Gå til innhold
Hundesonen.no

Endre oppførsel etter sterilisering?


Ane_

Recommended Posts

Skrevet

Som mange vet her inne har Solo nå blitt sterilisert (eller kastrert som det vel egentlig heter..). Er det vanlig at de etter en sånn opperasjon forandrer seg veldig i oppførsel? Solo er egentlig veldig lik ute på tur som hun har vært hele tiden, og jeg merker ikke så mye ellers, men inne har hun blitt så sinnsykt mye mer klengete. Hun skal helst sitte oppå meg hele tiden. Og får hun ikke være der hvor jeg er til en hver tid blir hun skikkelig grinete. Jeg får jo ikke være på do alene engang.. Da står hun utenfor og skraper og dunker på døra og piper skikkelig.. Å være alene når jeg er på jobb og sånn går helt fint. Det er bare når jeg er hjemme. Hun skal ha oppmerksomhet hele tiden. Helst vil hun at vi skal ligge på sofan og kose hele tiden.. Det er jo veldig koselig at hun er kosete da, men begynner å bli litt slitsomt med den masingen hele tiden...

Skrevet

Solo ble vel sterilisert (ja, det heter vel kastrert, men det tar litt tid før jeg begynner å bruke det selv) pga eggstokkcyster, slik som Tinka?

Jeg har i alle fall merket forandring på Tinka etter operasjonen, men ikke annen forandring enn den jeg håpet og forventet å se, nemlig at hun skulle ri mindre. Hun har altså sluttet med det, men er ellers akkurat som før; aktiv og glad ute og rolig inne.

Fordi Solo har hatt eggstokkcyster, har hun også hatt en forstyrrelse på hormonbalansen. At hun derfor endrer atferd, er ikke helt utenkelig, selv om jeg ikke kan forklare hvorfor hun har blitt mer kosete og oppmerksomhetssjuk.

Skrevet

Jeg svarer her selvom jeg har en kastrert hannhund. Det kan kanskje ikke sammenlignes (?!).

Men etter Rex ble kastrert, så er han samme gamle ute på tur, men inne så har han blitt mer kosete, og selskapsjuk. Før ville han kun ligge for seg selv (i nærheten av oss), men ønsket ro, nå ligger han heller oppå oss ofte. Skal kose, og smiske seg til kos.

Egentlig så ser jeg på det som positivt. Han er verken mer eller mindre "på" gjester, men når det gjelder meg og resten av oss som bor i huset, så syns vi det er bedre at han er mer kosete og selskapsjuk enn å være litt sær og holde seg for seg selv.

Som du også sier, han har ikke noe problemer å være alene for det.

Skrevet

Takk for svar.

Ja, det er vel ganske naturlig siden hun nå er kvitt cystene.

Hun har alltid vært veldig kosete. Mer enn normalt tror jeg.. Og det er derfor jeg kanskje synes dette blir litt for mye.. Det er syns å se det, for jeg er veldig glad for at jeg har en kosete hund.. Men det holdt likosm sånn hun var før. Hehe.. Neida, jeg skal ikke klage. Hun er best i hele verden. Jeg får vel bare lære meg å leve med enda mere kos. ;) Nå som kjæresten min bor i Filippinene for en stund også så er det jo bra at jeg får ekstra mye kos fra Solo. :)

Skrevet

Vi kastrerte tispen vår i høst. Hun var i utgangspunketet veldig kosete og synes kanskje ikke at det har forandret seg så mye (kunne vel ikke bli verre enn hva det var...), men hun har blitt mer "valpete" og mer leken.

Skrevet

Jeg har hatt to tisper som voksne ble kastrert fordi det var livmorbetennelse, og merket aldri noen forskjell på dem - de forble seg selv, slik de hadde vært før.

Kan det ikke ha litt med å gjøre at hun, følsom som hun er, ble litt påkjent etter operasjonen og at hun merker at det er "noe", og at det gir litt ringvirkninger - når du kanskje også har dullet litt ekstra med pasienten? Man blir jo litt ekstra kjærlig og pusete med nyopererte :)

Gamletispen - som var av en ganske selvstendig rase, lå bare helt musestille i splendid isolation de første to dagene etter operasjonen før hun marsjerte igang igjen og var den samme gamle.

Og så er det jo kos... og kos; er årsaken til kosetrangen at de egentlig er usikre og søkende, så er jo ikke det like "koselig" for eier da <_<

Skrevet

Etter at Mike ble kjemisk kasterert så har han blitt veldig klengete.. litt rart egentlig siden det bare er kjemisk, men når jeg sitter i sofaen, så sniker han seg nærmere og nærmere meg, og vips så sitter han oppå meg, han legger hodet sitt på skulderen min og lager gòlyder, han elsker å bli klødd på magen nå, noe han virkelig har hatet før, og på insiden av låret er virkelig blitt en favoritt..

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
    • Blir det bare kaos om man har katter og hunder sammen i samme hus?  Hva slags erfaring har dere med det?
    • Vi hadde en elghund som stod og ulte ved døra hvis det var løpetisper innen en mils radius (satt på spissen), og en annen elghund som ikke brydde seg i det hele tatt, så det er nok i alle fall til en viss grad individbetinget. Ellers har jeg bare hatt relativt små hunder (6-8 kg), men det har kun vært tisper, og de har vært veldig enkle mtp. løpetid (lite blod, ikke noe særlig hormonpåvirking mentalt utover at det skal markeres hver 5. meter på tur). simira nevner livmorbetennelse, jeg vet ikke om det er mer vanlig på småraser, men min forrige hund fikk i alle fall det. Men skal man ikke drive med avl eller andre raserelaterte aktiviteter er det jo ikke verre enn at man kastrerer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...