Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvem "er/var" du i klassen?


Jeampi

Recommended Posts

Jeg er nok grinebitern :) (neida, men med en klasse som ikke holder kjeft ett sekund, skriker, snakker om bæsj, buser og alt sånt man ble ferdig med innen 1 klasse, og jeg som har mye vondt i hodet, så klarer jeg ikke bare å overse det).

Ellers så er jeg vel den som "Kommer og går". (fravær*host*) (det er vel noe sånt det vil stå om i årboka ;) )

jeg er vist mer og jeg. Klassens hundegale må jeg vel si. Ble jo DEN diskusjonen når en lærer (jeg har lagt for hat) sa at han hadde fått to hunder avlivd). <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, på barneskolen frem til 7.klasse var jeg vel den snille og blide jenta :closedeyes: Jeg gjorde omtrent aldri noe galt og bare var der og smilte :rolleyes::)

I 7-klasse var jeg bråkemakern, jeg bråket hele tiden, vet ikke hvorfor jeg forandret meg så mye :P Men sånn ble det bare ;)

På ungdomskola snakket jeg hele tiden, jeg snakket og snakket og snaaaakket. Gjorde jo ikke annet! Tror folk ble lei etterhvert å.. Og jeg sa alltid mine meninger!

På videregående var jeg vel som Monica kommer og går og hundegale dama, hadde mye fravær :rolleyes: Ikke bra, men men ;) Tror folk ble ganske lei av hundesnakket mitt å ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sett fra lærerenes side ; Den snille blonde jenta, som snakker med sitt enorme ordforråd, gjør aldri noe galt, et lite 6er barn

Personlig; Den skravlete, som elsker å diskutere, og gir seg ikke før diskusjonen er vunnet.

Fra klassen; Klassen blondine, fremmedordboka

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers så er jeg vel den som "Kommer og går". (fravær*host*) (det er vel noe sånt det vil stå om i årboka :) )

Barneskolen var jeg klassens sprinter. JA, tro det eller ei! :closedeyes: Man forandrer seg med tiden, det er jeg et levende bevis på ;)

Ungdomsskolen var jeg vel klassens guttejente og klassens trønder (bodde i drammen).

Videregående er jeg som Monica og Tine... Klassens Kommer og går. Og klassens trønder her også gitt ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, russenavnet mitt var visst Vimsen (jeg kan ikke skjønne det..:)) Jeg har alltid vært den som har vært forteller i aaalle skolestykker (jada, greit jeg snakker høyt altså, men det hadde vært litt gøy å være piken med fyrstikkene og). Jeg har omtrent alltid vært i elevråd/russestyre/årbokredaktør. Hmm.. Jeg har aldri vært den mest populære, men ofte en som var venn med de fleste tror jeg? På VGS ble jeg en sensasjon (tihi, to jenter fra Asker i en liten guttedominert IKT-klasse på en landbruksskole på Sørlandet), og fikk derfor mye venner med en gang.. Ja.. Jeg vet ikke jeg? Den vimsete, snille, skravlete jenta som ikke er den mest populære, men som har nok av gode venner.. Og som er den ene delen av erteriset Cilla&Aya.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den hestegale,hundegale og kattegale... Den som var stor i kjeften, lo masse, men alltid fikk best karakter på prøver, men dette var ungdomsskolen.

På vgs var jeg den som kom og gikk, den som hadde finest bil og som dro russetiden helt ut.

Den dag i dag, så er jeg den som tar ansvar, fester ikke, prioriterer hunden min over alt, jobber mye, og er mye i skog og mark, folk forandrer seg visst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjennom barneskolen var jeg den som det ble satt kryss i taket på når kom tidsnok til timen, og ikke gikk hjem før skoledagen var over. Og den som skulka igjenstittinga også... Jeg kom når det passet meg, og gikk når det passet meg.

I 3 og 4 klasse, var jeg den som alltid glemte bøker hjemme, og måtte gå hjem for å hente de. :) (Og det trudde de at jeg skulle lære noe av, annet enn at glemt bok = fri fra timen). Det var visst enklere å rett og slett gi f*** i en elev, enn å prøve å gjøre noe med at jeg kom og gikk og var mye borte (mobbing...).

På ungdomsskolen skjerpet jeg meg ganske mange hakk bedre, og var i det minste på skolen som oftest. Var vel den hundegale der med den rare dialekta. Og som alltid fløy i skogen og alle ble sjokket over da jeg stilte i virkelig penklær på skoleavslutning en gang.

På VGS ble jeg kjent som "den med hundene". Stor skole, og ikke alltid lett å huske navn på alle, men slang noen på "den med hundene" på navnet mitt, så visste alle hvem jeg var. Jeg var også den som ble dratt inn i konflikter med lærere, fordi jeg tør å si hva jeg mener, og ikke satt og grein i møtene vi hadde med rektor og rådgivere pga en lærer (men hvor seriøs kan man ta en lærer som mener at man er nazist fordi man bruker caps :Laugh: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ungdomsskolen var jeg den rappkjefta som alle lærerne hatet for jeg holdt aldri kjeft :rolleyes:

På vgs er jeg KINDEREGG med stor "K",senest i dag så spurte jeg en lærer om hovedstaden i sverige var stockholm. Hun trodde jeg tulla og sa "nei det er gøteborg" jeg trodde nå at det var det jeg, så jeg skrev gøteborg......Jaja meg i et nøtteskall. Men det er vel egentlig mangel på å faktisk tenke for jeg spør, for hadde jeg satt meg ned og tenkt over det så vet jeg jo hovedstaden i sverige :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den stille, sjenerte jenta som ingen la merke til, men som også ga uttrykk for sine meninger når det var nødvendig. Sånn har jeg vært hele tiden, også den dag i dag. Eneste som er lagt til i den senere tid er at jeg også nå går under kategorien hundefrelst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Før: Stille, rolig, sjenert, gjorde alltid som lærerne sa..

Nå(meg): "sykhvermandag" barnet(Fordi jeg ikke gidder lærerer vi har i et fag på mandager) Ler av det meste, koffertbarn, ironiskbarn og ditchebarn"

Lærerene: Snill og omsorgfull person. Flink på skolen(med 7 3'ere?:S)

De andre: anoreksiabarn(fordi jeg ikke spiser mer enn to epler til lunsj,. :) ), ditcher også blir jeg vel kaldt en del h*re... :rolleyes:

Er egentlig ganske utadvendt, og sier hva jeg mener ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var den stille sjenerte dyreglade jenta som satt å tegna i alle timene. Ble mobba på barneskolen :)

U.skolen var jeg også sånn, holdt meg det jeg kunne for meg selv.

1året på vidregående var jeg den sinnajenta man ikke kødda med, venninna mi som jeg ble kjent med dette året fortalte i senre tid at folk var litt redd meg. Skulka en del timer i faget jeg ikke likte.

2året da lurte bestevenninna mi meg med på å gå på helse og sosial, der hadde ikke jeg mye å gjøre...

Jeg fikk kjeft hver dag fordi jeg kom for seint. Ble satt ned en karakter på en stor arbeids oppgave fordi lærinna ikke kunne se humoren i forsida. Jeg og venninna mi som var på gruppe sammen digga den jo. Det var Sexpress som var tema. Jeg tegna en naken mann som stod bak et strykebrett (så ikke hans edlere deler) med strykejern å støyk den oppblåsbare dama si...

3året ny skole et stykke unna. Var stille og rolig igjen.

4året flytta på hybel dit, det var russeåret, jeg var ikke snill. Pøbelen i klassen... Skulka alt formye, kom flere turer med en del alkohol innabords, sloss litt og skulka enda mere...

Flytta langt unna og starta på 5året, meg alene jente og eldst. Prøvde å lære ting og var ganske skoleflink, hadde det litt gøy det året også og fikk respekt!

6året likte ikke den klassen, holdt meg for meg selv,men fikk dytta meg igjennom så jeg fikk begynt som lærling. Hadde mensen hver gymtime...

Jeg er så glad jeg er ferdig utdanna, aldri mere skole ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm ... jeg er, og har alltid vært, hun som gjør det bra på alle prøver og innleveringer uten å gjøre en dritt for å få det til. Jeg er velsignet med en hjerne som suger til seg informasjon (gjerne en del unyttige ting, for eksempel husker jeg bursdagen til Liam O'Flaherty utenat enda jeg bare har lest det en gang for en del uker tilbake (28. august 1896)). Også har jeg vel egentlig alltid vært snill og hyggelig mot lærere og elever, også har jeg aldri hatt problemer med å si ifra og spørre om ting jeg lurer på, uansett hvor teit det måtte være... Høres nesten ut som et englebarn. :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På barneskolen varierte det litt, men jeg var den smiskete, skravlete nerdejenta. Jeg ble tidvis kalt skrivemaskinen pga. at jeg snakket så mye.

På ungdomsskolen var jeg flink å jobbe med skole, kom aldri for sent og hadde ganske få venner som jeg kranglet ofte med. Jeg ble kaldt nerd og var best i klassen, samtidig som jeg var i konflikt med både lærere og elever for å være rappkjefta og frekk. Ble også kalt klassens "mamma".

Nå er jeg en av de irriterende i "jentegjengen" som alltid skravler i timen, alltid sier ting folk ler av og som tidvis er DER oppe. Vi er en lite jentegjeng i klassen som jeg tror de fleste irriterer seg litt over, fordi vi tar mye plass og lager mye lyd. Men vi er snille, og har ingen uvenner da. En mikset gjeng med alt fra berter til freakshows. I årboka fikk jeg som kommentar at jeg var klassens pessimist, fordi jeg alltid tror det går dårlig på prøver, mens det som regel går ganske bra. Forøvrig er jeg fortsatt den som alltid rekker opp hånda i timene, og den som har minst fravær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klassens bedreviter,snakker uten å tenke over det. <_<

Blir fort irritert.. :) og elsker å diskutere ting jeg kan..vil ha bedre karakterer enn andre -_-

Veldig populær blant de pene jentene som aldri får bra karakterer..også har jeg bare 'ekte' venner..

luker dem ut ;)

Hehe,ellers liker jeg å sjefe..men ikke sånn at folk blir lei,men folk spør meg hvordan ting skal være for det er bare jeg som vet det ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele barneskolen var jeg den stille og sjenerte dyregale jenta som gjorde det bra på skolen og var flink til det meste. Jeg hadde 3-4 gode venner men 'populær' var jeg aldri.

På ungdomsskolen fikk jeg nye venner og jeg turte å åpne meg mer. Jeg ble mer utadvendt og turte å si mine egne meninger. Nå er jeg bedre kjent for å vri om på ting folk sier som jeg synes virker litt.. *kremt* feil... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er den smarte, som alltid løser alle andre sine problemer, og uansett hva det er så er eg visst rolig menst alle andre freaker ut over den minste lille ting :rolleyes:

Og så er jeg og venninna mi de to som ler, og ler, og ler, heele tida :)

edit: jeg er også den som alltid krangler med lærere om alt mulig :closedeyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På barneskolen var jeg den snille, litt sjenerte og dyregale jenta som gjorde det helt greit på skolen. Var vel forsåvidt venn med alle, selv om det var enkelte jeg var mer med..

På ungdomsskolen ble skoleresultatene bedre og bedre, selv om jeg aldri nådde de smarteste i klassen(nå var vi den smarteste klassen og da:P). Var vel ikke noe spesielt populær,men jeg kom overens med de fleste og hadde en del venner! Jeg var fortsatt dyregal, selv om dette roet seg en del ned, helt til 10.ende klasse da jeg var i gang med å skaffe meg Chica:) Jeg ble alltid sett på som den søte, snille, pliktoppfyllende og koselige jenta med stort smil og godt humør:) Jeg ble også kalt klassens "mamma".

På videregående ble jeg en av de med høyest snitt i klassen, og nå er jeg den personen. Jeg blir nå sett på som smart, perfeksjonist, og en som tar skolen seriøst(og blir vel sett på som det jeg ble på ungdomsskolen stort sett). Samtidig kommer jeg overens med de fleste, og har spesielt en liten gjeng som jeg er en del sammen med. Jeg er en av de som ler mest i klassen(dårlig humor sammen med en venninne), og jeg er jo også den hundegale da;)

Har ikke forandret meg så veldig mye, tror jeg, bortsett fra skoleresultatene, at jeg har større selvtillit og at jeg har mye sterkere egne meninger!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...