, eller at man virkelig satser fult. Halvveis er ikke gjort for noen.

I både jakt - og utstillingsmiljøet ( så vidt meg bekjent ) er det ingen "skam" å bytte hunder, når ting ikke passer/man har for mye hund. Ikke dermed sagt at det er ok, men noen ganger tror jeg at det er det beste for hund og eier. Man skal tross alt trives sammen og det skal være gøy å ha hund - ikke bare et endeløs slit ....

Lykke til.

[belgerac]

Man strekker seg langt, det gjør de fleste her inne, men man kan ikke la hundeholdet stå i veien for egen utvikling heller. Finner man balansegangen er det flott, men kjenner man innerst inne behov for å omrokkere litt, så heller det enn å la hunden gå for halv maskin fordi man føler man må stå til ansvar for andres syn på "dårlige" valpekjøpere. Dårlige valpekjøpere er det nok av, og i mine øyne går ikke Loke innunder den kategorien.

Vel, når man anser seg som et dedikert hundemenneske i en slik grad at man importerer en fullblods Laeken, så faller det litt merkelig med en slik helomvending. Eller hva? Syns Lotta og Akelas innlegg her representerer mye av mine egne holdninger til hundehold og hva det medfører av valg i livet.

Men jeg støtter fortsatt Lokes valg om evt omplassering fullt ut. Lyra er blitt for mye for Loke, og da er det helt kurant å velge å omplassere til en som antageligvis har de beste forutsetninger til å takle dyret

[Terrier]

Vel, når man anser seg som et dedikert hundemenneske i en slik grad at man importerer en fullblods Laeken, så faller det litt merkelig med en slik helomvending. Eller hva? Syns Lotta og Akelas innlegg her representerer mye av mine egne holdninger til hundehold og hva det medfører av valg i livet.

Men jeg støtter fortsatt Lokes valg om evt omplassering fullt ut. Lyra er blitt for mye for Loke, og da er det helt kurant å velge å omplassere til en som antageligvis har de beste forutsetninger til å takle dyret

Det er kanskje ikke en helomvendig bare fordi man velger å ikke annonsere det på nettet med en gang?

[belgerac]

Det er kanskje ikke en helomvendig bare fordi man velger å ikke annonsere det på nettet med en gang?

*grøss* en fullblods Laeken med malle innabords...på Finn.no??? Du kødder....

[Symra&Pippin]

Jeg har aldri sett så mange brukere inne på et emne samtidig som her. Det er nok fordi dette er et emne som berører oss dypt. Vi vet nemlig alle sammen at livet kan forandre seg radikalt-, ikke bare på to år, men i løpet av et fingerknips. Og alle har vi nok tenkt på hvordan det ville være å måtte gi fra seg hunden sin. Hundene har nok en tendens til å bli ungene våre, vi blir så inderlig knyttet til dem. Og når vi først får et sånt forhold til dem så får vi naturlig nok all verdens skyldfølelse hvis vi må gi dem fra oss. Jeg tror vi må prøve å huske at det er ikke babyer vi snakker om her. Hunder savner ikke fortiden hvis de får behovene dekket i nåtiden (fritt etter en tidligere innleggskriver). Det som burde gi skyldfølelse er å IKKE ta konsekvensene av at livssituasjonen forandrer seg.

[Terrier]

*grøss* en fullblods Laeken med malle innabords...på Finn.no??? Du kødder....

Ikke sånn annonsering på nettet, da vettu!