Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvem "er/var" du i klassen?


Jeampi

Recommended Posts

Jeg er nok grinebitern :) (neida, men med en klasse som ikke holder kjeft ett sekund, skriker, snakker om bæsj, buser og alt sånt man ble ferdig med innen 1 klasse, og jeg som har mye vondt i hodet, så klarer jeg ikke bare å overse det).

Ellers så er jeg vel den som "Kommer og går". (fravær*host*) (det er vel noe sånt det vil stå om i årboka ;) )

jeg er vist mer og jeg. Klassens hundegale må jeg vel si. Ble jo DEN diskusjonen når en lærer (jeg har lagt for hat) sa at han hadde fått to hunder avlivd). <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, på barneskolen frem til 7.klasse var jeg vel den snille og blide jenta :closedeyes: Jeg gjorde omtrent aldri noe galt og bare var der og smilte :rolleyes::)

I 7-klasse var jeg bråkemakern, jeg bråket hele tiden, vet ikke hvorfor jeg forandret meg så mye :P Men sånn ble det bare ;)

På ungdomskola snakket jeg hele tiden, jeg snakket og snakket og snaaaakket. Gjorde jo ikke annet! Tror folk ble lei etterhvert å.. Og jeg sa alltid mine meninger!

På videregående var jeg vel som Monica kommer og går og hundegale dama, hadde mye fravær :rolleyes: Ikke bra, men men ;) Tror folk ble ganske lei av hundesnakket mitt å ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sett fra lærerenes side ; Den snille blonde jenta, som snakker med sitt enorme ordforråd, gjør aldri noe galt, et lite 6er barn

Personlig; Den skravlete, som elsker å diskutere, og gir seg ikke før diskusjonen er vunnet.

Fra klassen; Klassen blondine, fremmedordboka

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers så er jeg vel den som "Kommer og går". (fravær*host*) (det er vel noe sånt det vil stå om i årboka :) )

Barneskolen var jeg klassens sprinter. JA, tro det eller ei! :closedeyes: Man forandrer seg med tiden, det er jeg et levende bevis på ;)

Ungdomsskolen var jeg vel klassens guttejente og klassens trønder (bodde i drammen).

Videregående er jeg som Monica og Tine... Klassens Kommer og går. Og klassens trønder her også gitt ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, russenavnet mitt var visst Vimsen (jeg kan ikke skjønne det..:)) Jeg har alltid vært den som har vært forteller i aaalle skolestykker (jada, greit jeg snakker høyt altså, men det hadde vært litt gøy å være piken med fyrstikkene og). Jeg har omtrent alltid vært i elevråd/russestyre/årbokredaktør. Hmm.. Jeg har aldri vært den mest populære, men ofte en som var venn med de fleste tror jeg? På VGS ble jeg en sensasjon (tihi, to jenter fra Asker i en liten guttedominert IKT-klasse på en landbruksskole på Sørlandet), og fikk derfor mye venner med en gang.. Ja.. Jeg vet ikke jeg? Den vimsete, snille, skravlete jenta som ikke er den mest populære, men som har nok av gode venner.. Og som er den ene delen av erteriset Cilla&Aya.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den hestegale,hundegale og kattegale... Den som var stor i kjeften, lo masse, men alltid fikk best karakter på prøver, men dette var ungdomsskolen.

På vgs var jeg den som kom og gikk, den som hadde finest bil og som dro russetiden helt ut.

Den dag i dag, så er jeg den som tar ansvar, fester ikke, prioriterer hunden min over alt, jobber mye, og er mye i skog og mark, folk forandrer seg visst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjennom barneskolen var jeg den som det ble satt kryss i taket på når kom tidsnok til timen, og ikke gikk hjem før skoledagen var over. Og den som skulka igjenstittinga også... Jeg kom når det passet meg, og gikk når det passet meg.

I 3 og 4 klasse, var jeg den som alltid glemte bøker hjemme, og måtte gå hjem for å hente de. :) (Og det trudde de at jeg skulle lære noe av, annet enn at glemt bok = fri fra timen). Det var visst enklere å rett og slett gi f*** i en elev, enn å prøve å gjøre noe med at jeg kom og gikk og var mye borte (mobbing...).

På ungdomsskolen skjerpet jeg meg ganske mange hakk bedre, og var i det minste på skolen som oftest. Var vel den hundegale der med den rare dialekta. Og som alltid fløy i skogen og alle ble sjokket over da jeg stilte i virkelig penklær på skoleavslutning en gang.

På VGS ble jeg kjent som "den med hundene". Stor skole, og ikke alltid lett å huske navn på alle, men slang noen på "den med hundene" på navnet mitt, så visste alle hvem jeg var. Jeg var også den som ble dratt inn i konflikter med lærere, fordi jeg tør å si hva jeg mener, og ikke satt og grein i møtene vi hadde med rektor og rådgivere pga en lærer (men hvor seriøs kan man ta en lærer som mener at man er nazist fordi man bruker caps :Laugh: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ungdomsskolen var jeg den rappkjefta som alle lærerne hatet for jeg holdt aldri kjeft :rolleyes:

På vgs er jeg KINDEREGG med stor "K",senest i dag så spurte jeg en lærer om hovedstaden i sverige var stockholm. Hun trodde jeg tulla og sa "nei det er gøteborg" jeg trodde nå at det var det jeg, så jeg skrev gøteborg......Jaja meg i et nøtteskall. Men det er vel egentlig mangel på å faktisk tenke for jeg spør, for hadde jeg satt meg ned og tenkt over det så vet jeg jo hovedstaden i sverige :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den stille, sjenerte jenta som ingen la merke til, men som også ga uttrykk for sine meninger når det var nødvendig. Sånn har jeg vært hele tiden, også den dag i dag. Eneste som er lagt til i den senere tid er at jeg også nå går under kategorien hundefrelst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Før: Stille, rolig, sjenert, gjorde alltid som lærerne sa..

Nå(meg): "sykhvermandag" barnet(Fordi jeg ikke gidder lærerer vi har i et fag på mandager) Ler av det meste, koffertbarn, ironiskbarn og ditchebarn"

Lærerene: Snill og omsorgfull person. Flink på skolen(med 7 3'ere?:S)

De andre: anoreksiabarn(fordi jeg ikke spiser mer enn to epler til lunsj,. :) ), ditcher også blir jeg vel kaldt en del h*re... :rolleyes:

Er egentlig ganske utadvendt, og sier hva jeg mener ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den stille sjenerte dyreglade jenta som satt å tegna i alle timene. Ble mobba på barneskolen :)

U.skolen var jeg også sånn, holdt meg det jeg kunne for meg selv.

1året på vidregående var jeg den sinnajenta man ikke kødda med, venninna mi som jeg ble kjent med dette året fortalte i senre tid at folk var litt redd meg. Skulka en del timer i faget jeg ikke likte.

2året da lurte bestevenninna mi meg med på å gå på helse og sosial, der hadde ikke jeg mye å gjøre...

Jeg fikk kjeft hver dag fordi jeg kom for seint. Ble satt ned en karakter på en stor arbeids oppgave fordi lærinna ikke kunne se humoren i forsida. Jeg og venninna mi som var på gruppe sammen digga den jo. Det var Sexpress som var tema. Jeg tegna en naken mann som stod bak et strykebrett (så ikke hans edlere deler) med strykejern å støyk den oppblåsbare dama si...

3året ny skole et stykke unna. Var stille og rolig igjen.

4året flytta på hybel dit, det var russeåret, jeg var ikke snill. Pøbelen i klassen... Skulka alt formye, kom flere turer med en del alkohol innabords, sloss litt og skulka enda mere...

Flytta langt unna og starta på 5året, meg alene jente og eldst. Prøvde å lære ting og var ganske skoleflink, hadde det litt gøy det året også og fikk respekt!

6året likte ikke den klassen, holdt meg for meg selv,men fikk dytta meg igjennom så jeg fikk begynt som lærling. Hadde mensen hver gymtime...

Jeg er så glad jeg er ferdig utdanna, aldri mere skole ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm ... jeg er, og har alltid vært, hun som gjør det bra på alle prøver og innleveringer uten å gjøre en dritt for å få det til. Jeg er velsignet med en hjerne som suger til seg informasjon (gjerne en del unyttige ting, for eksempel husker jeg bursdagen til Liam O'Flaherty utenat enda jeg bare har lest det en gang for en del uker tilbake (28. august 1896)). Også har jeg vel egentlig alltid vært snill og hyggelig mot lærere og elever, også har jeg aldri hatt problemer med å si ifra og spørre om ting jeg lurer på, uansett hvor teit det måtte være... Høres nesten ut som et englebarn. :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På barneskolen varierte det litt, men jeg var den smiskete, skravlete nerdejenta. Jeg ble tidvis kalt skrivemaskinen pga. at jeg snakket så mye.

På ungdomsskolen var jeg flink å jobbe med skole, kom aldri for sent og hadde ganske få venner som jeg kranglet ofte med. Jeg ble kaldt nerd og var best i klassen, samtidig som jeg var i konflikt med både lærere og elever for å være rappkjefta og frekk. Ble også kalt klassens "mamma".

Nå er jeg en av de irriterende i "jentegjengen" som alltid skravler i timen, alltid sier ting folk ler av og som tidvis er DER oppe. Vi er en lite jentegjeng i klassen som jeg tror de fleste irriterer seg litt over, fordi vi tar mye plass og lager mye lyd. Men vi er snille, og har ingen uvenner da. En mikset gjeng med alt fra berter til freakshows. I årboka fikk jeg som kommentar at jeg var klassens pessimist, fordi jeg alltid tror det går dårlig på prøver, mens det som regel går ganske bra. Forøvrig er jeg fortsatt den som alltid rekker opp hånda i timene, og den som har minst fravær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klassens bedreviter,snakker uten å tenke over det. <_<

Blir fort irritert.. :) og elsker å diskutere ting jeg kan..vil ha bedre karakterer enn andre -_-

Veldig populær blant de pene jentene som aldri får bra karakterer..også har jeg bare 'ekte' venner..

luker dem ut ;)

Hehe,ellers liker jeg å sjefe..men ikke sånn at folk blir lei,men folk spør meg hvordan ting skal være for det er bare jeg som vet det ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele barneskolen var jeg den stille og sjenerte dyregale jenta som gjorde det bra på skolen og var flink til det meste. Jeg hadde 3-4 gode venner men 'populær' var jeg aldri.

På ungdomsskolen fikk jeg nye venner og jeg turte å åpne meg mer. Jeg ble mer utadvendt og turte å si mine egne meninger. Nå er jeg bedre kjent for å vri om på ting folk sier som jeg synes virker litt.. *kremt* feil... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er den smarte, som alltid løser alle andre sine problemer, og uansett hva det er så er eg visst rolig menst alle andre freaker ut over den minste lille ting :rolleyes:

Og så er jeg og venninna mi de to som ler, og ler, og ler, heele tida :)

edit: jeg er også den som alltid krangler med lærere om alt mulig :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På barneskolen var jeg den snille, litt sjenerte og dyregale jenta som gjorde det helt greit på skolen. Var vel forsåvidt venn med alle, selv om det var enkelte jeg var mer med..

På ungdomsskolen ble skoleresultatene bedre og bedre, selv om jeg aldri nådde de smarteste i klassen(nå var vi den smarteste klassen og da:P). Var vel ikke noe spesielt populær,men jeg kom overens med de fleste og hadde en del venner! Jeg var fortsatt dyregal, selv om dette roet seg en del ned, helt til 10.ende klasse da jeg var i gang med å skaffe meg Chica:) Jeg ble alltid sett på som den søte, snille, pliktoppfyllende og koselige jenta med stort smil og godt humør:) Jeg ble også kalt klassens "mamma".

På videregående ble jeg en av de med høyest snitt i klassen, og nå er jeg den personen. Jeg blir nå sett på som smart, perfeksjonist, og en som tar skolen seriøst(og blir vel sett på som det jeg ble på ungdomsskolen stort sett). Samtidig kommer jeg overens med de fleste, og har spesielt en liten gjeng som jeg er en del sammen med. Jeg er en av de som ler mest i klassen(dårlig humor sammen med en venninne), og jeg er jo også den hundegale da;)

Har ikke forandret meg så veldig mye, tror jeg, bortsett fra skoleresultatene, at jeg har større selvtillit og at jeg har mye sterkere egne meninger!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...