Flere hannhunder sammen?

[Carina]

Det er kanskje bare en myte at flere hannhunder sammen = trøbbel. Hva er deres erfaringer med det å ha flere hannhunder i samme hus, når det i tillegg bor en tispe der? Og hvordan er hannene med hverandre under løpetiden til tispen?

Hadde en tråd for en stund siden om hvilken rase min tredje hund skal være, også må jeg jo bare spørre om dette også. Har vel så og si bestemt at det må bli en Groenendael, har bare falt helt for dem. Traff en Tervueren på tur i dag og kjente det kriblet i magen bare med tanken på å ha en sort slik en. Kjapp, og årvåken og bare helt utrolig nydelig. Jaja, nok om det..

Hvordan er Groenendaeler med andre hannhunder?

Hvordan er Gronnishanner i forhold til Gronnishunder, er det mye temperamentsforskjeller ute og går?

Jeg liker best hannhunder av en eller annen grunn, så i utgangspunktet er det det jeg ønsker meg mest, men ikke på bekostning av hundenes trivsel selvsagt..

Håper noen tar seg tid til å svare. Kommer selvsagt til å sprøre ut en eventuell oppdretter når tiden er inne, men vil gjerne høre deres erfaringer også.

[mowgli]

Per i dag har jeg 3 hanner, og opp gjennom årene har jeg hatt 1-3 hunder samtidig og alle har vært hanner (med unntak av ei tispe).

Har ingen direkte erfaring med å ha både tispe og hanner i eie samtidig, men har ofte vært barnevakt for ei og det har aldri vært knuffing gutta i mellom.

Eneste peset jeg kan se er når løpetiden kommer; da blir gutta masete ja.

[Marthe]

Hos oss nå bor det 3 hannhunder(5, 5 og 6 år) og 4 tisper (2, 3, 6 og 8 år) de går helt fint det. Når løpetiden setter inn blir det litt konkurranse mellom hannene, men det er bare et "nei" fra oss, så sjerper de seg Er du flink å sette deg som sjef hos hundene, går det nok bra

Kan ikke svare deg på Groenendael spørsmålene, men hannhunden på 5 år er en tervuren. Han sier ikke nei takk til en slåss kamp, men blir satt på plass så skjerper han seg Er hunden godt sosialisert vil det gjøre saken mye lettere også

[Mud]

Jeg kan ikke se for meg at det skulle bli et problem å ha en goenendael hannhund med hanner han er oppvokst med? (fantastisk rasevalg forresten! ) MEN det er ingen hemlighet at enkelte Groenendaeler er hannhundaggresive.Vet mange innen rasen protesterer på dette, men altså: min hannhund har blitt skeptisk til hannhunder av sin egen rase og det ER nok en grunn til at så innmari mange sier at Loke er den eneste sorte de har møtt som er trivelige mot fremmede hanner. Altså nøkkelordet er fremmede..jeg tror ikke det er særlig utbredt å bråke med hanner de allerede kjenner. Tilmed ikke min forrige sorte gjorde det og han var virkelig hannhundagrresiv.. Der har jo du en knallfordel når du har hannhunder fra før -gitt at de er stødige individer som kan være med å gi gode erfaringer og rettlede den lille sorte

[akela]

Det blir hva du gjør det til, og hva slags hunder du velger å ha

Har du teken med hund, klarer å ha omgjengelige hunder generelt som er lydige, som innordner seg regler, som er greie rundt mat, leker etc, så går alt riktig greit.

Har en rekke bekjente som alltid har flere hannhunder i hus, det går glimrende - de er anskaffet med "passe" aldersforskjell, og oppmuntres til "godt språk" - og "framuntres" bølleadferd og riing og vokting. En av dem har tispe i tillegg, den er eldst, og det er kanskje også et poeng - hun rydder opp i gutta.

Vi har alltid hatt tisper i bøtter og spann, det klarer jo noen å problematisere også - men det har aldri vært noe bråk, det ordner seg.

Alle har da kunnet spise "om hverandre", de har gått fritt sammen etc. Det har vært forskjellige raser også. Men jeg tror det er litt raseavhengig, ja, og også dette med alder - og eiers oppdragelse og styring på hundene.

[Yodel]

Enig med Akela om at det går mye ut på hva du gjør det til. Hjemme hos meg bor det to basenji tisper (På 3 og 4 år), samt en sheltie hannhund på 2,5. Disse går alle meget bra sammen, og er en harmonisk liten flokk. Moren min har en Basenji hannhund på 1 år fra meg på för, og han er ofte her på besøk/ bor her i de helgene han skal på utstilling. Selvom han -som hannhund- kommer utenifra og inn i "sheltiens tispeflokk", går dette oppsiktsvekkende bra. Det hender det blir litt murmling mellom hannene med en gang, men med et klart "nei" fra oss lar de det ligge, og fungerer flott sammen.

Et spennende rasevalg, forresten. Når planlegger du familieforøkelsen?

[Guest Belgerpia]

Akela sier vel det meste - dette blir akkurat det du gjør det til. Det er egentlig bare å bestemme seg for hvordan man vil det skal være og handle deretter.

Jeg har hatt belgerhanner i ymse aldre om hverandre de siste 7-8 årene - og det har aldri vært noe problem, den eldste som vi omplasserte for fire år siden var super her - men når han har vært tilbake her på ferie i perioder så har han utviklet seg til å bli problematisk - og det handler mest om at hans eiere tillater den slags. Her bruker han to dager på å komme inn i rutinene igjen og all uttaggering mot andre hannhunder er borte som dugg for solen.

Vi har fått tilbake en og annen kjøter som har hatt "issues" - men det har tatt kort tid før de har funka greit i flokken her. Og det er fordi vi ikke tillater at de oppfører seg som drittsekker - de har å te seg rett og slett.

Skal bli spennende forøvrig å se hvordan det går fremover nå - jeg mistet en god støttespiller og oppdrager nå nylig - og han spilte en enorm rolle i oppdragelsen av de unge guttene og for kontrollen på eldre hunder vi har hatt i pensjon osv.

Nå må jeg klare meg uten, og i tillegg forsøke å forme en ny hannhund slik jeg vil ha han - det eneste jeg vet er at hannhundagressiv - DET får han rett og slett bare ikke lov til å bli..

[Carina]

Tusen hjertelig takk for svar, alle sammen!

Først vil jeg gjerne kondolere til Belgerpia, Timo høres ut som en drømmehund og det må være forferdelig tomt uten ham. Håper du får en ny hannhund som blir like go' som han.

Hannhunden vi har fra før er en veldig rolig hund. Varja, den spinnville, ble litt roligere etter at han kom til oss. Ikke ypper han mot andre hunder heller, hvis noen er innpåsliten mot Varja når han er i nærheten, holder det som regel at han stiller seg mellom og bare 'er'. Men han svarer med advarende knurring hvis andre hanner tøffer seg mot ham først. Når det gjelder mat, passer han på den ovenfor Varja siden hun hadde slikket skålen hans ren hvis han ikke hadde gjort det. Hennes egen mat er jo ikke så spennende som hans. Varja gjør ikke det, henne har vi oppdradd til å dele på alt, så hvis han kommer til hennes skål bryr hun seg ikke i det hele tatt. Av og til passer han på leker også, men Varja tar dem likevel hun, så han mener vel ikke noe alvor med det. Jeg har ikke sett på dette som noe problem, altså at han vil ha maten sin i fred. Men er det kanskje noe jeg bør prøve å plukke bort? Tviler ikke på at det går greit å venne ham fra det, for det er ikke sånn at han blir helt spastisk, men han knurrer litt.

Ser at jeg skrev hvordan hannhunder er i forhold til hunder, men jeg mente egentlig å spørre om det er stor forskjell på Gronnishanner og Gronnishunner i gemytt..

Det blir enda en stund til den lille eventuelt kommer i hus. Varja er litt liten og busete enda, vi vil gjerne ha litt mer skikk på henne før vi får en ny valp. Så det blir nok sikkert ikke før det har gått et år, og da når Varja er blitt litt mer voksen i det lille hodet sitt. Kan tenke meg det hadde blitt kaos her med henne som valp og en Gronnisvalp samtidig.

[akela]

Groenendalene får noen andre svare på... og der igjen tror jeg det blir veldig subjektivt, eller skal vi si, helt avhengig av de andre hundene som er involvert og vedkommende selv og bomåte og omgivelser...

Men belger er belger; Belgerpia får ting til - og så annerledes er vel ikke de svarte. Det er vel raser med atskillig sterkere hannhundproblematikk enn som så; noen får til å ha flere også av dem - og andre ...ikke <_<

Men dette med hundene dine og forholdet dem imellom...

Det interessante blir vel nesten like mye hvordan de to er i forhold til ANDRE hunder - og observere dynamikken da, og tenke på hva du vil tillate eller ikke. Ikke å la venne seg til å "rotte seg sammen" mot andre, jobbe med å ha separat kontroll over dem, lære dem/forsterke det de viser av positiv adferd i det å være tolerante mot "venner" på fire bein, jobbe så fokus blir deg og ikke den andre (to andre) hunden etc.

Har man et solid "stopp det der", så vil det hjelpe på det meste. Minsten her kan godt tenke seg å henge seg på når tispen sier fra til innpåslitne hannhunder - man kan le av det og tenke på at "han vil hjelpe henne", mens han antagelig heller vil "bruke" det for å markere seg overfor de andre gutta. Så det er ikke lov. Da roper jeg ham inn. Blir hannhunden FOR vemmelig mot eldstefrøkna, gjør JEG noe. Slike ting... små ting, men som gjør at det blir overkommelig.

For slik hundene er mot andre, det vil du antagelig se hjemme etterhvert også. Jo eldre og bedre eldstehannen blir på å "bare" knurre, og heller ikke får lov til å følge opp DERSOM andre hunder litt sånn passe åpent inviterer (ypper), altså får litt lenger lunte med alderen, så er det et mønster han kanskje vil ta med seg videre til en ny og egen hund i familien også. Hunder "lærer" å slåss, eller lærer hvilke mønstre/strategier som de får mest uttelling for - og det de gjør på ETT område, tar de gjerne med seg til andre områder også. Kanskje. Andre ganger kanskje ikke, men sånn er det - det finnes aldri et 100 prosent svar, og alltid unntak, men det er litt det der der med å tenke seg ut et litt mer worst case-scenario og tenke på om man kan takle det - kontra å være mer blåøyd og tro "alle kan være venner".

Men med naturlige trygge og bestemte kjøreregler, uten masse dill og dall og overforståelse (sånn á la "klart de må spise på hvert sitt rom, de må jo få lov til å passe på maten sin, det er jo hunders rett det", slik noen bedriver), og valg av det individet som passer til dine hunder - så blir det sikkert greit.

[Carina]

Tusen takk for svar, akela. Setter veldig pris på at du orker å skrive utfyllende svar. Fikk datatrøbbel etter at du hadde skrevet inn, og fikk ikke svart da.

Men dette med hundene dine og forholdet dem imellom...

Det interessante blir vel nesten like mye hvordan de to er i forhold til ANDRE hunder - og observere dynamikken da, og tenke på hva du vil tillate eller ikke. Ikke å la venne seg til å "rotte seg sammen" mot andre, jobbe med å ha separat kontroll over dem, lære dem/forsterke det de viser av positiv adferd i det å være tolerante mot "venner" på fire bein, jobbe så fokus blir deg og ikke den andre (to andre) hunden etc.

Vi har blitt litt flinkere i det siste og ha dem mer hver for seg så det med at Willis går mellom har jeg ikke opplevd etter at jeg skrev innlegget. Det har vel ikke hendt så ofte før det heller, et par ganger kanskje - uten at jeg vil rettferdiggjøre det. Samboer har vært litt 'redd' for Varja når vi har gått et sted vi treffer mange hunder, for han vil ikke at hun skal få dårlige opplevelser med andre hunder. Jeg har tatt henne dit likevel, og hun er blitt litt flinkere til å lese andre hunder hvor hun før var litt vel frampå. Både hjemme og ute får hun klar beskjed når hun ikke oppfører seg som hun burde, heldigvis er det ikke så veldig ofte. Ennå henger hun på Willis hvis de slippes sammen, iallefall de første ti minuttene, så vi må bli enda flinkere med å gå turer med dem hver for seg. Jeg og gubben har jo gjerne lyst til å gå sammen, men ser at i dagslaget ødelegger det mer for hundene enn hva det gjør godt. Varja blir også mer og mer selvstendig nå som hun er mye på tur uten Willis. Hun skal jo bli jakthund, og da vil man jo gjerne at de skal være selvstendig.

Har man et solid "stopp det der", så vil det hjelpe på det meste. Minsten her kan godt tenke seg å henge seg på når tispen sier fra til innpåslitne hannhunder - man kan le av det og tenke på at "han vil hjelpe henne", mens han antagelig heller vil "bruke" det for å markere seg overfor de andre gutta. Så det er ikke lov. Da roper jeg ham inn. Blir hannhunden FOR vemmelig mot eldstefrøkna, gjør JEG noe. Slike ting... små ting, men som gjør at det blir overkommelig.

Jeg tror vi har et 95% solid 'stopp det der'. De andre 5% er at vi ikke kan få Varja til å skjønne at hun ikke får henge på Willis med det samme de slippes sammen. Så vi får ha dem hver for seg til hun blir litt mer moden i hodet tror jeg.

For slik hundene er mot andre, det vil du antagelig se hjemme etterhvert også. Jo eldre og bedre eldstehannen blir på å "bare" knurre, og heller ikke får lov til å følge opp DERSOM andre hunder litt sånn passe åpent inviterer (ypper), altså får litt lenger lunte med alderen, så er det et mønster han kanskje vil ta med seg videre til en ny og egen hund i familien også. Hunder "lærer" å slåss, eller lærer hvilke mønstre/strategier som de får mest uttelling for - og det de gjør på ETT område, tar de gjerne med seg til andre områder også. Kanskje. Andre ganger kanskje ikke, men sånn er det - det finnes aldri et 100 prosent svar, og alltid unntak, men det er litt det der der med å tenke seg ut et litt mer worst case-scenario og tenke på om man kan takle det - kontra å være mer blåøyd og tro "alle kan være venner".

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, mulig jeg er ganske blåøyd, lell.

Mener du at han kan etterhvert bli ganske god på denne knurringa si hvis han får fortsette med det? Og at det er en uvane som han helst ikke skal få lære en ny hund? Eller kan du si det samme med andre ord kanskje?

Men med naturlige trygge og bestemte kjøreregler, uten masse dill og dall og overforståelse (sånn á la "klart de må spise på hvert sitt rom, de må jo få lov til å passe på maten sin, det er jo hunders rett det", slik noen bedriver), og valg av det individet som passer til dine hunder - så blir det sikkert greit.

Ja, det går sikkert fint. Her i huset oppfører vi oss, og hvis ikke så får man beskjed om å gjøre det. Uansett er det greit med et par verdifulle tips på veien fra noen som har mer enn 7 mnd erfaring med å ha hund i hus.