Førstegangseiere og ambisjoner rundt egen hund

[Mirai]

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

[GaleThor]

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

Mye riktig det du skriver om her. Var nok litt slik med min første hund også. Men det gikk fort over. Alle vil jo at hunden deres skal være noe spesielt, og ser vel med litt subjektive øyne. Det er ofte slik at jo mer man lærer jo mer forstår man hvor lite man kan.

Det er nok litt forbeholdt de yngre å ha slike store visjoner(uten at jeg prøver å tråkke på noen tær her nå). Når man får noen år på nakken, og ser litt av den store verden, så får man litt større perspektiv på saker og ting.

[Ida85]

Kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen i det der.. Jeg har nettopp fått min første hund, og jeg er helt ærlig på at jeg ikke kan så veldig mye.. Men jeg går på kurs og leser det meste jeg kommer over om hundehold. Resten får jeg lære etterhvert. Jeg planlegger både lydighetskonkurranser, utstilling og jaktprøver med hunden min, men jeg har ikke de helt store ambisjonene. Vi deltar mest for å ha det moro og for å lære.

Selvfølgelig er hunden min verdens beste hund Men jeg tror ikke bare det er nye hundeeiere som føler det sånn.

[Minadachs]

Jeg tror heldigvis ikke at jeg kan alt.. takk gud for det..

[Mirai]

Og alle tar det selvfølgelig personlig, haha. Ikke tenk på kun dere selv og si at "jeg er ikke sånn." Men se dere heller litt rundt. GaleThor: Ja, det er nok noe som i mange tilfeller gjelder den yngre garde, selv om det også finnes noen slike som er eldre og har første bikkja.

[Synne N]

Jeg har min første hund nå, og jeg har lært utrolig mye på denne tiden. Både fra bøker, kurs og selvfølgelig hunden. Jeg mener ikke at jeg er noen verdensmester på områder, jeg vet ikke halvparten av det jeg vet jeg kommer til å lære i den nærmeste fremtid. Jeg mener ikke at det er hundens feil at hun ikke er så veldig flink å trene, men hun er veldig krevende å trene fordi hun er veldig utrygg.

Jeg skal kjøpe en til hund til sommeren som jeg kan trene med, som tåler å være med på alt mulig, det er jo selvsagt ingen garanti på det, men det er derfor jeg ser veldig nøye på linjer og sånn denne gangen. Jeg er ikke ute etter å bytte ut min hund, men hun trenger å gå veldig rolig frem, og kan ikke være med på alt for øyeblikket, uansett hvor mye jeg ønsker det, men kanskje med tiden.

Når det gjelder avl på den første hunden, så synes jeg at ingen burde gjøre det alene. Hvis du absolutt skal avle på din første hund så burde den ha en spesiell utmerkelse innen et eller annet, slik at den kan innføre rasen noen bra. Jeg synes ikke noe om folk som avler på hundene sine bare fordi de liker personligheten, dette gjelder da alle hundeeiere, men jeg føler det er flere uerfarne som gjør dette.

[MonicaT]

Hei !

Jeg har ikke opplevd så mye bruk og kast mentalitet rundt meg.

Noen er selvsagt verdensmestere

Men det er overraskende mange som vil avle på hunden sin ( den første ) uten å kunne så mye om avl, rasen, genetikk osv - det overrasker meg. Men det er vel drømmen om en valp etter sin egen hund som er driftkraften hos de jeg kjenner.

Jeg synes at uansett hvor ny eller erfaren man er, så er realistiske mål greit å ha.

For noen kan kanskje andres mål virkelig litt vel heavy, men det er ikke alltid det er så galt å ha litt store ambisjoner. Men det er viktig at det foregår på hundens primisser.

[Gjest]

Jeg må si at jeg faktisk ikke kjenner meg igjen i noe av det du sier, kanskje jeg er et unntak?

Når jeg fikk Bella hadde jeg ytterst få amibsjoner, jeg ville ikke stille, hadde ingen planer om å gå konkurranser eller noe. Det eneste jeg ville ha var en tur/familie hund som jeg skulle lære hverdagslydighet.

Etterhvert gikk jeg valpekurs og ble mer og mer interssert i ulike hundesporter. Jeg leste flere bøker om hunder og hundehold, meldte meg inn i den lokale hundeklubben o.s.v.

Nå er Bella 3,5 år og jeg konkurerer lydighet, har gått på brukskurs, trener mye triks og jeg har stillt henne ut en gang.

[Terrier]

Det er da ikke bare i hundeverden det er slik. Se på arbeidslivet f.eks. Verden TRENGER unge folk som ikke har blitt dratt ned på den grå jorda enda. Unge og brennende engasjerte folk sprer glede og ny giv helt til de lærer at livet visstnok ikke alltid er en dans på roser. Faser i livet er heldigvis ikke over etter man er blitt voksen, og selv om man noen ganger har urealistiske forhåpninger om sin egen og hundens tilværelse, så er det tross alt bedre å tørre å drømme enn å ikke tro at man klarer noe som helst.

Forskjellen på dyr og jobb er at unge folk kan skifte jobb ofte, men hunden må de beholde. En grunn til å ikke få barn før man skjønner at ikke alt kan byttes ut når ting ikke går som man selv skulle ønske?

Men det ligger i vår natur, dette med å skifte tilværelse. Vi er noen drømmere og bytter jobb og samboer med èn gang ting ikke er rosarødt lenger. Og det er forsåvidt greit - ihvertfall med førstnevnte. Men mennesker og dyr må man bare innse at aldri blir som man først hadde trodd (noen blir bedre, andre når ikke helt opp).

Jeg stortrives med min hund, og jeg beholder jobben der det er lov å drømme. Samboeren får også bli for han er en av dem som vekker drømmene mine, både når det gjelder hund og jobb. (han mangler totalt fotfeste, men det er noen ganger veldig sunt)

[xxx12345]

Jeg kan ikke si jeg har lagt så mye merke til dette, men det kan hende har noe med hvilket hundemiljø man er i? Selv har vi mye kontakt med oppdrettere både med dverg og riesen og generelt for alle at dette er voksne mennesker som jobber godt med rasen sin.

Når vi anskaffet Freya var det ikke med tanke på hverken oppdrett eller utstilling. Vi ble med på utstilling likevel av sosialiseringårsaker (hun ELSKER det!) og kommer nok til å fortsette med utstillinger i nærområdet. Vi vuderer også å sette valper på henne selv om dette er første dvergschnauzeren vi har. Dette fordi hun har et sjeldent veldig bra gemytt (og det sier jeg ikke bare fordi hun er min ) og også eksteriørmessig er hun veldig bra. Siden vi er relativt nye (har hatt mye å gjøre med rasen før vi fikk den selv også) med rasen vil evt avl foregå i samråd med hennes oppdrettere, men hun er enda veldig ung så vi får se

Tror kanskje det er veldig ofte noe det som skjer: man får en valp og har egentlig ikke tenkt å hverken drive med utstilling eller avl. Men så blir de med på en utstilling (valpeshow), får en god kritikk og blir bitt av basillen og skal dermed befolke verden med avkom etter sin egen perfekte hund Da spørs det om man klarer og holde hodet kaldt og skjønne at man må oppfylle raseklubbens krav for avl samt innse sin egen begrensing når det gjelder kunnskap om rasen.

[akela]

For en som har vært med noen runder, så er dette gjenkjennelig. Sånn var det på mine første raser, for en god del år siden - der fleipet vi med alle som hadde første hund, skaffet seg kennelnavn, begynte friskt på A-kullet, og kom kanskje til B... hvis de hang med så lenge, særlig hvis de støtte på noen skjær i sjøen.

Nå har jeg en helt annen rase, og der ser jeg helt ferske eiere som friskt setter igang med å avle på sin første hund noensinne - som, fordi det er en liten rase, lett blir "premiert" og champion, og så får de noen råd av sin egen hunds oppdretter. Men gjett hva... det ER ikke så lett. Særlig når de har null erfaring med hannhunder av rasen, som kan være litt mer festlige enn tispene, og ikke kan gi noen vettuge råd utover at det er "søte og artige hunder".

Det er fint å starte friskt, men dette med å ha en "mentor" - slik Linkr med sin dvergschnauzer er inne på, altså et solid samarbeid med oppdretter - er viktig.

Så er det dette med å gi hunder TID. Der synes jeg ofte at enkelte nye eiere kan være litt utålmodige, de "vil" mye - og det fort. Å gi en stor rase tid til å vokse seg pen, eller gi "den store bruks- eller lydighetshunden" tid til å modnes mentalt... der kan det tidvis gå litt fort i svingene. Har vært der selv, og dels rotet til hunder - fordi det var så om å gjøre. Og det er "lov", i mine øyne

Det som IKKE er lov i mine øyne, dersom man selv er en fersking og har større ambisjoner enn reelle kunnskaper, er å begynne å anskaffe seg NY hund øyeblikkelig - og så la den første komme i annen rekke. Skaffer man seg hund, er det uten garantier for noe som helst - det er et levende vesen som kan bli slik eller slik, og det får man finne seg i. Da får man heller lære av den hunden man har, hygge seg med den på det nivå den evner, lære nok selv, kanskje jobbe litt og "handle" andres hunder (hvis det er en utstillingshund), til man selv evner å skaffe seg "riktig" hund og man har kapasitet til begge to.

Ser mange som "brått" har både to og tre og begynner å snakke om hund nummer fire, fordi ting ikke "går helt som de skal". Men er det ikke for enkelthundenes skyld man HAR hund? Og ikke for hundesportens skyld? Det er først når man kommer litt videre, og har noe reelt å by på, har opparbeidet seg erfaring nok og begynt et oppdrett - at jeg synes det er mer etisk greit at man omplasserer hunder som ikke egner seg.

Joda, det er greit med folk som skifter mening - men liker man hunder, så liker man vel også individet man har. En fersking som først lærer seg opp på førstehunden, og så skyver den bort og skaffer seg nummer to "som virkelig skal bli bra", det mister jeg litt respekten for. Alt i sin tid... jevnfør den andre diskusjonen om dette med å "skylde på hunden".

Kjenner enkelte hundeførere som har vært gjennom flere hunder, og alle "har det vært noe galt med" - mens det egentlig er hundefører som er problemet. Og jeg ville iallfall ikke solgt valp til en slik en... da hadde den kommet i retur fortere enn svint. En oppdretterbekjent hadde gode venner som var overdrevent opptatt av utstilling/resultater, og hun nektet i alle år å selge hund til dem - de turde ikke spørre, det var de jeg har skrevet om før, som var gjennom en rekke hunder som "aldri ble bra nok" og åkte rett ut.

Det er noe med ambisjoner og konkurranseinstinkt - som MÅ balanseres med kjærlighet til enkeltindividet, den hunden man har, og til det å ha toleranse for at alt ikke blir som man tror nødvendigvis...

[xxx12345]

Mange blir jo også egenoppnevnte eksperter på en rase så fort de får den i hus... <_<

[borderen]

Jeg hadde/har en litt annen vri på det:

Har alltid hatt hund, men den borderen jeg har nå, er den første jeg har trent opp for konkurranse. Mitt mål når jeg skaffet meg valp da, var å lære og bli så god at vi skal bli verdensmestere i lydighet. Dette er fremdeles målet. Har aldri ment at vi kan på langt nær så mye som jeg og hunden må kunne, men jeg mener fremdeles at vi har muligheter.

[Guest Snusmumrikk]

Nja, både og. Selvfølgelig er det noen nye hundeeiere som oppfører seg som om de er verdensmestere, kanskje spesielt unge jenter. Selvfølgelig er det noen som kjøper seg ny hund med en gang de møter motstand med den de har og ser det ikke blir så lett å nå målene som man hadde trodd. Men på den andre siden kan det faktisk hende at man skifter litt interesser også i løpet av sine første år som hundeeier. Jeg var 13 år når jeg kjøpte hunden min og har aldri følt meg så lite verdensmester som da. Jeg var livredd for å ikke strekke til og ikke få til dette ettersom ingen i familien hadde erfaring med hund. Men allikevel har jeg skjelden vært så bestemt på å klare noe som å oppdra den viltre valpen jeg fikk med meg hjem. men selvfølgelig, jo mer jeg lærer, jo mer oppdager jeg at jeg har å lære.

"Søk å lære og du vil forstå, lek allviten og du vil forgå"

Men jeg kjenner meg veldig igjen i det Bella_ skriver. Jeg hadde veldig få ambisjoner når jeg fikk kjøpe hund som 13-åring. Det eneste jeg ville ha var en passe lydig venn og turkamerat (og det er akurat det jeg har fått og vel så det). Men så anbefalte oppdretter meg å gå et valpekurs, og når det var gjort ville det jo være greit å lære litt mer, så vi meldte oss på bronsemerkekurs, og det gikk så bra så det ble lydighetskurs og så var karusellen i gang og jeg var bitt av basillen. Og jeg har etter hvert utviklet interesser innen hund som hunden min ikke klarer å henge med på . Mine interesser og hennes evner er rett og slett ikke helt de samme, og da syns jeg det er mer riktig av meg å trene med henne det som passer henne og la henne leve det livet hun elsker isteden for å "presse" henne til aktiviteter som hun ikke henger med på. Og da heller få meg en hund til som forhåpentligvis har den arbeidskapasiteten og intensiteten som jeg ønsker som kan være med på de aktivitetene hunden jeg har nå ikke trives med. Vil dere si at jeg da kaster bort gamlehunden? Man må jo prøve å se litt flere nyanser også. Ikke det at jeg egentlig tror jeg kommer inn i bruk og kast kategorien deres, men... man vet aldri. Pass på å ikke dra alle under en kam.

Ellers er det vel ikke dumt med litt ambisjoner og mål, bare man ikke setter det å nå målene forran alt annet.

[akela]

Det er jo ikke noe som er bedre, enn om man synes hund er så gøy at man gjør mer sammen med hunden enn man hadde tenkt seg

Men det er altså under forutsetning, synes jeg, at hunden faktisk LIKER aktivitetene og passer til dem, og at man - dersom det ikke går så bra som pådratte ambisjoner gjerne vil - ikke "kaster" hunden for å skaffe seg den nye og rette...

Det er da nok av eksempler på dem som har byttet rase, og der det er det ideelle, men jeg håper da at dette vil skje ved naturlig avgang... og at ikke hundesporten blir det viktigste. For jeg har sett på nært hold hvor ille det er for "gamlehunden" når eier kjøper ny konkurransehund, vier mesteparten av innsatsen til den, og så sitter "gamlehunden" der og hyler etter å ha blitt brukt intensivt og trent intensivt i åtte-ni år, og nå er "glemt" og bare tas ut i noen få minutter innimellom. Det ER ikke helt pent... ikke når alt dette er noe man bare gjør for moro skyld.

[Mirai]

Jeg mente ikke sånn at man har ambisjoner innen lydighet og utstilling, for det går det jo an å ha. Men det er mer den innbitte holdningen om at "min hund er så innmari bra, jeg har tenkt å avle på den fordi (f.eks) den har 2 HP, godt gemytt og fyller standarden på en ok måte."

Hva får folk til å tenke sånn?

[Guest Snusmumrikk]

Det er jo ikke noe som er bedre, enn om man synes hund er så gøy at man gjør mer sammen med hunden enn man hadde tenkt seg

Men det er altså under forutsetning, synes jeg, at hunden faktisk LIKER aktivitetene og passer til dem, og at man - dersom det ikke går så bra som pådratte ambisjoner gjerne vil - ikke "kaster" hunden for å skaffe seg den nye og rette...

Det er da nok av eksempler på dem som har byttet rase, og der det er det ideelle, men jeg håper da at dette vil skje ved naturlig avgang... og at ikke hundesporten blir det viktigste. For jeg har sett på nært hold hvor ille det er for "gamlehunden" når eier kjøper ny konkurransehund, vier mesteparten av innsatsen til den, og så sitter "gamlehunden" der og hyler etter å ha blitt brukt intensivt og trent intensivt i åtte-ni år, og nå er "glemt" og bare tas ut i noen få minutter innimellom. Det ER ikke helt pent... ikke når alt dette er noe man bare gjør for moro skyld.

Selvfølgelig! Gamlehunden er akkurat like mye verdt selv om man får en hund til. Og gamlehunden er gjerne vandt til et høyt aktivitetsnivå fordi man har hatt lyst til å gjøre så mye med den. Og da kan man selvfølgelig ikke kutte tverdt av og gjøre den til sofahund over natta når man får ny hund. Det blir feil på alle måter og er ikke på noen måte pent. Men det er da ikke alle som glemmer gamlehunden når de får en til? Kanskje det er en forskjell på å få en hund til og å få en ny hund?

Og det med at hunden faktisk liker aktivitetene og passer til dem er nettopp grunnen til at jeg vil ha en hund til. Jeg syns det blir feil å presse en hund til mer og annerledes aktivitet en den trives med. Hunder er forskjellige. Nå har jeg bestemt at hunden min skal få bli boende hos foreldrene mine hvor hun kan gå løs ute og hvor hun stortrives med å stikke bort til bestemor å tigge godbiter og rusle tur i skogen. Isteden for at jeg tar henne med til en liten hybel uten hage osv. Jeg vil ikke si at det er å kaste hunden bort (for jeg har ingen ny). Det er ikke noe jeg heller vil enn å ta med meg hunden, men jeg har kommet frem til at hun hører hjemme der. Så nå sitter jeg uten hund på en liten hybel Tapern ble meg, ikke hunden...

Men joda, du har sikkert rett i at det er flere som setter gamlehunden på hylla og får seg en ny håpefull.

Så hvis noen lurer på hvorfor jeg så ofte er her på sonen, er det bare for å dempe abstinensene etter å ha hund

[Guest Vicky]

Hvorfor er det så mange som har sin første hund som tror at de er verdensmestre? Altså.. Vi snakker kast og bruk-mentalitet på topp (jeg er lei hunden, vil ha valp/bytte den ut med en ny hund), eller ekstreme forventninger til hunden på f.eks utstilling eller i avl. Jeg skjønner ikke engang at noen tar sjansen på å avle på den første hunden sin, om de ikke har mye backup.

Jeg trodde jo jeg kunne alt en gang jeg også, men det beviste seg jo heldigvis feil. Jeg tror vi kanskje ser oss blind på hundene våres noen ganger.

er utrolig dumt når folk gjør det. Men du sier jo selv at du mente du var det, hvorfor klandre andre? Selvfølgelig er det dumt, men for meg må folk gjerne se på seg selv som verdensmestere, gud og allting så lenge det ikke skader hunden eller personen. Og folk må gjerne ha mål. Et herlig syn er å se folk som virkelig har mot og ståpåvilje, som f.eks bcAmira. Det er INPONERENDE

Er enig i at det er dumt å bruke førstegangshunden som avlsdyr med mindre man har backup og erfarne folk rundt seg. Men problemet er ofte at folk vet ikke bedre. Det beste er å ikke klage på "at alle er så ille, og alle gjør alt feil", eller begynne å være bedreviter ovenfor dem. Jeg har troen på åpenhet, og det å være imøtekommende. De fleste er åpne for innslag og råd, hvis personen som kommer med dem viser at den ønsker personen vel. Man viser ikke velvilje ved å kritisere folk og leke ekspert selv om man har holdt på med hund i 60 år.

[Mirai]

Jeg brukte meg selv som eksempel for å ikke bli beskyldt for å se på meg selv som perfekt. Og som jeg skrev.. Heldigvis tror jeg ikke det lenger, og jeg er åpen for nye ting.

[molly]

Ambisjoner er vel og bra synes jeg, og heller en fullstappet tenåring med pågangsmot og ambisjoner, enn en som ikke har det...

Jeg selv hadde lest masse og lengtet etter egen hund i mange år før jeg gikk til anskaffelse av min første hund. Jeg hadde stort pågangsmot, men ambisjonene hellte mer mot en hverdagslydig hund som kunne gå løs og være med overalt. Meldte meg tidlig på kurs, slet litt med å finne et kursopplegg som passet meg, men når jeg havnet på rett hylle treningsmessig, gikk treningen glimrende... Jeg hadde et enkelt og mykt individ som jobbet som en helt for å oppnå en liten godbit, så treningen var enkel...

Jeg føler at jeg var ydmyk i forhold til at jeg ikke kunne all verden om hund, men var veldig bestemt på at treningsmetoden jeg jobbet etter var "the one and only". Jeg visste at andre også funket, kanskje også bedre, men "min" metode var allikevel den beste i "hundens øyne".

Hund nr 2 kom i hus, og erfaringen jeg hadde med rasen og min tidligere hund brukte jeg selvfølgelig aktivt her, og alt vel. Møtte vel aldri helt på de store utfordringene, og småting lot seg lett løse ved hjelp av en instruktør jeg gikk mye kurs hos. Disse hundene er hundene som er beskrevet i læreboka, A4 hunden.

Tiden gikk og begge disse hunden ble borte og jeg følte meg godt rustet da jeg gikk til anskaffelse av hund nr tre. Denne gangen en annen rase, og annet kjønn..

Jeg skal si jeg møtte meg selv i døra.. Jeg fikk denne gangen et krevende individ, av en krevende rase og jeg fant ikke svar i "læreboka". Jeg måtte lære meg å tenke helt annerledes og mye mer kreativt med denne hunden. Han er lærevillig som få, men på godt og vondt. Jeg har møtt utfordringer jeg aldri tidligere engang har skjønt at kan være en utfordring, jeg har gått masse i meg selv og har mått endre både kroppsspråk og holdninger i forhold til denne hunden. Og jeg har mer enn noen gang tidligere skjønt at man aldri er utlært på hund.

[Bente Moe]

Jeg mener at man må vite hva man gjør når man starter å avle. Det er viktig at man tenker på om dette dyret er et godt emne å avle videre på!! Uansett om det er hund nr 1 eller den 20.

Det er greit at man skal skal ha back up fra erfarene folk. Men det er viktig å bruke sunn fornuft. Noen avler kun på eksteriør, tenker lite eller ikke noe på hvordan hunden er mentalt og om de er friske.

Det som er viktig for alle raser er at man ikke avler i stykker rasen og at den er frisk!

[Wheaten terrier]

Mener dere førstegangseiere ikke bør avle på første hunden?

[MegaMarie]

Jeg kan vell si at jeg trodde jeg var "supermann" til å begynne med.

Men det gikk fort over. Jeg har også hatt lyst hele tiden og få valper på henne en gang, men har tenkt over det i det siste.

Den eneste grunnen(nesten, den andre er at hun gjør det bra i utstilling og det vil jeg med min neste hund også, ikke et must altså ) for at jeg vil ha valp etter henne er jo det at jeg føler nå at hun er den peneste,flinkeste og beste hunden i verden og jeg kom ikke til å finne en som var slik.

Selfølgelig kommer jeg ikke til å finne en som er som henne, men jeg får nok sikkert en annen valp da som er anderledes en henne og jeg får vite hvordan det er å ha en som oppfører seg slik.

Men jeg har forsatt litt lyst på valp av henne, men ikke like "desperat" som før

Nå er det liksom helt greit om det ikke går like vell

[Zoey]

hmm.. så alle førstegangseiere skal bare kjøpe en mopp å dra rundt seg de da eller..?

eller skal alle førstegangseiere avle hele tiden? noget på spissen, men blir litt oppgitt, for det er en sånn "førstegangshundeeier" greie her..

jeg er førstegangseier, og har lyst til å stille min hund, og får hun bra, og jeg har tillegnet meg kunnskap, får hjelp og har tid, så har jeg en gang i tiden kanskje lyst til å ha valper på henne, men vil jo ikke det "bare for å ha valper" og jeg vil jo heller ikke bytte henne ut hvis hun ikke blir champion!

og en "nybegynner" på hundefronten lærer jo mest av å være med på mye! en gang må jo være den første ikkesant?

Jeg har mange venner som har hund, og jeg studerte raser, og leste hundebøker før jeg fikk hunden, men dette gjør jo ikke meg til en verdensmester av denne grunn? men jeg er heller ikke redd for å spørre hvis det er noe jeg lurer på! og jeg synes det er tull å si at en førstegangseier ikke får ha ambisjoner for hunden sin, det eneste som skjer er at han/hun får seg en smell hvis det ikke går!

uansett tror jeg man lærer mer ab førstehunden sin enn man er klar over, og det hjelper masse hvis man har erfarne hundefolk i ryggen som ikke fnøyser deg av med "førstegangseier er udugelig" holdning!

jeg vet om mange førstegangseier som omtrent flytter inn til undetrener for å få mest kunnskap, og andre som har hatt hund før som mener at "dette kan jeg, så jeg trenger ikke hjelp"

dessuten så er jo sin egen hund best, uansett :icon_fun:

man snakker jo om "andres bikkjer, men sin egen hund"

hehe!