Gå til innhold
Hundesonen.no

Cecilie


Tidemann

Recommended Posts

Skrevet

Hei. 8) Jeg er 15 år og jeg bor på Sotra, utenfor Bergen. Jeg har sinnsykt lyst på egen hund, men har enda ikke klart å overtale moren min om å få en. Men jeg har passet mange hunder i de siste fem årene, og det begynte med nabohunden Shani, en liten hannhund :wink: (husker ikke rase). Så ble jeg med moren min ned til naboen, og der dukket 15 år gamle Tina opp, en blandingshund(mest fuglehund). Hun elsket meg :D (skryter ikke), for jeg var den eneste hun ville gå på tur med, siden alle de andre bare dro henne med seg, og jeg lot henne hvile innimellom. =D> En stund etter at jeg traff Tina, stakk jeg innom en som gikk på fotballaget mitt, og der traff jeg på Lady, en svart blandingshund med hvit mage. Hun var en ivrig liten valp, og jeg fikk passe henne. Så ble det et tidsfordriv å passe de tre hundene. Men plutselig en dag så måtte Shani og eierne flytte, og Shani med. Jeg ble seff lei meg, men etter en stund kom jeg over det, og en svensk jakthund, en westgötaspeds(tror det skrives sånn), Tidemann dukket opp i feltet. Eierne fant ut at jeg elsket hunder, og spurte om jeg ville passe ham. Greit, jeg kunne prøve, og etter en uke ble vi to bestevenner(du vet....). Etter en måned, da en venninne av meg ble med på tur med Tidemann, fant hun ut han hun også ville passe hunder, og hun besøkte noen som eide en hund som heter Fido. Denne hunden, en lang puddelaktig tispe, ble også en av dem jeg passet. Fido hadde en bestevenn, og dette var den Tibetanske Spanielen Buster. Jeg begynte å passe ham også. Etter et år(eller noe sånt), reiste jeg på ferie og visste at hundene ventet på meg når jeg kom hjem. Det jeg ikke visste, var at mens jeg hadde det bra i Danmark, hadde Tina, som var blitt ca. 17 år, dødd av alderen. Jeg ble fryktelig lei meg, for den gamle tusseladden var en gledesspreder. Jeg gråt mine modige tårer, :) og tilslutt sluttet jeg gradvis å passe Fido og Buster. Lady og Tidemann var mine trofaste venner, og av og til stakk jeg innom en hund som heter Vikky, for å passe henne. Hun sluttet jeg straks å passe, for det var ingen vits, siden hun tilslutt fikk valper, noe eierne ble rasende over(det var bare jeg og en annen som passet henne) og ingen fikk passe henne mer. Lady ble eldre, og Tidemann ble syk. Lady fikk andre hundepassere, og tilslutt var det bare meg og Tidemann igjen. Det gikk kjempefint, jeg lærte ham mange nye triks, passet ham i helger og sånn, men så fikk jeg ikke så mye fritid, fotballen tok overhånd. Men jeg sluttet ikke å passe Tidemann. Etter sommeren ddet året sluttet jeg på fotballen, og fikk mer tid til kompisen min. Men året etter fant eierne ut at de ikke hadde tid til Tidemann, og de måtte omplassere ham :D Jeg ble veldig lei meg, og har ikke kommet over det ennå(det var i fjord) :?

Jeg har en katt som heter Lucky, og i neste uke får jeg en rotte, som endten skal hete Pippin, eller Tacos 8) Det gleder jeg meg til...

Har også hatt en kanin før, Hermelinen Trampe. Han døde året etter at vi omplasserte ham og broren hans. Ganske trist #-o

Det aller første luftpustende kjæledyret jeg fikk(har hatt mange fisker gjennom årene), var undulaten Polly, en gul og grønn hunn. Henne måtte jeg selge da vi fikk Lucky for fem år siden. Har passet henne et par ganger, men den ene gangen prøvde Lucky å spise henne, så de nye eierne av Polly vil ikke ha oss til å passe henne lenger. Har heller ikke fått lov til å møte henne siden. :P

Onkelen og tanten min har to hunder, blandingshundene Stella og Laika. Laika er en svart hund, og Stella er gylden.

Vel, mine interesser er fotball, hunder, katter, rotter, musikk osv.

Det var meg :P 8)

Skrevet

Velkommen hit. :D

Hørest ut som du har hatt et liv fylt av dyr likens som meg. :P

Jeg har selv vokst opp med katter hele live, også hadde mamma og pappa en st.bernhardstispe da jeg var baby. Jeg har selv 5rotter nå for tiden, hanrotten min er ganske så dum må jeg si, lell om horottene greier og stikke av og komme seg inn i buret til Lusifhus parer han dem ikke. Har hat akvarium i 2år nå da. Jeg har hat en kanin også men den døde :D . Vi har hat 4 undulater, den ene var så kosete at han var høyt elsket, 2 ble tatt av kattene og de 2andre døde av alderdom :P ønsker meg nye men mamma nekter "det er nok med den bikkja i huset" sier hun bare. Jeg har også hat 3 hamstrer og 2 ørkenrotter.

Nå idag har vi ei st.bernhardstispe, 3 hankatter (steriliserte de blir så mye snillere da), et akvarium, 2 homser av noen chinchila og ikke minst mine 5rotter.

Gled deg til du får deg rotte men pass på vise ting, de har lett for og få gulsot. Du må også følge med halen slik at den ikke får kålbrand.

Velkommen en gang til og håper du kommer til og kose deg her.

Men du kan nå prøve trikse mitt for og få deg hund.

Velg ut far din eller mor din spørst hvem som er lettest og overtale.

Nå skal jeg fortele hvordan jeg fikk meg hund.

Jeg valkte ut pappa siden han likker st.bernhard og gjerne vile ha men mamma sa nei. Jeg sat i 2månder og såg på dyrenett og finn.no på st.bernharder spesielt når pappa var hjemme, mens pappa var på jobb letet jeg fram hunder og da han kom hjem sat jeg og viste frem hundene og sa "åååå for en nydelig hund" så høyt at jeg var siker på at mamma og pappa hørte det. En dag var jeg så heldig og fant Wilma på dyrenett som bare bode 30min una med bil, da slo jeg til og greide og lure pappa. Det holdt på og koste mamma og pappa ekteskape men Wilma smeltet seg godt inn i hjerte til mamma.

Håper du greier og få deg hund du også. :wink:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...