Gå til innhold
Hundesonen.no

Labrador retriever


Ingvild
 Share

Recommended Posts

  • 2 weeks later...
  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det ble ingen Dåra, men det ble Rutta Hun er 4 mnder og super kuuul

Hvis du insisterer, så Må slenge med noen valpebilder også, selv om det er leeenge siden.

Klart vi kan legge ut noen labradorbilder! *dele opp*

Posted Images

  • 1 month later...
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 months later...

IMG_3052.jpg

IMG_3068.jpg

IMG_3097.jpg

IMG_3079.jpg

IMG_1885.jpg

IMG_1969.jpg

IMG_1972.jpg

IMG_2022.jpg

Info om labrador retriever, tatt fra Tinkas hjemmeside, http://www.tinka.tk:

Du kan finne rasestandard på labrador retriever både på retrieverklubben.no og nkk.no, derfor skal jeg skrive litt mer praktisk om labradoren her.

Positivt:

Livsglad

Kort hår - lite pelsstell

"Allroundhund" - størrelsen og gemyttet gjør at du kan bruke den i mye

Smart

Lettlært

Vennlig - både i gemytt og utseende

Energisk

Leken

Veldig glad i folk

Tilpasningsdyktig (derfor mye brukt som førerhund)

Akkurat passe mosjonsnivå for min del iallfall - glad i lange turer, men blir ikke sur om turen en dag blir litt kortere

Negativt:

Hopper en del opp på folk - dette må avlæres, men det er ikke alltid like lett

Røyter en del i røyteperioden, men det gjør jo mange raser

Negativt/positivt, alt etter hvordan du ser det:

VELDIG matglad. Positivt når det gjelder trening, labradoren gjør alt for en godbit, negativt fordi den gjerne stjeler mat fra kjøkkenbenken osv.

Veldig glad i vann. Positivt på varme dager når hunden må kjøle seg ned. Negativt fordi labradoren gjerne finner den største sølepytten og legger seg oppi den. Blir dermed både skitten og våt.

Sosial. Du slipper en hund som lett føler presset/truet/stresset i kontakt med mennesker, men labradoren vil bort og hilse på alt og alle. Er den løs på tur og den ser et annet menneske så stikker den for å hilse på, og det er slettes ikke alle mennesker som er glade for det.

Labradoren har denne størrelsen:

Hanner: 55-57cm mankehøyde, 27-38kg

Tisper: 54-56cm mankehøyde, 25-32kg

Farger:

Ensfarget svar, gult eller brunt. En liten hvit brystflekk er tillatt. Lyse klør på gul hund, mørke på brune og svarte. Brune hunder skal ha brunt nesepigment, svarte skal ha svart og gule skal ha mest mulig svart. Arveanleggene er ganske kompliserte, men som tommelfingerregel kan du si at to svarte hunder kan få valper i alle tre fargene, to brune får som oftest brune, men kan få gule også. To gule hunder får alltid gule valper.

Pelsen består av vanntett, varm underull og dekkende, glatte hår oppå.

Rasen kommer opprinnelig fra Newfoundlandskysten der den hentet fisk i garn i iskaldt vann. Rasen ble tatt med til Enland og regnes som en Storbrittannisk rase. I 1887 fikk rasen navnet sitt, og i 1903 ble rasen anerkjent.

Rasens opprinnelige bruksområde er apportering. I dag brukes labradoren som narkotikahund, førerhund, selskapshund, apporteringshund på jakt og jaktprøver, sporhund (både mennesker, blodspor og viltspor), lydighet, kløv, utstilling, turkamerat, agility også videre. Som nevnt tidligere kan labradoren brukes til det meste.

Info om labrador retriever, tatt fra http://www.canis.no:

Str: Stor

Aktivitetsbehov: Stort

Pelslengde: Korthåret

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Retrievere er en gruppe apporterende fuglehunder som opprinnelig er avlet frem for å dekke et spesielt behov hos jegeren - å bringe inn skadeskutt eller dødt vilt etter at skuddet har falt. Navnet retriever kommer av det engelske retrieve, som betyr å hente. Kravene til denne type jakthunder var svært høye. De skulle være apporteringsvillige, lette å dressere, sammarbeidsvillige, sosiale, hardføre og ha god hukommelse. Selv om det ikke er først og fremst som en utpreget jakthund retrieveren er mest kjent i dag, er det faktisk disse nedarvede egenskapene som gjør retrieverne til de utrolig allsidige hundene de er. Retrieverne kan nemmelig brukes til alt - i alle fall nesten.

De er glimrende allround-hunder. Robuste nok til å kunne tillfredsstille de krav som stilles til en aktiv familiehund. De trekker gjerne pulken om vinteren og bærer selv sin egne proviant i kløven om sommeren.

Retrievene er sosiale og skal ha et stabilt gemytt - noe som er en forutsetning for en familiehund. Men dette er aktive hunder som må få lov til å få utløp for sin energi. Enten i form av turer i skog og mark eller annen type trening. Det skal være seg jakt,spor,lydighet agility eller andre bruksaktiviteter.

Retrieveren er en mangesidig brukshund også i samfunnets tjeneste. Det er en meget anvendt førerhund. Politi og tollvesen bruker i hovedsak retrievere i søk etter narkotika. Innen forsvaret spesialutdannes det retrievere som skal finne bomber og miner. Og blant redningshundene som skal finne mennesker tatt av snøras, personer som er savnet i ruiener eller forsvunnet på annen måte, finner vi retrievere godt representert.

Rasens robuste gemytt og ukuelige arbeidsvilje gjør retrieverne spesielt egnet til søksarbeid. Enhver jeger av hjortevilt vil kunne ha stor glede av en retriever til å spore opp skadeskutte dyr. Denne typen hunder viser seg å ha spesielt gode sporingsegenskaper, og som viltsporhunder er de meget dyktige.

Det er viktig å merke seg de individuelle raseforskjellene, men fellesnevneren er apporterende fuglehund. I generasjoner har man lagt vekt på egenskaper som igjen har resultert i en hund som er nervesterk, samarbeidsvillig og robust, og det er nettopp dette som gjør retrieveren til den utrolig allsidige hund den er.

Rasestandard:

Labradoren er en av de mer populære retrieverne, spesielt blant bruksfolket. Den er uten tvil den rasen som har hevdet seg best innen de fleste bruksområder. Rasen er engelsk. Labradoren skal være en sterkt bygget og svært kompakt hund som utstråler aktivitet. Pelsen er kort og tett og skal ha vannavstøtende underull. Fargen kan være sort, gul eller sjokoladebrun, alltid ensfarget.

Høyden for hanner er 56-57 cm, tispene mellom 54-56 cm. Den er også en glimrende familiehund, vel å merke for den aktive familie. Labradoren er en sterk og robust hund, som må få utløp for sin energi. Mange har nok blitt overrasket over dens tilsynelatende utømmelige energi og livlige vesen, spesielt under oppveksten. Labrador retrieveren er mye brukt som førerhund, og er helt i toppen blant elitehundene innen apportering- og sporaktiviteter.

Andre kommmentarer: Kilde: Norsk Retrieverklubb

Info om labrador retriever, tatt fra Charlottes hjemmeside, http://www.jakt-labben.no:

Labradoren - en jakthund

Rasenavnet forteller jo en god del om hvilket formål labradoren ble avlet opp til: to retrieve = å apportere. Men vi mennesker forandrer oss og mange ser ikke lenger nytten i å ha en apporterende fuglehund, da man likså godt kan skaffe seg en stående fuglehund og lære den å apportere. Labradoren er populær som familiehund, og det er ikke alle som vet at den er en jakthund.

Men sannheten er at en jaktretriever er uunnværlig i jakten, med dens gode viltfinnerevne, sterke arbeidsvilje og "will to please". Samtidig er det en hund man kan skru på utendørs, og skru av igjen innendørs og som ikke "går på veggen" om den får noen fridager. Det er en fenomenal allround hund som gjør god nytte på mange områder, blant annet i redningsarbeid og politi/forsvar som bombe- og narkotika-hund. En labrador er ikke en hund som kan brukes til jakt, men en jakthund som kan brukes til alt!

På folkemunne er rasen delt i to, fordi man har avlet den i to forskjellige retninger: utstilling og jakt. Utstillings-labradoren er en kraftig og kompakt hund, og har naturlig nok det eksteriøret som blir premiert på utstilling. Den er en god brukshund og er et godt emne for lydighet, førerhund og mer. Jakt-labradoren er mindre og lettere og naturligvis raskere. Den har i blant lengre nese, trolig tilpasset for å bære storfugl og annet vilt, og har mentale egenskaper som: større viltfinnerevne, bedre markeringsevne, og er kort summert det lureste valget for en som vil nå eliten i jakt eller bruks hvor fart og effektivitet settes høyt.

Info om labradoren, hentet fra Retrieverklubbens hjemmeside, http://www.retrieverklubben.no, som igjen er hentet fra Retrieverhåndboka:

Labrador retriever

(fra retrieverhåndboka)

Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er etterkommer av St.Johns hunden. En beskrivelse fra 1814, nedskrevet av en observant engelsk oberst, forteller at St.Johns hunden var en svart hund på størrelse med en pointer. Pelsen var kort og tett, den var rask til å svømme og løpe. Som jakthund var den glimrende, ikke minst som apportør på fuglejakt.

Beretninger sier at fiskere brukte disse hundene til å apportere fugl, fisk og annet vilt. Datidens fangstliv var ingen spøk og hundene som ble brukt måtte være tøffe og hardføre. De skulle hive seg ut i den kalde sjøen uten å la seg merke av opprørt hav, om nødvendig måtte de trekke tunge sleder over lange strekninger slik at fangsten kom i hus.

Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til England. Havnebyen Poole hadde på 1800-tallet en meget livlig handel med Newfoundland, og enhver skipper med respekt for seg selv hadde en eller flere hunder om bord. Slik fikk engelskmennene stifte bekjentskap med denne røffe og apporteringsvillige jakthunden. Engelskmenn har alltid hatt stor sans for spesialister og ble imponert over St.Johns hundens apporteringsegenskaper. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte til dels ublue priser for hundene. St.Johns hunden, eller St.Johns labrador som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt. De var meget høyt verdsatt og ble kun gitt bort som eksklusive gaver til nære venner og bekjente. Først mot slutten av 1800-tallet ble labradoren også kjent utenfor de engere kretser.

Hertugen av Buccleuch og lord Malmsbury var begge meget sentrale personer ved etableringen av labradoren i England. De importerte hunder og baserte den videre avl på disse importene uten å krysse inn andre raser. I 1885 ble det innført en lov som skulle verne om saueholdet på Newfoundland. Loven innebar at det ble svært så dyrt å eie hunder ? en spesiell skatt som for øvrig var høyere for tisper enn for hannhunder - medførte at hundeholdet gikk sterkt tilbake, og de fleste tispevalper ble avlivet. Senere kom de strenge karantenebestemmelsene for innførsel av dyr til England. Nå måtte alle dyr stå seks måneder i karantene før de fikk slippe inn i landet. Disse restriksjonene la selvfølgelig en demper på innførselen av nye hunder.

Hertugen av Buccleuch skriver i 1887 om sine hunder. "Vi kaller hele tiden mine hunder for labradorer og jeg har holdt rasen så ren jeg har kunnet siden jeg fikk dem fra Poole."

Og det er disse adelsmenns hunder våre labradorer stammer fra. Spesielt kan nevnes den sorte Buccleuch Avon, en hannhund hertugen av Buccleuch fikk i gave fra lord Malmsbury. Avon ble født i 1885 og kan sies å være stamfaren til dagens labrador.

Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club stiftet.

Frem til 1900 ble labradoren eller St.Johns hunden alltid omtalt som sort av farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for "ikke renraset". På Bowes Museum i England finnes det et oljemaleri fra 1848 hvor MRS. Bowes er portrettert. Ved hennes føtter ligger en gul hund ved navn ?Bernadine?. Et annet maleri av bare hunden forsterker inntrykket av at "Bernadine" må være en gul labrador eller St.Johns hund. Den første gule labradoren som ble registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte. Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet interesse for fargevarianten. En foregangsfigur var Mrs.Wormald.

Hun er kjent for sitt labradoroppdrett under kennelnavnet Knight. Ved en anledning ble hun henvist til golden ringen med sin gule labrador. Dette ga støtet til opprettelse av The Yellow Labrador Club i 1924. Standarden var til å begynne med noe forskjellig, men i dag er det en felles standard for alle de tre fargevariantene.

Labradoren er den av retrievervariantene som først satte sine labber på norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første labradorene ble importert hit.

Kilder kan også fortelle at det ble observert en labrador i Trondheim allerede så tidlig som i 1908. Historien er som følger:

-Engelske Mr. Stuart Menze of Culdares besøkte Norge og i Trondheim traff han på en hund som for ham syntes å være en sort labrador. Han ble fortalt at hundens mor var bragt drektig over fra Nord-Amerika. Den engelske herren kjøpte hunden og tok den med seg tilbake til England. Hunden ble kalt "Stranger" og ble brukt på jakt?..

Usannsynlig er historien ikke, men disse aller første labradorer har definitivt ikke hatt noen betydning for rasens senere utvikling i vårt land. Først da Barnewarne Brand og den drektige tispen Knaith Caerlaverock Beetle kom fra England i årene etter 1945 ble grunnlaget for den tidlige norske labradorstammen lagt. Flere importer fulgte og da ivrige labradoreiere ønsket å stifte en raseklubb var tanken først å danne en ren labradorklubb. Nå var jo også golden retrieveren representert og etter påtrykk fra Norsk Kennel Klub ble den opprinnelig tenkte labradorklubb isteden Norsk Retrieverklubb.

Men i disse første årene var labradoren den mest kjente og populære. Antall hunder økte forholdsvis raskt og det ble i løpet av 60-årene avlet til dels meget hardt på de norske linjene. I Sverige hadde rasen fått et godt fotfeste og samarbeidet over grensen var svært så bra. Men mot slutten av 60-årene meldte allikevel behovet seg for nye importer fra England. Norge var nå på god vei til å få en egen norsk type labrador - høye hunder, med dårlig benstamme, snipete hoder, myndelignende kropper og med en hale som krøllet seg stolt over ryggen. Temperamentet var heller ikke slik det burde være?..

Selvfølgelig fantes det unntak og ved hjelp av dyktige oppdrettere med godt blikk for hva en labrador skulle være, ble de beste fra den norske stammen bevart og krysset med nye importer både fra Sverige og England. Resultatene lot ikke vente på seg og i løpet av noen få år var kvaliteten hevet betraktelig.

Parallelt ble labradoren en umåte populær familiehund. Og den er en glimrende familiehund - for den aktive familie. Labradoren er en sterk, robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for sin energi. Den er utrolig allsidig, trekker gjerne pulken på fjellet, bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig turkamerat.

Med fare for å tråkke de øvrige i retrieverfamilien på labbene, må labradoren sies å være den rasen som har hevdet seg best innen flest bruksområder. Den er en meget anvendt førerhund, en suveren ettersøkshund, det være seg innen forsvaret og Tollvesenet som bombehund og narkotikahund, eller lavinehund, og ingen kan vel skilte seg med flere Norgesmesterskap innen viltspor enn labradoren. I lydighetsringen og innen andre former for brukshundkonkurranser er rasen godt representert. På jaktprøver har alltid labradoren forsynt seg grovt av premiebordet.

Hva er det så ved labradoren som gjør at rasen kan vise til en slik merittliste? Kanskje ligger noe av svaret i at oppdrettere allerede på slutten av 60-tallet var opptatt av å markedsføre rasen som en svært allsidig brukshund. På de første spor- og jakttreningene i klubbens regi var det stort sett labradoreiere som deltok. Entusiastiske var disse pionerene og resultatene uteble heller ikke. I 1972 ble labradoren Licitha den aller første retriever som oppnådde lydighetschampionat, eller obidiencechampionat som det het den gangen. Fra før var hun utstillingschampion, og i 1975 fikk hun sitt bruks.championat. Dermed ble hun en av de ytterst få trippelchampions som finnes blant retrieverrasene.

Slike prestasjoner ryktes også utenfor retrieverkretser, og etter hvert økte interessen for labradoren også innen det tradisjonelle brukshundmiljøet. Kombinasjonen en trivelig familiehund og aktiv brukshund tiltalte nok mange.

Men labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund og oppdra. Den er vilter og ofte svært krevende som valp og unghund.

Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen under oppveksten. De fleste ser jo på labradoren som en rolig og sindig hund - og det kan den absolutt bli, men det krever en fast hånd og riktig oppdragelse, i tillegg til skikkelig mosjon. Den blir sent voksen, kan være sta og egen, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og ikke mot deg, ja da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre. Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes !!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren - en jakthund

Rasenavnet forteller jo en god del om hvilket formål labradoren ble avlet opp til: to retrieve = å apportere. Men vi mennesker forandrer oss og mange ser ikke lenger nytten i å ha en apporterende fuglehund, da man likså godt kan skaffe seg en stående fuglehund og lære den å apportere. Labradoren er populær som familiehund, og det er ikke alle som vet at den er en jakthund.

Men sannheten er at en jaktretriever er uunnværlig i jakten, med dens gode viltfinnerevne, sterke arbeidsvilje og "will to please". Samtidig er det en hund man kan skru på utendørs, og skru av igjen innendørs og som ikke "går på veggen" om den får noen fridager. Det er en fenomenal allround hund som gjør god nytte på mange områder, blant annet i redningsarbeid og politi/forsvar som bombe- og narkotika-hund. En labrador er ikke en hund som kan brukes til jakt, men en jakthund som kan brukes til alt!

På folkemunne er rasen delt i to, fordi man har avlet den i to forskjellige retninger: utstilling og jakt. Utstillings-labradoren er en kraftig og kompakt hund, og har naturlig nok det eksteriøret som blir premiert på utstilling. Den er en god brukshund og er et godt emne for lydighet, førerhund og mer. Jakt-labradoren er mindre og lettere og naturligvis raskere. Den har i blant lengre nese, trolig tilpasset for å bære storfugl og annet vilt, og har mentale egenskaper som: større viltfinnerevne, bedre markeringsevne, og er kort summert det lureste valget for en som vil nå eliten i jakt eller bruks hvor fart og effektivitet settes høyt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...
  • 7 months later...
  • 2 months later...
  • 4 weeks later...
  • 2 months later...
  • 1 year later...
Wretch, jeg ser ingen av bildene dine :closedeyes: Det står bare: This image has been moved or deleted... :ahappy:

Charlotte, hva er forskjellen på de to labrador typene? :)

Hun forklarer det her

På folkemunne er rasen delt i to, fordi man har avlet den i to forskjellige retninger: utstilling og jakt. Utstillings-labradoren er en kraftig og kompakt hund, og har naturlig nok det eksteriøret som blir premiert på utstilling. Den er en god brukshund og er et godt emne for lydighet, førerhund og mer. Jakt-labradoren er mindre og lettere og naturligvis raskere. Den har i blant lengre nese, trolig tilpasset for å bære storfugl og annet vilt, og har mentale egenskaper som: større viltfinnerevne, bedre markeringsevne, og er kort summert det lureste valget for en som vil nå eliten i jakt eller bruks hvor fart og effektivitet settes høyt.

Altså er rasen delt i to hovedgrupper. Det er utstillingsavlede labradorer og labradorer avlet for jakt. Man ser flest utstillingsavlede labradorer og utseendemessig har disse har kortere bein, er tyngre, kraftigere og har kortere snuteparti.

Desverre er mange labradorer blitt late og feite og går helt vekk fra hva de egentlig er, nemlig en god jakt og søkshund. Jeg syns det er viktig å bevare en labradors utrolig gode egenskaper som gjør den til en god brukshund, og ikke gjøre den om til sofapute - som desverre mange utstillinglabradorer er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun forklarer det her

Altså er rasen delt i to hovedgrupper. Det er utstillingsavlede labradorer og labradorer avlet for jakt. Man ser flest utstillingsavlede labradorer og utseendemessig har disse har kortere bein, er tyngre, kraftigere og har kortere snuteparti.

Desverre er mange labradorer blitt late og feite og går helt vekk fra hva de egentlig er, nemlig en god jakt og søkshund. Jeg syns det er viktig å bevare en labradors utrolig gode egenskaper som gjør den til en god brukshund, og ikke gjøre den om til sofapute - som desverre mange utstillinglabradorer er.

Åja, ok :ahappy:

Hvergang jeg sier til mamma at jeg ønsker meg en labrador sier hun bare: huff, de feite der? :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åja, ok :)

Hvergang jeg sier til mamma at jeg ønsker meg en labrador sier hun bare: huff, de feite der? :rolleyes:

Det sies at labradorer har lett for å legge på seg, selv om jeg ikke vet om det virkelig stemmer. Labradorer er veldig glad i mat og dersom man fôrer labradorer til de blir mette blir de hvertfall feit. Det er som oftest folk som ikke klarer å beherske fôringen som får feite hunder. Samtidig avles det også på store labradorer og de er ofte bevisst FEITE - det liker visst utstillingsdommerene. Min labrador er ingen jaktlabrador, men hun er for tynn for utstillingsringen. :rolleyes:

Labradoren min er forresten verdens peneste, snilleste og lydigste (og alle som kjenner henne er mine kilder) :ahappy:

bilde092.jpg

bg06_haukanes_b_07-1-1.jpg

bilde191-1.jpg

Edit: Og gladest såklart!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sies at labradorer har lett for å legge på seg, selv om jeg ikke vet om det virkelig stemmer. Labradorer er veldig glad i mat og dersom man fôrer labradorer til de blir mette blir de hvertfall feit. Det er som oftest folk som ikke klarer å beherske fôringen som får feite hunder. Samtidig avles det også på store labradorer og de er ofte bevisst FEITE - det liker visst utstillingsdommerene. Min labrador er ingen jaktlabrador, men hun er for tynn for utstillingsringen. :rolleyes:

Labradoren min er forresten verdens peneste, snilleste og lydigste (og alle som kjenner henne er mine kilder) :)

*bilder*

Endelig husker jeg det: Cita - svart labrador, Tia - Blue merle med tan og hvitt(?) Aussie og Memphis - Skimmel korthåret Vorsteh :)

Har ønsket meg Labrador lenge, men før jeg kan få egen hund må pappas hund være borte (den er vel 8 år nå) også må jeg slutte å ri/trappe ned på ridningen... :) Men en Labrador er sikkert for sterk for meg å gå tur med uansett... :ahappy: Aussie er faktisk den aller peneste rasen jeg vet om, og Tia har en av de peneste fargene. Og Memphis da.., trenger jeg å si noe mer :)

Liker disse hundene veldig godt, hvis du går på labrador :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stemmer! Jeg fikk henne når jeg var 11-12 år gammel og det har aldri vært noe problem å holde henne igjen, bortsett fra når jeg går med bagasje og flere hunder på Oslo s og Cita skal bort til alt som ligner på en brødsmule på hele stasjonen.

Jeg har labradorvalper på jobben

bilde151.jpg

bilde117.jpg

bilde047-2.jpg

Skal jobbe 2. nyttårsdag også og da er valpene blitt 3 uker gamle

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stemmer! Jeg fikk henne når jeg var 11-12 år gammel og det har aldri vært noe problem å holde henne igjen, bortsett fra når jeg går med bagasje og flere hunder på Oslo s og Cita skal bort til alt som ligner på en brødsmule på hele stasjonen.

Jeg har labradorvalper på jobben

*bilder*

Skal jobbe 2. nyttårsdag også og da er valpene blitt 3 uker gamle

Å! Nå er du slem! :)

Poenget er at du skal si til meg at jeg aldri hadde klart å holde en Labrador, og at de er skikkelig vanskelige hunder :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...