Infame lille basenji

[TonjeM]

Vår lille basenji er jo egentlig en aldeles forferdelig hund, angstagressiv, sær, tåler ikke dårlig vær etc. Allikevel er hun den morsomste hunden vi noensinne har hatt, latteren sitter løst rundt henne. Bare det å komme hjem til en jodlende basenji er slik at man har ledd godt innen man en gang har kommet inn over dørterskelen.

Vår basenji er veldig "ur", og det preger jo tilværelsen veldig. Hun klarer feks ikke å bli kjent med nye mennesker eller hunder. De hun kjente som valp er "venner for livet", mens alt og alle ellers betraktes med stor skepsis og mistenksomhet - og knurr/snerr hvis de skulle finne på noe så fælt som å legge deres klamme hender på hennes lekre lille røde kropp (les: klappe henne). Hun tror tilsynelatende at alle er ute etter å spise henne (for så deilig er hun!). Har vi besøk så "pakker vi henne bort" hvis besøket ikke er slik at de helt overser henne og ikke er interessert i henne. Hun blir engstelig hvis folk viser for mye interesse, mens folk som ikke bryr seg er helt greit.

Så da sønnen avsluttet sine studier i England, og flyttet hjem sammen med engelsk kjæreste - da lurte vi litt på hvordan det skulle gå med lille basenji og nytt menneske i familien. Både sønn og kjæreste bor sammen med oss, (det er ikke alltid så lett å få jobb som man skal ha det til!) så vi er 4 mennesker og 2 hunder i en 60 kvm leilighet til hverdags - og det er trangt!

Den engelske kjæresten (hun høres ut som en ting, men er altså en aldeles flott jente!) er ikke hundevant i det hele tatt, har aldri vært borti hund - men er veldig flink til å ta i mot beskjeder. Så det har gått aldeles fortreffelig med henne og krakilske lille basenji. Kjæresten har fått beskjed om å overse lille basenji og det har hun gjort. Og lille basenji har akseptert et menneske til i familien. Selvfølgelig er kjæresten ikke på "lik linje" som oss andre, men lille basenji hilser henne velkommen hjem når kjæresten har vært borte, med noen forsiktige tak i krussedull-halen (men jodling er å gå for langt!) Forøvrig behandler basenjien kjæresten som om hun ikke fantes, hun demonstrerer med hele kroppen at kjæresten betyr INGENTING her i verden - betyr mindre enn et løvetannfnugg i kloakken.

Av og til må allikevel lille basenji forholde seg til kjæresten og det er da moroa begynner. Hvis sønnen og kjæresten sitter sammen i sofaen, så blir det liv i basenjien. Jeg vet ikke om det er vokting eller om basenjien er redd for at kjæresten skal skade sønnen på noe vis, men uansett så vil basenjien også i sofaen da. Nå er det masse plass i sofaen til basenjien også, men basenjien vil altså ha plassen til kjæresten.

Basenjien begynner med en høflig henstilling til kjæresten om å flytte seg. Hun setter seg foran, legger en pote på kjæresten og gir henne masse øyekontakt - en vennlig "Vær så snill og flytt deg". Når det ikke virker - kjæresten sitter fortsatt der tett inntil sønnen - ja da kaster basenjien høfligheten over bord. Hun hopper opp i sofaen, stiller seg tett inntil kjæresten og stikker det lille skrukketrynet sitt tett opp i ansiktet til kjæresten - det er bare snakk om et par cm avstand. Det er et triks basenjien har stor lykke med i forhold til gubben og sønnen - de flytter seg umiddelbart i de tilfellene, men sånt funker ikke på oss damer!

Men lille basenji gir seg ikke av den grunn - hun skal jo ha den plassen! Hun skifter strategi. Hopper ned, og hopper opp på fanget til sønnen og der legger hun seg slik at rompa hennes liksom kommer mellom sønnen og kjæresten. Det er så rart med basenji-romper, de tar ufattelig med plass. Litt etter litt, så har basenjien klart å presse kjæresten utover i sofaen, avstanden øker pga denne basenji lille rompa som altså brer seg mer og mer utover. Til slutt så sitter kjæresten for seg selv langt ut på midten av sofaen, og lille basenji ligger godt og tett inntil sønnen - på plassen kjæresten hadde. Det er da kjæresten ler og sier "Se! Hun har dyttet meg vekk igjen - hun er den andre kvinnen - og jeg taper alltid!" Sønnen smiler litt fårete der han sitter med armen rundt en liten basenji som ligger og kaster små blikk bort på kjæresten - man skal ikke menneskeliggjøre hunder - men de små blikkene ser faktisk litt triumferende ut!

Dette har basenjien gjort mange ganger nå. Hun begynner alltid høflig, men det slutter alltid likt - kjæresten blir forvist! Og vi ler.. jeg er så glad for at sønnen har en kjæreste som kan le av infame små basenjier!

PS. Det er selvfølgelig ikke bra eller ønskelig a basenjien får viljen sin slik, men så lenge hun går frem på en noenlunde pen måte så synes jeg det er greit. Hvis nødvendig så kan jeg stoppe det og la kjæresten få ha sønnen i fred, men inntil videre morer vi oss heller!

[henrikke]

ler godt og hjertlig her nå..

neida, en skal ikke menneskeliggjøre hunder, MEN DE GJØR IKKE JOBBEN LETT FOR OSS!

[Aya]

Haha, jeg får så fryktelig lyst på en basenji når jeg hører historiene dine Tonje (ja, faktisk:p), for hun høres ut som hun har mer personlighet enn mange av menneskene jeg kjenner.. Helt herlig, dagen her ble begynt med en latter (og latter er jo som sagt forlengende for livet). Tusen takk;D

[Guest Vicky]

Sitter å ler her! Hørtes ut som en Basenji som virkelig vet hvordan den vil ha det!

[Mud]

Haha! Lille Basenji høres så kul ut... Jeg blir aldri mett av små historier om henne

[Guest Jonna]

Herlig historie.

Nei hunder er ikke mennesker, men dem får oss virkelig til å lure iblandt!

[Guest 2ne]

*ler* Fiiiiine basenjien

Jeg liker henne jeg..

[Yodel]

*Ler*, ja det er noe med basenjier- De får det som oftest slik de vil på en eller annen måte. Jeg kjenner godt til både metodene og scenarione. Jeg har tross alt en kjæreste jeg gjerne sitter ved siden av, jeg også... (Ja, jeg sitter ved siden av ham i noen minutter før vi har et eller ro krapyler mellom oss) Nå skal det nevnes at han (typen, altså) alltid har vært et fullverdig flokk- medlem i deres øyne, ja- han blir t.o.m. jodlet for!

Dermed blir plassen mellom meg og typen høyt rangert på "ønsket liggeplass" for raringene.

Godt å høre at sønnens kjæreste har basenji-humor, da!

[Sissi]

Å så herlig da! *ler*

Nei det må nok bli basenji på meg også ja.. når muligheten og tiden er inne for det. Er jo ikke noe som er mer sjamerende enn de bekymringsfulle rynkene i pannen og den jodlingen altså!.

[Tonjehelen1@hotmail.com]

Jeg ler så jeg skriker..

Og er det rart jeg blir mer og mer forelsket

Må bare legge inn ett bilde her. Der er litt dårlig kvalitet fordi det er tatt med mobilen. Men det viser tydelig plassen Tarzan mente han hadde i familien

Hvis jeg ropte på Tarzan, så kom han kun de gangene som behaget ha. Men om jeg nussa på mannen så kom han som en rakett. Og hver kveld når guttungen kom for å få nattakos sto Tarzan i mellom. Han er riktig nok utblandet Basenji. Men han hadde en del trekk