Gå til innhold
Hundesonen.no

Nettdating


Guest Gråtass

Recommended Posts

Skrevet

hehe, jeg bare måtte skrive her. Når jeg var 15 ble jeg sammen med en på 20. Og vi har nå hvert sammen i 4 1/2 år nå. Jeg gikk på ungdomsskolen når jeg traff han, men ser ikke noe problem i det egentlig. Og ikke gjorde jeg det fordi det var stas, for da hadde det hvert slutt nå for å si det sånn.

Syns ikke det har noe med alder å gjøre i det heltatt, en grense finnes det jo. Men jeg har aldri følt meg på stadie med de på min egen alder. Jeg kan nok oppføre meg som alderen, og ser sikkert ikke akkurat eldre enn de jeg går i klasse med nå (som er 3 år yngre). Men uansett, så har jeg aldri følt meg for ung for han.

Og dette med nettdating, jeg tror det finnes mye "dritt" der ute for å si det sånn. Men selvfølgelig kan du være heldig å finne den rette. (jeg fant "bestevenninna" mi på et forum liksom, hehe).

Guest Gråtass
Skrevet

Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Skrevet

Jeg ble satt i noe av samme situasjon som deg Gråtass for noen år tilbake siden. Ei venninne hadde truffet en type via en nettdate side som hu ble hodestups forelsket i (de traff hverandre i RL også). Han jobbet på en annen kant av landet og var borte i lengre perioder. Så snakket jeg med ei venninne som bor i samme by som han jobbet, og gjennom henne fikk jeg vite en god del dritt om han (reelt dritt, ikke noe som slenges ut i misunnelse eller noe...). Jeg valgte å fortelle dette videre til førstnevnte. I ettertid så var hun veldig glad for at jeg fortalte det. Men man må kjenne litt på magefølelsen trur jeg, og kjenne sine venner.

Guest Gråtass
Skrevet

Takk Nirm. Det er en litt guffen situasjon, jeg vet jo ikke om dette er "reelt dritt" eller bare pisspreik *Unnskyld min fransk*. Jeg tror jeg avventer litt og ser an situasjonen. Det kan jo hende at når hun møter han IRL, så trenger jeg ikke å bekymre meg mer.. :whistle:

Skrevet

Nå er vel jeg så gammel at de eneste hannkjønnene som dumper innom profilen min på sånne steder (jeg har ingen for øyeblikket da.. hehe) er "smågutter" på 16-noenogtjue som vil ha opplæring/eventyr med oss gamle og desperate overtredvedamene eller mannfolk nesten på pappas alder som har vært gift og skilt og leter etter den eneste ene igjen, så jeg må innrømme at nettdating (eller dating i det hele tatt, kanskje?) ikke er det jeg tar mest seriøst.. Ikke har jeg lyst på en sånn ung fomlesak som skryter på seg å kunne holde hele natta (seriøst, hvem vil en hel natt da?), og ikke er jeg klar for å gifte meg, så jeg kan styre min begeistring, egentlig..

Men jo, man kan nok møte noen seriøse og ordentlige gutter på sånne steder og, det er bare langt mellom de - akkurat som det er langt mellom brukbare kandidater IRL. Jeg ville derimot fortalt evt drit fra folk som "kjenner" vedkommende utenom nett, for selv om det muligens bare er misunnelse eller usakligheter som ligger bak, så er det greit å ha det i bakhodet, til vedkommende "frier" har bevist det motsatte, liksom.. Men jeg er muligens i overkant mistenksom av natur.. hehe

Jeg har forøvrig ei venninne som ble kjent med en fyr gjennom en chattekanal, og han hørte vi en del drit om etterhvert.. Det viste seg å stemme sånn til slutt, selv om han var en superhyggelig og sjarmerende mann i begynnelsen. Det endte opp med en politianmeldelse etter et "kidnappingsforsøk" og ymse mindre sjarmerende trussler.. Jeg tror kanskje sånn nettdating er et pluss for psykopater, det er ikke lett å gjennomskue de i utgangspunktet, det blir enda verre når de gjemmer seg bak et tastatur.. Men igjen, jeg er muligens i overkant mistenksom av natur :wacko:

Skrevet

Jeg vet om en jente som er 16 og holder på med en 23 åring.

De bor sammen også. Jeg syns ikke det er helt behagelig og se dem sammen for å si det slik. Føler egentlig at de er søsken. Ikke det at de ligner da. Men om jeg hadde sett to som virkelig likte hverandre så hadde jeg ikke hatt noe i mot det.

Guest Snusmumrikk
Skrevet
Nå gjalt ikke dette at JEG skulle finne meg en på nett. Jeg har jo "Gubben", som forøvrig er 18 år eldre enn meg.. Vi ble sammen når jeg var 25 og det er maaaaange år siden. Men tror nok ikke at jeg i en alder av 16-18 år hadde falt for han og motsatt..*ler*.

Det som er saken er at jeg har en venninde som har møtt en kar på nettdating, som hun syns virker veldig trivelig, men denne fyren har en del fellesbekjente av meg, som sier at han er totalt upålitelig i sine forhold og økonomisk. De fleste omtaler han som en kjeltring. (Ikke voldelig)

Jeg havner litt i dilemmaet da jeg vet at mange ondsinnede rykter ofte spres i dette miljøet bl.a pga misunnelse. hun har ikke fysisk truffet han enda, men virker veldig betatt. Vet ikke om det er riktig av meg og "advare" henne mot vedkommende eller la henne finne ut av det selv..

Jeg ville helt sikkert fortalt henne det nå. Lettere nå enn når hun evt har blitt forelska i han. Men jeg ville også passa på å påpeke at dette bare er rykter og at du vet at det også kan gå usanne "misunnelsesrykter" i miljøet. Da gjør du henne oppmerksom på ryktene som går, men lar henne selv finne ut av om de er sanne eller ikke. Det kan jo hende det bare er tull også og at han er en kjempeålreit fyr?

Jeg er ikke no glad i rykter, men mener at dem det gjelder bør få vite om dem (uten at man legger dem frem som en sannhet).

Skrevet

Har ikke noe imot nettdating, så lenge man er forsiktig. spesielt om man skal treffe vedkommende i real life :icon_fun:

Søstra mi traff typen sin på nett, og de har vært sammen i snart et år, og flytter sammen nå i sommer :wacko:

Skrevet

Hehehe... De to ordentlige forholdene mine ble med folk jeg traff over nett og ble mye kjent med på nett i begynnelsen. Men disse bodde i samme by, og jeg hadde sett snurten på dem før for å si det sånn. Han siste er jeg sammen med enda, og det blir to år i November. :wacko:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
    • Lapphundene er en helt annen type hund. De er gjeter- og arbeidshunder opprinnelig, selv om de fleste er familiehunder nå. De er også ganske selvstendige, men ikke på langt nær så sære som eurasier. Jeg har inntrykk av at finsk lapphund er litt enklere å trene enn den svenske, men det er såklart individuelle forskjeller også. 
    • Av alle disse rasene som er nevnt ville jeg gått for bearded collie eller sheltie til lydighet. Eventuelt korthårscollie. Men om du vil satse litt på høyere klasser så er ingen av disse ideelle, da ville jeg gått for en litt mer aktiv arbeidshund som retriever eller belger. På hobbynivå er de fleste av disse helt fine. Pumi kjenner jeg ikke særlig godt utover at de brukes en del i agility og bjeffer MYE. Har aldri sett dem i lydighet.
    • Høres ikke så bra ut da. Vurderer også svensk og finsk lapphund. Er det samme der?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...