Gå til innhold
Hundesonen.no

IPO - for hvilke raser?


Ingvild

Recommended Posts

Jeg leste litt i diskusjonen om klikkertrening på "skarpe hunder", bl.a. på en av linkene akela la inn. Der står det følgende (utdrag - siden finner du her: http://www.renolen.no/birgit/ipo/ipo.htm):

"För IPO-träning krävs samma egenskaper hos hunden som vid träning av andra bruksgrenar. En trevlig glad, pigg hund med tillräckliga motorer att driva den framåt.

Skärpa och förvarslust är av underordnad betydelse, dock prioriteras kamplusten. Den ideala hunden torde vara öppen och tillgänglig, ha livligt temperament, vara relativt nervfast, ha stor kamplust, ha liten till måttlig skärpa och försvarslust."

I IPO finner vi stort sett schäfere og maller, men spørsmålet mitt blir om det kan være like greit å prøve å satse med en annen type hund, f.eks. en flat coated eller labrador?

IPO består jo som kjent av både lydighet, spor og bitearbeid, og de to første vil verken en flat eller en labrador ha noe problemer med å utføre.

Ta tispa mi som eksempel, da: Hun har egenskapene som trengs i følge avsnittet over; Hun er trivelig og glad, pigg og superlett å motivere. Hun er modig, har stor kamplyst og er veldig lite lettskremt (kan telle på en hånd antall ganger hun har sett usikker ut, og hun har aldri vært redd). Hun har null forsvarslyst og kan nok heller ikke regnes som skarp, haha... Kunne hun fått til bitearbeidet, med riktig trening selvsagt, eller "må" man ha en hund av tøffere type?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der har jeg lurt på og, mest fordi at jeg er nysgjerrig og kanskje kanskje kunne tenkt å gjort noe sånt med vesla her. Hun finnes ikke skarp, så vidt jeg kan bedømme ihvertfall. Kamplysta er grei nok, hun slipper ikke før hun må - dvs når vi bytter med godbit - men så har jeg ikke herja aller mest med henne heller..

Klubben min vurderer vel om det er interesse nok for å starte med IPO-treninger, og det hadde jo vært morsomt å snuse litt på det? Selv om jeg veit at de er utrolig pirkete på sporgåinga (vi er ikke helt der enda, må vi innrømme.. hehe) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg antar at man da tenker gruppe C, som tross alt bare er EN del av flere... For når det gjelder lydigheten og spor, som også er sentrale, så kan jo langt flere egne seg.

I USA skal det ifølge Leerburg-diskusjonsforumet være "en håndfull" labradorer som er Schh III, altså i øverste klasse.

http://www.leerburg.com/forums/ubbthreads...ge/1#Post125391

Og så er det jo noen med rhodesian ridgeback som også trener RIK, og det er jo også interessant - siden det krever ganske stødige hunder som også har kamplyst og mye lek, og ikke hunder som jobber i forsvar. Men jeg tror det har noe med å lete frem de gode enkeltindividene, og være istand til å bedømme om de har det "i seg" - og kanskje den jobben blir for stor for mange?

En god hund til dette bruk skal være/inneha ALT dette: sosial/tilgjengelig, jakt-/sosial kamplyst, temperament, førbarhet, belastbarhet, balansert/god nervekonstitusjon, miljøsterk.

Det handler jo mer enn bare om å "dra i en arm" - det handler om at hunden skal rundere ut til skjul, bevokte figuranten der, håndtere et "angrep", takle å få motet sitt testet etc. Og den må "like" det - altså like å utfordres, synes det er litt "gøy" og dra på litt, hvis det går an å si det sånn.

Viser til samme gode side, der en hollenderoppdretter har skrevet greit om IPO:

http://www.renolen.no/birgit/ipo/ipo.htm

Og så lenge det er sportshunder, så vil man jo ikke ha den "skärpan" som tjenestehundene trenger - og der endel sportshunder godt kan komme til kort; forskjellen mellom liksomfarlig figurant på kjent område og en rasende diger mann som prøver å gjøre hunden vondt er nå vesentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I IPO bude hunden ha høy drift når det gjelder sosial kamplek og byttedrift. I tillegg må hunden ha et kraftig og strekt bitt (noe f.eks retriverene ikke har/ikke skal ha). Dette er det (i korte trekk) som er viktig i bitearbeidet. I sporet og lydigheten kunne man forsåvidt benyttet hvilke som helst hunderaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting som en IPO-hund må ha, som ikke er nevnt her, er belastbarhet. I bitearbeidet belaster figuranten hunden i mer eller mindre grad. Dette øker selvfølgelig med hundens selvtilligt og trygghet i arbeidet, men hunden skal tåle å bli "slått" med stokk, og dette setter selvfølgelig store krav til hundens mentale komposisjon. Dersom hunden har dette, så spiller det liten rolle hvilken rase det er.

Bittet skal også være såkalt "fullt og fast". Det betyr at den griper byttet/armen/biteputa med hele munnen og skifter ikke tak underveis. Dette kan jo selvfølgelig også trenes på, men noen hunder har dette mer naturlig enn andre. En retriever er kanskje ikke så "naturlig" der, men om kampen er i orden, så skal det kunne la seg gjøre alikevel. Jo mindre belastbar hunden er, jo større problemer får man med å få hunden til å bitte korrekt. Det er også lettere å få hunden over i forsvar (hunden går i konflikt mellom det å ville øke avstanden mellom seg og figuranten og bytteforsvaret sitt), noe som ikke er ønskelig. Gode figuranter er dermed helt essensielt!

Vil forøvrig advare ørlitt mot å ta informasjon fra leerburgh.com for god fisk. Mannen er gal!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minstekaren her hadde nok vært en ypperlig IPO-hund dersom vi hadde funnet en svært kortvokst person som var villig til å lære seg å være figurant! Han har et suverent bitt, har mye sosial kamplyst, høy jakt- og byttedrift, skåret høyt på temperament og middels skarphet. Og så er han riktig så belastbar i drakampsituasjoner blitt, samtidig som den fine slippkommandoen holder uansett. Artig liten kar :P

Men belastbarhet, og måten man måler det på, det er noe som ikke "slår helt an" hos de mykere menneskene, har jeg lagt merke til - de synes det er "fælt". Men minsten her synes drakamp og herjing og at jeg tar og dasker til ham mens han holder på er utrolig kult... og så "vinner" han jo, og vokser seg jo kjempediger i selvbildet sitt da.

Når det gjelder Leerburg... tja, endel av observasjonene hans synes jeg er interessante å lese, fordi det er snakk om stor bredde og erfaring med mange hunder. Når det gjelder løsninger og hans forslag til dem... vel, der er du nok inne på noe. Men deltagerne på forumet hans er kanskje ikke noe mer eller mindre gærne enn de som er her inne... og dessuten dreier det seg jo i dette tilfellet om facts; altså om annerledes raser som har prøvd seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt snakker vi om gruppe C, hvis ikke kan man jo like gjerne drive med bruks da? hehe :P

De har vel et krav til mentaltest på hunder man vil trene IPO med, så jeg tenkte vi skulle gå en MH først uansett - altså, vi skal gå MH uansett, jeg er som sagt nysgjerrig og syns i all min subjektivitet at hun må være noe av det beste på jord mentalt *ler* Hvor belastbar hun er, veit jeg ikke, men jeg har jo - som nevnt - stor tro på henne mentalt, så jeg liker å tro at hun er svært belastbar (jepp, jeg er en av de fjollete eierene, tror jeg?) Vi får se, akkurat nå så lurer vi på om vi ikke bare skal satse på lydighet.. Det er muligens ikke bare hunden som bør modnes? :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting som en IPO-hund må ha, som ikke er nevnt her, er belastbarhet. I bitearbeidet belaster figuranten hunden i mer eller mindre grad. Dette øker selvfølgelig med hundens selvtilligt og trygghet i arbeidet, men hunden skal tåle å bli "slått" med stokk, og dette setter selvfølgelig store krav til hundens mentale komposisjon. Dersom hunden har dette, så spiller det liten rolle hvilken rase det er.

Dette skal jeg ikke si for sikkert, siden jeg ikke har prøvd å "slå" med en stokk mens vi kamper. Men jeg tror hun kunne ha taklet det like godt som en del "pingleschäfere" som fins rundt omkring...

Bittet skal også være såkalt "fullt og fast". Det betyr at den griper byttet/armen/biteputa med hele munnen og skifter ikke tak underveis. Dette kan jo selvfølgelig også trenes på, men noen hunder har dette mer naturlig enn andre. En retriever er kanskje ikke så "naturlig" der, men om kampen er i orden, så skal det kunne la seg gjøre alikevel. Jo mindre belastbar hunden er, jo større problemer får man med å få hunden til å bitte korrekt. Det er også lettere å få hunden over i forsvar (hunden går i konflikt mellom det å ville øke avstanden mellom seg og figuranten og bytteforsvaret sitt), noe som ikke er ønskelig. Gode figuranter er dermed helt essensielt!

Huff, hun har jo ikke helt gode forutsetninger når hun er labbis med overbitt, og dermed har litt større problemer med å få godt grep enn andre hunder. Det avhenger litt av materiale, egentlig... Jeg har ikke prøvd å kampe med IPO-pølser, men jeg tror det skulle bli ganske lett for henne å få godt grep. Tinka har mykt bitt når hun apporterer, men det er forskjell på å apportere og å kampe. :P

De har vel et krav til mentaltest på hunder man vil trene IPO med, så jeg tenkte vi skulle gå en MH først uansett - altså, vi skal gå MH uansett, jeg er som sagt nysgjerrig og syns i all min subjektivitet at hun må være noe av det beste på jord mentalt *ler* Hvor belastbar hun er, veit jeg ikke, men jeg har jo - som nevnt - stor tro på henne mentalt, så jeg liker å tro at hun er svært belastbar (jepp, jeg er en av de fjollete eierene, tror jeg?)

Du er ikke den eneste eieren som føler det sånn... Tinka her har idealgemyttet - ikke bare på labrador, men på hund generelt. :rolleyes:

En MH kunne nok vært fint, så hadde jeg fått sjekket det fra en litt mer objektiv vinkel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette skal jeg ikke si for sikkert, siden jeg ikke har prøvd å "slå" med en stokk mens vi kamper. Men jeg tror hun kunne ha taklet det like godt som en del "pingleschäfere" som fins rundt omkring...

Nå er det ingen av pingleschäferene som gjør det bra i IPO heller da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En god figurant tillater ikke bitetrening av "pinglehunder", uansett rase. Som flere har nevnt, så er IPO trening belastende for hundene psykisk. Ikke alle hunder takler det.

Har du noe treningsmiljø i nærheten av deg som er villig til å figurere for hunden din? Veit at enkelte figuranter ikke alltid gidder å legge tid i raser de mener det ikke er helt reelt å starte til en prøve med. Kan jo være greit å sjekke opp den biten. I tillegg så er ikke C biten noe "en gang i uka" trening. Det må en del jamnlig trening til for at det skal være framgang.

Sporet til IPOen er et pirkearbeid. Det er snakk om et presisjonsspor/lydighetsspor der hunden skal gå med dypt søk og være nøye. Så kan jo være en ide og snuse litt på sporarbeidet også før man starter bitedelen? At man faktisk gidder å drive med den type sporing.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...