Gå til innhold
Hundesonen.no

Mitt navn er Sam.


sonja027

Recommended Posts

"Mitt navn er Sam"

Klippet ut av Cherokee Daily Times, 31.12.01.

Oversatt av Hege Johansen.

"Mitt navn er Sam" er en sann historie som kanskje vil overbevise i det minste noen mennesker til å gjøre det eneste rette; kastrere eller sterilisere sitt kjæledyr:

Jeg husker ikke mange av mine oppgaver fra videregående skole, men et foredrag jeg gjorde har for evig og alltid låst seg fast i min hukommelse. Oppgaven gikk ut på å overbevise. Jeg bestemte meg for å diskutere kastrering og sterilisering av kjæledyr, med den målsetting om å overtale min klassekamerater til å kastrere eller sterilisere sine kjæledyr.

Jeg begynte med å undersøke emnet, og fant ut at millioner av hunder og katter hvert år ble avlivet kun fordi det ikke var noen hjem til dem. Hvert år ble såkalte elskede kjæledyr levert inn til Hjelpesenter for dyr med de dårligste unnskyldninger, eller ennå verre, kjørt langt vekk fra det hjemmet de kjente og overlatt til seg selv, forvillede og redde. Døden var ofte en velsignelse. Jeg bestemte meg for å besøke et Hjelpesenter i mitt nærområde og låne en valp til mitt foredrag, som et visuelt hjelpemiddel. Jeg kunne ramse opp alle fakta og tall uten engang å se i mine notater, men følte at en valp ville tilføre foredraget det endelige, følelsesmessige poenget. På Hjelpesenteret møtte jeg Ron, markedsansvarlig, som spurte om jeg ønsket en omvisning på området før jeg valgte ut en valp. Jeg sa ja.

Resepsjonsområdet var fullt, mest av mennesker som skulle levere inn kjæledyr de ikke lenger ønsket. Jeg ble fortalt at dette Hjelpesenteret tok inn ca. 50 dyr pr dag, og adopterte ut ca. 20.

Mens vi sto der, hørte jeg deler av samtaler: "Jeg kan ikke beholde ham, han graver hull i hagen min", "Jeg kan ikke kontrollere henne", "De er jo så søte valper, jeg vet dere kan finne hjem til dem.... Dere vil vel ikke avlive dem, vil dere?".

Jeg hørte en av de frivillige ved senteret forklare damen med valpekullet at valpene hadde liten mulighet til å bli adoptert.

Damen trakk på skuldrene og sutret, "Vel, jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er deres jobb å finne nye hjem til dem".

Det var ikke bare mennesker der som brakte inn deres egne kjæledyr, men hjemløse ble også brakt inn. Virkeligheten slo meg, og jeg følte meg deprimert. Ingen statistikker kunne fortelle historien på samme måte som det å selv se hva bruk- og kastmentaliteten gjorde mot levende, tillitsfulle kjæledyr.

Til slutt stoppet Ron foran en stengt dør. "Det var det, unntagen avlivningsområdet. Våre besøkende ser aldri dette området, men du kan virkelig ikke fortelle hele historien uten å oppleve slutten. Jeg vil forlate deg her sammen med Peggy, og vil møte deg igjen i resepsjonsområdet om ca. 15 minutter". Med det, gikk Ron sin vei.

Da jeg gikk inn i rommet, snappet jeg hørbart etter pusten. Rommet var lite, med bur på den ene siden med et skap fullt av sprøyter og medisinflasker med klar væske. I midten av rommet var det et eksaminasjonsbord. Det var to dører utenom den jeg kom inn gjennom. Begge var stengt. På den ene sto det "Forbrenningsovn" og på den andre døren var det ikke noe skilt, men man kunne høre forskjellige dyrelyder komme fra den stengte døren.

Innerst i rommet, nær døren til forbrenningsrommet, sto det to bord på hjul. Lakener var drapert over dem, men jeg kunne se at de var fyllt opp med kroppene til døde kattunger og valper. Jeg stirret med gru. Ingenting hadde forberedt meg på dette. Jeg følte bena mine ble svake, og jeg begynte å puste raskt og hult. Jeg ville løpe. Peggy så ikke ut til å være oppmerksom på min reaksjon og mine følelser.

Hun plukket opp et ark. "Etthundreogfemtitre er neste. Jeg skal gå å hente ham." Hun la fra seg arket og åpnet den umerkede døren. Veggene var fyllt opp med bur...alle opptatt. Peggy åpnet døren til et av de nederste burene og tok ut en medium stor hund. Jeg kunne se at hunden bare vare en valp, kanskje 4 eller 5 måneder gammel. Peggy løftet den opp på eksaminasjonsbordet. Arket i hånden hennes fortalte at han hadde blitt overgitt av sin familie fordi han hoppet opp på barna.

Nederst på arket sto det skrevet: "Mitt navn er Sam."

Peggy var rask og effektiv, pga lang erfaring gjettet jeg. Hun begynte å fylle sprøyten med den klare væsken fra en medisinflaske.

Jeg sto ved enden av bordet, og kunne se øyeblikket da 153 gikk fra å være en nysgjerring valp, til en forskremt valp. Han likte ikke å bli holdt fast og begynte å kjempe for å komme løs. Jeg fikk til slutt stemmen min tilbake. Jeg bøyde meg over den redde valpen og hvisket, "Sam. Ditt navn er Sam."

Ved lyden av navnet sitt, sluttet Sam å kjempe. Han begynte å logre og hans myke, rosa tunge stakk ut for å slikke min hånd.

Det var slik han tilbrakte sitt siste minutt. Peggy satt den dødelige spøyten. Jeg så hans øyne gå fra håp til ingenting. Det var raskt over. Tårene mine falt ned på den stille kroppen.

"Nå vet du," sa Peggy mykt. Så snudde hun seg vekk. "Ron venter på deg". Jeg tumlet tilbake til resepsjonsområdet.

Ron ga meg valpen og ønsket med lykke til med foredraget.

Jeg tenkte på mitt vel forberedte foredrag med alle de harde, kalde fakta da jeg kom til skolen med valpen Doe. Da jeg sto foran klassen med valpen i mine armer, trakk jeg pusten dypt, og fortalte klassen at jeg hadde valgt å se vekk fra mitt opprinnelige, godt forberedte foredrag. Jeg fortalte dem om mine opplevelser ved senteret. Da jeg fortalte om livet og døden til Sam, ble jeg oppmerksom på at jeg sto og gråt.

Jeg fikk en "A" på foredraget, men det betydde ingenting. Noe annet som hendte betød noe derimot.

To dager senere, den siste dagen av semesteret, stoppet en av mine klassekamerater meg på vei ut av klasserommet. "Jeg vil at du skal vite at jeg adopterte valpen som du tok med til klassen," sa hun. "Hans navn er Sam."

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sinnsyk bra tekts.. ;)

er det du som har skrevet den..?

:P Satt seg i hjertet mitt..

Får så vondt av hvordan noen mennekser vil kvitte seg med dyra sine..

Ja teksten er kjempebra!

Nei jeg har ikke skrevet den. :P

Begynte seriøst å gråte av den,skjønner ikke hvordan man kan skaffe seg en hund,for så å bli kvitt den. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ved henting tenker jeg at stoffburet er helt greit. Når dere kommer hjem ville jeg hatt transportburet inne, hjemme, med et mykt pledd og noen godbiter i. La valpen utforske buret og oppfordre den til å være der litt, uten å lukke. Så ville jeg prøvd å ta med buret i bilen allerede første dag, og kaste noen godbiter eller legge inn en god tyggeting de 10 minuttene du skal levere. Hvis valpen kommer fra en skikkelig oppdretter bør den har erfaring med bilkjøring fra før, selv om det ofte er med mor og/eller søsken. Hvis valpen IKKE er trygg alene de 10 minuttene så er den tryggere i et solid bilbur enn et stoffbur den kan tygge seg ut av... Hvis det viser seg å være et problem ville jeg fått noen til å sett etter den den korte tiden leveringen tar.
    • Jeg får valp imorgen. Vi er godt forberedt og skal ha fem uker fri.    Det jeg stresser med er at barnet mitt skal i barnehagen neste uke for å gi valpen litt mer ro den første uken. Det jeg bekymrer meg for er at jeg må ha den med i bilen når jeg leverer i barnehagen. Er det innafor å la den være i bilen de 10 minuttene det tar å levere barnet?    til vanlig skal jeg ha hunden i et transport bur bak i bilen, men tenker at den skal få være i et Stoffbur i passasjersetet ved siden av meg når jeg henter den imorgen og den første uken.  
    • Hadde nettopp en kjempefin tur uten noe tull, og masse pen lineføring. Ede var skikkelig på tilbudssiden og ikke engang utålmodig på godbitene. Det går virkelig fremover. Ordentlig godgutt i dag 🥰 Flink vaktbikkje også, for anledningen i Miljøpatruljen. Forsøpling tar vi alvorlig.
    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...