Gå til innhold
Hundesonen.no

Infame lille basenji


TonjeM

Recommended Posts

Skrevet

Vår lille basenji er jo egentlig en aldeles forferdelig hund, angstagressiv, sær, tåler ikke dårlig vær etc. Allikevel er hun den morsomste hunden vi noensinne har hatt, latteren sitter løst rundt henne. Bare det å komme hjem til en jodlende basenji er slik at man har ledd godt innen man en gang har kommet inn over dørterskelen.

Vår basenji er veldig "ur", og det preger jo tilværelsen veldig. Hun klarer feks ikke å bli kjent med nye mennesker eller hunder. De hun kjente som valp er "venner for livet", mens alt og alle ellers betraktes med stor skepsis og mistenksomhet - og knurr/snerr hvis de skulle finne på noe så fælt som å legge deres klamme hender på hennes lekre lille røde kropp (les: klappe henne). Hun tror tilsynelatende at alle er ute etter å spise henne (for så deilig er hun!). Har vi besøk så "pakker vi henne bort" hvis besøket ikke er slik at de helt overser henne og ikke er interessert i henne. Hun blir engstelig hvis folk viser for mye interesse, mens folk som ikke bryr seg er helt greit.

Så da sønnen avsluttet sine studier i England, og flyttet hjem sammen med engelsk kjæreste - da lurte vi litt på hvordan det skulle gå med lille basenji og nytt menneske i familien. Både sønn og kjæreste bor sammen med oss, (det er ikke alltid så lett å få jobb som man skal ha det til!) så vi er 4 mennesker og 2 hunder i en 60 kvm leilighet til hverdags - og det er trangt!

Den engelske kjæresten (hun høres ut som en ting, men er altså en aldeles flott jente!) er ikke hundevant i det hele tatt, har aldri vært borti hund - men er veldig flink til å ta i mot beskjeder. Så det har gått aldeles fortreffelig med henne og krakilske lille basenji. Kjæresten har fått beskjed om å overse lille basenji og det har hun gjort. Og lille basenji har akseptert et menneske til i familien. Selvfølgelig er kjæresten ikke på "lik linje" som oss andre, men lille basenji hilser henne velkommen hjem når kjæresten har vært borte, med noen forsiktige tak i krussedull-halen (men jodling er å gå for langt!) Forøvrig behandler basenjien kjæresten som om hun ikke fantes, hun demonstrerer med hele kroppen at kjæresten betyr INGENTING her i verden - betyr mindre enn et løvetannfnugg i kloakken.

Av og til må allikevel lille basenji forholde seg til kjæresten og det er da moroa begynner. Hvis sønnen og kjæresten sitter sammen i sofaen, så blir det liv i basenjien. Jeg vet ikke om det er vokting eller om basenjien er redd for at kjæresten skal skade sønnen på noe vis, men uansett så vil basenjien også i sofaen da. Nå er det masse plass i sofaen til basenjien også, men basenjien vil altså ha plassen til kjæresten.

Basenjien begynner med en høflig henstilling til kjæresten om å flytte seg. Hun setter seg foran, legger en pote på kjæresten og gir henne masse øyekontakt - en vennlig "Vær så snill og flytt deg". Når det ikke virker - kjæresten sitter fortsatt der tett inntil sønnen - ja da kaster basenjien høfligheten over bord. Hun hopper opp i sofaen, stiller seg tett inntil kjæresten og stikker det lille skrukketrynet sitt tett opp i ansiktet til kjæresten - det er bare snakk om et par cm avstand. Det er et triks basenjien har stor lykke med i forhold til gubben og sønnen - de flytter seg umiddelbart i de tilfellene, men sånt funker ikke på oss damer!

Men lille basenji gir seg ikke av den grunn - hun skal jo ha den plassen! Hun skifter strategi. Hopper ned, og hopper opp på fanget til sønnen og der legger hun seg slik at rompa hennes liksom kommer mellom sønnen og kjæresten. Det er så rart med basenji-romper, de tar ufattelig med plass. Litt etter litt, så har basenjien klart å presse kjæresten utover i sofaen, avstanden øker pga denne basenji lille rompa som altså brer seg mer og mer utover. Til slutt så sitter kjæresten for seg selv langt ut på midten av sofaen, og lille basenji ligger godt og tett inntil sønnen - på plassen kjæresten hadde. Det er da kjæresten ler og sier "Se! Hun har dyttet meg vekk igjen - hun er den andre kvinnen - og jeg taper alltid!" Sønnen smiler litt fårete der han sitter med armen rundt en liten basenji som ligger og kaster små blikk bort på kjæresten - man skal ikke menneskeliggjøre hunder - men de små blikkene ser faktisk litt triumferende ut!

Dette har basenjien gjort mange ganger nå. Hun begynner alltid høflig, men det slutter alltid likt - kjæresten blir forvist! Og vi ler.. jeg er så glad for at sønnen har en kjæreste som kan le av infame små basenjier!

PS. Det er selvfølgelig ikke bra eller ønskelig a basenjien får viljen sin slik, men så lenge hun går frem på en noenlunde pen måte så synes jeg det er greit. Hvis nødvendig så kan jeg stoppe det og la kjæresten få ha sønnen i fred, men inntil videre morer vi oss heller!

Skrevet

Haha, jeg får så fryktelig lyst på en basenji når jeg hører historiene dine Tonje (ja, faktisk:p), for hun høres ut som hun har mer personlighet enn mange av menneskene jeg kjenner.. Helt herlig, dagen her ble begynt med en latter (og latter er jo som sagt forlengende for livet). Tusen takk;D

Skrevet

Sitter å ler her! :Laugh: Hørtes ut som en Basenji som virkelig vet hvordan den vil ha det!

Skrevet

:Laugh: Herlig historie.

Nei hunder er ikke mennesker, men dem får oss virkelig til å lure iblandt!

Skrevet

*Ler*, ja det er noe med basenjier- De får det som oftest slik de vil på en eller annen måte. Jeg kjenner godt til både metodene og scenarione. Jeg har tross alt en kjæreste jeg gjerne sitter ved siden av, jeg også... (Ja, jeg sitter ved siden av ham i noen minutter før vi har et eller ro krapyler mellom oss) Nå skal det nevnes at han (typen, altså) alltid har vært et fullverdig flokk- medlem i deres øyne, ja- han blir t.o.m. jodlet for!

Dermed blir plassen mellom meg og typen høyt rangert på "ønsket liggeplass" for raringene.

Godt å høre at sønnens kjæreste har basenji-humor, da!

Skrevet

Å så herlig da! *ler*

Nei det må nok bli basenji på meg også ja.. når muligheten og tiden er inne for det. Er jo ikke noe som er mer sjamerende enn de bekymringsfulle rynkene i pannen og den jodlingen altså!.

Skrevet

Jeg ler så jeg skriker.. :Laugh:

Og er det rart jeg blir mer og mer forelsket :ahappy:

Må bare legge inn ett bilde her. Der er litt dårlig kvalitet fordi det er tatt med mobilen. Men det viser tydelig plassen Tarzan mente han hadde i familien :Laugh:

Hvis jeg ropte på Tarzan, så kom han kun de gangene som behaget ha. Men om jeg nussa på mannen så kom han som en rakett. Og hver kveld når guttungen kom for å få nattakos sto Tarzan i mellom. Han er riktig nok utblandet Basenji. Men han hadde en del trekk

post-1777-1169345452_thumb.jpg

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...