Gå til innhold
Hundesonen.no

Middag!


TonjeM

Recommended Posts

Lille basenji gir oss mange smil hver dag - og en del av smilene kommer fra daglige foreteelser, feks dette med middag. Jeg heller kokende vann over tørrforet og så får det stå i matskålene i 20-25 minutter for å svelle og avkjøles. Og det er visst basenji-tortur av ypperste klasse, for hver kveld får vi en gnistrende teaterforestilling som selv de mest berømte karakter-skuespillere kunne plukket opp litt tips fra vedr innlevelse og overbevisningsevne.

Akt 1 Den patetiske puddelen

Når foret blir porsjonert opp og vannet hellt over, ligger gjerne lille basenji og sover i sofaen. Disse forberedelsene blir fullstendig ignorert, det gløttes ikke på et øyelokk. Men så - nøyaktig 10 minutter etterpå - og jeg mener nøyaktig, her kan man stille klokker hvis man vil - så våkner basenjien. Hun kommer og sitter foran meg. De mørke øynene er store store, ørene henger litt slapt ned (antagelig pga akutt energimangel, hun er så sulten hun orker ikke holde ørene oppe..), og jeg tror dægern døtte meg at hun suger inn kinnene slik at hun ser helt hul ut. Hele inntrykket toppes av at hun løfter forsiktig en skjelvende forpote som vifter litt tafatt, hun er jo så svak stakkars utsultede lille hund.. Litt krøllpels og hun ville liknet perfekt sånne pudler man ser sitte skjelvende utenfor butikker mens de venter på "mor", de ser så patetiske ut når de sitter slik. Basenjien imiterer den der pusletheten helt perfekt.

Akt 2 Krise

Det fungerer ikke med den patetiske puddelen - det blir ikke noe mat av det nei. Og basenjien blir bare svakere.. hun legger seg over på siden, ligger der og sitrer og skjelver som hadde hun en obskur hjernelidelse mens hun stirrer på meg med store bedende øyne. Kan jeg virkelig ikke se at enden er nær hvis hun ikke får mat straks? Spasmene tiltar i styrke, kinnene suges inn et hakk til og det hele ser ganske kritisk ut. Men blir det noe mat av det? Å neida.. det er jo fremdeles 10 minutter igjen..

Akt 3 Død og oppstandelse

Siste fase. Basenjien ligger livløs på gulvet. Nå kan jeg få angre at jeg ikke ga henne mat for nå er hun definitivt helt helt død! Sant! Sånn kan det gå med ufølsomme hunde-eiere som er så tette i skolten at de ikke skjønner at små basenjier må ha mat - mye mat - og straks og med en gang og øyeblikkelig og umiddelbart. Nå kan jeg bare få sitte der og sørge over hennes tapte liv og tenke over min skjødesløshet. Inntrykket forstyrres riktignok bittelitte grann av at det gløttes på det ene øyet som studerer mine reaksjoner på denne dramatiske vendingen, og så sukkes det litt over den manglende responsen. Og så ligger hun der da, titter jeg på henne så lukkes det et øye lynfort, ser jeg bort kan jeg regelrett føle blikket hennes på meg.

Jeg reiser meg opp og sier "Nå er det mat" - og mirakler over mirakler, helt utrolig, hvem skulle ha trodd det - den slappe lille røde kroppen fyker opp, jeg får bare et glimt av noe rødt som forsvinner - bortimot med lysets hastighet, vel ihvertfall med overlydshastighet (man skal jo ikke overdrive heller), til kjøkkenet og matplassen sin. Og der sitter hun når jeg kommer inn. All svakhet er som forduftet, ørene er så spisset og opprette at man nesten tror de kan brekke, våkne livlige øyne ser intenst på meg, busten stritter (ja hun reiser bust når hun får mat! Lykken er så stor!) og krøllhalen visper som en gal bakpå der. Endelig er det mat å få!

Vår lille dramadronning!

Og nå må jeg mate bisker.. før basenji-liket råtner her..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha! :P Nei alt skal ikke være bare enkelt for en liten basenji heller. Bra hun kommer seg etter å ha fått mat i magen, da. Hehe :P

En ting jeg kom til å tenke på ellers, er at jeg mener å ha lest at hvis man skal bløte maten, og man forer med tørrfôr, så skal man ikke bruke kokende vann fordi det visstnok dreper/ødelegger noe av vitaminene som er tilsatt fôret?

Jeg har iallefall alltid brukt kaldt vann, men ikke når hun var veldig lita for da ble det nok i det kaldeste laget for den lille magen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna
Du skriver fantastisk. Tør jeg forslå spalte i hundesport? :P Og jeg får ALLTID like lyst på Basenji hver gang.. Hun minner meg om gamle hesten min. *Knis*

Da er vi to, jeg får også lyst på en hver gang jeg leser historiene .. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*Jeg ler så jeg rister* Samboer'n lurte på om det hadde tørna for meg. Hi hi, hun er sin mor opp av dage, vesle krapylet. Hun (Shira altså) hadde også egne middags- ritualer, og var det forsinkelser på gang kunne både matskål og invetar vente seg- matskåla ble regelrett sendt veggimellom til den ble fyllt med noe etandes, og blikket kunne få den stauteste fyr til å føle seg som en hundeplager av ytterste rang som kunne finne på å være noen minutter forsent ute ved föringstid.

Det er ingen som skal si at Basenjier ikke er flinke skuespillere, nei! (Og du er virkerlig flink til å formulere deg :Laugh: Dette er ideelle historier for BN- kan jeg sende den inn? + hjemmesiden...??)

Edit: Holder fortsatt en knapp på bokutgivelse, Tonje...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk takk for så hyggelige tilbakemeldinger! Er så moro å kunne dele litt "basenji sjarm" med andre - for er det noe rart man blir helt betatt av et sånt lite vesen? Yodel har forøvrig en "head shot" av den patetiske puddelen på hjemmesiden sin - på siden der Bella, søsteren til Amy er. Gubben tok bilde av det en gang for deretter å leke litt med fotoeffekter - desverre kuttet han ut resten av kroppen hennes men de store øynene og småhule kinnene ser man ihvertfall!

Og Liv Irene - bare ta dramadronningen til BN eller hjemmesiden din du!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig morsom historie! Jeg får som andre her inne bare mer og mer lyst på en liten krøllhale hund! Og ja jeg støtter forslaget om å sende inn til hundesport også! Hadde blitt en kjempe artig spalte om flre hundeeeiere kunne skrive litt om hverdagen med sin rase :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, utrolig morsom historie, og utrolig bra skrevet! :P

Har vært borti andre hunder av andre raser som har lignende ritualer før fôring, men tror ikke helt det er på samme nivå :P Fikk litt lyst på en basenji nå jeg også :P

Jeg støtter silje85s forslag om å skrive "En dag med en basenji" :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ler.. Veldig bra historie, må si jeg syns basenji er en utrolig sjarmerende rase med alle sine særheter - og særlig lille Amy virker som en svært morsom hund!

Bra fortalt TonjeM :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...