Gå til innhold
Hundesonen.no

Valpesyk.. hvordan bli frisk?


Lemen

Recommended Posts

Jeg er så valpesyk for tiden! Det rare er at til normalt har jeg ikke lyst på valp (men en unghund), jeg kan nemlig enda huske valpetiden til Sophus, han var en skikkelig krokodille. Så til normal assosierere jeg valp med krokodilletakter, giftige fjerter og masseødeleggelsevåpen. ;) Men den siste tiden ha faktisk valpetiden fått et litt rosa skjær over seg, de er jo forferdelig søte når de er små. ;) Det hjelper heller ikke på valpesyken at hele verden skal ha (puddel)valp, men jeg har bestemt meg for å la Sophus få være alenehund den tiden jeg har han, og det står jeg ved.

Når det ikke passer, så passer det bare ikke. Så mens jeg går her å lengter etter et lite nurk lurer jeg veldig på hvor lenge andre har ventet på sine hunder. Er det andre som har det som meg? Eller er det noen som har noen avskrekkende krokodille historier å komme med slik at jeg kan komme meg ut av denne valpesyke-transen. :)

Hjelp mottas med takk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- du får mer tid til å kose med den ene hunden, til å trene den, og du og resten av verden risikerer ikke å "glemme" den voksne, ikke så søte og "kjedelige" hunden - til fordel for en liten sjarmør som alle skal dille med.

- det er MYE lettere å ha med seg en hund, enn det er å ha med to; hunder vil gjerne være med eier overalt om mulig, og er man alene om en hund kjennes det ofte urettferdig å bare ta med én, så da ender det gjerne med at ingen blir med i rettferdighetens navn... eller, som hvis du går på trening der det er tid til å trene begge, at du selv løper dobbelt så mye som de andre eierne for å rekke over å trene begge to.

- du blir betraktet som normal, i motsetning til hvis man kommer selv med to hunder - for ikke å snakke om tre; da blir man "den der hundegale", mens en énhundseier bare er en som "tilfeldigvis" har hund og ikke nødvendigvis er spik, spenna gærn.

- du får ikke muligens ødelagt alt du eier og har, kommer ikke hjem til bæsj og tiss, og kan faktisk ha et liv utenom bare hunder iblant, siden en voksen hund kan være mer alene, og også være mer med.

- du opplever ikke en hærskare helt NYE problemer, som kanskje bare dukker opp hvis du får en hund til - som at den eldste begynner å passe på valpen, at valpen får den eldste opp i masse trøbbel, at de to rotter seg sammen og blir mye vanskeligere å holde styr på enn den ene alene.

- du må begynne med "barneoppdragelsen" helt på nytt igjen, de fleste glemmer veldig raskt hvor LANG tid det relativt sett tar før valpen begynner å bli "din" og følge dine regler, og ikke være en liten villing; det kommer ikke sjelden krisetelefoner fra folk som har "glemt" hvordan den nå voksne og veloppdragne hunden en gang var.

- det tar tid før valper får personlighet, i begynnelsen er det bæsj-tiss-lek-sov, og ikke noe mer. Når jeg savner en valp, ser jeg på mine to svært særegne voksne hunder og tenker hvor lang tid det tok før de "ble seg selv" og før jeg ble kjent med dem, til vi ble det laget vi nå er.

- mange pådrar seg "samlemani", og ender opp med flere hunder som nødvendigvis VIL få mindre separat tid enn en hund eller to, og hvor de ofte ikke blir trent eller sysselsatt slik eieren opprinnelig mente med hundeholdet; man bare "vil ha, vil ha", og sitter plutselig med tre-fire-fem stykker for sin EGEN del. Jo flere hunder, jo mindre tid til hver, og DÉT er ikke slik jeg vil ha hundeholdet - jeg vil ha et personlig og nært forhold til hver hund, som skal slippe å stå i kø (jeg har hatt tre på det meste, og aldri mer).

- valper er søte, men det går faktisk over - vips, så gidder ingen å klappe "lille valpen" som brått er blitt stor. Og er ikke en intelligent "partner" som den voksne hunden er, EGENTLIG bedre enn den "søte og personlighetsløse" nussetussevalpen å dikke med? Nå mener jeg det samme gjelder unger... glem babyer, kom med de pratsomme større barna som man kan kommunisere med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man skaffer seg hund nummer to så bør det være noe man er helt sikker på at man vil og kan mestre. Det står respekt av at du har bestemt deg for å ha bare en. Det er nok mange som skaffer seg to og tre og som ikke burde gjort det. Fokuser på den hunden du har, bruk enda mer tid på den, kanskje finne på nye aktiviteter som du kan gjøre sammen den, så går det nok over skal du se. (Tenk på hvor deilig det er å ha møbler som ikke er fillete av valpetenner, og tepper som ikke lukter tiss... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I aller verste fall, om argumentene over ikke holder, får du låne deg en valp et par dager. Tråkk i tiss, bæsj, spy og ødelagte saker, løp ut på natten, stå opp før fuglene fiser. Bli tilnærmet paranoid med en gang du ikke hører noenverdens ting og lurer på hva tull den har funnet på nå eller hvor du kommer til å tråkke i neste tissedam...

Veldig, veldig godt man glemmer det der mellom hver hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg nyter å ha en hund som begynner å bli voksen jeg! Syns det er så flott å ha en hund som har blitt vel utviklet og en hund man har fått et godt forhold til. Da jeg hadde valp gledet jeg meg til hunden ble voksen, og nå begynner hun endelig å bli det. Hun er mye roligere og vi er ikke like mye erkefiender slik vi var før, og jeg ble så oppgitt og fustrert over alle fasene til hunden som jeg ikke skjønte meg på. Det var et slit..

MEN alikevel, jeg syns valper er herlige skapninger, og kjenner det i kroppen at jeg har lyst på et lite søtt nurk.. Men jeg prøver å se realistisk på det, og tenker at nå etter så mye jobb så har jeg endelig en hund jeg kan nyte orntlig. Det var det jeg gikk å ventet på da hunden var liten. Så kanskje det blir valp igjen en gang. Men det blir ikke med det første.. *selv om det frister til tider* ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I aller verste fall, om argumentene over ikke holder, får du låne deg en valp et par dager. Tråkk i tiss, bæsj, spy og ødelagte saker, løp ut på natten, stå opp før fuglene fiser. Bli tilnærmet paranoid med en gang du ikke hører noenverdens ting og lurer på hva tull den har funnet på nå eller hvor du kommer til å tråkke i neste tissedam...

Veldig, veldig godt man glemmer det der mellom hver hund...

MMMMM-MMMMM jeg gleder meg tilå få valp! ;):P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode argumenter! Akkurat det jeg trengte. ;)

Tror jeg får nøye meg med å se på valper og sukke over søte historier. Som flere her har nevnt er det utrolig deilig å ha en voksen hund, uten valpenykker og med trasssalderen(e) lagt bak seg. Hadde Sophus vært frisk og rask hele tiden hadde det kanskje stilt seg annerledes, men han skal få lov til å nyte sitt otium som alenehund. Det tror jeg er det beste både for han og for meg. Men når Jeg tenker etter er jeg nok egentlig er en typisk "alenehund-eier", jeg er redd jeg hadde fått kronisk dårlig samvittighet for to hunder (hva om de ikke fikk nok oppmerksomhet, mosjon, tanketrim..osv..) logik.png

Tror jammen jeg skal printe ut de gode rådene og henge de på kjøleskapet, så valpesyken blir stagget ved jevne mellomrom. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg nyter å ha en hund som begynner å bli voksen jeg! Syns det er så flott å ha en hund som har blitt vel utviklet og en hund man har fått et godt forhold til. Da jeg hadde valp gledet jeg meg til hunden ble voksen, og nå begynner hun endelig å bli det. Hun er mye roligere og vi er ikke like mye erkefiender slik vi var før, og jeg ble så oppgitt og fustrert over alle fasene til hunden som jeg ikke skjønte meg på. Det var et slit..

MEN alikevel, jeg syns valper er herlige skapninger, og kjenner det i kroppen at jeg har lyst på et lite søtt nurk.. Men jeg prøver å se realistisk på det, og tenker at nå etter så mye jobb så har jeg endelig en hund jeg kan nyte orntlig. Det var det jeg gikk å ventet på da hunden var liten. Så kanskje det blir valp igjen en gang. Men det blir ikke med det første.. *selv om det frister til tider* :P

Hehe, det er nesten som å lese meg selv tenke. :P Siden det ble bestemt at vi skulle ha Varja har jeg gledet meg til hun skulle bli stor. Nå begynner hun å vokse litt til, men er ennå gal i hodet. ;) Willis kjøpte vi som voksen for at gubben skulle ha en jakthund og jeg en turkamerat.

Nå skal vi jo antageligvis ha en Groenendael som jeg skal bruke til alle de tingene Willis ikke kan brukes til eller som han ikke passer noe særlig til. Og det 'eneste' jeg går og tenker på er at jeg gleder meg sånn til den Gronnisen blir stor. :P Ikke for det altså, valper er søte og morsomme - men voksne hunder er mye 'bedre'. Likevel vil jeg ha valp siden jeg vil forme hunden selv. Hadde jeg kunnet bruke Willis til 'alt' hadde jeg ikke følt noe behov i det hele tatt for en tredje hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hehe er valpesyk selv,men så har jeg ikke hund for tiden. Jeg blir i hvert fall ikke skremt:P valp ska d bli etterhvert,når økonomi og tid ordner seg. Har lyst på 2 ettervært,men da blir det ikke før den første er rundt 4 tenker jeg. Enkelte raser er dessuten lettere og ha 2 av=) Og di får også mye glede og stimmulanse av hverandre. men det er positive og negative ting med begge deler. Lykke til,gjør det en selv føler er rett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...