Gå til innhold
Hundesonen.no

Endre oppførsel etter sterilisering?


Ane_

Recommended Posts

Som mange vet her inne har Solo nå blitt sterilisert (eller kastrert som det vel egentlig heter..). Er det vanlig at de etter en sånn opperasjon forandrer seg veldig i oppførsel? Solo er egentlig veldig lik ute på tur som hun har vært hele tiden, og jeg merker ikke så mye ellers, men inne har hun blitt så sinnsykt mye mer klengete. Hun skal helst sitte oppå meg hele tiden. Og får hun ikke være der hvor jeg er til en hver tid blir hun skikkelig grinete. Jeg får jo ikke være på do alene engang.. Da står hun utenfor og skraper og dunker på døra og piper skikkelig.. Å være alene når jeg er på jobb og sånn går helt fint. Det er bare når jeg er hjemme. Hun skal ha oppmerksomhet hele tiden. Helst vil hun at vi skal ligge på sofan og kose hele tiden.. Det er jo veldig koselig at hun er kosete da, men begynner å bli litt slitsomt med den masingen hele tiden...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Solo ble vel sterilisert (ja, det heter vel kastrert, men det tar litt tid før jeg begynner å bruke det selv) pga eggstokkcyster, slik som Tinka?

Jeg har i alle fall merket forandring på Tinka etter operasjonen, men ikke annen forandring enn den jeg håpet og forventet å se, nemlig at hun skulle ri mindre. Hun har altså sluttet med det, men er ellers akkurat som før; aktiv og glad ute og rolig inne.

Fordi Solo har hatt eggstokkcyster, har hun også hatt en forstyrrelse på hormonbalansen. At hun derfor endrer atferd, er ikke helt utenkelig, selv om jeg ikke kan forklare hvorfor hun har blitt mer kosete og oppmerksomhetssjuk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg svarer her selvom jeg har en kastrert hannhund. Det kan kanskje ikke sammenlignes (?!).

Men etter Rex ble kastrert, så er han samme gamle ute på tur, men inne så har han blitt mer kosete, og selskapsjuk. Før ville han kun ligge for seg selv (i nærheten av oss), men ønsket ro, nå ligger han heller oppå oss ofte. Skal kose, og smiske seg til kos.

Egentlig så ser jeg på det som positivt. Han er verken mer eller mindre "på" gjester, men når det gjelder meg og resten av oss som bor i huset, så syns vi det er bedre at han er mer kosete og selskapsjuk enn å være litt sær og holde seg for seg selv.

Som du også sier, han har ikke noe problemer å være alene for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar.

Ja, det er vel ganske naturlig siden hun nå er kvitt cystene.

Hun har alltid vært veldig kosete. Mer enn normalt tror jeg.. Og det er derfor jeg kanskje synes dette blir litt for mye.. Det er syns å se det, for jeg er veldig glad for at jeg har en kosete hund.. Men det holdt likosm sånn hun var før. Hehe.. Neida, jeg skal ikke klage. Hun er best i hele verden. Jeg får vel bare lære meg å leve med enda mere kos. ;) Nå som kjæresten min bor i Filippinene for en stund også så er det jo bra at jeg får ekstra mye kos fra Solo. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to tisper som voksne ble kastrert fordi det var livmorbetennelse, og merket aldri noen forskjell på dem - de forble seg selv, slik de hadde vært før.

Kan det ikke ha litt med å gjøre at hun, følsom som hun er, ble litt påkjent etter operasjonen og at hun merker at det er "noe", og at det gir litt ringvirkninger - når du kanskje også har dullet litt ekstra med pasienten? Man blir jo litt ekstra kjærlig og pusete med nyopererte :)

Gamletispen - som var av en ganske selvstendig rase, lå bare helt musestille i splendid isolation de første to dagene etter operasjonen før hun marsjerte igang igjen og var den samme gamle.

Og så er det jo kos... og kos; er årsaken til kosetrangen at de egentlig er usikre og søkende, så er jo ikke det like "koselig" for eier da <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at Mike ble kjemisk kasterert så har han blitt veldig klengete.. litt rart egentlig siden det bare er kjemisk, men når jeg sitter i sofaen, så sniker han seg nærmere og nærmere meg, og vips så sitter han oppå meg, han legger hodet sitt på skulderen min og lager gòlyder, han elsker å bli klødd på magen nå, noe han virkelig har hatet før, og på insiden av låret er virkelig blitt en favoritt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
×
×
  • Opprett ny...