Gå til innhold
Hundesonen.no

Førstegangseiere og ambisjoner rundt egen hund


Mirai

Recommended Posts

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

Mye riktig det du skriver om her. Var nok litt slik med min første hund også. Men det gikk fort over. Alle vil jo at hunden deres skal være noe spesielt, og ser vel med litt subjektive øyne. Det er ofte slik at jo mer man lærer jo mer forstår man hvor lite man kan.

Det er nok litt forbeholdt de yngre å ha slike store visjoner(uten at jeg prøver å tråkke på noen tær her nå). Når man får noen år på nakken, og ser litt av den store verden, så får man litt større perspektiv på saker og ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen i det der.. Jeg har nettopp fått min første hund, og jeg er helt ærlig på at jeg ikke kan så veldig mye.. Men jeg går på kurs og leser det meste jeg kommer over om hundehold. Resten får jeg lære etterhvert. Jeg planlegger både lydighetskonkurranser, utstilling og jaktprøver med hunden min, men jeg har ikke de helt store ambisjonene. Vi deltar mest for å ha det moro og for å lære.

Selvfølgelig er hunden min verdens beste hund :) Men jeg tror ikke bare det er nye hundeeiere som føler det sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og alle tar det selvfølgelig personlig, haha. Ikke tenk på kun dere selv og si at "jeg er ikke sånn." Men se dere heller litt rundt. GaleThor: Ja, det er nok noe som i mange tilfeller gjelder den yngre garde, selv om det også finnes noen slike som er eldre og har første bikkja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har min første hund nå, og jeg har lært utrolig mye på denne tiden. Både fra bøker, kurs og selvfølgelig hunden. Jeg mener ikke at jeg er noen verdensmester på områder, jeg vet ikke halvparten av det jeg vet jeg kommer til å lære i den nærmeste fremtid. Jeg mener ikke at det er hundens feil at hun ikke er så veldig flink å trene, men hun er veldig krevende å trene fordi hun er veldig utrygg.

Jeg skal kjøpe en til hund til sommeren som jeg kan trene med, som tåler å være med på alt mulig, det er jo selvsagt ingen garanti på det, men det er derfor jeg ser veldig nøye på linjer og sånn denne gangen. Jeg er ikke ute etter å bytte ut min hund, men hun trenger å gå veldig rolig frem, og kan ikke være med på alt for øyeblikket, uansett hvor mye jeg ønsker det, men kanskje med tiden.

Når det gjelder avl på den første hunden, så synes jeg at ingen burde gjøre det alene. Hvis du absolutt skal avle på din første hund så burde den ha en spesiell utmerkelse innen et eller annet, slik at den kan innføre rasen noen bra. Jeg synes ikke noe om folk som avler på hundene sine bare fordi de liker personligheten, dette gjelder da alle hundeeiere, men jeg føler det er flere uerfarne som gjør dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei !

Jeg har ikke opplevd så mye bruk og kast mentalitet rundt meg.

Noen er selvsagt verdensmestere :)

Men det er overraskende mange som vil avle på hunden sin ( den første ) uten å kunne så mye om avl, rasen, genetikk osv - det overrasker meg. Men det er vel drømmen om en valp etter sin egen hund som er driftkraften hos de jeg kjenner.

Jeg synes at uansett hvor ny eller erfaren man er, så er realistiske mål greit å ha.

For noen kan kanskje andres mål virkelig litt vel heavy, men det er ikke alltid det er så galt å ha litt store ambisjoner. Men det er viktig at det foregår på hundens primisser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si at jeg faktisk ikke kjenner meg igjen i noe av det du sier, kanskje jeg er et unntak?

Når jeg fikk Bella hadde jeg ytterst få amibsjoner, jeg ville ikke stille, hadde ingen planer om å gå konkurranser eller noe. Det eneste jeg ville ha var en tur/familie hund som jeg skulle lære hverdagslydighet.

Etterhvert gikk jeg valpekurs og ble mer og mer interssert i ulike hundesporter. Jeg leste flere bøker om hunder og hundehold, meldte meg inn i den lokale hundeklubben o.s.v.

Nå er Bella 3,5 år og jeg konkurerer lydighet, har gått på brukskurs, trener mye triks og jeg har stillt henne ut en gang.

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er da ikke bare i hundeverden det er slik. Se på arbeidslivet f.eks. Verden TRENGER unge folk som ikke har blitt dratt ned på den grå jorda enda. Unge og brennende engasjerte folk sprer glede og ny giv helt til de lærer at livet visstnok ikke alltid er en dans på roser. Faser i livet er heldigvis ikke over etter man er blitt voksen, og selv om man noen ganger har urealistiske forhåpninger om sin egen og hundens tilværelse, så er det tross alt bedre å tørre å drømme enn å ikke tro at man klarer noe som helst.

Forskjellen på dyr og jobb er at unge folk kan skifte jobb ofte, men hunden må de beholde. En grunn til å ikke få barn før man skjønner at ikke alt kan byttes ut når ting ikke går som man selv skulle ønske?

Men det ligger i vår natur, dette med å skifte tilværelse. Vi er noen drømmere og bytter jobb og samboer med èn gang ting ikke er rosarødt lenger. Og det er forsåvidt greit - ihvertfall med førstnevnte. Men mennesker og dyr må man bare innse at aldri blir som man først hadde trodd (noen blir bedre, andre når ikke helt opp).

Jeg stortrives med min hund, og jeg beholder jobben der det er lov å drømme. Samboeren får også bli for han er en av dem som vekker drømmene mine, både når det gjelder hund og jobb. (han mangler totalt fotfeste, men det er noen ganger veldig sunt) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke si jeg har lagt så mye merke til dette, men det kan hende har noe med hvilket hundemiljø man er i? Selv har vi mye kontakt med oppdrettere både med dverg og riesen og generelt for alle at dette er voksne mennesker som jobber godt med rasen sin.

Når vi anskaffet Freya var det ikke med tanke på hverken oppdrett eller utstilling. Vi ble med på utstilling likevel av sosialiseringårsaker (hun ELSKER det!) og kommer nok til å fortsette med utstillinger i nærområdet. Vi vuderer også å sette valper på henne selv om dette er første dvergschnauzeren vi har. Dette fordi hun har et sjeldent veldig bra gemytt (og det sier jeg ikke bare fordi hun er min :P ) og også eksteriørmessig er hun veldig bra. Siden vi er relativt nye (har hatt mye å gjøre med rasen før vi fikk den selv også) med rasen vil evt avl foregå i samråd med hennes oppdrettere, men hun er enda veldig ung så vi får se :)

Tror kanskje det er veldig ofte noe det som skjer: man får en valp og har egentlig ikke tenkt å hverken drive med utstilling eller avl. Men så blir de med på en utstilling (valpeshow), får en god kritikk og blir bitt av basillen og skal dermed befolke verden med avkom etter sin egen perfekte hund :P Da spørs det om man klarer og holde hodet kaldt og skjønne at man må oppfylle raseklubbens krav for avl samt innse sin egen begrensing når det gjelder kunnskap om rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en som har vært med noen runder, så er dette gjenkjennelig. Sånn var det på mine første raser, for en god del år siden - der fleipet vi med alle som hadde første hund, skaffet seg kennelnavn, begynte friskt på A-kullet, og kom kanskje til B... hvis de hang med så lenge, særlig hvis de støtte på noen skjær i sjøen.

Nå har jeg en helt annen rase, og der ser jeg helt ferske eiere som friskt setter igang med å avle på sin første hund noensinne - som, fordi det er en liten rase, lett blir "premiert" og champion, og så får de noen råd av sin egen hunds oppdretter. Men gjett hva... det ER ikke så lett. Særlig når de har null erfaring med hannhunder av rasen, som kan være litt mer festlige enn tispene, og ikke kan gi noen vettuge råd utover at det er "søte og artige hunder".

Det er fint å starte friskt, men dette med å ha en "mentor" - slik Linkr med sin dvergschnauzer er inne på, altså et solid samarbeid med oppdretter - er viktig.

Så er det dette med å gi hunder TID. Der synes jeg ofte at enkelte nye eiere kan være litt utålmodige, de "vil" mye - og det fort. Å gi en stor rase tid til å vokse seg pen, eller gi "den store bruks- eller lydighetshunden" tid til å modnes mentalt... der kan det tidvis gå litt fort i svingene. Har vært der selv, og dels rotet til hunder - fordi det var så om å gjøre. Og det er "lov", i mine øyne :)

Det som IKKE er lov i mine øyne, dersom man selv er en fersking og har større ambisjoner enn reelle kunnskaper, er å begynne å anskaffe seg NY hund øyeblikkelig - og så la den første komme i annen rekke. Skaffer man seg hund, er det uten garantier for noe som helst - det er et levende vesen som kan bli slik eller slik, og det får man finne seg i. Da får man heller lære av den hunden man har, hygge seg med den på det nivå den evner, lære nok selv, kanskje jobbe litt og "handle" andres hunder (hvis det er en utstillingshund), til man selv evner å skaffe seg "riktig" hund og man har kapasitet til begge to.

Ser mange som "brått" har både to og tre og begynner å snakke om hund nummer fire, fordi ting ikke "går helt som de skal". Men er det ikke for enkelthundenes skyld man HAR hund? Og ikke for hundesportens skyld? Det er først når man kommer litt videre, og har noe reelt å by på, har opparbeidet seg erfaring nok og begynt et oppdrett - at jeg synes det er mer etisk greit at man omplasserer hunder som ikke egner seg.

Joda, det er greit med folk som skifter mening - men liker man hunder, så liker man vel også individet man har. En fersking som først lærer seg opp på førstehunden, og så skyver den bort og skaffer seg nummer to "som virkelig skal bli bra", det mister jeg litt respekten for. Alt i sin tid... jevnfør den andre diskusjonen om dette med å "skylde på hunden".

Kjenner enkelte hundeførere som har vært gjennom flere hunder, og alle "har det vært noe galt med" - mens det egentlig er hundefører som er problemet. Og jeg ville iallfall ikke solgt valp til en slik en... da hadde den kommet i retur fortere enn svint. En oppdretterbekjent hadde gode venner som var overdrevent opptatt av utstilling/resultater, og hun nektet i alle år å selge hund til dem - de turde ikke spørre, det var de jeg har skrevet om før, som var gjennom en rekke hunder som "aldri ble bra nok" og åkte rett ut.

Det er noe med ambisjoner og konkurranseinstinkt - som MÅ balanseres med kjærlighet til enkeltindividet, den hunden man har, og til det å ha toleranse for at alt ikke blir som man tror nødvendigvis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde/har en litt annen vri på det:

Har alltid hatt hund, men den borderen jeg har nå, er den første jeg har trent opp for konkurranse. Mitt mål når jeg skaffet meg valp da, var å lære og bli så god at vi skal bli verdensmestere i lydighet. Dette er fremdeles målet. Har aldri ment at vi kan på langt nær så mye som jeg og hunden må kunne, men jeg mener fremdeles at vi har muligheter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nja, både og. Selvfølgelig er det noen nye hundeeiere som oppfører seg som om de er verdensmestere, kanskje spesielt unge jenter. Selvfølgelig er det noen som kjøper seg ny hund med en gang de møter motstand med den de har og ser det ikke blir så lett å nå målene som man hadde trodd. Men på den andre siden kan det faktisk hende at man skifter litt interesser også i løpet av sine første år som hundeeier. Jeg var 13 år når jeg kjøpte hunden min og har aldri følt meg så lite verdensmester som da. Jeg var livredd for å ikke strekke til og ikke få til dette ettersom ingen i familien hadde erfaring med hund. Men allikevel har jeg skjelden vært så bestemt på å klare noe som å oppdra den viltre valpen jeg fikk med meg hjem. men selvfølgelig, jo mer jeg lærer, jo mer oppdager jeg at jeg har å lære.

"Søk å lære og du vil forstå, lek allviten og du vil forgå"

Men jeg kjenner meg veldig igjen i det Bella_ skriver. Jeg hadde veldig få ambisjoner når jeg fikk kjøpe hund som 13-åring. Det eneste jeg ville ha var en passe lydig venn og turkamerat (og det er akurat det jeg har fått og vel så det). Men så anbefalte oppdretter meg å gå et valpekurs, og når det var gjort ville det jo være greit å lære litt mer, så vi meldte oss på bronsemerkekurs, og det gikk så bra så det ble lydighetskurs og så var karusellen i gang og jeg var bitt av basillen. Og jeg har etter hvert utviklet interesser innen hund som hunden min ikke klarer å henge med på :unsure: . Mine interesser og hennes evner er rett og slett ikke helt de samme, og da syns jeg det er mer riktig av meg å trene med henne det som passer henne og la henne leve det livet hun elsker isteden for å "presse" henne til aktiviteter som hun ikke henger med på. Og da heller få meg en hund til som forhåpentligvis har den arbeidskapasiteten og intensiteten som jeg ønsker som kan være med på de aktivitetene hunden jeg har nå ikke trives med. Vil dere si at jeg da kaster bort gamlehunden? Man må jo prøve å se litt flere nyanser også. Ikke det at jeg egentlig tror jeg kommer inn i bruk og kast kategorien deres, men... man vet aldri. Pass på å ikke dra alle under en kam.

Ellers er det vel ikke dumt med litt ambisjoner og mål, bare man ikke setter det å nå målene forran alt annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke noe som er bedre, enn om man synes hund er så gøy at man gjør mer sammen med hunden enn man hadde tenkt seg :)

Men det er altså under forutsetning, synes jeg, at hunden faktisk LIKER aktivitetene og passer til dem, og at man - dersom det ikke går så bra som pådratte ambisjoner gjerne vil - ikke "kaster" hunden for å skaffe seg den nye og rette...

Det er da nok av eksempler på dem som har byttet rase, og der det er det ideelle, men jeg håper da at dette vil skje ved naturlig avgang... og at ikke hundesporten blir det viktigste. For jeg har sett på nært hold hvor ille det er for "gamlehunden" når eier kjøper ny konkurransehund, vier mesteparten av innsatsen til den, og så sitter "gamlehunden" der og hyler etter å ha blitt brukt intensivt og trent intensivt i åtte-ni år, og nå er "glemt" og bare tas ut i noen få minutter innimellom. Det ER ikke helt pent... ikke når alt dette er noe man bare gjør for moro skyld.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mente ikke sånn at man har ambisjoner innen lydighet og utstilling, for det går det jo an å ha. Men det er mer den innbitte holdningen om at "min hund er så innmari bra, jeg har tenkt å avle på den fordi (f.eks) den har 2 HP, godt gemytt og fyller standarden på en ok måte."

Hva får folk til å tenke sånn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Det er jo ikke noe som er bedre, enn om man synes hund er så gøy at man gjør mer sammen med hunden enn man hadde tenkt seg ;)

Men det er altså under forutsetning, synes jeg, at hunden faktisk LIKER aktivitetene og passer til dem, og at man - dersom det ikke går så bra som pådratte ambisjoner gjerne vil - ikke "kaster" hunden for å skaffe seg den nye og rette...

Det er da nok av eksempler på dem som har byttet rase, og der det er det ideelle, men jeg håper da at dette vil skje ved naturlig avgang... og at ikke hundesporten blir det viktigste. For jeg har sett på nært hold hvor ille det er for "gamlehunden" når eier kjøper ny konkurransehund, vier mesteparten av innsatsen til den, og så sitter "gamlehunden" der og hyler etter å ha blitt brukt intensivt og trent intensivt i åtte-ni år, og nå er "glemt" og bare tas ut i noen få minutter innimellom. Det ER ikke helt pent... ikke når alt dette er noe man bare gjør for moro skyld.

Selvfølgelig! Gamlehunden er akkurat like mye verdt selv om man får en hund til. Og gamlehunden er gjerne vandt til et høyt aktivitetsnivå fordi man har hatt lyst til å gjøre så mye med den. Og da kan man selvfølgelig ikke kutte tverdt av og gjøre den til sofahund over natta når man får ny hund. Det blir feil på alle måter og er ikke på noen måte pent. Men det er da ikke alle som glemmer gamlehunden når de får en til? Kanskje det er en forskjell på å få en hund til og å få en ny hund?

Og det med at hunden faktisk liker aktivitetene og passer til dem er nettopp grunnen til at jeg vil ha en hund til. Jeg syns det blir feil å presse en hund til mer og annerledes aktivitet en den trives med. Hunder er forskjellige. Nå har jeg bestemt at hunden min skal få bli boende hos foreldrene mine hvor hun kan gå løs ute og hvor hun stortrives med å stikke bort til bestemor å tigge godbiter og rusle tur i skogen. Isteden for at jeg tar henne med til en liten hybel uten hage osv. Jeg vil ikke si at det er å kaste hunden bort (for jeg har ingen ny). Det er ikke noe jeg heller vil enn å ta med meg hunden, men jeg har kommet frem til at hun hører hjemme der. Så nå sitter jeg uten hund på en liten hybel ;) Tapern ble meg, ikke hunden...

Men joda, du har sikkert rett i at det er flere som setter gamlehunden på hylla og får seg en ny håpefull.

Så hvis noen lurer på hvorfor jeg så ofte er her på sonen, er det bare for å dempe abstinensene etter å ha hund :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

er utrolig dumt når folk gjør det. Men du sier jo selv at du mente du var det, hvorfor klandre andre? :D Selvfølgelig er det dumt, men for meg må folk gjerne se på seg selv som verdensmestere, gud og allting så lenge det ikke skader hunden eller personen. Og folk må gjerne ha mål. Et herlig syn er å se folk som virkelig har mot og ståpåvilje, som f.eks bcAmira. Det er INPONERENDE ;)

Er enig i at det er dumt å bruke førstegangshunden som avlsdyr med mindre man har backup og erfarne folk rundt seg. Men problemet er ofte at folk vet ikke bedre. Det beste er å ikke klage på "at alle er så ille, og alle gjør alt feil", eller begynne å være bedreviter ovenfor dem. Jeg har troen på åpenhet, og det å være imøtekommende. De fleste er åpne for innslag og råd, hvis personen som kommer med dem viser at den ønsker personen vel. Man viser ikke velvilje ved å kritisere folk og leke ekspert selv om man har holdt på med hund i 60 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ambisjoner er vel og bra synes jeg, og heller en fullstappet tenåring med pågangsmot og ambisjoner, enn en som ikke har det...

Jeg selv hadde lest masse og lengtet etter egen hund i mange år før jeg gikk til anskaffelse av min første hund. Jeg hadde stort pågangsmot, men ambisjonene hellte mer mot en hverdagslydig hund som kunne gå løs og være med overalt. Meldte meg tidlig på kurs, slet litt med å finne et kursopplegg som passet meg, men når jeg havnet på rett hylle treningsmessig, gikk treningen glimrende... Jeg hadde et enkelt og mykt individ som jobbet som en helt for å oppnå en liten godbit, så treningen var enkel...

Jeg føler at jeg var ydmyk i forhold til at jeg ikke kunne all verden om hund, men var veldig bestemt på at treningsmetoden jeg jobbet etter var "the one and only". Jeg visste at andre også funket, kanskje også bedre, men "min" metode var allikevel den beste i "hundens øyne".

Hund nr 2 kom i hus, og erfaringen jeg hadde med rasen og min tidligere hund brukte jeg selvfølgelig aktivt her, og alt vel. Møtte vel aldri helt på de store utfordringene, og småting lot seg lett løse ved hjelp av en instruktør jeg gikk mye kurs hos. Disse hundene er hundene som er beskrevet i læreboka, A4 hunden.

Tiden gikk og begge disse hunden ble borte og jeg følte meg godt rustet da jeg gikk til anskaffelse av hund nr tre. Denne gangen en annen rase, og annet kjønn..

Jeg skal si jeg møtte meg selv i døra.. :D Jeg fikk denne gangen et krevende individ, av en krevende rase og jeg fant ikke svar i "læreboka". Jeg måtte lære meg å tenke helt annerledes og mye mer kreativt med denne hunden. Han er lærevillig som få, men på godt og vondt. Jeg har møtt utfordringer jeg aldri tidligere engang har skjønt at kan være en utfordring, jeg har gått masse i meg selv og har mått endre både kroppsspråk og holdninger i forhold til denne hunden. Og jeg har mer enn noen gang tidligere skjønt at man aldri er utlært på hund. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at man må vite hva man gjør når man starter å avle. Det er viktig at man tenker på om dette dyret er et godt emne å avle videre på!! Uansett om det er hund nr 1 eller den 20.

Det er greit at man skal skal ha back up fra erfarene folk. Men det er viktig å bruke sunn fornuft. Noen avler kun på eksteriør, tenker lite eller ikke noe på hvordan hunden er mentalt og om de er friske.

Det som er viktig for alle raser er at man ikke avler i stykker rasen og at den er frisk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan vell si at jeg trodde jeg var "supermann" til å begynne med. :)

Men det gikk fort over. Jeg har også hatt lyst hele tiden og få valper på henne en gang, men har tenkt over det i det siste.

Den eneste grunnen(nesten, den andre er at hun gjør det bra i utstilling og det vil jeg med min neste hund også, ikke et must altså :D) for at jeg vil ha valp etter henne er jo det at jeg føler nå at hun er den peneste,flinkeste og beste hunden i verden og jeg kom ikke til å finne en som var slik.

Selfølgelig kommer jeg ikke til å finne en som er som henne, men jeg får nok sikkert en annen valp da som er anderledes en henne og jeg får vite hvordan det er å ha en som oppfører seg slik.

Men jeg har forsatt litt lyst på valp av henne, men ikke like "desperat" som før :D

Nå er det liksom helt greit om det ikke går like vell :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 months later...

hmm.. så alle førstegangseiere skal bare kjøpe en mopp å dra rundt seg de da eller..?

eller skal alle førstegangseiere avle hele tiden? noget på spissen, men blir litt oppgitt, for det er en sånn "førstegangshundeeier" greie her..

jeg er førstegangseier, og har lyst til å stille min hund, og får hun bra, og jeg har tillegnet meg kunnskap, får hjelp og har tid, så har jeg en gang i tiden kanskje lyst til å ha valper på henne, men vil jo ikke det "bare for å ha valper" og jeg vil jo heller ikke bytte henne ut hvis hun ikke blir champion!

og en "nybegynner" på hundefronten lærer jo mest av å være med på mye! en gang må jo være den første ikkesant?

Jeg har mange venner som har hund, og jeg studerte raser, og leste hundebøker før jeg fikk hunden, men dette gjør jo ikke meg til en verdensmester av denne grunn? men jeg er heller ikke redd for å spørre hvis det er noe jeg lurer på! og jeg synes det er tull å si at en førstegangseier ikke får ha ambisjoner for hunden sin, det eneste som skjer er at han/hun får seg en smell hvis det ikke går!

uansett tror jeg man lærer mer ab førstehunden sin enn man er klar over, og det hjelper masse hvis man har erfarne hundefolk i ryggen som ikke fnøyser deg av med "førstegangseier er udugelig" holdning!

jeg vet om mange førstegangseier som omtrent flytter inn til undetrener for å få mest kunnskap, og andre som har hatt hund før som mener at "dette kan jeg, så jeg trenger ikke hjelp"

dessuten så er jo sin egen hund best, uansett :icon_fun:

man snakker jo om "andres bikkjer, men sin egen hund" :rolleyes:

hehe!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...