Gå til innhold
Hundesonen.no

personlighetsforandring


wasteland

Recommended Posts

hei!

jeg interesserer meg sånn for dette emnet!

og lurte på om noen vet om/har hørt om hunder som har forandret sin dagligdagse personlighet etter kastrering, og hvor lang tid etter kastrering den begynte å bli forandret?

Det er forskjell på hunder. Simba er kastrert, jeg merket forandring ette fire-fem mnd han ble litt roligere..

jeg klarte å håndtere han bedre! men har ikke merket så mye mer, eller jo han er ikke så opptatt av tisper med løpetid..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg merket at han ble litt roligere av seg etter 5-6mnd, om det var kastreringa eller alderen aner jeg ikke :) men tror nok det kom av kastreringa.

Jeg merket også at han ble litt mer kosete, før var det hurra meg rundt hele tiden, og fikk ikke lov å ta på han, nå vil han kose litt hvertfall, Og sitter/ligger gjerne ved meg.

Men utenom det så har jeg ikke merket noe. Han er den samme "gamle". Og det er jeg svært glad for :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kastrerte hunden primært p.g.a. en stadig økende bråking mot andre hannhunder, samt at han var generelt temmelig stresset og "døv". Vi brukte mange måneder på å ta den endelige beslutningen, og forhørte oss med ca åtte veterinærer før vi tok det endelige steget. Vi trente også på "hannhundproblemet" med instruktører, med variert hell. Det som fikk oss til å ta den endelige beslutningen var at jeg ikke lenger turde å gå alene med hunden i marka etter at båndtvangen var over (har tidligere skrevet en tråd om dette). Samt at det ble regelrett pinlig og ha med hunden på kurs eller hundetreff... :)

Nå er det vel godt over en måned siden kastreringen, og vi er overrasket over hvor fort vi merket forskjell på dyret. Jeg var forberedt på masse trening på" hannhundproblemet" ved siden av kastreringen, men problemet er forsvunnet som dugg for solen... Han har ikke brummet på en eneste hund, og andre hanner har heller ikke brummet på han... Jeg nyter igjen lange turer i den tettpakkede Oslomarka med hunden i helgene. :)

Han er forøvrig akkurat like "vill og gæær'n" som før, men litt "mykere". Kommer mye fortere på innkalling, og har generelt litt lettere for å høre. Han har forøvrig (om mulig) fått enda større matlyst, men vi gir han ikke mer mat av den grunn.

Ellers - like sosial og kosete som alltid. Jeg føler jeg har fått tilbake den gladlaksen hunden var før hormonene tok overhånd... ;)

Nå forsøker jeg ikke å "romantisere" kastrering (var ikke helt overbevist da vi gjorde det), men helt ærlig er jeg overrasket hvor positivt dette har vært!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fint at dere har positive erfaringer da:)

men legger merke til at det er så mange delte meninger på dette området

lest om hunder som går igjennom identitetskriser etc, er dette vanlig?

har snakka med endel veterinærer om dette med å kastrere hunder, alle har sagt at personligheten ikke vil forandre seg drastisk, altså hunden kan faktisk bli litt roligere enn før, det er som regel det eneste

hundens personlighet vil være den samme

har ei venninne i kanada som er overrasket over at jeg ikke har kastrert min hanne, fordi der borte er det helt normalt

skulle tro at folka der borte hadde vært mer skeptisk til kastrering om identitetskriser og andre personlighetsforandringer var vanlig...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I USA og Canada er det nærmest rutinemessig å kastrere "vanlige" hunder som bare skal til familier. Samtidig er dette land som har noe VI ikke har her i Skandinavia, et ekte løshundproblem - på en helt annen måte enn her. Det betyr jo at folk ikke klarer å passe på hundene sine. Noen steder i USA er det vanlig at hunder i villastrøk går løse rundt huset, uten gjerder, etc.

Samtidig er det jo annerledes i utstillingsmiljøet, der man naturlig nok IKKE kastrerer.

Nord-Amerika er mer ekstremt på mange måter enn her, derfor får man svingninger fra dem som nærmest vil ha kjønnsløse kosebamser som aldri oppfører seg som hunder der de går på hundedaghjem og tisser på papir - til den måten å ha hund på som vi hadde her for 100 år siden, med hunder som klarer seg sjøl og går tur på egenhånd og går løs.

Men til det konkrete spørsmålet:

Om det blir personlighetsendringer. Tja, er det en "normal" hannhund man kastrerer - altså ikke en overseksuell en - så er mitt inntrykk av at de blir litt dvaskere, mer kosete, mindre mann. Mens de "unormale", de fremstår jo derimot bare som "vanlige" etterpå, de bare "lander" og blir mer konsentrerte! Men dette er høyst uvitenskapelig...

Noe som derimot jeg tror er viktig:

Dette med ANDRE hunders måte å behandle kastrerte hannhunder på, som kan være MINST like viktig når det gjelder personlighetsendring: Når en hannhund blir "lagt an på" av andre hanner, eller flydd på av tisper (noe som skjer såpass ofte at eiere av slike hanner forteller ubedt om det), og de aldri får være i fred - så tror jeg det gjør noe negativt med endel av dem. Dessverre. Dette er også noe endel eiere forteller om og er frustrert over.

Så noen ganger burde eiere av "normale" hannhunder som sliter med dem, kanskje heller få solid hjelp på kurs etc.

En tredje ting, som Gry Løberg bemerker i sin artikkel på www.manimal.no, er dette

"Fryktaggresjon: Om en velger å kastrere en hannhund p.g.a. aggresjon er det viktig at en i forkant får utelukket om aggresjonen kommer av frykt. Fryktaggresjon har ikke noe med testosteron å gjøre og vil ikke blir bedre etter an kastrering, i noen tilfeller er det rapportert en forverring."

DETTE har jeg ikke hørt om mange dyrleger som har nevnt. Når en veterinær driver og tilrår kastrering, så trer de inn på et område de ikke kan noe om - nemlig adferd. Skal en hund kastreres av aggresjonsårsaker, bør man ha den hos en dyktig adferdskonsulent som kanskje kan se på HVORFOR hunden reagerer som den gjør. Veterinærer lærer ikke noe om adferd i sitt pensum, nemlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med det Akela skriver her - disse uønskede bivirkningene var jo nettopp det som gjorde det til en så vanskelig avgjørelse.

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster". Og det var jo ikke det at vi ikke prøvde å få bukt med hannhundproblemet; jeg følte vi faktisk forsøkte ganske mye. Lenge... Med og uten instruktører, med "dikkedill" og litt mer "bestemte" metoder (ikke juling).

Som jeg skrev i forrige innlegg, forhørte vi oss med en mengde veterinærer, og særlig en av de fortalte oss masse om eventuelle bivirkninger som kunne oppstå etter kastreringen. Jeg følte at i allefall h*n hadde litt peiling på hva h*n snakket om, da h*n også gjorde oss oppmerksomme på eventuelle uheldige utfall. Så det er godt det er noen veterinærer som har litt mer enn den helt grunnleggende kunnskapen. :rolleyes:

Dessuten holdt denne veterinæren et lengre avhør av oss før h*n anbefalte kastrering. H*n ville nemlig ikke kastrere uten tilstrekkelig grunn.

Jaja, hittil er vi som sagt strålende fornøyde med vårt valg - så får vi ta eventuelle problemer som de kommer. Dersom andre hannhunder etterhvert skal mobbe gullet mitt, skal ikke jeg stå passiv og se på, hvertfall... Vi har mange tisper rundt oss som er gode "venninner" av Casper, og de har vi ikke merket noe forskjell på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men - tenkte vi - vi er ikke i en situasjon der Casper er helt nødt til å omgås/løpe fritt med andre hannhunder, så eventuelle problemer med dette følte vi var mindre "bekymringsfullt" enn å gå rundt med et "monster".

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kastrerte en med stenmangel, og jeg merket egentlig ikke så veldig stor forskjell. Han var alltid rolig og bedagelig, og ble ikke noe mer rolig etterpå, det hadde vel heller ikke vært mulig.

Har en ukastrert hanne, voksen, og han reagerer ikke på andre hanner som er fullt kastrert eller kjemisk. Han underkaster seg alle uansett. Tispene mine bryr seg heller ikke om slike hanner, de oppfører seg på samme måte som ellers. En av de vi møter på tur er alltid redd for at min hanne, kannibalen som hun sikkert tror han er, skal angripe hennes fordi hun har fått ham kastrert, men sånn er det ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå håper jeg ikke dette tas feil opp. Dere har tydelig tenkt godt gjennom saken, og funnet ut at dette var det riktige å gjøre for dere og deres hund, uten at dere har hatt urealistiske forventninger til resultatet.

Det jeg bare ville si, er at andre hanhunder ikke trenger å være det eneste problemet for en kastrert hanhund. Både min og andres erfaring tilsier at tisper ofte kan være ganske kjipe mot dem. Nå er min tispe stort sett ganske sosial og grei, men med et par kastrerte hanhunder vi kjenner, har hennes opptreden vært nokså respektløs. Ikke sånn at hun har vist noen aggressive tendenser i forhold til dem, hun har bare ikke vært særlig lydhør for deres forsøk på å fortelle henne at nok er nok når de synes leken har blitt for voldsom.

Jepp - er klar over det også. ;)

Vi kuler'n helt i møte med andre hunder nå, uansett kjønn. Men det som er bra, er jo som jeg skrev, at sammen med tispene Casper kjenner fra før, er alt fortsatt bare fryd og gammen! Og vi har ikke noe behov for å slippe han med ukjente "frøkner".

Men - én ting til - vi har da møtt en del kastrater før Casper ble en selv, og han var aldri dust mot disse. Han behandlet dem stort sett som tisper uten løpetid, d.v.s. leke leke leke, det var aldri noe riing eller noe... Det var særlig en kastrert labrador vi en stund pleide og møte på tur, og da slapp vi alltid hundene sammen. Det så ut som om det var bare morro...

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kastrerte tispa vår i sommer og vi har fått en "ny" hund. Fra å være aggresiv mot andre tisper, har hun nå blitt en super-sosial liten frøken. I forhold til hanner, var hun ikke aggresiv, men heller litt mer reservert. Nå er hun mer nysgjerrig og imøtekommende. Denne helgen passer vi en annen tispe, noe som går kjempegreit. De deler seng, fang og matskål. Og de leker veldig fint sammen. Før kastreringen hadde dette vært en umulighet. Ble prøvd en gang (med den samme tispen som er her nå) og det var bare snakk om sekunder før det smalt skikkelig!

Ellers er hun blitt en mye mer livsglad og leken hund. Så langt er det bare postivit.

Hun ble kastrert pga medisinske årsaker, så lynne-forandringen hos henne var en flott bonus.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...