Din andre halvdel og hunder?

[Hanne Marit]

Syver- min kjære var veldig redd for hunder da han møtte meg for 4 år siden, men han var også facinert av dem. Han hadde gode minner fra en kjempe-blandings-elghund fra han var liten, som han og nabogutten gikk mye tur med, men han hadde ikke noe oppdragelse og en dag ble han flydd på av en annen hund, så da ble min kjære litt skremt. Dessuten ble han bitt av en hund som mente han var på hennes territorie.. Det var en gjeterhund, og turstien gikk gjennom et gårstun, og han bare jogget, og bikkja begynte å sirkle ham inn..

Men jeg har klart å omvende ham med Bajaz (bikkja til mamma og pappa, som vi passer en del), han elsker å ha med seg Bajaz på joggetur. Innimellom har vi gått til hundejordet i Frognerparken. Og særlig nå etter at han har lest "De dempende signalene" så synes han det er kjempespennende. Så så lenge det er god stemning på hundejordet, så blir vi der en stund, mens Bajaz koser seg, så får Syver litt mer erfaring med hundespråk og andre hunder.

Og slutten på visa (foreløbig..) er at vi venter en liten Tollervalp om 4 uker! Vi gleder oss begge to. Jeg er den som kommer til å gå mest på kurs senere, men han skal være med på valpekurs og sånn, og han har masse meninger om hvordan regler vi skal ha hjemme og sånn! =) Så jeg tror det blir bra for oss å ha litt ansvar for noe sammen, begynne med det, å så får man få barn etterhvert, senere!

Syver er forresten veldig glad i å kaste pinner til Bajaz, men det skal vi slutte med, for han blir så stressa..! Bajaz elsker pinner! Litt for mye!

[JailyTina]

Min halvdel har alltid vært interessert i hunder og har hatt flere før vi møttes. Da hadde ikke noen av oss hund, men det tok ikke lange tiden før Mikey kom i hus... Det var jeg som gikk til innkjøp av hund så han var og er min på alle måter, men nå som vi har flytta sammen deler vi ansvaret ganske greit. Vi er ikke helt enig når det kommer til treningsmetoder, men han godtar at siden Mikey er "min" er det jeg som har siste ordet i den diskusjonen uansett.

Vi har snakket mye om å skaffe flere hunder i fremtida (hvertfall en til), men er enige om at vi foreløpig har alt for liten plass.

Når det kommer til trening er det vel jeg som tar mesteparten av det arbeidet også. Vi har ikke vært på noe kurs med Mikey enda, men når vi iløpet av året får tatt et sporkurs er vel planen at han også skal være med.

[Silje]

Jeg er så heldig å ha funnet meg en ferdig inntrent hundemann! Han har hatt hund store deler av oppveksten og drevet med utstilling siden han var 13 år!

Han reiser selv på utstillinger (var på NKK Kr.sand uten meg i går) og er den som holder meg i ørene med tidsfrister til påmeldinger (merkelig at jeg ALDRI klarer å lære å melde på i tide? eller melde på klarer jeg... men å betale!?)

Jeg er den som har hovedansvar for avl, men han er vel så ivrig på å finne hannhunder og bruker masse tid på utstillinger til å studere hannhundringen. Lese stamtavler syns han er litt kjedelig, så det ansvaret har han glatt lagt over på meg

Pelsstell delen er også tilfalt meg, heldigvis har vi en rase som ikke er så veldig krevende på det punktet

All lydighetstrening tar han seg av og nå når jeg har bekkenløsning er det han som tar langturer.

[jaktlykke]

Samboeren min er vokst opp med hunder - men det var mer sånn at "de var bare der" og fikk valper i ny og ne under trappa liksom - garabikkjer dø luks.

Da han ble voksen fikk han seg kleiner münsterlander som var en super jaktbikkje og kamerat - helt til en nabo skjøt den gjennom hodet fordi den bjeffet . Så da ble det ikke hund mer før jeg kom inn i bildet.

Jeg derimot er vokst opp med katter. Hund fikk jeg først da jeg flytta for meg selv og kunne bestemme selv. Da jeg etterhvert traff samboeren min var det et lett valg å ta at vi skulle ha hund sammen. Først èn så etter noen år kom det jaggu en til, og nå senest kom Amigo inn i bildet for 2 år siden.

Det er likevel himmelvid forskjell i interessen vår når det gjelder hund; det er jeg som trener dem (ettersøk) og springer rundt i skogen hele året på turer. Nå når Amigo er kommet i heimen så omfatter det også utstillinger. Men begge to er godkjente ettersøksførere for 2 av hundene og han går en del søk han også. Selv om det er jeg som utdanner meg innenfor det og har den største kompetansen i forhold til det så deler vi på det.

Han liker hund - men mer eller mindre alt ansvaret ligger på meg. Det gjør meg egentlig ingenting - jeg er så interessert i alt som har med trening og friluftsliv å gjøre at det bare er gøy. Han har stor forståelse for min "hundegalskap" og at jeg legger ned mye tid i dem - ellers hadde det ikke fungert. Man trenger ikke dele interessen fullt ut - men man må ha en viss aksept og forståelse fra den andre parten. Det gjelder ikke bare hund - men alle områder i samlivet.

[greyhound]

Hehe. Min samboer har vært ganske artig å "observere" etter at vi fikk vår nå 18 måneder gamle hannhund.

Familien hans fikk seg hund når han var 15-16 så han var nesten på vei ut av huset og deltok lite i oppdragelsen og andre hundeaktiviteter. Det var også en blandingshund så utstilling hadde han ikke særlig kjennskap til.

Så jeg tror ikke han var forberedt på hvor glad man blir i en hund.

Han forguder vår "lille" Tiger, og er den av oss som tar seg mest av kosen. De to kan ligge lenge på dynen til Tiger og kose, (og når jeg ikke er hjemme, i senga *kremt kremt*)

De har sine "gutte-stunder" sammen og har en spesiell kontakt, helt forskjellig fra den jeg har med Tiger.

Jeg er vel den som sørger for turer og mat, og når vi skulle trene Tiger til å bli husren fikk jeg egentlig to gutter å trene opp, da min samboer tenkte like langt som nesa si og slapp løs Tiger i stua om morgenen FØR han hadde vært ute og tissa... (og dere må ikke tro dette kun skjedde en gang.....)

Men å høre og se hvor glad han har blitt i hunden og hvordan han behandler ham og hvor beskyttende han er overfor Tiger er rørende å se på og alt jeg kunne ønsket meg av vårt hundehold.

[Yakine]

Min sambo er oppvokst med katt, men har bestandig hatt en forkjærlighet for hund. Så når vi kjøpte eget hus, så bestemte vi oss for å skaffe oss hund! Det var sambo som bestemte at vi skulle ha schäfer, og jeg bestemte at det skulle være en hannhund! (Egentlig ville jeg ha en dvergschnauzer.. )

Vi deler synet i oppdragelsen av han, og vi deler på ansvaret når det kommer til trening, turer osv!

[ELH]

Arja snurrer samboern min rundt lillefingeren. Han er hennes favorittperson (men det er meg hun kommer til hvis noe er ubehagelig og /eller skummelt), ikke så rart i grunnen, for hos samboern, får hun viljen sin stort sett hele tiden (masse kos og noen til å holde tyggebeinet mens hun tygger). Og får hun ikke oppmerksomheten med en gang, hender det at hun napper ham i klærne. Det funker hver gang

Det er min hund og derfor jeg som har ansvaret for henne, både foring, trening og lufteturer, men Arja er med samboern min på fisketurer og joggeturer. Samboern min er oppvokst med hund, er veldig glad i hund, men hadde aldri skaffet seg hund selv. Han ønsker ikke¨å være bundet, feks være nødt til å skaffe hundepass hvis man skal reise på ferie til utlandet.

Jeg har også vært nødt til å oppdra samboern min litt. Da Arja var valp (vi bodde ikke sammen da) hadde han problemer med å forstå pinnekasteforbudet mitt. Det var jo helt vanlig å kaste pinner til hunder! Han syntes det var synd at hunden min ikke fikk lov til å oppleve pinnekastingens gleder. Jeg minte han på BC-en til moren hans. Den har en del tvangslidelser ang. pinner og baller..hun henter en pinne, slipper den ned fra verandaen, løper rundt hele huset for å komme på nedsiden av verandaen, henter pinnen, kommer opp på verandaen og slipper pinnen ned igjen. Dette gjentas X antall ganger.... Joda han forsto vel egentlig hvorfor jeg hadde forbud mot kasting av pinner.

Han kan heller ikke forstå at sjokolade er giftig, samme hva jeg sier. Cockeren til tanten hans fikk store mengder sjokolade gjennom hele livet og den ble gammel..Vi har hatt noen runder på det der. Vi er fortsatt ikke enig, men jeg tror at han respekterer forbudet mitt. For tenk hvis det skjer noe? Han vet at tilgivelse ikke er min sterkeste side..

[Synne N]

Han liker hunder, men har ikke noe spesielt forhold til dem. Han har aldri vært oppvokst med det, men nå når han har begynt å være mer sammen med Kali tror jeg han begynner å like det mer og mer... De er utrolig søte sammen for typen elsker å leke med Kali, noe hun ikke sier nei takk til, og han går turer med henne hvis jeg ikke har tid, men det er ikke noe han tilbyr seg å gjøre..

[Caroline]

Ikke overinteressert nei, men han tar vare på dem når jeg skal noe og sånn, og vet hva de spiser og ikke osv., og han var med på valpefødsel i det minste, så helt håpløst er det ikke

[:)Kine]

Det er mye allergi i familien til samboer, så det eneste han har hatt av dyr før han møtte meg var en kanin i garasjen en måned.. Da vi fikk Boris var det helt klart at han var min hund og mitt ansvar. Dette har forandret seg helt! Han har til og med sagt at hvis vi gjør det slutt vil han gjerne beholde Boris. Det er nok her jeg har klart å påvirke han mest:) Når vi en gang blir klar for hund nr. to er jeg sikker på at han kommer til å ville det minst like mye som meg.. Jeg er fornøyd! ^_^

[Mailin]

Sambo har vokst opp med hunder, de har hatt huskyer, samojed, vorstehre og riesen, så han er godt vant til hunder og vet hva hundeholdet innebærer. Gutten har hatt planer om å skaffe seg egen hund, lenge før jeg kom inn i bildet, men det har ikke blitt noe av enda pga bosituasjoner og div. Nå ser det derimot ut til at ting kanskje klaffer:) Er jeg som har introdusert han for hundesporter som bruks, lp og agility, han har hatt mest lyst på hund som turkompis. Er det han blir å kjøpe seg også, men den blir nok sikkert trent litt i lp, bruks og ag også kjenner jeg ham (eh.. meg..) godt;)

Treningsprinsipper (læringspsykologi/positiv forsterkning) har jeg fått hjernevasket ham en del på, så vi har heldigvis veldig like oppfatninger om hvordan en skal trene hund:)

Nå når det bare er jeg som har hund, så er det mest jeg som trener, lufter og mater ham. Spørr jeg så gjør han det også, men det er min hund og dermed mitt ansvar. Er greit det da:)

Kjekt med samboere som liker hunder...!

[ToneC]

Samboeren min var advart før vi ble samboere; jeg skulle ha hund. Vi var enige om å vente litt over et års tid, og vi skulle egentlig ikke få hund før til sommeren (var planen), men det var ingen oppdrettere som skulle ha kull da, så det ble litt før... Han var med og hilste på valpene da de var 4 uker, og han syntes vår valp var tøff (spesielt siden den banket brødrene sine og hadde "bjørnepote" på ryggen). Da den kom hjem skulle den være min hund, og han skulle ikke ha noe ansvar. Vel, han var kjapt ute på natten da Spike ikke var helt stueren, masse kos, etc. Og da Spike måtte opereres tok samboeren fri fra skolen for å ha ekstra tilsyn med han (utover det vetrinæren anbefalte). Dessuten leker han masse med hunden, koser mye, de ligger ofte på sofaen og sover sammen, etc. Og nå i det siste har han begynt å trene litt fotgående med han i stuen!

Det er jeg som har hovedansvaret for turer, mosjon, trening, etc, men samboeren blir mer og mer aktiv. Han var dessuten med på valpekurs, og enig om grenser/treningsmetode (og han begynner å bli kjappere med klikkeren). Må si meg veldig fornøyd med samboeren, men skulle gjerne ønske han ville ha en hund til om noen år. Men man kan jo ikke ha alt her i verden..

[Angilja]

Min kjære har alltid vært glad i hunder, selv om interessen ikke har gått noe videre enn familiehund. Vi hadde kjent hverandre i mange år før vi flytta sammen, og var klar over at vi kom til å bli hundeeiere:) vi hadde vel bodd sammen en liten mnd når lille Buck kom til oss. Det var vel jeg som bestemte rase, det var ikke så nøye for ham, bare det ikke var en liten eller korthåra hund Buck døde fra oss alt for tidlig, og så kom Fenris i hus. Samtidig som vi fikk Fenris begynte vi å tenke på enda en hund. Vi hadde et par voksene Bearded Collier (samboers store drøm) på prøve, men av ulike årsaker ble ikke disse værende. Så en dag fant jeg en annonse med en voksen border collie, det var nok med et blikk på hunden fra saboers side så hadde jeg klarsignal til å ta kontakt med selger. Så var Spot i hus. Må neten bremse ham for at han ikke skal skaffe flere hunder blir nok enda en border med tiden, men måå prøve å vente et år eller 2.

Vi bytter på å lufte hundene, når vi ikke går turer sammen. Mating og lydighets/agilitytreninga er det jeg som tar meg av, selv om han nok er like god på treningsprinsippene som meg. Han lå faktisk på stranda i syden og leste "ikke skyt hunden!"...

Kunne ikke fått en mer perfekt samboer:)

[Shilamon]

har en "svigermor" som er livredd hund, men heldigvis har ikke det smitett over på sønnen.

Han stortrives med Rex og merker at han åpner seg for hunder med en gang. Så om vi flytter sammen blir det nok hund videre også Men han påstår hardnakekt at det er min avdeling. selv om han er like ivrig på jakt og hundekjøring som meg, mener han at hundene får jeg stå for.... skal nok endre den i framtiden ja:p Delt ansvar, delt morro, delt glede:D

Hadde ikke vært mulig for meg å være sammen med en som var skeptisk til hund, da hadde rett og slett livet blitt for kjipt!

[millis]

Mannen min er oppvokst med hunder, han er totalt hundemenneske.

Jeg var mest kattemennske til jeg møtte ham, så nå er jeg nok 50% av hver