Kjæreste sjalu på hunden

[MariaN]

hm for en idiot. jeg hadde ikke funnet meg i det... Det er jo en HUND, ikke en annen gutt... hehe..

[ida]

Jeg vil si han hater valpen..eks vi satt alle i stuen å spiste pizza,i håp om å lære valpen at den ikke skal gå mellom bordene så ble det mye flying fram og tilbake for meg for å vise valpen plassen sin,og etterhvert så fatta hun faktisk poenget og ble sittende,men klart tennene løper i vann for en liten valp og det var ikke vanskelig å se for å si det sånn så hun sigla en del(noe jeg ikke syns gjør noe så lenge hunden blir der hun har fått beskjed om å være,flink jente:)og hun er en rase som er kjent for å sigle litt)

Da kaster han maten i fra seg å skriker det var da som f***kan ikke den jæ*** bikkja holde seg vekk jeg mister helt matlysta av den

Eks 2 om morgenen når han står opp har hun pleid å være kjempe glad for å se han,men han blir forbanna over at hun er så glad når hun ser han og nå har hun fatta poenget der så hun hilser ikke på han om morgenen lenger

Syns det er utrolig synd for jeg har virkelig satt pris på at hun har vært så glad i alle i familien,det værste er vel at han var selv med på å ta avgjørelsen og var enig i det å få en hund til...

Å det å bruke tid på han kan for øyeblikket være litt vanskelig da jeg har 3 barn fra før som og tar mye tid,jeg mener at hunden er ikke altid valp,men bruker en det første året til å legge ett greit grunnlag så vil den kanskje bli en lydig og grei familie hund som ikke krever like mye...for meg virker det ikke som han helt skjønner at ting må læres,ellers så vil heller ikke barna kreve så mye etterhvert så jeg føler at vår tid sammen vil komme,den er her bare ikke akkurat nå...men han skjønner ikke det heller,han vil bare ha flere barn...

Jeg kan heller ikke skjønne at noen kan være sjalu på hverken dyr eller barn,men jeg ser det er flere som har hatt det sånn,så fremtiden ser ikke lys ut...Men kanskje like greit når det er som det er...dyrene er kommet for å bli

Bye bye love.... En kjæreste som oppfører seg så umodent, vil vel før eller siden snu seg mot barna dine, eller venninne dine, eller jobben din og bebreide dem for å ta for mye tid også. Hvis han elsker deg, vil han respektere deg og alt ditt liv innebærer. Dermed ville han også sette seg inn i hva det innbærer å ha en valp og delta på lik linje, istedenfor å oppføre seg som en sjalu treåring. Hvordan ville han oppført seg, hvis dere fikk en baby, tro? Nei, vet du hva. En valp som opplever mye skriking og uforutsigbar kjefting, risikerer jo å bli en utrygg og mentalt ødelagt hund. Still krav til typen om at han skal oppføre seg som den voksne mannen han er, eller bli kvitt ham!

Lurer på hvorfor jeg er singel, jeg

[Aya]

Synes og du skal tenke på hva slags forbilde han blir for barna dine når han oppfører seg sånn. Prøv å få skaffet hundevakt og barnevakt en dag, og finn på noe morsomt bare dere to. Snakk ordentlig med han uten å bli sint, og hør på hans side av saken. Spør istedet for å anklage. Lykke til!

[Huldra]

Jepp, der har jeg vært! Og vi er fremdeles sammen!

Jeg hadde hund da vi ble sammen, eller fikk hund idet vi ble sammen. Vi bodde på to forskjellige steder på den tiden, og han var veldig klar over at jeg skulle få meg valp. Han slapp alt styret med den selvsagt, siden han boddei Bergen, og jeg langt oppe på fjellet. Noe som gjorde at da vi flyttet sammen, så ante han ikke hvor mye tid en hund tok.. Og ble sjokkert over den tiden jeg brukte på hund, enten med hunden, eller på pc'en. Og det var LITE i forhold til nå. Jeg får fortsatt høre det innimellom, men da gjelder det mest pc'en, ikke hunden.

Jeg husker ikke helt hvordan vi løste det, det gikk på en måte over av seg selv. Folk som ikke er oppvokst med hunder, eller som bare har hatt en familiehund som har ruslet rundt kvartalet et par ganger om dagen og ellers stått i hagen, vet ikke hva det innebærer å ha et aktivt hundeliv, spesielt ikke med flere hunder! Og da kommer det som et sjokk på de.. Det var en periode jeg holdt på å omplassere forrige hunden, fordi jeg ville satse på typen i stedet. Det gjorde nok at jeg viste han at typen var virkelig mer verdt for meg enn hund, og omplasseringen ble avlyst.

Nå har han lært mer om hund, og han har rimelig god kunnskap om diverse emner innen hund, spesielt trening. Men alt ansvaret er mitt. Trening og oppdragelse, konkurranser og utstilling og treff og stevner osv osv, er mitt ansvar, og det vil det antageligvis alltid være. Han kommer nok aldri til å ville skaffe seg sin egen hund, selv om han syns at schæfere og polarhunder er fine hunder, så vet han at han verken har tid eller ork til å ha en (sånn) hund. (Fransk bulldog derimot, tror jeg han hadde klart, hehe..)

Jeg har forklart han at jeg TRENGER hunder rundt meg, og han er fullstendig klar over at jeg vil ha en hund til. Tulla som jeg har nå, måtte jeg lure til meg.. Han visste jeg ville ha en hund til, men han ville ikke. Han sa aldri nei, og håpte at jeg med hensyn til han, skulle ombestemme meg, noe jeg ikke gjorde. Litt (?) slemt, men nå har vi uansett bare Tulla. Og han er glad i henne, han lufter henne når det trengs, når jeg er syk eller han kommer først hjem fra jobb, og han fôrer henne. Noen sjeldne ganger får han det for seg at han skal trene med henne, og tar henne med på joggeturer, eller klikker inn små triks, trener agility eller lydighet. Akkurat når det gjelder trening tror jeg han føler seg litt redd for å gjøre ting feil, siden jeg er så nøye som jeg er, men jeg setter veldig stor pris på at han av og til viser litt mer interesse for henne enn til vanlig.

Han er nå klar over at hund, det kommer det alltid til å være hos oss. Men selvsagt har han krav på tid sammen med meg også. Og jeg tror det er viktig å bruke tid med typen når man har hund, vise at det er ikke alltid at hunden kommer først. Det er ofte enkelt å forklare et menneske at de må vente litt, mens med hunder så kan man ikke si at ting skjer senere, det er ofte mer haste-saker, hvis du skjønner? Vanskelig å forklare, syns jeg, men man må i alle fall ikke bruke det som noen unnskyldning for ikke å være sammen med typen sin..

Jeg tror mye av årsaken til sjalusi bunner ut i at typen ikke føler han får NOK tid med sin kjære. Han vet nok at vi aldri kommer til å få noen barn med hundene våre, og hunder kan aldri overta den rollen de har, men hva man bruker tid på tror jeg sier mye for mange mennesker. Altså, typen ser at vi bruker mye tid på hunden(e), og mindre på de, ergo må vi jo være mer glad i hunden(e) enn i de! Jeg tror derfor det er viktig å vise at selv om man bruker tid på hund, så er man glad i typen sin. Og så har man jo den fordelen at man kan prøve å forklare de ting.. Hvis det ikke endrer seg i løpet av rimelig tid (hva nå det er, jeg tenker kanskje et halvt år + ?) så ville jeg prøvd noe annet, enten det er ny type (hvis man er villig til det), ingen hund (hvis man er villig til det), eller ny strategi for å "forene" type og hund. Det som har hjulpet meg, er i alle fall at typen har mer forståelse for hund og det jeg driver med, han får være med på ting han syns er gøy, og slippe å bli mast på for å være med på ting han syns er kjedelig.

[akela]

Vet du... det jeg hadde bekymret meg for her, var ikke AT han reagerte - men MÅTEN han reagerte på. Det hadde fått alle de røde fareflaggene opp hos meg, iallfall!

At en kjæreste synes hunder kan ta for mye tid, er en ting. Da er jeg enig i dette med å snakke om det, forklare hva hundehold betyr, at man prioriterer så samboer også får "sin tid", og ikke blir vilt opptatt av hundeoppdragelse til enhver tid, uansett hva annet som skjer.

Men det du beskriver er for meg noe annet - og ikke veldig voksent: Å reagere på en måte som innebærer å skrike opp om en valp som sikler, eller være såvidt uggen mot en valp at den SLUTTER å hilse... det minner meg stygt om et par ikke veldig hyggelige menn som hundebekjente har fortalt om i ettertid - etter at de til slutt fikk nok.

Den ene terroriserte hundene psykisk når dama ikke var hjemme. Sparket borti kurven når han gikk forbi hunden, jaget den ut av stua når han var alene etc. Hunden fikk noen triste år, før dama innså hva som EGENTLIG skjedde.

Skal man bo sammen med noen som har barn og hund fra før av, krever det en viss toleranse - og en viss VOKSENHET. Voksne folk med normal atferd skal ikke "normalt" begynne å være ekle mot en valp, uansett hva slags valp det er. Og har de så liten toleranse for en valp... vel, skrekk og gru å få barn med en slik en.

Nå hører vi bare din side, men en slik "oppfarenhet" som faktisk er rettet mot VALPEN.... det høres uansett ikke bra ut. Tenk litt på dette, dette er jo helt og holdent din business, men husk på at hundene dine ikke kan VELGE å flytte... hvis han fortsetter å være småekkel mot dem. De er umælende dyr, som må forholde seg til en som AKTIVT misliker dem i det som faktisk er deres hjem også.

[xxx12345]

Bare for å avklare: er dine barn også hans barn eller har de en annen far?

[Karina+cathy]

Bare for å avklare: er dine barn også hans barn eller har de en annen far?

Di har alle en annen far

[xxx12345]

Hvis han da ikke har barn fra før i det hele tatt så kan jeg faktisk forstå at han ønsker seg barn. Men for meg så høres det ut som dere trenger litt tid for dere selv, uten barn og hunder, for å prate skikkelig ut. Oppklare hvilke forventninger dere begge har til hverandre og framtiden - så får dere ta en avgjørelse etter det på hva som skje med dere videre. Lykke til i alle fall!

[Argyr]

Ut i fra hva som er beskrevet, synes jeg ikke dette høres veldig fruktbart ut i lengden. Det kan godt hende at han føler seg tilsidesatt med rette, men det er en velkjent sak at far ofte føler seg "utenfor" når det kommer et barn, fordi mor blir helt oppslukt og glemmer alt annet. Hva da om dere skal ha barn sammen? Hvis han reagerer såpass "voldsomt" på en valp og i tillegg retter sin misnøye mot valpen i stedet for deg, hva skjer når du da sitter der fullstendig oppslukt i en nyfødt (som riktignok er hans) i tillegg til 3 større barn og to hunder?

For å være helt ærlig: døgnet har ikke nok timer til at den likningen går opp - noen kommer til å føle seg oversett, sannsynligvis med rette.

[Inustaff]

det er bare du som vet hva du føler...jeg ville gjort det slutt etter som jeg oppfatter dette,men det er ditt valg...

Hvis du vil treffer du en som du kan ha hund sammen med og kose deg med.EN som liker hund,vil dele dette med deg osv.JEg tror ikke han du er med nå er din type for å si det sånn.Ta et valg,og ikke dvel med det lengre.Du burdte i din alder kjenne deg selv såpass godt at du vet hva du ser etter i din partner.Det du ser etter er tydeligvis en som er glad i hund og barn,og en som er villig til å være aktiv med hund,eller i det minste godta at du er det.

Det er letter e for en mann som er hundeglad(gal) å skjønne at hunden tar tid,enn en som ikke er det.

Det er bare du som kan velge hva som er viktigst i ditt liv--- Lykke til!

[MariJ]

Jeg skal ikke råde deg til å avslutte forholdet, men istedet skal jeg råde deg til å tenke deg godt om.

Og om du bestemmer deg for at dette ikke går, så må du tenke på at det tusser av fisk i havet

[Symra&Pippin]

Det er iallefall utrolig godt å kunne reise bort en helg med venninner og vite at bissevovvene der hjemme blir tatt godt vare på. Sånn synes jeg det bør være når man er to og har hunder.

[JailyTina]

Hadde jeg vært sammen med en som reagerte på den måten på en siklende valp hadde jeg seriøst vurdert om han var verdt det. Sambo'n min ble for litt siden lei av at all min våkne tid hjemme gikk med til bikkja. Men han sa i det minste fra på en ålreit måte og lurte på om ikke jeg snart kunne bruke litt tid på oss også... Hadda han "sagt det" ved å snakke så stygt om/til Mikey hadde jeg nok ikke blitt veldig bli.... <_<

[Karina+cathy]

Det kan nå se ut som om han er villig til å prøve,å etter en prat så ønsker han å skjerpe seg å prøve å lære,så får jeg og endre meg litt...han har ihvertfall forstått nå at valp må lære alt å at en hund blir ikke født lydig...så får vi håpe at det ordner seg...og det at det var vårt valg,men mest mitt å få en hund til så var egentig ingen av oss forberedt på at hunden ville bli såååå stor som hun ser ut til å bli...hadde tenkt sånn typisk rase standar 61 cm høy og en 50-55kg...Men hun veier allerede nå i en alder av snart 4 mnd 30 kg og er 50 høy,men men sånn kan det gå..veldig glad i hun fordet men nå har hun fått sinn egen ligge plass som hun vil komme til å måtte ligge på når vi spiser å så får vi håpe det roer siglingen en del ihvertfall når hun bare lærer seg komanoen gå å legg deg...er forsatt opptimist

[netteliten]

Jeg har en 4 mnd gammel hund.

Og en mann som jobber mye.

Barn har vi ikke.

Men vi har liten tid sammen.

Siden han har lært seg å like dyr, finner vi på ting som inkluderer kjæresetid og hund...

vi reiser på turer hvor hunden kan springe litt og vi kan kose oss.

Eller besøker folk som har "menn" han kan snake med og dyr er godtatt! kanskje er dyr der.

Det funker bra for oss.

Men det ble "best" da vi kjøpte hund sammen, slet litt da jeg flytta inn med gammel, sjalu hund, tihi!

Men det er i alle fall bra for oss.

Ønsker dere lykke til!