Gå til innhold
Hundesonen.no

Endre oppførsel etter sterilisering?


Ane_

Recommended Posts

Som mange vet her inne har Solo nå blitt sterilisert (eller kastrert som det vel egentlig heter..). Er det vanlig at de etter en sånn opperasjon forandrer seg veldig i oppførsel? Solo er egentlig veldig lik ute på tur som hun har vært hele tiden, og jeg merker ikke så mye ellers, men inne har hun blitt så sinnsykt mye mer klengete. Hun skal helst sitte oppå meg hele tiden. Og får hun ikke være der hvor jeg er til en hver tid blir hun skikkelig grinete. Jeg får jo ikke være på do alene engang.. Da står hun utenfor og skraper og dunker på døra og piper skikkelig.. Å være alene når jeg er på jobb og sånn går helt fint. Det er bare når jeg er hjemme. Hun skal ha oppmerksomhet hele tiden. Helst vil hun at vi skal ligge på sofan og kose hele tiden.. Det er jo veldig koselig at hun er kosete da, men begynner å bli litt slitsomt med den masingen hele tiden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Solo ble vel sterilisert (ja, det heter vel kastrert, men det tar litt tid før jeg begynner å bruke det selv) pga eggstokkcyster, slik som Tinka?

Jeg har i alle fall merket forandring på Tinka etter operasjonen, men ikke annen forandring enn den jeg håpet og forventet å se, nemlig at hun skulle ri mindre. Hun har altså sluttet med det, men er ellers akkurat som før; aktiv og glad ute og rolig inne.

Fordi Solo har hatt eggstokkcyster, har hun også hatt en forstyrrelse på hormonbalansen. At hun derfor endrer atferd, er ikke helt utenkelig, selv om jeg ikke kan forklare hvorfor hun har blitt mer kosete og oppmerksomhetssjuk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svarer her selvom jeg har en kastrert hannhund. Det kan kanskje ikke sammenlignes (?!).

Men etter Rex ble kastrert, så er han samme gamle ute på tur, men inne så har han blitt mer kosete, og selskapsjuk. Før ville han kun ligge for seg selv (i nærheten av oss), men ønsket ro, nå ligger han heller oppå oss ofte. Skal kose, og smiske seg til kos.

Egentlig så ser jeg på det som positivt. Han er verken mer eller mindre "på" gjester, men når det gjelder meg og resten av oss som bor i huset, så syns vi det er bedre at han er mer kosete og selskapsjuk enn å være litt sær og holde seg for seg selv.

Som du også sier, han har ikke noe problemer å være alene for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar.

Ja, det er vel ganske naturlig siden hun nå er kvitt cystene.

Hun har alltid vært veldig kosete. Mer enn normalt tror jeg.. Og det er derfor jeg kanskje synes dette blir litt for mye.. Det er syns å se det, for jeg er veldig glad for at jeg har en kosete hund.. Men det holdt likosm sånn hun var før. Hehe.. Neida, jeg skal ikke klage. Hun er best i hele verden. Jeg får vel bare lære meg å leve med enda mere kos. ;) Nå som kjæresten min bor i Filippinene for en stund også så er det jo bra at jeg får ekstra mye kos fra Solo. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to tisper som voksne ble kastrert fordi det var livmorbetennelse, og merket aldri noen forskjell på dem - de forble seg selv, slik de hadde vært før.

Kan det ikke ha litt med å gjøre at hun, følsom som hun er, ble litt påkjent etter operasjonen og at hun merker at det er "noe", og at det gir litt ringvirkninger - når du kanskje også har dullet litt ekstra med pasienten? Man blir jo litt ekstra kjærlig og pusete med nyopererte :)

Gamletispen - som var av en ganske selvstendig rase, lå bare helt musestille i splendid isolation de første to dagene etter operasjonen før hun marsjerte igang igjen og var den samme gamle.

Og så er det jo kos... og kos; er årsaken til kosetrangen at de egentlig er usikre og søkende, så er jo ikke det like "koselig" for eier da <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at Mike ble kjemisk kasterert så har han blitt veldig klengete.. litt rart egentlig siden det bare er kjemisk, men når jeg sitter i sofaen, så sniker han seg nærmere og nærmere meg, og vips så sitter han oppå meg, han legger hodet sitt på skulderen min og lager gòlyder, han elsker å bli klødd på magen nå, noe han virkelig har hatet før, og på insiden av låret er virkelig blitt en favoritt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...